Det russiske ikonmaleriet var preget av streng konservativisme, og det fant sted en minimal utvikling fra århundre til århundre. Ikonmaleriets glanstid falt sammen med den europeiske renessanse. Dets ubestridte mester var Andrej Rubljov, som virket i Novgorod mellom 1400 og 1430. Bildet viser hans Sankt Mikael. Tretjagalleriet, Moskva.
Russisk kunsthistorie spenner fra middelalderens mosaikk-kunst og ikontavler til post-sovjetisk samtidskunst. Det abstrakte maleriet mottok vesentlige impulser fra russiske kunstnere, og modernistiske kunstbevegelser som konstruktivisme og suprematisme har en viktig plass i verdens kunsthistorie.
Den gammelrussiske billedkunsten bygger i likhet med arkitekturen på bysantinske forbilder. Russerne overtok både mosaikk-kunsten, freskomaleriet og tavle-ikonene fra grekerne. De eldste bevarte ikonene i Russland, slik som den berømte Guds Moder fra Vladimir (1100-tallet), er antagelig et rent bysantinsk arbeid. Utsmykningen av de eldste russiske kirkene foregikk sannsynligvis under ledelse av greske mestere. Greske kunstnere fortsatte å sette sitt preg på russisk billedkunst gjennom hele middelalderen, men ganske snart begynte også russiske kunstnere å gjøre seg gjeldende omkring klostrene, ved fyrstehoffene og i byer som Novgorod og Pskov.
Mosaikker finner vi i det gamle Russland kun i Kiev. Ifølge den skriftlige overlevering skal flere av Kievs kirker ha vært smykket med billedsykler utført i en kombinasjon av mosaikker og fresker.
Freskomaleriet utviklet seg videre på russisk grunn. Fyrst Vsevolod av Vladimir, som tilbrakte sin ungdom i Konstantinopel, inviterte i 1185–89 greske mestere til å dekorere Maria Himmelfarts-katedralen, mens freskene i Dmitrij-katedralen ble utført av både greske og russiske kunstnere. I Novgorod og Pskov, så vel som i de omliggende klostrene, utviklet det seg en egen skole, med tydelige innslag både av konstantinopolitansk kunst og kunst fra de bysantinske provinsene. Et enestående monument over denne tidlige nordrussiske billedkunsten er Sankt Georg-katedralens fresker i Gamle Ladoga.
I andre halvdel av 1300-tallet blomstret freskomaleriet særlig rikt i Novgorod. Påvirkningen fra Balkan, fra serbisk og bulgarsk kunst er slående. Den store mesteren var også her en greker, Feofan Grek. Hans oppdrevne ekspresjonisme representerer noe ganske enestående i russisk billedkunst. Hans dramatiske helgenskikkelser står i diametral motsetning til den kontemplative roen og de harmoniske fargeklangene som preger ikonene til hans yngre kollega, Andrej Rubljov. Dennes fremstilling av Den hellige treenighet er mesterverket i gammelrussisk ikonkunst, og retningsgivende for dens senere utvikling, likesom hans fresker i Vladimir og Moskva danner høydepunktet i det gammelrussiske monumentalmaleriet. Den andre store maleren på 1400-tallet var Dionisij (omkring 1440–1508), særlig kjent for sin freskesyklus i Ferapontov-klosteret (oppført på UNESCOs verdensarvliste).
Billedhuggerkunsten var lite utviklet i det gamle Russland. Fra tiden før Ivan 3 (1462–1505) kjenner vi bare relieffer i stein i forbindelse med kirkearkitekturen og noen få rundskulpturer som fremstiller dyrefigurer. Ifølge krønikene fantes det imidlertid statuer av hedenske guder i Kiev da byen ble kristnet. Den eldste overleverte rundskulptur av en menneskelig skikkelse ble utført av steinhuggeren Vasilij Jermolov (død 1485) på bestilling av Ivan 3. Bare overdelen er bevart. Den forestiller hodet og skuldrene til det som en gang var rytterstatuen Sankt Georg i kamp med dragen. Utførelsen tyder på at Jermolov ikke kan ha vært uten forgjengere. Han fikk imidlertid ingen direkte arvtagere. På 1500-tallet var flatrelieffet dominerende. Men fra dette århundret har vi også bevart rundskulpturer i tre, for eksempel en Paraskeva-Pjatnitsa-figur som nå befinner seg i Vologda.
