Hvitt, betegner primært en bestemt fargefornemmelse som er umiddelbart gitt og som ikke kan defineres nærmere. Ordet har imidlertid også forskjellige sekundære, avledede betydninger. Det kan derfor lett oppstå usikkerhet om hva man egentlig mener med «hvitt». Et eksempel på dette er to utbredte talemåter som tilsynelatende motsier hverandre, nemlig «hvitt er ingen farge» og «hvitt er en blanding av alle farger». Den første henspiller på at hvitt som fargefornemmelse er akromatisk, dvs. uten kulør. Den andre henspiller på fysikkens erfaringer med lysets spektrum og med additiv fargeblanding.

I fysikken betyr «hvitt» primært ikke en fargefornemmelse, men bestemte fysiske betingelser for akromatiske fargefornemmelser. I denne forstand tales det for eksempel om hvit overflate (ren snø) og hvit lyskilde (sol på høy himmel, hvite lysrør).

I fargemåling brukes betegnelsen hvitpunktet om kromatisitetskoordinatene til en definert hvit lyskilde.

I akustikken brukes betegnelsen hvit støy om et lydspektrum som består av alle lydfrekvenser, og hvor alle har samme styrke. Hvit støy høres som sus og anvendes blant annet i måleteknikk.

Selv om man hver for seg er rimelig sikker på hvilken farge som kan kalles hvit, oppstår det individuelle avvik når man blir bedt om å peke ut hvitt blant fargene i vår omgivelse. Men alle er enige om at i en vilkårlig sammenstilling av fargeflekker, for eksempel fargeklattene på malerens palett, er hvitt den lyseste fargen, og om at hvitt danner den lyse polen i skalaen av gråtoner (akromatiske farger). Hvitt kan også modifiseres i retning av de forskjellige kulørene (kromatiske farger) og betegnes da som rødhvit, blåhvit osv. Rent hvitt blir derfor undertiden bestemt som verken gul-, blå-, grønn-, rød- eller gråaktig (se NCS).

Papiret som denne teksten er skrevet på, oppfattes i en normal lesesituasjon som hvitt. Men ved å skygge for lyset med hånden, og bevege hånden til og fra, kan man regulere skyggen fra nesten hvit til nesten sort. Også hvis boken legges i skyggen under bordet, ser vi ikke lenger papiret som rent hvitt. Denne virkningen blir imidlertid undertrykket av vår erindringsforestilling om papirets farge i normalsituasjonen og vi taler om «et hvitt papir i skygge», som om vi så det gjennom et skyggeslør.

En tilsvarende, men motsatt virkning oppstår når en hvit (gjerne blank) overflate kaster gjenskinn på en del av boksiden. Bare i dette gjenskinnet viser papiret seg nå hvitt, mens resten av siden viser seg mer eller mindre skyggeaktig tilslørt, alt etter gjenskinnets styrke.

Med økende lyshet blir hvitt skinnende, og etter hvert blendende. Når kulørte farger blir blendende, går de alle mot hvitt. Vi kan for eksempel ikke forestille oss mettet, blendende fiolett.

Rent hvitt har alltid karakter av ugjennomsiktig overflate. I denne henseende skiller hvitt seg ut fra kulørene. Vi kan ikke forestille oss et gjennomsiktig, klart, hvitt legeme analogt med, for eksempel, gjennomsiktig, klart grønt glass. I fysikken blir dette forklart med at den hvite overflaten reflekterer alt synlig lys i tilnærmet samme grad. Denne egenskapen gjelder i fysikken som definisjon av «hvit overflate». Alt etter som overflaten reflekterer lyset mer eller mindre spredt (uordnet), skifter den hvite fargen karakter fra matt (hvite sommerskyer) til blank (hvit emalje). En hvit overflate i fysikkens betydning vil derfor vise seg i belysningens farge: rød i rødt lys, blå i blått lys osv.

En nær ideell hvit overflate er magnesiumoksid, som reflekterer opp til 98 % av lysenergien. Godt hvitt papir reflekterer 80–85 %, og overflater som reflekterer 70 % eller mer, blir vanligvis oppfattet som hvite.

Hvite overflater er betinget av lysets uordnede brytning og refleksjon i et stoff som i seg selv er fullstendig fargeløst, dvs. gjennomsiktig. Hvite sommerskyer er et eksempel på dette. De består av vanndråper som er skilt fra hverandre ved et luftsjikt. Fordi vann har større brytningsindeks enn luft, vil alt lys som trenger inn i skyen, bli utsatt for gjentatt, uordnet brytning og refleksjon i og fra vanndråpene. En stor del av det inntrengende lyset vil derfor før eller senere tre ut igjen, og derfor ser vi skyen som diffust og ugjennomsiktig hvit. På tilsvarende måte består snø, salt og sukker av glassklare krystaller. Hvit marmor består av uordnede mikrokrystaller av gjennomsiktig kalkspat. Hvit maling er en suspensjon av fargeløse, gjennomsiktige partikler (for eksempel sinkhvitt eller titanhvitt) i et egnet bindemiddel med mindre brytningsindeks enn partiklene. Dekningsevnen av et hvitt fargestoff øker med brytningsindeks i krystallkornene. Titanhvitt dekker av denne grunn bedre enn blyhvitt, som igjen dekker bedre enn sinkhvitt. Hvitt papir består av revne cellulosefibrer og eventuelle pigmenter, for eksempel titanhvitt (jfr. papir).

