flertydig begrep, som ofte brukes om den intellektuelle siden av tankeevnen, eller mer spesifikt om den kreative og intuitive delen av det menneskelige intellekt.

Begrepet er også brukt om spesiell type personlighet, gjerne et menneske som utmerker seg intellektuelt («tidens ledende ånd»).

Ordet stammer fra norrønt ǫnd, hvis opprinnelig betydning var pust, som også gjenfinnes i det samtidige norske ordet 'ånde'. Denne betydningen har gitt opphavet til den relaterte, metonymiske bruken av 'ånd' som liv eller livsevne («oppgi ånden»).

Dette, igjen, har ført til bruken av 'ånd' om overnaturlige vesener som bor i luften («en ond ånd»), gjerne synonymt med 'spøkelse'.

I filosofien ble 'ånd' tidligere brukt som betegnelse på menneskesinnet (engelsk: the mind), eller sjelen, i motsetning til det kroppslige og fysiske. Slik gir begrepet bare mening som en del av en dualisme, med utspring i den platonske påstanden om at mennesket er bærer av to hovedelementer: dødelig legeme og udødelig ånd.

Denne betydningen kan spores tilbake til det klassiske latinske ordet 'animus', som antakelig har vært en etymologisk forløper til det norrøne ǫnd.

Innen mange religioner er 'ånd' som ensbetydende med 'sjel' et viktig begrep. I kristen tradisjon er menneskets ånd det (mest) guddommelige ved mennesket, gitt av Gud som selv er «absolutt» ånd.

I denne betydning er ånd ikke bare bærer av kognitive, intellektuelle funksjoner hos mennesket, men også av visse «høyere» og edlere emosjoner som kjærlighet og barmhjertighet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.