Blått, fargetone, som alt etter forholdene kan vise seg lysere eller mørkere, mer eller mindre ren eller mettet. I de aller fleste moderne forslag til en systematisk ordning av fargeinntrykkene blir blått regnet som en grunnfarge, eller elementærfarge, se farge (fargelære).

Under visse standardbetingelser vil et normalt øye lokalisere den rent blå fargeovergangen i et fargespektrum til bølgelengdeområdet omkring 450 nm.

Himmelens blå farge fremkommer av sollysets spredning i atmosfæren (se Rayleigh-spredning).

Blått er en abstrakt fargebetegnelse, løsrevet fra konkrete brukssammenhenger. Slike fargebetegnelser er av nyere dato, og verken gresk eller latin har et alminnelig uttrykk for blått. I det italienske språket opptrer blått bare gjennom konkretiserende betegnelser, som blu, azurro, turchino og celeste. Det baskiske språket synes ikke å skille mellom blått og grønt.

I antikkens greske fargebetegnelser, som synes å romme et bredere sprektrum av aktive opplevelseskvaliteter, som bevegelse og glans, finner man en mulig opprinnelse til fargebegrepet blått i kyanos (herav vårt ord cyan). Dette synes å henspille på blåskimrende, glinsende sort, en fargekvalitet som grekerne bl.a. satte pris på som hårfarge. I de greske fargeskalaene står kyanos på grensen til sort. Det er bemerkelsesverdig at himmelen og havet hos Homer aldri blir besunget som blått (eller grått).

Assosiasjoner, symbolikk. Innen det systematiske studium av fargeopplevelsenes psykologisk-estetiske kvaliteter (farge (fargepsykologi)) finner vi visse hovedtrekk, og blått oppleves da som en passiv farge, i motsetning til f.eks. rødt. Det første fullstendige forsøk på en psykologisk-estetisk betraktning av fargen finner vi hos Goethe, og han omtaler blått som et «ansporende intet» som trekker oss til seg. Også Kandinsky legger vekt på den blå fargens innadvendte, hvilende karakter.

En slik psykologisk oppfatning av fargen kan ligge bak våre dagers karakterisering av politiske hovedretninger som henholdsvis røde og blå.

I middelalderen avløste blått etter hvert gull-grunnen som uttrykk for himmelen og den hinsidige verden. Blått stod også for sannhet og evighet, ikke minst i den kirkelige kunsten. Blå øyne er tradisjonelt blitt koblet sammen med trofasthet, oppriktighet og uskyld, mens «blått blod» betegner adelig byrd. Det siste henger muligens sammen med at det kastiljanske aristokratiet i middelalderens Spania hadde meget lys hud i forhold til maurerne, slik at blodårene syntes lettere og virket blålige. Se også fargesymbolikk.

Fremstilling. Tradisjonelt er en del blåtoner knyttet til bestemte fremstillingsteknikker, som bl.a. frembragte koboltblått, berlinerblått, indigo og potteblått (se disse).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.