color field painting

Malerne som skapte color field painting, Barnett Newman (1905–1970), Mark Rothko (1903–1970) og Clyfford Still (1904–1980), distanserte seg fra action painting, som er den andre retningen innenfor abstrakt ekspresjonisme.

De malerne som hører inn under betegnelsen color field painting, ofte forkortet til color field, deler til tross for individuelle forskjeller noen av følgende kjennetegn:

• Fargene er påført lerretet i store uregelmessige områder, kalt color field (fargefelt).
• Fargene er behandlet slik at den todimensjonale flaten blir understreket.
• Fargefeltene er preget av frontalitet.
• Enkelte malere benytter lerret uten grundering slik at fargene synker inn og blir ett med lerretet.
• Tykke lag med maling (impasto) blir unngått.
• Det blir brukt akrylmaling og Magna (produktnavn for en spesiell type akrylmaling) eller uttynnet oljemaling.
• Det finnes få eller ingen spor etter bruk av pensel (i motsetning til action painting).
• Malerienes motiver kan være basert på grafiske tegn, ideogrammer, som betegner et begrep, men som ikke gir en avbildning av hva begrepet står for.
• Maleriene har vanligvis monumentale formater.
• Til tross for malerienes ruvende størrelse er det lagt vekt på at betrakteren skal oppleve slike kunstverk på kloss hold. Tankegangen er at fargene i maleriet skal fylle betrakterens synsfelt og danne en verden for seg. Derfor foretrekker disse kunstnerne å stille ut sine store malerier i små rom for å hindre at betrakteren rygger tilbake for å skaffe seg et overblikk.

Color field painting blir definert av kunstnere som både i kronologisk og kunstnerisk forstand er nokså forskjellige. I tillegg til den eldste generasjonen, Newman, Rothko og Still, finner man Helen Frankenthaler (1928–2011), Morris Louis (1912–1962), Kenneth Noland (1924–2010) og Jules Olitski (1922–2007). I boken Color as Field (2007) inkluderer Karen Wilkin (1940–) andre kunstnere som representerer flere generasjoner, eksempelvis Adolph Gottlieb (1903–1974), Larry Poons (1937–) og Robert Motherwell (1915–1991).

Men color field painting betegner ikke utelukkende et tidsavsnitt i amerikansk maleri. Color field painting representerer også en typisk måte å male på som har vunnet tilhengere i Canada (Jack Bush), Storbritannia (Robyn Denny, John Hoyland, Richard Smith) og flere andre land.

Til tross for at color field painting er feiret som en amerikansk nyvinning, blir det ofte minnet om at denne måten å male på har bakgrunn i europeisk modernisme. I essayet Modernistisk maleri (Modernist Painting, 1960) minner den sentrale teoretikeren Clement Greenberg (1909–1994) om at et modernistisk maleri skal ha så lite som mulig av gradert lys og skygge som kan antyde illusjon av perspektivisk rom. Derfor fremhever Greenberg maleriene til den franske kunstneren Édouard Manet (1832–1883). Hans landsmann Henri Matisse (1869–1954) blir også pekt ut som forløper for den flate måten å male på. En i kronologisk forstand enda nærmere referanse for color field painting er de store, nærmest monokrome maleriene til en annen fransk maler: Yves Klein (1928–1962).

• abstrakt ekspresjonisme
• hard edge
• kunst i USA
• New York-skolen

• Greenberg, Clement (2004). Den modernistiske kunsten. Oslo: Pax Forlag
• Sandler, Irving (1970). The Triumph of American Painting. A History of Abstract Expressionism. New York: Praeger
• Ustvedt, Øystein (2011). Ny norsk kunst etter 1990. Oslo: Fagbokforlaget
• Wilkin, Karen; Belz, Carl (2007). Color as Field. American Painting, 1950-1975. New Haven: Yale University Press