Gult, omfatter fargenyansene fra grønngult gjennom rent gult (nøytralgul, urgul) til rødgult. I sin reneste og lyseste form står gult på grensen mellom sitrongult og gyldengult.

I motsetning til rødt, grønt og blått, som for et normalt fargesyn er dominerende fargetoner i lysets bølgelengdespektrum, er nyanseringen og utbredelsen av gult i spekteret avhengig av lysets intensitet. Hvis man retter et spektroskop mot et moderat lysende hvitt objekt (f.eks. hvit skyhimmel eller en hvit flate i dagslys), vil et normalt øye oppfatte gulaktige fargetoner i bølgelengdeområdet ca. 560–590 nm, med en ubestemt overgang mellom grønngult og rødgult ved ca. 570 nm. Retter man derimot spektroskopet mot en intens hvit lyskilde (f.eks. den delen av himmelen som grenser mot Solen), vil gult omfatte en større del av spekteret, og overgangen ved 570 nm vil oppfattes som rent gul.

Det forhold at fargenes nyansering og fordeling i spekteret varierer med lysets intensitet, er en egenskap ved øyets fargefølsomhet. Dette er særlig utpreget for den gule fargens vedkommende og kalles der «Bezold–Brückes effekt» etter de to forskerne som undersøkte dette forholdet i 1870-årene.

Også i våre daglige omgivelser er vi vant til at rent gule farger er relativt lyse. Hvis et farget papir som oppfattes som rent gult når det ligger i lyset, legges i skyggen, vendt fra lyset, slår den gule fargetonen over mot grønt. Også blandinger av rent gult og sort pigment går mot grønt. Det samme gjelder for optisk blanding av rent gult og sort på dreieskive. «Mørkegule» farger er ved nærmere ettersyn grønngule eller rødgule. Se for øvrig farge.

Språkhistorisk er ordet gult avledet av den germanske ordstammen gelwa, som betyr 'strålende, skimrende'. I gresk tid ble gult oppfattet som en grensefarge mot hvitt, eller mot lys overhode.

Fordi blandinger av forskjellige fargestoffer gjerne leder til en mørkere fargenyanse, kan rent gult ikke frembringes gjennom slik blanding. For å oppnå rent gult er maleren avhengig av naturlig forekommende eller teknisk frembrakte fargestoffer. Gul oker er en vanlig forekommende okerfarge (jernoksyd) som har vært anvendt fra de eldste tider. Alt etter opprinnelsessted og preparering finnes den i nyanser fra kraftig brungult til lysende sitrongult (kyprosgult). Neapelgult er en forbindelse av bly og antimon som gir lysende gule farger, og som man mener å ha påvist på 2500 år gamle babylonske murvegger. Hos de store malerne mellom det 1200- og 1700-tallet har man påvist et fargestoff som er blitt fremstilt på basis av bly og tinn («de store mesteres gult»). Det hadde ikke noe bestemt navn og ble ytterst sjelden omtalt. Fremstillingen kan ha vært alkymistenes hemmelighet.

Andre klassiske, men yngre gule fargestoffer er kromgult (blykromat, giftig) og kadmiumgult (kadmiumsulfid).

Gult var i antikken tegn på høy rang og makt. Men gult har også blitt brukt for å stigmatisere bestemte sosiale grupper. Bankerottierens gule hatt hører hjemme her, likeså det at kjettere og skjøger måtte bære gule kjennetegn. En dyster gjenganger av denne praksis er den gule jødestjernen fra nazitiden.

Som psykologisk kvalitet står gult for glede og varme, men også for misunnelse og ondskap. Denne tvetydigheten er utvilsomt knyttet til omslaget mellom gyldengult og sitrongult. Det er vanlig å omtale rødgule farger som varme, og grønngule som kalde. Uttrykket er av nyere dato og har sine røtter i de maleteknikker som vokste frem i renessansen.

Gult har ingen bestemt betydning i kristen liturgi, men blir tradisjonelt knyttet til påsken. Gult blir også oppfattet som buddhismens farge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.