Forestilling, fornemmelse eller sanseinntrykk fremkalt av noe i eller utenfor oss selv (et «objekt» som er «årsak» til persepsjonen). Hos noen filosofer brukes persepsjon bare om bevissthetsinnhold (i eldre språkbruk «ideer») fremkalt av sansbare objekter, hos andre om alle slags fornemmelser og bevisste inntrykk. Spørsmålet om persepsjonens funksjoner og rolle i erkjennelsen, i individets kunnskapservervelse, og særlig om persepsjoners pålitelighet som beviser for en «ytre» eller sansbar virkelighet, har vært diskutert og omstridt i hele filosofiens historie, og er det fremdeles. Det som gjør persepsjonens status som kunnskapskilde så problematisk, er forekomsten av notoriske illusjoner og hallusinasjoner (optiske og andre sansebedrag, hildringer, fata morgana-opplevelser) i tillegg til det velkjente faktum at sanseinntrykks rapport om vår felles ytre virkelighet («Telefonstolpen der borte er høyere enn fjellet i horisonten») alltid må korrigeres kritisk gjennom andre sanseinntrykk («Når avstanden øker, blir stolpen lavere og fjellet høyere»).

Begrepet persepsjon brukes også innen psykologien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.