Mot slutten av den gammelrussiske perioden, det vil si fra slutten av 1500-tallet og frem til Peter den store, forandret det russisk-bysantinske maleriet karakter under påvirkning fra vesteuropeisk renessanse og barokk. Fremstående menn lot seg avbilde på såkalte portrett-ikoner, til tross for kirkens forbud. Den mektige Stroganov-familien bestilte ikonmalerne til å lage små, kunstferdige ikoner, beregnet for individuell kontemplasjon. Fornyeren av ikonmaleriet på 1600-tallet, Simon Usjakov (1626–86), strebet etter å skape et nytt formspråk for ikonenes gamle innhold. Etter hans oppfatning må inntrykket av det himmelske urbilde bli større jo naturligere det er anskueliggjort i kunstnerens avbildning.
Realismens sentrale skikkelse i russisk malerkunst var Ilja Repin (1844–1930). Pramdragere ved Volga er malt i 1873.
Peter den stores reformer betegnet et brudd med den russisk-bysantinske tradisjonen, også i malerkunsten, som utover 1700-tallet ble omformet etter vesteuropeiske forbilder. De første representantene for den nye stilen foretrakk portrettmaleriet. Aleksej Antropov (1716–1795) hører til den første generasjonen russiske portrettmalere, men ingen av hans portretter i den nye stilen kan måle seg med ikonene han i senere år utførte for Sankt Andreas-katedralen i Kiev. Først med neste generasjon fikk Russland malere som fullt ut behersket den nye stilens teknikk: Fjodor Rokotov (1735–1808), Dmitrij Levitskij og Vladimir Borovikovskij (1757–1825). Den betydeligste portrettmaleren fra begynnelsen av 1800-tallet er Orest Kiprenskij. Hans samtidige, Aleksej Venetsianov (1780–1847), gjorde genremaleriet til en selvstendig gren av russisk billedkunst. Italiabildene til Silvester Stsjedrin (1791–1830) betegner en avgjørende etappe i russisk landskapsmaleri.
Aleksandr Ivanov regnes som den største russiske maleren fra første halvdel av 1800-tallet. Med italienske landskaper, aktstudier og religiøse visjonsbilder skapte han en kunst av europeisk format. I en særstilling i russisk malerkunst fra 1800-tallets første halvdel står de samfunnssatiriske bildene til Pavel Fedotov (1815–1852), som med sin kritiske holdning foregriper viktige trekk i 1860-årenes kunst. En av dem som mottok viktige impulser fra ham, var Vasilij Perov (1834–1882), også kjent for sitt Dostojevskij-portrett (1872). Da Kunstakademiet i 1863 satte opp Odin i Valhall som motiv for årets gullmedaljeoppgave, brøt en gruppe studenter ut i protest mot det de tolket som et angrep på realismen og dannet sin egen gruppe, de såkalte Peredvisjniki (Vandrerne). Lederen var Ivan Kramskoj (1837–1887). Hans kunst er i likhet med verkene til Nikolaj Gay preget av moralske problemstillinger. Gays viktigste arbeider er hans fremstilling av Kristi lidelsesvei.
Lederskikkelsen i 1870- og 1880-årenes realisme var Ilja Repin, like fremragende som portrettist, genre- og historiemaler. Den store russiske historiemaleren var imidlertid Vasilij Surikov. Han klarte å transformere sine modeller til representanter for det gamle Russland, idet han rekonstruerte begivenhetene ved hjelp av historiske kildeskrifter. Med fremstillinger som Henrettelsen av strelitsene (1881) og Fyrstinne Morosova (1887) overskred han realismens konvensjoner og skapte et symbolsk historiemaleri. Også landskapsmaleriet mottok viktige impulser fra Surikov. Bakgrunnslandskapene i hans historiske bilder betydde mye for de rene landskapsmalerne på slutten av århundret, blant andre Isaak Levitan og marinemaleren Ivan Ajvasovskij.
