Ikon. Gudsmoder av Vladimir. Ikonet er enten bysantisk, fra 1000- eller 1100-tallet, eller russisk, fra 1200-tallet. Tretjakovgalleriet, Moskva.

Fri. fri

Ikon, det gresk-ortodokse helgenbilde. I kirkene har ikonene en liturgisk funksjon, og danner en helhet i form av billedveggen (gresk ikonostasion). I ortodokse hjem tjener ikonene til belæring, oppbyggelse og andakt for den enkelte og for familien.

Ikonenes funksjon som kultbilder er uløselig forbundet med deres betydning som kunstbilder. Det estetiske uttrykket avbilder i sine farger og linjespill de guddommelige urbilder, samtidig som det formidler et religiøst innhold fra kirken til menigheten. På denne måten blir ikonene et viktig medium for spredningen av ortodoksiens budskap, som lar seg studere både fra teologisk, kunsthistorisk og informasjonsteoretisk synsvinkel.

Det teologiske grunnlag for ikonene er Kristi inkarnasjon. Ved å bli menneske, ble Gud også avbildbar. Mens forholdet mellom ikonene og Kristi jordiske skikkelse er basert på likhet, er det ulikheten som dominerer forholdet mellom Kristus-ikonene og Kristi herliggjorte skikkelse. Den unndrar seg direkte fremstilling i bilder. Guds Moder, englene og kirkens hellige menn og kvinner avbildes på ikonene i kraft av sin likhet med Kristi forbilde. Slik blir billedveggens ikoner et sanselig bilde av den guddommelige virkelighet som gjøres nærværende gjennom gudstjenesten.

Selv om det finnes ikoner av metall, elfenben og annet materiale, er ikonene tradisjonelt blitt malt på tre med temperafarger på en grunning av kritt, alabast eller en blanding av begge, påført en duk limt inn i en fordypning i treplaten. Ikonene har alltid et verbalt tekstforelegg; motiver og temaer er nøye forbundet med kirkens lære, og følgelig begrenset.

Ikonmalerens kunst manifesterer seg derfor ikke ved tematisk originalitet, men i balansegangen mellom skjematisme og individualitet i anskueliggjørelsen av urbildenes skjønnhet. Farger og linjer har ofte høy symbolverdi, fundert på den hierarkiske virkelighetsoppfating i Dionysios Areopagitas skrifter.

Fordi den ortodokse kirkes lære er et åpent system i skapende utvikling, forandrer også ikonkunsten seg, selv om det ofte skjer umerkelig. Derfor har ikonene en historie, både estetisk og dogmatisk. Fra informasjonsteoretisk synspunkt fremstår ikonene som budskap i en kommunikasjonsprosess hvor kirken er avsender og menigheten mottager. I denne prosessen er det viktig at hele kirkesamfunnet kan identifisere seg med ikonenes innhold, noe som forutsetter at det er forståelig for alle og fritt for «støy» i form av kjetterske, heterodokse elementer. Dette fører til standardisering og skjematisering av billedspråket, samtidig som dette billedspråket må være tilstrekkelig fleksibelt til å reagere på krisesituasjoner og dogmatiske sprang. Budskapets riktighet sikres også ved titler som identifiserer de fremstilte skikkelser, scener og begivenheter.

Innenfor de ortodokse kirkesamfunn spilte ikonene en viktig rolle i kirkens styring av menighetenes og den enkeltes moralske atferd. Fra sin plass i stuens «ikonhjørne» (russ. krasnyj ugolok) skuet de hellige skikkelser ned på menneskene, og de troende bar ikonene med seg i sitt indre, integrert i sin samvittighet. Dette aspektet har en viktig, men hittil lite påaktet plass i ikonenes kunsthistorie og i det ortodokse samfunns mentalitetshistorie, idet de internaliserte helgenbilder fikk avgjørende innflytelse på fantasien og forestillingsverdenen, den kollektive så vel som den individuelle.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.