abstrakt ekspresjonisme

Retningen markerer at New York ble sentrum for vestens kunstverden etter andre verdenskrig, en rolle som Paris hadde hatt tidligere. Hvorfor denne kunstretningen ble så innflytelsesrik, er sammensatt. Det politiske klimaet etter andre verdenskrig tolererte ikke den sosiale og kritiske profilen til de amerikanske sosialrealistiske malere. Joseph McCarthy-perioden i USA var en tid med politisk sensur, men hvis kunstens innhold var abstrakt, var den også apolitisk og trygg.

Etter andre verdenskrig var det også en delt følelse av at man måtte starte på nytt, med blanke ark. Og en kunst som var demokratisk og fri fra tidligere tiders tankegods, virket frigjørende. Man snakket om å lage et kunstnerisk språk som alle ville kunne forstå, som en type visuell esperanto. I den kalde krigen ble den amerikanske abstrakte ekspresjonismen tolket som et uttrykk for frihet og individualitet, i motsetning til den sovjetrussiske sosialistiske realismen. Og flere forskere, som Eva Cockroft og Serge Guilbaut, har kommentert de tette båndene mellom den amerikanske abstrakte ekspresjonismen og kulturpolitikken ført av etterretningsorganisasjonen CIA.

Det virkelige gjennombruddet for amerikansk abstrakt ekspresjonisme kom med MoMAs vandreutstillinger «The New American Painting» og minneutstillingen «Jackson Pollock» som i 1958–1959 ble vist i åtte vesteuropeiske land. Førstnevnte utstilling presenterte nesten 100 arbeider av abstrakte ekspresjonister, og mange av disse kunstnerne ble også presentert bredt ved den andre documenta-mønstringen i Kassel i 1959.

Uttrykket brukes i dag hovedsakelig om de monumentale arbeidene utført av malere som Jackson Pollock, Franz Kline, Mark Rothko, Barnett Newman, Willem de Kooning, Lee Krasner, Joan Mitchell og Helen Frankenthaler i 1940- og 1950-årene. Men det finnes også en egen retning amerikansk abstrakt ekspresjonisme på vestkysten av USA med kunstnere som Sam Francis, Clyfford Still, Joan Brown og Jay DeFeo. Begrepet betegner mer en holdning enn en stil og omfatter både det som kalles action painting, og color-field, eller fargefeltsmaleri.

Kunstnerne i retningen er preget av svært ulike uttrykk: Pollocks action paintings er dominert av energiske linjer og er fortrinnsvis non-figurative, mens de Koonings groteske og uttrykksfulle Woman-serie er figurativ, men utført i en abstrakt malerstil. Rothkos fargefeltsmalerier består av store rektangulære fargeflater der energien i fargefeltene spiller visuelt mot hverandre. Tross store forskjeller betegnes disse tre kunstnerne som abstrakte ekspresjonister. Felles for abstrakt ekspresjonistisk kunst er at den er subjektivt søkende og benytter seg av sterke og intense virkemidler.

Retningen er inspirert av surrealismen, men sin vektlegging av spontan, automatisk og underbevisst energi. Jackson Pollocks teknikk med å legge lerretet på gulvet og dryppe maling på lerretet har røtter i arbeidene til André Masson, Max Ernst og David Alfaro Siqueiros, men også fra indiansk rituelt og meditativt maleri. En annen viktig inspirasjon for de amerikanske abstrakte ekspresjonistene var inntrykk fra urfolkskulturer som stillehavskunst, afrikansk tradisjonskunst og amerikanske urfolks kunst. I flere arbeider ser vi masker, mandalaer og totem-lignende figurasjoner. Jackson Pollock var særlig opptatt av sandmalerier hos navaho-stammene, og Barnett Newman besøkte urfolk i British Columbia og var særlig opptatt av totem-formen.

Et annet sentralt element i abstrakt ekspresjonisme er betoningen av kunstnerisk prosess, framfor det ferdige resultatet. Teoretikeren Harold Rosenberg beskrev lerretet som en performativ arena der kunstneren kunne leve ut sine følelser ved hjelp av kroppens bevegelser og malingens fysiske egenskaper. Maleriets mening ligger i de fysiske restene etter kunstnerens eksistensielle kamp med materialene. Også Jackson Pollock beskrev sine malerier som et sluttprodukt i en lang kunstnerisk prosess.

Den andre sentrale kritikeren i retningen, Clement Greenberg, beskrev stilen som en ren formalistisk kunst som uttrykte noe essensielt om hva den moderne kunsten handlet om – nemlig det å lage fysiske spor på et flatt lerret.

Abstrakt ekspresjonisme hadde paralleller i samtidig europeisk maleri med den fransk-dominerte tachismen og gruppen COBRA med blant andre Karel Appel, Corneille, Egill Jacobsen og Asger Jorn. Det kunstnerne i USA og Europa hadde til felles, var tilknytningen til surrealismen og en interesse for urfolkskunst. De delte også ønsket om å finne frem til et nytt billedspråk basert på en spontan og direkte kommunikasjon, tvunget frem av sammenbruddet etter andre verdenskrig. Men det europeiske abstrakte ekspresjonistiske maleriet ble aldri helt nonfigurativt, og avskaffet heller ikke billedrommet.

I Norge kan etterkrigsgenerasjonens kunstnere som Jacob Weidemann, Knut Rumohr og Inger Sitter knyttes til begrepet abstrakt ekspresjonisme, selv om begrepet lyrisk abstraksjon er mer innarbeidet i Norge.

• abstrakt kunst
• action painting
• color-field
• tachisme