Omkring år 1900 brakte Konstantin Korovin (1861–1939) impresjonismens fargespill inn i det russiske landskapsmaleriet. I Mikhail Vrubel (1856–1910) fikk symbolismen i diktningen sitt motstykke i malerkunsten. Valentin Serov førte tradisjonene fra 1800-tallet over til 1900-tallet, idet han med sin universelle begavelse maktet å kombinere det beste i det gamle med det varige i det nye. Mikhail Nesterov er med sine lyriske visjoner av det hellige Russland en særegen representant for den nye fordypelsen i den gamle, russisk-bysantinske tradisjonen, som er typisk for tiden omkring 1900. Det var da russerne oppdaget de gamle ikonenes estetiske skjønnhet, samtidig som deres ledende kunstnere sluttet seg til de nye, avantgardistiske retningene i europeisk malerkunst. Viktor Borisov-Musatov (1870–1905) er en av de fineste representantene for denne overgangstiden. Under sitt Paris-opphold ble han påvirket av Puvis de Chavannes, som også fikk betydning for Kusma Petrov-Vodkin.
Ivan den strenge av Mark Antokolskij, fra slutten av 1800-tallet.
Den russiske skulpturs historie begynner for alvor med Carlo Bartolomeo Rastrelli (1675–1744), far til keiserinne Elisabets arkitekt. Den første rektor for billedhuggerskolen ved Kunstakademiet i St. Petersburg var franskmannen Nicolas-François Gillet (1709–1791), som utdannet den første generasjon av russiske billedhuggere. Blant dem hører Feodosij Stsjedrin (1751–1825), Fedot Sjubin (1740–1805) og Fjodor Gordejev (1744–1810) til de best kjente. Felles for dem alle er en sterk påvirkning fra samtidens klassisistiske stil og fra oldtidens klassiske skulptur, som de lærte å kjenne på sine italiareiser.
Den samme bakgrunn hadde Mikhail Koslovskij (1753–1802), en av Russlands største billedhuggere, hvis hovedverk er Suvorov-monumentet i St. Petersburg (1799–1801). Den store hærfører var for gammel til å bli avbildet i klassisistisk nakenhet, og Koslovskij valgte derfor å fremstille Suvorov i krigsguden Mars' skikkelse, med hjelm og panser. Statuen er den eneste fra denne perioden som kan måle seg med rytterstatuen av Peter den store, utført av franskmannen Étienne Maurice Falconet for Katarina 2 og innviet i 1782. Ivan Martos (1754–1835) representerte en mer intim side av klassisismen med sine sepulkralskulpturer i den helleniserende stil som var så populær omkring 1800.
Klassisismen ble retningsgivende for skulpturutsmykningene i St. Petersburg og i de omliggende slottsanleggene, så vel som for portrettbystene. Stilen når faktisk et høydepunkt så sent som i 1839 med P. K. Klodts (1805–67) fire ynglinger med hester ved Anitsjkov-broen. Først i annen halvdel av 1800-tallet slo en ny stil igjennom, med skikkelser fremstilt i hverdagsscener fra samtiden, først og fremst i skulpturene til Mark Antokolskij (1843–1902), som siden vendte seg til historiske motiver.
Omkring århundreskiftet måtte denne retningen vike for langt friere og bredere modellering hos Pavel (Paolo) Trubetskoj (1866–1938), hvis mesterverk er rytterstatuen av Aleksander 3 (1909). Med Anna Golubkina (1864–1927) orienterte russisk billedhuggerkunst seg i samfunnskritisk retning. I verker som Gående mann (1912) ser vi hvordan hun i likhet med sin lærer Auguste Rodin strebet etter å modellere et menneske i overgangen mellom stillstand og bevegelse, mellom søvn og våken tilstand. Det samme kan sies om Aleksandr Matvejevs (1878–1960) Våknende yngling fra 1907. I motsetning til Trubetskoj og Golubkina går han imidlertid bort fra bløte, «maleriske» materialer som plastilin og leire og foretrekker stein.
Perioden mellom revolusjonene i 1905 og 1917 var uten sammenligning den mest nyskapende i russisk kunst. Kontakten med fransk og tysk kunst virket inspirerende på russiske malere. Vasilij Kandinskij var en av pionerene i denne perioden. Han var med å grunnlegge det abstrakte maleri. Bildet viser Stor studie, 1914, som er preget av hans fargemusikalske komposisjoner fra de første årene. Salomon R. Guggenheim Museum, New York.
Etter revolusjonen i 1917 så det en tid ut til at den kunstneriske radikalismen skulle få frie tøyler, men etter den politiske og ideologiske tilstramming i 1922 måtte tilhengerne av modernismen forlate landet. Kunsten ble propagandapreget og revolusjonen ble forherliget i et tradisjonelt og etter hvert stivnet formspråk. Industriarbeidernes virke og det kollektive landbruk ble foretrukne motiver. Bildet viser en plakat fra 1920 med oppfordring om å gå inn i den røde hærs kavaleri.
