Arne Nordheims lydinstallasjon «Gilde på Gløshaugen», Realfagbygget, NTNU av . CC BY SA 3.0

lydkunst

Lydkunst er et bredt og sammensatt kunstfelt der lyd er et sentralt materiale, og lyders betydning, posisjon, egenskaper og relasjoner til omgivelsene tematiseres.

Lydkunstnere har gjerne bakgrunn som enten visuelle kunstnere eller som komponister. Mange jobber kryssdisiplinært. Eksempler er lydvandringer, fysiske lydskulpturer, psykoakustiske arbeider, høyttalerinstallasjoner, aksjoner og «happenings», og kan grense mot eksperimentell elektronisk kunstmusikk og «land art». Som regel er lydkunst forbundet med ikke-tids-baserte kunstformer med udefinert eller lang/uendelig varighet. De har gjerne konseptuelle problemstillinger, eller fremhever et fenomen, som lydenergi, i lydlandskap eller samfunnsmessige forhold ved lyd. Arbeidene ligger gjerne nærmere installasjoner og et utstillingsdomene enn et performativt eller konsert-domene.

På engelsk har «Sound art» vært i bruk i kunstkretser i hvert fall siden 1980-årene, men det kan argumenteres med at lydkunst virkelig brer om seg fra sent 1990-tall i en forlengelse av videokunst, ny mediekunst og elektronisk musikk. Lydkunst som fenomen kan imidlertid spores lengre tilbake i tid, og begrepet dukker tidvis opp i musikksammenheng lenge før dette. Den norske komponisten Arne Nordheim brukte for eksempel begrepet for å beskrive elektronisk musikk allerede på 1950-tallet.

Utstillinger

Noen viktige tidlige utstillinger viet lydkunst er:

  • Augen und Ohren (Berlin, 1980)
  • Sonambiente – festival for hearing and seeing (Berlin, 1996)
  • Sonic Boom: The Art of Sound, kuratert av David Toop på Hayward Gallery (London, 2000)
  • Volume: A Bed of Sound, kuratert av Elliott Sharp og Alanna Heiss på PS1 (New York, 2000)
  • I Am Sitting In A Room: Sound Works by American Artists 19502000, kuratert av Stephen Vitiello, Whitney Museum (New York, 2000)

Tid, sted og format

All lyd er tidsbasert, og derfor er all musikk og lydkunst tidsbasert kunst. Likevel forholder som regel lydkunst seg annerledes til format enn musikk. Generelt har musikk klart avgrenset form, mens lydkunst i mange tilfeller ikke har det. Der verkene i det hele tatt inneholder et narrativ, kan det handle om størrelse, som for eksempel fokus på enkelte detaljer eller på tidens funksjon med dveling eller repetisjon over veldig lange tidsstrekk.

Lydkunst tar ofte aktiv stilling til tid, sted og format. Bill Fontana ønsket kunst som muliggjorde at man kunne «høre like langt som man kan se», utforsket i Landscape Sculpture with Foghorns (1981), som tar opp lyd i hele Bay Area ved San Francisco. En romlig poengtering finnes også i David Dunns Skydrift (1977), som er laget for en tørrlagt innsjø. Her går musikere langsomt utover og bort fra en sentral sirkel med sangere og elektronisk materiale, mens de spiller og til de ikke lenger er hørbare.

Lydkunst bygger på mye av det samme tankegodset som Land art. Et eksempel er Walter De Maria, som uttrykte om sin Lightning Field (1977) at stedet ikke er en scene for kunsten, men en del av verket. Naturens stillhet blir viktig, opp mot potensialet for lyden av gnistrende lynnedslag. Dette er også tydelig i den ikoniske installasjonen Times Square (1977) av Max Neuhaus. I dette verket høres en synthesizer-generert bordun som kan minne om en vifte, fra en resonnerende ventilasjonssjakt for metroen, under en lufterist på fortauet.

I Alvin Luciers I am sitting in a room (1981) tar Lucier opp seg selv forklare arbeidet og konseptet, og gjør dette postmoderne metagrepet til en del av kunstverket. Opptaket spilles av tilbake i det samme rommet og tas opp igjen og igjen. For hver gang blir språket mer uklart, mens rommets resonnerende frekvenser forsterker seg selv, helt til ordene ikke lenger kan oppfattes. Dette enkle grepet demonstrerer hvordan dominerende frekvenser resonnerer med rommet.

