Idé, begrep som i allmenn språkbruk har flere betydninger: 1) tanke i form av en plutselig innskytelse, innsikt eller innfall (en god idé, en lys idé), 2) oppfatning som f.eks. kan være provisorisk og ubestemt (å ha en uklar idé om), eller bestemt, men uten tilknytning til virkeligheten (en fiks idé), 3) nærmest som allmennbegrep, med forbilledlig eller regelgivende funksjon, og med mer eller mindre tydelig tilknytning til Platons lære (frihetens idé, det skjønnes idé).

I filosofien brukes begrepet med flere ulike betydninger. For Platon er en idé noe som har selvstendig og uforgjengelig eksistens i en egen oversanselig verden som de sanselige tings urbilder, en lære som avvises av Aristoteles. Plotin og andre nyplatonikere mener at disse urbilder finnes i verdensfornuften, som er den høyeste virkelighet. For skolastikerne er ideene urbildene av tingene, slik de fantes i Guds bevissthet før skapelsen.

I nyere tid får ordet helt andre betydninger. Engelsk og fransk filosofi etter 1500 bruker idé om alle slags forestillinger eller bevissthetsinnhold, enten de stammer fra sansning, tenkning, hukommelse eller fantasi. Ett av hovedstridsspørsmålene mellom rasjonalister, f.eks. Descartes, og empirister, f.eks. Locke, gjaldt medfødte ideer (som ikke skulle ha sitt opphav i erfaringen, se rasjonalisme). Hos Hume står ideen ikke for sanseinntrykk (impressions), men for deres svakere «avbilder» i bevisstheten (hukommelse eller fantasi). I Immanuel Kants filosofi står ideene for fornuftsbegreper (det absolutte subjekt, frihet, verden, Gud); de har ikke sitt opphav i erfaringen, men er uttrykk for fornuftens grensesprengende streben etter absolutt erkjennelse. Andre betydninger igjen finnes hos senere filosofer, f.eks. Hegel.

Innen moderne filosofi brukes ordet helst i uteknisk og mer hverdagslig betydning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.