Omkring 1900 var gruppen Mir iskusstva (Kunstens verden) toneangivende i russisk maleri. Typisk er disse kunstnernes ironiske lek med fortidens uttrykksformer, en forkjærlighet for det kulisseaktige, lett teatralske, kombinert med sofistikert formsans og utsøkt smak. En karakteristisk representant for Kunstens verden er Alexandre Benois, som typisk nok var en fremragende teatermaler. Gruppen hadde nær forbindelse med Sergej Djagilevs russiske ballett. Både Leon Bakst og Aleksandr Golovin tilhørte gruppen. Byen St. Petersburg var et yndet motiv for medlemmene av Kunstens verden. For grafikeren Anna Ostroumova-Lebedeva ble forevigelsen av St. Petersburg-arkitekturen en livsoppgave. Mens Kunstens verden-kunstnerne mytologiserte historien, skapte kunstnerne omkring Den blå rose samtiden om til mytiske bilder. Kusma Petrov-Vodkin stod denne gruppen nær i begynnelsen av 1900-tallet.
Etter 1920 ble de nonfigurative «Ruterknekt»-malerne de toneangivende. Blant dem finner vi Mikhail Larionov, Natalja Gontsjarova, Marc Chagall, Vasilij Kandinskij, Kasimir Malevitsj og Vladimir Tatlin, som markerer overgangen til det gjenstandsløse (nonfigurative) maleriet i Russland. Kandinskij regnes som en av pionerene for det abstrakte maleriet i verdenskunsten. Larionov og Gontsjarova strebet etter å forene sin begeistring for det primitive, opprinnelige, med impulser fra ekspresjonismen. Chagall brukte kubismens formspråk til å skape en uendelig poetisk «bakvendt verden», mettet med elementer fra østjødenes myter og legender. En underlig kombinasjon av det arkaiske, mytisk-religiøse og det modernistisk-analytiske finner vi hos Pavel Filonov. Malevitsj drev ytterliggående eksperimenter med nonfigurative konstruksjoner side om side med at han skapte figurative bilder, bygd opp ved hjelp av grelle fargekontraster med sterk appell til følelsene. Med sitt berømte Sort kvadrat, malt i 1915, regnes han som grunnlegger av suprematismen – en kunst befridd fra det sansbare. Tatlin bante med sine såkalte «kontra-relieffer» veien for konstruktivismen. Naum Gabos Realistiske manifest, konstruktivismens sentrale skrift fra 1920, vektla kunstens frigjørelse fra konvensjonelle prinsipper om linjer, farge og volum, og hevdet at kunst må ta utgangspunkt i «de materielle realitetene i tid og rom».
Avantgardens eksperimenter gjorde sitt inntog i skulpturen samtidig som i maleriet. Til retningens fremste representanter hører Naum Gabo og broren Antoine Pevsner, som imidlertid begge forlot landet kort etter revolusjonen, og skapte sine viktigste verker i Vesten.
Det kan rent umiddelbart virke høyst merkelig at russiske kunstnere så plutselig kunne komme i fremste linje i europeisk kunst. Men de hadde helt fra begynnelsen av 1900-tallet hatt anledning til å studere de franske modernistenes ypperste verker hjemme hos seg selv, takket være privatsamlingene til Sergej Stsjukin og Ivan Morosov, som i tiden fra århundreskiftet frem til den første verdenskrig skaffet seg en utsøkt samling fransk samtidskunst, fra impresjonistene til Picasso. Særlig var Matisse godt representert. I 1914 talte Stsjukins samling 221 verker av franske impresjonister og postimpresjonister. Denne konsentrasjonen av mesterverker hadde som følge at fransk maleris mest avanserte ideer og tendenser fra 1900-tallets første tiår var bedre kjent i Moskva enn i Paris (Camilla Gray).
Etter revolusjonen i 1917 fortsatte noen av avantgardistene å arbeide i hjemlandet, mens andre valgte å bosette seg i Vesten. En fremtredende rolle spilte grafikeren Vladimir Favorskij. En av hans betydeligste elever var Aleksandr Dejneka. Kunstforeningen Oberiu, grunnlagt i 1927, søkte å bryte ned sjangergrensene mellom kunstartene og planla store kunstprosjekter der det inngikk teater, film, billedkunst og tekst. Konstruktivismen i maleriet ble videreført av El Lisitskij og Aleksandr Rodtsjenko.
