Musikk, tonekunst; i antikken en samlebetegnelse på de kunster (eller kyndigheter) som kommer i stand under Musenes medvirkning, til forskjell fra slike (f.eks. de bildende kunster) som man mente ikke forutsatte guddommelig inspirasjon. Først og fremst betegnet antikkens musiké ordets kunst (poesi), tonekunst og rytmisk ordnet bevegelse (dans), og som særlig fullgyldig uttrykk for det musiske, disse kunster forenet i «den skjønne kordans». Denne betydning har termen i Platons drøfting av den musiske oppdragelse. Med Aristoteles skjer det imidlertid en begrepsavgrensning som lar musiké noenlunde tilsvare vårt begrep musikk, altså tonekunst.

Men musikkbegrepet har også senere vært gitt varierende omfang. Således opererer Boëthius (ca. 480–524 e.Kr.) med et tredelt musikkbegrep hvor det sondres mellom musica mundana (verdensmusikken, eller harmonien i altets oppbygning og funksjon), musica humana (de harmoniske forhold i mennesket) og musica instrumentalis (den klingende musikk frembrakt av mennesket, også vokalmusikk).

Musikk i betydningen tonekunst sies gjerne å bestå av hovedelementene rytme, melodi og harmoni. Rytmen kan karakteriseres som musikkens grunnelement, for øvrig også det felles grunnlag for grekernes tre musiske hovedkunster. Av tone og rytme oppstår melodien, det vil si toners sammenføyning til levende og meningsfylte helheter av forløpskarakter. Med harmoni i vår betydning av ordet åpnes det så for musikkens samklangsmessige dimensjon.

Som menneskelig ytringsform og opplevelsesfaktor er musikken trolig omtrent like gammel som mennesket selv. Typisk for så vel naturfolk som oldtidskulturene er en overordentlig høy vurdering av det som har med toner å gjøre, noe som blant annet kommer til uttrykk i mytene om musikkens og musikkinstrumentenes opprinnelse. Typisk er videre hvordan musikken er sammenvevd med de forskjellige former for livsutfoldelse, hvilket betyr at den fremstår som et selvstendig og avgrenset opplevelsesområde forholdsvis sent i kulturutviklingen.

I antikken og en stor del av middelalderen var musikken av rent enstemmig (monofon) karakter. Man dyrket det rytmisk-melodiske, og hvilke overbevisende kunstneriske resultater som kunne oppnås innen denne ramme, er for ekssempel den gregorianske sang et levende vitnesbyrd om. Omkring 850 e.Kr. omtales flerstemmigheten for første gang, og selv om det til å begynne med mest dreier seg om enkel parallellføring av to stemmer i kvart- ellerkvintavstand, har vi her å gjøre med opptakten til en uhyre betydningsfull og karakteristisk utvikling innen europeisk musikk-kultur. Av stor praktisk betydning er oppfinnelsen av notelinjene omkring år 1000, og utviklingen av mensuralnotasjonen.

Utviklingen av musikknotasjonen i middelalderen skapte grunnlag for en musikalsk skriftkultur som i middelalderen var begrenset til kirken, men etter hvert også ble nedfelt i en kunstmusikktradisjon knyttet til fyrstehoff og fra 1700-tallet til borgerskapet. Mens den skriftløse, muntlig traderte folkemusikken fortsatt var dominert av enstemmighet og enkel flerstemmighet (for eksempel melodi mot en fast bordun-tone eller -klang), ble flerstemmigheten dyrket innenfor kirke- og kunstmusikken. Med Notre Dame-skolen på slutten av 1100-tallet ble polyfon sangpraksis innført i kirkemusikken. På 1300- og 1400-tallet ble polyfonien også tatt i bruk i verdslige former som ballade og madrigal, og komponister i den flamske skolen spredte disse formene til en rekke land. I renessansen nådde former som messe og motett et høydepunkt, samtidig som verdslige former (frottola, lied, villancico og madrigal osv.) var populære. Rundt 1600 oppstod operaen, og i barokken fikk instrumentale former etter hvert utviklet sin egen stil- og formmessige egenart, delvis i kontrast til vokalmusikken. Harmonisk sett ble den eldre, modale polyfonien (med basis i kirketoneartene) avløst av det enklere dur/moll-systemet.

Med fremveksten av en borgerlig offentlighet på midten av 1700-tallet oppstod musikalske selskaper rundt om i de større byene. Tidligere hadde musikk innenfor den offentlige sfæren hatt en primært representativ funksjon (som uttrykk for kirke, konge- og militærmakt). Fra og med wienerklassisismen ble musikk som middel til individuell opplevelse og vekst mer vektlagt. Forestillingen om komponisten og utøveren som den frie kunstner fikk gjennomslag og ble dominerende på 1800-tallet. Romantikken førte dur/moll-systemet mot stadig sterkere harmonisk kompleksitet, som har fått store konsekvenser for kunstmusikkens videre utvikling.

1900-tallet har brakt store omveltninger i bruken av musikalske virkemidler, og retninger som atonal musikk, elektronisk musikk og konkret musikk har ført til dyptgripende diskusjoner om selve musikkbegrepet. På denne bakgrunn foretrekker enkelte, med komponisten Edgar Varèse, å definere musikk som «organisert lyd». For andre vil selv bestemmelsen «organisert» forekomme problematisk.