Historikk

Selv om lydkunstbegrepet er relativt nytt, kan det idémessige tankegodset spores langt tilbake i tid. På slutten av 1800-tallet arbeidet en rekke komponister med å sprenge eller utvide de musikalske formatene. En av dem var Erik Satie. Han er viktig fordi mange lydkunstnere senere har sett tilbake til hans ideer. Han lanserte begrepet musique d’ameublement – musikk som del av omgivelsene, som motsetning til den klassiske kunstmusikkens holdning om at musikk finner sted i forgrunnen og i sentrum for oppmerksomheten. I stykket Vaxation (1893) repeteres en og samme melodi med to ulike harmoniseringer 840 ganger. Det tar 13–25 timer og både krever og legger til rette for en annen lyttemodus enn konvensjonell musikk kunne tilby.

Futurismens oppgjør med det bestående har vært viktig for det som senere ble lydkunst. Kunsten skulle i følge futuristene fange det moderne liv, frigjort fra logikk, syntaks og poesi. Dette åpnet opp for å estetisere lyder som tidligere lå utenfor musikk- og kunstfeltets mulige materiale. Dette konkretiserte maleren Luigi Russolo med sitt manifest The Art of Noises (italiensk L’arte dei rumori) i 1913. Han ville skape kunst av støy fordi han mente mennesket var blitt vant med fart, energi, støy og urbane lydlandskaper.

Organisert lyd og dadaisme

Edgard Varèse så samtidig for seg en lydproduserende maskin som kunne produsere lyd som akustiske instrumenter ikke kunne. Han ville bort fra det klassiske og romantiske lydidealet, og utvidet musikkbegrepet til å være «organisert lyd». Samtidig hadde dadaismen sitt utspring i første verdenskrig som en voldsom avvisning av vestlig sivilisasjon og bestående rammer. Sprengningen av rammer og bruk av nye materialtyper som med Marcel Duchamps arbeid med lyd som nytt materiale for kunsten og readymades, har vært viktig for å utvide feltet. Særlig forfatteren og kunstneren Kurt Schwitters’ lydpoetiske utforskning i hans abstrakte Ursonate har blitt et viktig merkepunkt for mange lydkunstnere.

Også i Russland skjedde store kunstneriske sprang som resultat av første verdenskrig og oktoberrevolusjonen i 1917. Arsenij Avraamov arbeidet med stort anlagte dramatiseringer av revolusjonære hendelser. Hans Symphony of Factory Sirens utspilte seg på havna i Baku. Verket tok i bruk flere skip, skipshorn, busser, tog, korps, kor, maskingevær og fly som tok av. Dette var en klar avvisning av det klassiske musikkbegrepet, og utvidet synet på lyd, støy og iscenesettelser. Russisk avantgarde var viktig på 1920-tallet, men ble forfulgt av Josef Stalins terrorregime fra midten av 1930-tallet. Reforhandlingen av det tradisjonelle falt heller ikke i god jord hos nazistene på 1930-tallet. Arbeider av blant andre Kurt Schwitters ble bannlyst under slagordet Entartete Kunst.

Den elektroniske musikken

Omtrent samtidig som Pierre Schaeffer utviklet ideen om konkretmusikken (musique concrète) på 1940- og 1950-tallet, der han brukte bearbeidede lydopptak fra omgivelsene, ble elektronisk generert musikk utviklet i kringkastingsstudioer. Denne teknologien passet til lydkunsten med mulighet for innspillinger og generering av lyd. Dette åpnet nye muligheter, og var langt på vei det Varèse hadde ønsket seg 30 år tidligere.

Den elektroniske musikken som fulgte har vært viktig for mye senere lydkunst. Blant annet var det en nødvendig bakgrunn for noen av de første lydskulpturene med elektronisk lyd, for eksempel Nicolas Schöffer og Pierre Henrys samarbeid på midten av 1950-tallet.

Et annet eksempel som er en symbiose med arkitektur, er Philips-paviljongen på Expo 1958 i Brussel, bygget av Le Corbusier og Iannis Xenakis, med 400 høyttalere og nyutviklet spatialisering for å realisere Edgard Varèses Poème électronique.