Naum Gabo, Lineær konstruksjon nr. 2, 1949. Akrylglass og nylontråd. Høyde 80 cm. Wilhelm-Lehmbruck-Museum, Duisburg.
Kasimir Malevitsj' Svart kvadrat har blitt sagt å representere «maleriets nullpunkt», og bildet regnes som et hovedverk i modernismens abstrakte kunst. Malevitsj malte i alt fire versjoner av motivet mellom 1915 og 1930.
Isaak I. Brodskijs V. I. Lenin foran Kreml, 1924. Oljemaleri, 189 x 140 cm. Det sentrale Leninmuseum, Moskva.
Vera Mukhinas sosialrealistiske monument Arbeider og kolkoskvinne, 1936. Han holder en hammer i hånden og hun en sigd, og de skal symbolisere foreningen av arbeidere og bønder. Skulpturen ble utstilt på verdensutstillingen i Paris i 1937. Nå står den i Kreml.
Det viste seg ganske snart at avantgardens dristige eksperimenter ikke lot seg forene med stalintidens kunstpolitikk. 1930-årenes maleri er formelt preget av en tilbakevenden til 1800-tallets illusjonistiske realisme, innholdsmessig av en glorifisering av sovjetstaten og dens representanter, av de historiske begivenheter og skikkelser som hadde bant veien for den.
Av Isaak Brodskijs (1884–1939) Lenin-bilder er kanskje Lenin i Smolnyj (1930) mest kjent. Aleksandr Gerasimov ble spesielt berømt for sine portretter av det nye ledersjiktet. Boris Joganson glorifiserte i sine bilder kommunistenes mot og offervilje under borgerkrigen, og betegner formelt en fortsettelse av «Vandrerutstillernes» historiemaleri. Av spesiell kunsthistorisk interesse er stalintidens herskerkult, som ikonografisk betraktet representerer en særegen kombinasjon av tsartidens keiserikonografi, med sine tradisjoner helt tilbake til Romerrikets keiserdyrkelse, og den demokratiske malerkunstens realistiske konvensjoner, slik de ble utviklet av 1800-tallets russiske kunstnere. Nær forbundet med denne glorifiseringen av Sovjetunionens ledersjikt er den sosialistiske realismen, hvor realismens formale konvensjoner kombineres med en ideologisk utopisme i fremstillingen av det nye samfunnet og dets helter.
Vera Mukhinas (1889–1954) Arbeider og kolkhoskvinne, utført i rustfritt stål for den sovjetiske paviljongen på verdensutstillingen i Paris i 1936, er blitt selve innbegrepet på sosialistisk realisme i billedhuggerkunsten. Den samme stilen preger Mukhinas portretter, mens Sara Lebedjeva (1892–1967) dyrket en mer innadvendt portrettkunst.
Andre verdenskrig aktualiserte krigstematikken og førte til en fornyet interesse for Russlands heroiske kamp mot inntrengerne i tidligere tider. Pavel Korin (1895–1967) malte sin Aleksandr Nevskij-triptykhon (1942–1943), til minne om seieren over de tyske ordensriddere i 1242.
Etter Stalins død begynte nye tendenser å manifestere seg i billedkunsten. Yngre kunstnere grep bevisst tilbake til avantgardens kunst fra tiden omkring den første verdenskrig, og det dukket også opp bilder som signaliserte helt nye tendenser. For den første retningen fikk gamle mestere som Favorskij, Dejneka og Petrov-Vodkin fornyet aktualitet. Med utgangspunkt i deres verker kunne man igjen vie seg studiet av maleriets formproblematikk. Som representant for den andre retningen står Aleksandr Tysjler (1898–1980), som i 1920-årene hadde dyrket det grotesk-teatralske, og som i 1950- og 1960-årene stod frem med gåtefulle fantasilandskaper, preget av ytterst raffinerte fargeklanger og rytmer.