Se også artikler om forskjellige epoker og sjangere, og dessuten avsnittene om musikk under de enkelte land.

ca. 1150–ca. 1300 Ars antiqua. Flerstemmigheten blomstrer. Oktav, kvint og kvart.som konsonans. Organum. Trubadur- og trouvère-kunst
ca. 1150 Notre Dame-skolen
ca. 1150–ca. 1400 Minnesang
1300-tallet Ars nova. Flerstemmighet, isorytmikk. Motett, messe. Ters og sekst anerkjennes som konsonans
1400-tallet De nederlandske skoler. Vokalpolyfoni med instrumenter. Motett
ca. 1450–ca. 1600 Renessanse. Vokalpolyfone former som madrigal, chanson
fra ca. 1500 Ren instrumentalmusikk slår gjennom, former som ricercar, canzone. Kontrapunktikk
ca. 1600–ca. 1750 Barokk. Instrumentalmusikk som fuge, concerto grosso, suite, sonate. Vokalmusikk som opera, oratorium, kantate. Kontrapunktikk så vel som akkordisk stil. Terassedynamikk. Dur-moll tonaliteten slår gjennom
fra ca. 1600 Opera, solosang (monodi)
ca. 1700–ca. 1770 Galant stil
ca. 1740–ca. 1780 Følsom stil
ca. 1750 Mannheimskolen. Dynamisk orkestrering
ca.1770–ca. 1820 Wienerklassisisme. Symfoni, konsert, sonate, opera. Homofon stil, obligat akkompagnement, tematisk arbeid
ca. 1820–ca. 1900 Romantikk. Symfoni, sonate, romanse, opera. Nasjonale innslag. Tonaliteten tøyes, dynamisk formoppbygging
ca.1890–ca. 1910 Impresjonisme. Statisk komposisjonsoppbygging, klangflater
ca. 1910–ca. 1930 Ekspresjonisme. Tonaliteten oppløses, polyfoni, dissonans
ca. 1910–ca. 1950 Neoklassisisme. Eldre, polyfone stilelementer
1900-tallet Nyere retninger. Seriell musikk, punktmusikk, elektronisk musikk, konkret musikk, minimalisme, postmodernisme.
ca. 1950 Darmstadt-skolen
TEMPOBETEGNELSER
Grunnbetegnelser
Largo, bredt, meget langsomt
Largamente, som largo
Grave, høytidelig, meget langsomt
Larghetto, ikke så langsomt som largo
Adagio, langsomt
Lento, langsomt (mellom largo og andante)
Andante, gående, rolig bevegelse
Andantino, litt hurtigere enn andante
Allegretto, ikke så hurtig som allegro
Allegro, hurtig, livlig, muntert
Vivace, livlig, meget hurtig
Presto, meget hurtig
Prestissimo, så hurtig som mulig
Modifiserende tilleggsord
Moderato, moderat, passelig
Molto, meget
Ma non troppo, men ikke for meget
Piu`, mer
Endringer i tempo
Accelerando, gradvis hurtigere
Ad libitum, etter behag, dvs. tempo bestemmes av utøveren
Allargando, bredt, gradvis langsommere
A tempo, tilbake til tidligere tempo
Calando, gradvis avtagende i styrke og tempo
Doppio movimento, dobbelt så hurtig
Mancando, som calando
Meno mosso, mindre beveget, langsommere
Morendo, hendøende, som calando
Perdendo(si), hendøende, som calando
Piu` mosso, mer beveget, hurtigere
Ritardando (rit.), gradvis langsommere
Rallentando (rall.), gradvis langsommere
Ritenuto (riten.), tilbakeholdt, forholdsvis rask nedsettelse av tempo
Smorzando, hendøende, som calando
Stretto, økende tempo
Stringendo (string.), økende tempo
Tempo primo, som den opprinnelige hastighet
Tempo rubato, «røvet» tempo, dvs. utøveren tillegges en viss frihet i rytme og tempo
STYRKEBETEGNELSER
Fortissimo, meget sterkt
Forte, sterkt
Mezzoforte, middels sterkt
Mezzopiano, nokså svakt
Piano, svakt
Pianissimo, meget svakt
Crescendo, gradvis sterkere
Diminuendo, gradvis svakere
Fortepiano, sterkt, deretter plutselig svakt
Sforzando, plutselig sterkt
EFFEKTBETEGNELSER
Pizzicato, knepping på strengene
Coll'arco, spill med buen etter pizzicato
Con sordino, spill med demper
Glissando, glidende (instrumentalmusikk)
Portamento, glidende (vokalmusikk)
Legato, uavbrutt tonerekke
Staccato, korte anslag med korte pauser
Martellando, ytterst sterk staccato
Una corda, bruk av venstre klaverpedal
Vibrato, dirrende, skjelvende tone
KARAKTERBETEGNELSER
Amabile, yndig
Amoroso, inderlig
Animoso, livlig
Appassionata, med lidenskap
Cantabile, sangbar
Capriccioso, lunefull
Con anima, sjelfull
Dolce, mild
Doloroso, vemodig
Espressivo, uttrykksfull
Fastoso, prangende
Furioso, rasende
Giocoso, glad
Grandioso, storslått
Lacrimoso, gråtende
Lamentoso, klagende
Maestoso, majestetisk
Mormoroso, mumlende
Scherzando, munter
Sostenuto, tilbakeholdt
Sotto, dempet
Tempestoso, stormende
Trionfante, triumferende
Vigoroso, kraftig

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

13. juli 2009 skrev David Olsen

Jeg syns artikkelen er fin på mange måter. Men burde det ikke skrives litt mer om oldtidens musikk? Skrev ikke grekerne endel om musikkteori? Og burde det ikke nevnes litt mer om kulturer utenom Europa?

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.