I tørre, hvite lakener på klessnoren blir sollyset brutt og reflektert i uordnede, luftfylte tekstilfibrer. Skvetter man vann på et laken, viser de våte flekkene seg mørke fra solsiden, og lyse fra skyggesiden. Fordi det er mindre forskjell mellom brytningsindeksen i fiber og vann enn mellom fiber og luft, blir lyset svakere brutt og reflektert, og tøyet er derfor mer gjennomskinnelig i våt tilstand.

Denne tekstsiden viser seg hvit i sollys så vel som i lampelys. Øyet tilpasser seg nemlig den rådende belysning og bedømmer den som «hvit». I sin alminnelighet vil glødende legemer vise seg hvite ved temperaturer fra ca. 3000–12 000 K. Det finnes altså nærmest uendelig mange forskjellige glødespektra som oppfattes som hvite. For måletekniske og andre praktiske formål har man definert et lite antall hvite standardbelysninger. Standard belysning A representerer en glødetemperatur på 2865 K, som tilsvarer lyset fra glødelamper. Standard belysning D65 representerer en glødetemperatur på 6504 K, som tilsvarer vanlig dagslys. Standard belysning B representerer en glødetemperatur på 4874 K, som tilsvarer direkte sollys.

I fysikken har imidlertid betegnelsen «hvitt lys» en enda videre betydning. Man kan nemlig alltid tenke seg hele strålingsspekteret fra et hvitglødende legeme delt opp i to halvspektra, som hver for seg gir farget lys, men som til sammen gir hvitt lys. Man sier da at de to delbelysningene er innbyrdes komplementærfarget. Det er innlysende at for ethvert hvitt glødespektrum finnes det uendelig mange slike oppdelinger i to komplementærfargede halvspektra.

Loven om det hvite lysets iboende komplementaritet går imidlertid enda lenger. Den sier nemlig at til et vilkårlig (bredere eller smalere) delområde av et «hvitt» spektrum finnes et annet delområde som sammen med det første frembringer «hvitt» lys. Det finnes altså uendelig mange mulige hvite belysninger som bare omfatter deler av det synlige spektrum. Slike belysninger kan være meget forskjellig sammensatt i spektral henseende, men har til felles at fysikkens «hvite overflate» viser seg hvit (for en normalobservatør) i alle disse belysningene.

Energisparende lysrør bygger på dette prinsippet. De har et delspektrum som frembringer en definert hvit belysning. Dessuten er deres spektra tilpasset slik at også fargede overflater viser seg mest mulig fargeriktig. For fargede overflater vil nemlig slike delbelysninger medføre en viss fargeforvrengning i forhold til et sammenhengende hvitt spektrum.

I fysikken kan altså «hvitt lys» bety en belysning hvor en overflate som reflekterer alt lys uordnet, viser seg hvit for en normalobservatør. Men «hvitt lys» kan også bety et lysende legeme – med andre ord en lyskilde – som ser hvitt ut for en normalobservatør. I fysikk og fargemåling blir lyset fra lyskilden gjerne betegnet som primærlys. Det spredte lyset fra overflatene betegnes som sekundærlys. Begrepet «hvitt lys» er atskillig mer komplisert enn man ofte forestiller seg, og det hører egentlig bare hjemme i fysikken. Malere, og andre som interesserer seg for lyset i naturen, taler ikke om «hvitt lys», men om «klart» eller «diffust», «skarpt» eller «bløtt» lys, om «demringslys», om «varmt» eller «kaldt» lys, om «rødt aftenlys» osv. Se også belysning, farge og fargemåling.

Blyhvitt eller kremserhvitt (bly(II)-karbonat), som tidligere ble meget brukt i malerhåndverket, er svært giftig. Det er i dag særlig erstattet av sinkhvitt og titandioksidpigmenter.

I mindre grad enn de glansfulle kulørene taler hvitt til spesifikke følelser, men blir assosiert med sjelelige holdninger og kvaliteter som renhet og uskyld (hvit brud). Hvitt assosieres også med fred (fredsflagg, fredsduer). I liturgisk sammenheng er hvitt et uttrykk for disse kvalitetene, og da i et evighetsperspektiv. Overhodet står hvitt som uttrykk for evighetslengsel. Disse kvalitetene knytter også til opplevelsen av dødens nærvær og majestet. I enkelte land, som i Kina, blir da hvitt også assosiert med sorg.

Hvitt var i den gamle romerske religion forbeholdt guden Jupiter. Hvite dyr ble ofret til ham av konsulene, som var kledd i hvitt. Deres vogner var trukket av hvite hester.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.