I 1970-årene fikk den offisielle sovjetiske kunsten sitt motstykke i en uoffisiell kunst som bevisst avvek fra, og av og til også stilte seg i opposisjon til, den sosiale realismens dogmer og konvensjoner. Opposisjonsmalernes kunst var høyst forskjellig, og spente fra rent nonfigurative bilder til figurative landskapsmalerier, allegorier og symbolisering av den sansbare virkeligheten. 1970-årenes russiske opposisjonsmaleri kjennetegnes dessuten ofte ved en subtil religiøs symbolbruk, som også vitnet om at den store tradisjon i russisk billedkunst levde videre.
Nyere billedhuggerkunst var påvirket av abstrakt ekspresjonisme. Hos Ernst Neisvestnyj, som inntil han emigrerte 1976 ble ansett for å være den fremste blant datidens yngre sovjetiske billedhuggere, finner vi eksempler på slike abstrakte konfigurasjoner, følelsesladd til bristepunktet. En lignende abstrakt ekspressivitet kjennetegner også arbeidene til Vadim Sidur (1924–87), som i 1986 sammen med en rekke andre nonkonformistiske kunstnere ble angrepet i pressen, men som etter sin død flere ganger er blitt omtalt med stor anerkjennelse.
I 1970-årene så man en begynnende konseptuell orientering blant russiske kunstnere. En intens eksperimentering ble merkbar; det gjaldt å tilegne seg uttrykksmåter som hadde vært forbudt eller rett og slett ukjent i sovjettiden, og samtidig utvikle egne formspråk. «Moskva-konseptualismen» blir i ettertid sett som en viktig del av konseptkunstens historie, med sentrale kunstnere som Ilja Kabakov, Dmitrij Prigov og Irina Nakhova (født 1955). På samme tid var de såkalte Sots art-kunstnerne inspirert av vestlig popkunst, og ironiserte over den sosialistiske realismens estetikk og symboler.
Pjotr Pavlenskij under en performance utenfor Serbskij-senteret for psykiatri i oktober 2014, der han kuttet av seg øreflippen i protest mot bruken av psykiatri som politisk virkemiddel i Russland. Arbeidet var også en hyllest til Van Gogh.
Nyere russisk kunst fikk relativt liten oppmerksomhet i utlandet etter oppløsningen av Sovjetunionen. Et unntak var georgiskfødte Zurab Tsereteli og hans storskala monumenter, blant annet den 94 meter høye Peter den store-statuen i Moskva. Tsereteli har oppført større monumenter i Vesten, blant annet i Sevilla, Spania og i New Jersey, USA.
Ilja Kabakov skulle bli en av få som umiddelbart slo gjennom i den internasjonale samtidskunsten, med en rekke utstillinger i Europa og USA fra slutten av 1980-årene. I 1994 hadde han en større utstilling på Museet for samtidskunst i Oslo, nå Nasjonalmuseet, som anskaffet installasjonen Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe) fra 1988 til sin samling.
Blant russiske kunstnere som har gjort seg bemerket i internasjonalt kunstliv finnes flere opposisjonelle som har måttet sone fengselsstraffer for sitt regimekritiske virke, som performancekunstneren Pjotr Pavlenskij og den feministiske kunstnergruppen Pussy Riot. Multimediakunstneren Slava Mogutin (født 1974) lever i politisk eksil i USA på grunn av sine aksjoner for homofiles rettigheter i Russland.
Oleg Kulik (født 1961) har bemerket seg internasjonalt med overskridende performanceprosjekter. Blant annet har han opptrådt som aggressiv hund i flere utstillingssammenhenger, hvor han har gått til fysisk angrep på publikummere. Den tidligere Sots art-kunstneren Grisha Bruskin (født 1945) har etablert seg internasjonalt innen maleri, skulptur og grafikk, mens Anna Parkina (født 1979) referer til den russiske avantgardehistorien i kollasj, performance og skulptur. Sergej Sjutov (født 1955) banet vei for videokunsten i Russland, og kunstnergruppen AES+F har markert seg med større videoinstallasjoner og prosjekter i offentlig rom.
I 1990-årene var Olia Lialina (født 1971) og Aleksej Sjulgin (født 1963) blant pionerene innen såkalt net.art, kunst laget på og distribuert via internett. I 2008 var filmskaperen Anton Vidokle (født 1965) en av grunnleggerne av e-flux journal, et internett-tidsskrift som publiserer kunstteoretiske tekster med en stor leserskare i internasjonalt kunstliv.
En representant for konstruktivismen: Vladimir Tatlins Modell til Monument til Den tredje internasjonale, 1919–20. Tre, jern og glass. Det russiske museum, St. Petersburg.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.