persepsjon

Hos mennesket viser sansing gjerne til syn, hørsel, lukt, smak og berøring. Stimulering av disse sansene resulterer i en opplevelse. Ofte er det snakk om bare én enkelt sans som stimuleres, som når man hører en stemme. Andre ganger er opplevelsen basert på en kombinasjon av flere sanseinntrykk, som når man drikker et glass rødvin der både syn, lukt og smak er med på å definere opplevelsen.

Persepsjon er en kompleks prosess, siden den ikke bare består av en stimulering av en sans, men også av vår tolkning av denne stimuleringen. Tolkningen vi gjør er basert på våre kunnskaper og erfaring, forventninger, emosjonelle tilstand og en rekke andre forhold. En som hører noe på tur i skogen, kan være usikker på om det var en stemme som sa noe, eller om det bare var en bevegelse i trærne. En som vet at det ikke er mennesker i nærheten, vil tolke lyden som bevegelse i trærne. Men er man usikker og redd, er det sannsynlig at det er en stemme som høres, selv om man vet at dette er helt usannsynlig.

Den «klassiske» oppfatning har vært at man må ta utgangspunkt i de enkle sansefornemmelser (toner, farger og så videre) og betrakte vårt totale bilde av omgivelsene som oppbygd på grunnlag av disse. Med gestaltpsykologien ble oppmerksomheten vendt mot persepsjonsfenomener av «høyere orden» (strukturer, helheter) som vanskelig kan forstås ved bare å studere de enkelte komponentene. Nyere persepsjonspsykologi har i større grad studert persepsjonen som prosess og beskrevet den som en målrettet aktivitet, hvor det gjelder for personen å danne seg et stabilt, realistisk bilde av omverdenen, og hvor sanseinntrykkene bare er et middel, ikke selve byggesteinene. Perseptuelle «misforståelser» (illusjoner, feilaktige vitneutsagn) kan være utslag av de samme prinsippene; vi er mer interessert i å oppfatte «meninger» enn av enkelte stimuli.

Et gjennomgående spørsmål for persepsjonspsykologien har vært å kartlegge erfaringens rolle: Hvor mye av vår persepsjon kan forklares ved nedarvede, fysiologiske mekanismer, og hvor mye er bygget opp gjennom vår stadige interaksjon med omverdenen?

Et annet spørsmål er om persepsjonen best kan forstås «ovenfra og ned» (engelsk top-down) med utgangspunkt i medfødte eller ervervede skjemaer, kunnskapsstrukturer og forventninger, eller «nedenfra og opp» (engelsk bottom-up) med utgangspunkt i de stimuli som treffer våre sanseorganer. Den amerikanske psykologen James Jerome Gibsons teori om «direkte persepsjon» utgjør her et ytterliggående og omdiskutert forsøk på å forklare sanseoppfatningen som et direkte resultat av de stimulimønstre som påvirker oss.

Et tredje spørsmål har vært å bestemme persepsjonens grenser. Hva er forskjellen mellom å «se» at en person er blek, «se» at han er bekymret, og å «se» løsningen på hans problem? Noen vil her velge å tolke persepsjonen snevert, begrenset til de opplevelser som kan forankres i egenskaper ved stimuli og prosesser i det sanseorgan som påvirkes, mens andre setter likhetstegn mellom persepsjon og en mer generell oppfatning av verden omkring. Sosial persepsjon innenfor sosial kognisjon er et eksempel på sistnevnte.

Selv om vi har definert persepsjon som en prosess som har utspring i en bevisst opplevd stimulering av et sanseorgan, har en del av forskningen i fokusert på tilfeller der vi ikke er klar over at det skjer en stimulering. Eksempelvis har man vist at svært kortvarige presentasjoner av bilder med et bestemt innhold ikke behøver å være bevisst opplevd av personen for å kunne påvirke valg, opplevelser og annet. Se subliminal persepsjon.

Ofte «ser» vi noe som egentlig ikke er der. Dette kalles illusjoner. Spesielt mye studert i persepsjonspsykologien er visuelle illusjoner (se optiske bedrag).

Hallusinasjoner er opplevelser som fortoner seg som reelle for personen, men der sansestimuleringen ikke er til stede.

• kognitiv psykologi
• sansene
• syn
• hørsel
• luktesans