Grått, omfatter farger som verken oppfattes som rød-, grønn-, blå- eller gulaktige, men som hvit-sorte. De kalles derfor også akromatiske eller nøytrale, og kan ordnes på en gråtonerekke mellom hvitt og sort. Fordi vi oppfatter hvite objekter i vår omgivelse som de lyseste, og sorte som de mørkeste, kan gråtonen oppfattes som et mål for fargelyshet (valør). Se også farge.

Under naturlige betingelser (dagslys, lampelys) oppstår gråtoner på overflater som er diffust og ikke-selektivt reflekterende, dvs. at de kaster tilbake den samme prosentandelen av lysets energi over hele lysets bølgelengdespektrum. Slike overflater kan man frembringe for eksempel med passende blandinger av sort og hvitt pigment.

For en gitt overflate er gråtonen avhengig av belysningsforholdene. Dette kan man etterprøve ved hjelp av et papir som er sort i dagslys (f.eks. fotokartong). Hvis man retter lysstrålen fra en lommelykt mot dette papiret i et ellers helt mørkt rom; vil den delen av det som treffes av lyset, vise seg hvitt.

Ved fremvisning av film på et ellers homogent hvitt filmlerret oppstår gråtonene ved at belysningsstyrken varierer fra sted til sted på lerretet. Belysningsstyrken er bestemt av lysets absorpsjon i filmen, dvs. av filmens svertning.

Gråtoner kan også frembringes gjennom optisk blanding av komplementærfarger. På en roterende fargeskive kan man for eksempel frembringe rent grått ved hjelp av gult og ultramarinblått, men også av grønt og purpur, foruten utallige andre blandinger av komplementærfarger. Gråtonens lyshet kan samtidig reguleres ved hjelp av hvitt og sort. På TV- og dataskjermer frembringes gråtonene gjennom additiv og optisk blanding av grønt, rødt og blått luminescenslys fra skjermens fosforer. Hver av blandingene av to av disse grunnfargene er da komplementær til den tredje. Se også farge (fargeblanding).

Språkhistorisk er ordet grått avledet av en indogermansk ordstamme. Det greske ordet for grått er kharapos, som betyr «strålende blikk». Ordet gjenspeiler motsetningen mellom øyets sorte pupill og glitrende hornhinne. Dermed gjenspeiler det også antikkens oppfatning av at øyets samlede farvekosmos er spent ut mellom hvitt og sort.

At grått blir forbundet med anonymitet (den grå eminense) eller tristesse, er altså av nyere dato. Men for billedkunstneren rommer gråtonene en universell uttrykksmulighet, og sort-hvitt blir dyrket som et selvstendig og krevende billeduttrykk. Både foto og fjernsyn utviklet seg gjennom et stadium av sort-hvitt-gjengivelse, som er teknisk enklere å oppnå.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.