Faktisitet brukes om det som er et faktum. Begrepet brukes særlig av visse eksistensfilosofer om det at menneskene alltid finner seg «kastet» ut i en bestemt verden. I stor grad er faktisiteten det man kan si om et menneske fra et ytre perspektiv, og den favner om alt fra overordnede vitenskapelige fakta til individuelle og personlige erfaringer, prosjekt og verdier.

For eksempel kan man si at mennesker generelt har en kropp som ikke har gode forutsetninger for å fly, at en bestemt person ble født i en historisk periode med mange brytninger, at noen har en psykologisk lidelse, eller at «hun er veldig opptatt av menneskerettigheter.» Alt dette er forsøk på å si noe faktisk om et gitt menneske som følgelig kan konstituere vedkommendes faktisitet.

Her er det imidlertid helt sentralt å skille mellom begrepet om faktisitet og et rent begrep om fakta: Mens rene fakta ville kunne tenkes som «døde» eller «simpelthen foreliggende,» så er faktisiteten en levende bestanddel av enhvers levde liv; de faktiske omstendigheter presenterer seg som noe som kan overskrides. Dermed kan ikke faktisiteten utgjøre en menneskelig essens. Istedenfor inngår den sammen med friheten som et sentralt moment i det som i eksistensfilosofien kalles situasjonen.

Faktisitet kan også spille en rolle i en inautentisk eksistens, ifølge eksistensfilosofien: Det at vi tross alt er noe kan gi oss et inntrykk av at det på et eller annet vis må være mulig å sammenfalle med seg selv på en slik måte at man utelukker eller reduserer muligheten for å konfronteres med eksistensens betingelser. For eksempel kunne man hevde at man fullt og helt er «et produkt av sin tid» slik at ens handlinger bare er et uttrykk for ukontrollerbare krefter. Dermed ville man ikke være ansvarlig for sine handlinger, og muligheten for å erfare angst kunne synes å være redusert.

På motsatt måte kan man også havne i inautentisiteten ved å fornekte faktisiteten: Ved å hevde at friheten er absolutt og at ingenting hefter ved en fornekter man det ansvaret som er frihetens andre side, og dermed fornekter man også friheten.

Den franske eksistensfilosofen Jean-Paul Sartre knytter begrepet om faktisitet til forholdet mellom menneskenes væremåte og verdens eller tingenes væremåte: Tingenes væremåte er en-soi (i-seg) som rene fakta, mens mennesket er også og egentlig pour-soi (for-seg) i kraft av sin bevissthet, som altså muliggjør overgangen fra fakta til faktisitet.

Hos Martin Heidegger har begrepet Geworfenheit («kastethet») en lignende funksjon.

  • Heidegger, Martin: Væren og tid, Pax Forlag, 2007, ISBN: 978-82-530-2930-6
  • Sartre, Jean-Paul: Being and nothingness, Routledge, 2003, ISBN: 0-415-27848-1
  • Kierkegaard, Søren: Begrepet angst, Forlaget Oktober, 2005, ISBN: 82-495-0353-8

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.