USA og New-York-skolen

I USA skjedde en tett utveksling av ideer i New York-skolen på 1950- og 1960-tallet, der komponister som Morton Feldman og John Cage var en del av samme kunstneriske miljø som Robert Rauschenberg, Jackson Pollock, Barnett Newman og Mark Rothko. Åpne flater og avvisningen av konkrete eller motiviske elementer er felles tankegods både hos kunstnerne og komponistene. Feldman ønsket en musikk uten instrumenter, og Cage så alle hverdagslige lyder som potensielt kompositorisk materiale. Rauschenbergs hvite malerier påvirket Cage’s «4:33». Ut fra denne perioden vokste Fluxus med blant annet happenings og mer lydfokusert lydkunst med Allan Kaprow, La Monte Young, Yoko Ono, George Brecht blant mange flere.

Hvis musikk tidligere var sett som «en av kunstene», ble nå lyd og musikk i økende grad sett som et av mange mulige medier eller materialer som kunstnere kunne bruke. I tillegg til særlig Duchamp, skapte Art Brut-kunstneren Jean Dubuffet sine eksperimenter med opptak av lydimprovisasjoner med Asger Jorn fra 1960 presedens for kunstnere uten musikkbakgrunn som jobbet med støy.

Også den musikalske minimalismen deler endel fellestrekk med lydkunst. Et eksempel på dette er komponisten La Monte Young. Hans arbeider med lange og nesten-statiske forløp var i følge Tony Conrad et forsøk på å fryse lyden midt i hendelsen, for å kunne lytte inni den grunnleggende arkitekturen i selve lyden.

Lydlandskap og akustisk økologi

I et samfunnsklima med økende miljøfokus utviklet også tenkningen om akustisk økologi og lydlandskap seg på 1970-tallet. En oppmerksomhet om hele lydmiljøer som de er kommer særlig til uttrykk i retningen «lyd-økologi» som komponisten R. Murray-Schafer er sentral for. Han utviklet tanken om «lydlandskap» (soundscape) som parallell til begrepet landskap, og startet The World Soundscape Project for å samle, beskrive og bevisstgjøre samfunnets forhold til sine lydlige omgivelser.

Hans bok The Soundscape: our sonic environment and the tuning of the world (1977) har vært viktig for mange senere lydkunstneres arbeid. Begreper som geofoni, biofoni og antropofoni er utledet fra lyd-økologi og The World Soundscape Project, blant annet i boka Handbook for Acoustic Ecology (1978), redigert av Barry Truax.

Et eksempel som bruker antropofoniske lydlandskaper er den interagerende serien Electrical Walks (2004-) av Christina Kubisch, hvor frekvenser fra elektromagnetiske felt under byvandringer forsterkes med hodetelefoner utstyrt med egne mikrofoner.

Lydkunst i Norge

I Arnold Haukelands monumentale utendørsskulptur Ode til lyset fra 1968 er det integrert et lydforløp med elektronisk musikk komponert av Arne Nordheim.
Arnold Haukeland og Arne Nordheims «Ode til lyset»
Lisens: CC BY SA 3.0

I Norge kan kunstnere som Jana Winderen, Arne Nordheim, Maia Urstad, Kjell Samkopf, Per Platou, Natasha Barrett, Camille Norment, Trond Lossius, Tori Wrånes og Asbjørn Flø kobles til lydkunst.

Et tidlig eksempel på lydkunst i Norge var en utstilling med lydskulpturer laget av Bernard og François Baschet på Kunstindustrimuseet i 1965. I Arnold Haukelands monumentale utendørsskulptur Ode til lyset fra 1968 er det integrert et lydforløp med elektronisk musikk komponert av Arne Nordheim. På 1970-tallet var Henie-Onstad Kunstsenter en viktig arena for lydkunst i Norge.

Viktige lydkunst-miljøer i Norge i dag er blant annet Atelier Nord og Norsk senter for teknologi i musikk og kunst (NOTAM) i Oslo, Bergen senter for elektronisk kunst (BEK) og Lydgalleriet i Bergen, Trondheim Elektroniske Kunstsenter (TEKS) i Trondheim og I/O-lab i Stavanger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Alan Licht – Sound Art. Between Music, Between categories, New York: Rizzoli, 2007, ny utgave 2019
  • R. Murray Schafer – The Soundscape: our sonic environment and the tuning of the world, Rochester, VT: Destiny Books, 1977
  • Brandon LaBelle – Background Noise: Perspectives on Sound Art, London: The Continuum International Publishing Group, 2006
  • Barry Truax (ed.) – Handbook for Acoustic Ecology, Vancouver: A.R.C Publications, 1978

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg