idé

Idé er et begrep som i allmenn språkbruk har flere betydninger:

Faktaboks

Etymologi: av gresk idea, beslektet med gresk eidos, ‘utseende, art’, og idein, ‘se’

tanke i form av en plutselig innskytelse, innsikt eller innfall (en god idé, en lys idé)
oppfatning som for eksempel kan være provisorisk og ubestemt (å ha en uklar idé om), eller bestemt, men uten tilknytning til virkeligheten (en fiks idé)
nærmest som allmennbegrep, med forbilledlig eller regelgivende funksjon, og med mer eller mindre tydelig tilknytning til Platons lære (frihetens idé, det skjønnes idé)

Filosofi

I filosofien brukes ordet med flere ulike betydninger. For Platon (rundt 428–347 fvt.) var en idé noe som har selvstendig og uforgjengelig eksistens i en egen oversanselig verden som de sanselige tings urbilder. Platons såkalte «idélære» går ut på at en idé eller form (gresk idea, eidos) utgjør grunnlaget for at sanselige ting finnes og kan forstås.

Platons ideer er også karakterisert ved at de selv utgjør den evige perfeksjonen av det de står for: For eksempel er det godes idé i seg selv perfekt og evig god, og goder i verden eksisterer og begripes fordi det godes idé finnes. Tilsvarende besitter vi begrepet om en perfekt sirkel takket være ideen sirkel, selv om vi aldri har sett en helt perfekt sirkel i vår sanselige omverden.

Platons idélære ble avvist av Aristoteles (384–322 fvt.) til fordel for former forstått som iboende i enkelttingene. Plotin (rundt 205–270) og andre nyplatonikere mente derimot at urbilder finnes i verdensfornuften, som er den høyeste virkelighet. For skolastikerne var ideene urbildene av tingene, slik de fantes i Guds bevissthet før skapelsen.

Nyere tid

I nyere tid får ordet helt andre betydninger. Engelsk og fransk filosofi etter 1500 bruker idé om alle slags forestillinger eller bevissthetsinnhold, enten de stammer fra sansning, tenkning, hukommelse eller fantasi.

Et av hovedstridsspørsmålene mellom rasjonalister, for eksempel René Descartes (1596–1650), og empirister, for eksempel John Locke (1632–1704), gjaldt medfødte ideer (som ikke skulle ha sitt opphav i erfaringen, se etisk rasjonalisme). Hos David Hume (1711–1776) står ideen ikke for sanseinntrykk (impressions), men for deres svakere «avbilder» i bevisstheten (hukommelse eller fantasi).

I Immanuel Kants (1724–1804) filosofi står ideene for fornuftsbegreper (det absolutte subjekt, frihet, verden, Gud); de har ikke sitt opphav i erfaringen, men er uttrykk for fornuftens grensesprengende streben etter absolutt erkjennelse. Andre betydninger igjen finnes hos senere filosofer, for eksempel Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831).

Innen moderne filosofi brukes ordet helst i uteknisk og mer hverdagslig betydning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Antikkens filosofi

Hallvard Fossheim

Professor, Universitetet i Bergen