abstrakt ekspresjonisme

Abstrakt ekspresjonisme er et kunsthistorisk begrep, allerede brukt om Kandinskijs abstrakte malerier i 1919. Det fikk sin senere betydning etter at kritikeren Robert Coates i midten av 1940-årene begynte å bruke begrepet om den gryende New York-skolen innen maleriet. Abstrakt ekspresjonisme var den første amerikanske kunstretningen som fikk internasjonal innflytelse.

Retningen markerer at New York ble sentrum for vestens kunstverden etter andre verdenskrig, en rolle som Paris hadde hatt tidligere. Hvorfor denne kunstretningen ble så innflytelsesrik er sammensatt. Det politiske klimaet etter andre verdenskrig tolererte ikke den sosiale og kritiske profilen til de amerikanske sosialrealistiske malere. McCarthy-perioden i USA var en tid med politisk sensur, men hvis kunstens innhold var abstrakt, var den også apolitisk og trygg. Etter andre verdenskrig var det også en delt følelse av at man måtte starte på nytt, med blanke ark. Og en kunst som var demokratisk og fri fra tidligere tiders tankegods virket frigjørende. Man snakket om å lage et kunstnerisk språk som alle ville kunne forstå, som en type visuell esperanto.

Uttrykket brukes i dag hovedsakelig om de store maleriene utført av malere som Jackson Pollock, Franz Kline, Mark Rothko, Barnett Newman og Willem de Kooning i 1940- og 1950-årene. Begrepet betegner mer en holdning enn en stil, og omfatter både det som kalles action painting og color-field, eller fargefeltsmaleri. Kunstnerne i retningen er preget av svært ulike uttrykk: Pollocks action paintings er dominert av energiske linjer og er fortrinnsvis non-figurative, mens de Koonings groteske og uttrykksfulle Woman-serie er figurativ, men utført i en abstrakt malerstil. Rothkos fargefeltsmalerier består av store rektangulære fargeflater der energien i fargefeltene spiller visuelt mot hverandre. Tross store forskjeller, betegnes disse tre kunstnerne som abstrakte ekspresjonister. Felles for abstrakt ekspresjonistisk kunst er at den er subjektivt søkende og benytter seg av sterke og intense virkemidler.

Retningen er inspirert av surrealismen, men sin vektlegging av spontan, automatisk og underbevisst energi. Jackson Pollocks teknikk med å legge lerretet på gulvet og dryppe maling på lerretet har røtter i arbeidene til André Masson, Max Ernst og David Alfaro Siqueiros. Et annet sentralt element i abstrakt ekspresjonisme er betoningen av kunstnerisk prosess, framfor det ferdige resultatet. Teoretikeren Harold Rosenberg beskrev lerretet som en performativ arena der kunstneren kunne leve ut sine følelser ved hjelp av kroppens bevegelser og malingens fysiske egenskaper. Maleriets mening ligger i de fysiske restene etter kunstnerens eksistensielle kamp med materialene. Også Jackson Pollock beskrev sine malerier som en sluttprodukt i en lang kunstnerisk prosess. Den andre sentrale kritikeren i retningen Clement Greenberg beskrev stilen som en ren formalistisk kunst som uttrykte noe essensielt om hva den moderne kunsten handlet om; nemlig det å lage fysiske spor på et flatt lerret.

Abstrakt ekspresjonisme hadde paralleller i samtidig europeisk maleri med den fransk-dominerte tachisme og gruppen COBRA med blant andre Karel Appel, Corneille og Asger Jorn.