color field painting

Madriscape, olje på lerret, 259,2x410,4 cm., utført 1959 av Helen Frankenthaler. Maleriet tilhører Baltimore Museum of Art. Monumentalt format og flytende, uttynnede farger som til dels synker inn i lerretet ("soak-stain technique"), er typisk for denne maleren. Frankenthaler la gjerne lerretet på gulvet slik at fargene kunne påføres ovenfra. Til tross for tilsynelatende tilfeldig påføring av maling har maleriet en balansert komposisjon.

Av .
Ansatte ved Sotheby's auction house, avdeling New York, stiller frem Mark Rothkos Uten tittel (Yellow and Blue), utført som olje på lerret, 1954. Rothko anvendte gjerne et meget stort lerret hvor han malte rektangulært liggende felt med matt overflate i den hensikt å gi betrakteren mulighet til å synke inn i en tilstand av stillhet og meditasjon. Dette maleriet har en typisk vertikal form med tre horisontale «felt».
Av /AP/Tim Ireland/Scanpix.
Uten tittel, olje på lerret, 290,2x406,4 cm., malt av Clyfford Still 1958, Art Institute of Chicago. Dette maleriet har en meget stor flate som er dekket med uregelmessige fargefelt som er påført med fille og pensler. Overflatens tekstur veksler mellom jevne og ujevne partier. Svart er en dominerende farge, men det er lagt inn partier med umalt lerret, hvitt og gult. Intense farger og monumentale flater kjennetegner dette maleriet som et eksempel på color field painting. Mange av Stills malerier er samlet i Clyfford Still Museum, Denver.
Av .

Artikkelstart

Color field painting er en type abstrakt maleri som er kjennetegnet av at lerretet er delt inn i store, noe ujevne områder som er påført farger med få nyanser.

Faktaboks

Uttale
kˈʌləfi:ld pˈeintiŋ
Også kjent som

colour field painting

Fra omkring 1950 til 1970-årene ble color field painting utviklet i USA som separat kunstnerisk retning innenfor den bredere bevegelsen abstrakt ekspresjonisme.

Color field painting og action painting

Malerne som skapte color field painting, Barnett Newman (1905–1970), Mark Rothko (1903–1970) og Clyfford Still (1904–1980), distanserte seg fra action painting, som er den andre retningen innenfor abstrakt ekspresjonisme.

Typiske kjennetegn

De malerne som hører inn under betegnelsen color field painting, ofte forkortet til color field, deler til tross for individuelle forskjeller noen av følgende kjennetegn:

  • Fargene er påført lerretet i store uregelmessige områder, kalt color field (fargefelt).
  • Fargene er behandlet slik at den todimensjonale flaten blir understreket.
  • Fargefeltene er preget av frontalitet.
  • Enkelte malere benytter lerret uten grundering slik at fargene synker inn og blir ett med lerretet.
  • Tykke lag med maling (impasto) blir unngått.
  • Det blir brukt akrylmaling og Magna (produktnavn for en spesiell type akrylmaling) eller uttynnet oljemaling.
  • Det finnes få eller ingen spor etter bruk av pensel (i motsetning til action painting).
  • Malerienes motiver kan være basert på grafiske tegn, ideogrammer, som betegner et begrep, men som ikke gir en avbildning av hva begrepet står for.
  • Maleriene har vanligvis monumentale formater.
  • Til tross for malerienes ruvende størrelse er det lagt vekt på at betrakteren skal oppleve slike kunstverk på kloss hold. Tankegangen er at fargene i maleriet skal fylle betrakterens synsfelt og danne en verden for seg. Derfor foretrekker disse kunstnerne å stille ut sine store malerier i små rom for å hindre at betrakteren rygger tilbake for å skaffe seg et overblikk.

Historikk

Color field painting blir definert av kunstnere som både i kronologisk og kunstnerisk forstand er nokså forskjellige. I tillegg til den eldste generasjonen, Newman, Rothko og Still, finner man Helen Frankenthaler (1928–2011), Morris Louis (1912–1962), Kenneth Noland (1924–2010) og Jules Olitski (1922–2007). I boken Color as Field (2007) inkluderer Karen Wilkin (1940–) andre kunstnere som representerer flere generasjoner, eksempelvis Adolph Gottlieb (1903–1974), Larry Poons (1937–) og Robert Motherwell (1915–1991).

Men color field painting betegner ikke utelukkende et tidsavsnitt i amerikansk maleri. Color field painting representerer også en typisk måte å male på som har vunnet tilhengere i Canada (Jack Bush), Storbritannia (Robyn Denny, John Hoyland, Richard Smith) og flere andre land.

Europeisk forankring

Kunstutstilling som viser malerier av Barnett Newman. Newmans malerier er meget store. Han brukte ofte tape til hjelp ved maling av smale striper som går loddrett gjennom bildene. Han ønsket at betrakteren skulle stå helt nær billedflaten for på denne måten gis mulighet til å respondere fysisk og om mulig metafysisk. Gjennom farger og stort format ønsket Newman å utløse en respons hos betrakteren av noe sublimt.
Valerio Berdini/REX/Scanpix.

Til tross for at color field painting er feiret som en amerikansk nyvinning, blir det ofte minnet om at denne måten å male på har bakgrunn i europeisk modernisme. I essayet Modernistisk maleri (Modernist Painting, 1960) minner den sentrale teoretikeren Clement Greenberg (1909–1994) om at et modernistisk maleri skal ha så lite som mulig av gradert lys og skygge som kan antyde illusjon av perspektivisk rom. Derfor fremhever Greenberg maleriene til den franske kunstneren Édouard Manet (1832–1883). Hans landsmann Henri Matisse (1869–1954) blir også pekt ut som forløper for den flate måten å male på. En i kronologisk forstand enda nærmere referanse for color field painting er de store, nærmest monokrome maleriene til en annen fransk maler: Yves Klein (1928–1962).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Greenberg, Clement (2004). Den modernistiske kunsten. Oslo: Pax Forlag
  • Sandler, Irving (1970). The Triumph of American Painting. A History of Abstract Expressionism. New York: Praeger
  • Ustvedt, Øystein (2011). Ny norsk kunst etter 1990. Oslo: Fagbokforlaget
  • Wilkin, Karen; Belz, Carl (2007). Color as Field. American Painting, 1950-1975. New Haven: Yale University Press

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg