Noen av verdens eldste bosetninger oppsto i Mesopotamia i førhistorisk tid. Disse var basert på jordbruk, i hjertet av den såkalte «fruktbare halvmåne» (som strekker seg fra dagens Irak til Middelhavet)

Eldre steinalder (paleolittisk tid) i Midtøsten varte fra ca. 600 000 til ca. 18 000 fvt. Overgangstiden mellom eldre og yngre steinalder (neolittisk  tid) kalles epipaleolittisk tid og varte fra ca. 18 000 til ca. 8500 fvt. (Noen opererer også med en todeling av epipaleolittisk tid og betegner tidsrommet fra ca. 9300–ca. 8500 fvt. protoneolittisk.)

Eldre steinalder kjennetegnes ved en jeger- og samlekultur som hadde eksistert i flere millioner år. Den eldste førhistoriske perioden i Mesopotamia er lite kjent, men synes å ha utgjort en del av en større  felleskultur, bedre kjent gjennom arkeologiske undersøkelser i Palestina, Syria, Anatolia og Iran.

Det er bare gjort spredte funn i huler i fjellområdene i Nord-Mesopotamia. Best kjent er funnet av neandertal-mennesker i Shanidar-hulen i det nordøstre Kurdistan, ca. 400 km nord for Bagdad, datert til ca. 46 000 fvt.

epipaleolittisk tid (ca. 18 000–ca. 9300 fvt.) fant «kornrevolusjonen» sted. Overgangen til villkorn som næringsmiddel fikk enorm betydning og gjenspeiler seg bl.a. i redskapsteknologien. Ettersom matproduksjonen ble mer variert, ble også redskapene av flint mer spesialiserte (tre ble brukt i mindre grad).

Kebaran-kulturen (ca. 18 000 fvt. til ca. 11 000 fvt.) er særlig kjent fra Palestina, men fantes også i Mesopotamia. Bosetningene var enten i huler eller i midlertidige åpne leire. Stein brukt til å male korn viser at ville kornsorter ble benyttet. Det er imidlertid ikke gjort kornfunn i Mesopotamia fra perioden.

I den natufiske kulturen (ca. 11 000 fvt. til ca. 9300 fvt.), også den felles for Palestina, Syria og Mesopotamia, begynte man for alvor å nyttiggjøre seg korn. For det meste dreide det seg om ville sorter som i noen grad også ble sådd. Foruten villhvete og villbygg ble også andre ville vekster som eikenøtter, linser, kikerter og erter brukt til mat. Korn ble særlig viktig da det ikke bare er næringsrikt, men også kan lagres.

Det er gjort mange funn av lagergroper og steinredskaper brukt til maling av korn. Funn av beinrester fra ville dyr viser at jakt var utbredt. Det var først fra siste istids slutt (etter ca. 10 000 fvt.) at grupper av mennesker hadde utviklet en tilstrekkelig sosial og teknologisk infrastruktur til å kunne dra nytte av de muligheter klima og geografi kunne tilby.

En begynnende overgang til fast bosetning i landsbyer fant sted. Husene var enkle rundhytter med tak på stokker av tre, steingulv og ildsteder. Mens tidligere bosetninger med jegere og samlere kunne telle rundt 30 personer, kunne natufiske landsbyer ha 50 eller flere hus med 200–300 innbyggere.

Yngre steinalder (neolittisk tid) varte fra ca. 8500 til ca. 3300 fvt. Etter dette regner man at bronsealderen og historisk tid begynner. 

Yngre steinalder kan deles inn i på flere måter. Et viktig skille går mellom perioden ca. 8500–ca. 7000 fvt. og ca. 7000–ca. 6000 fvt. Den første perioden kalles førkeramisk neolittisk eller protoneolittisk, den andre keramisk neolittisk. Perioden ca. 5000–ca. 3300 fvt. kalles kalkolittisk og kjennetegnes ved bruken av redskaper både av stein og bronse. Det finnes en rekke underinndelinger.

I yngre steinalder skjer det viktige endringer i Midtøstens sosioøkonomiske organisasjon og politiske utvikling med overgang fra en jeger- og samlekultur til kontroll av matforsyningen gjennom bofast jordbruk og husdyrhold. Dette var en prosess som varte i flere tusen år og som førte med seg nye jordbruks- og husbyggingsteknikker, håndverk (særlig leirvarer), etablering av handelsveier og begynnende metallbruk (kobber).

Særlig viktig er etableringen av landsbyer og, mot slutten av perioden, av byer. Sannsynligvis ble hvete og bygg domestisert allerede før 9000 fvt. i høydedragene rundt Mesopotamia og spredte seg de neste par tusen år derfra til området sørøst for Kaspiske hav og til den vestlige delen av Indusdalen og først rundt 5000 fvt. til Europa.

Førkeramisk yngre steinalder kom etter natufisk tid og har typiske neolittiske trekk som begynnende overgang til fastboende husdyrhold, men uten keramikk. Med unntak av Jarmo fra periodens seneste del er den lite kjent. Bosetningene lå i utkanten av det mesopotamiske slettelandet. I keramisk yngre steinalder lå bosetningene over hele jordbruksområdet der det falt regn. Også her er Jarmo det best kjente eksempel.

Innføring av keramikk medførte ikke store endringer i redskaper eller matproduksjon. Da den oppviser mange likheter med den etterfølgende Hassuna-kulturen, kalles keramisk yngre steinalder også proto-Hassuna.

Samarra- og Hassuna-kulturene dukket opp sporadisk i det nordlige Mesopotamia rundt ca. 6500 fvt. med enkle bygninger. Hassuna var en felleskultur, mens Samarra var mesopotamisk, med lokalt utviklet keramikk med særpregede dekorasjoner, vanlig ca. 6000–ca. 5000 fvt. Dette var typiske jordbrukskulturer som brukte flere sorter hvete, bygg, linser og erter og holdt dyr som storfe, sauer, geiter, svin og hunder. Undersøkelser av bein har vist at mindre enn 20 % stammer fra ville dyr, noe som tyder på at overgangen til fast bosetning med landbruk og dyrehold var kommet langt.

I andre landsbyer var befolkningen mer avhengig av jakt (villesel, gaselle). Det fantes også «industriell» virksomhet med utvinning av salt, bek og vulkansk glass. Enkelte steder er det funnet lagerrom som tyder på at man allerede var begynt å lagre overskudd av matvarer som ble brukt til byttehandel; kimen til Mesopotamias senere velstand.

Halaf (ca. 5500–ca. 5000 fvt.). Tell Halaf ligger i dagens Syria, men kulturen spredte seg også til store deler av Mesopotamia etter 6000 fvt.  Keramikken var nå mer avansert og ble dekorert med geometriske mønstre og brent. Noen malte gjenstander var formet som dyr eller mennesker. Mye tyder på at det ble drevet handel med slike gjenstander. De rektangulære husene ble forlatt til fordel for rundhytter, 3–7 m i diameter (tholoi). Også Halaf var en typisk landsbykultur og holdt seg i rundt 600 år.

Ubaid (ca. 5000–ca. 4000 fvt.). Keramikk først funnet i det sørlige Babylonia ved Ubaid, Ur, Eridu og Uruk dukket etter hvert opp over hele Midtøsten. Den var beslektet med tidligere kulturer i området og videreutviklet keramikk og byggeteknikk. 

Karakteristisk for denne perioden var store hus (omkring 200 m2) for storfamilier, palass og tempelbygg (for første gang plassert på plattformer). Kulturen er særlig godt belagt i Eridu, der man har funnet rester etter templer som kan være forløpere for de senere zigguratene i Mesopotamia. Irakiske arkeologer har funnet rester etter et lite "kapell" som kan dateres helt tilbake til ca. 4900 fvt. I følge mesopotamisk mytologi var Eridu den første byen, og det var også der Babylons hovedgud, Marduk, skapte menneskene. 

Ubaid-kulturen var en del av en utbredt felleskultur som spredte seg fra det sørlige Mesopotamia til Nord-Mesopotamia, Syria og i hele området rundt den Persiske bukt. Det er f. eks. funnet keramikk fra Ubaid-perioden både i det østlige Saudi Arabia, i Qatar og i Emiratene. Ubaid-kulturen varte rundt 1500 år og var dominerende i 1000 år. Etter hvert ble den erstattet av Uruk-kulturen.

Uruk (tidlig Uruk, ca. 4000–ca. 3500 fvt., sen Uruk, ca. 3500–3100 fvt.). På 3000-tallet fvt. skjedde det omfattende endringer i det sørlige Mesopotamia, først og fremst fremveksten av en virkelig bykultur. Den begynnende urbaniseringen fikk etter hvert stor betydning. Utgravningen av Uruk (dagens Warka) begynte såvidt allerede på 1800-tallet, og fortsatte i større omfang i første halvdel av 1900-tallet. Arbeidet fortsatte frem til rundt 1990. Man har funnet flest rester fra den tidlige og den senere perioden.

Funn fra den tidligste perioden viser at den malte Ubaid-keramikken forsvant nesten helt og ble erstattet med umalt Uruk-keramikk. Denne ble fremstilt på avanserte maskiner med dreiehjul, hadde jevnere kvalitet og bestod av langt flere typer. Det er også funnet et stort antall massproduserte og svært enkle keramikkboller. Den viktigste oppfinnelsen fra denne perioden er nok likevel sylinderseglet (rulleseglet) som skulle bli en viktig kildert til studiet av mesopotamisk kultur. De eldste kan dateres til ca. 3600 fvt.

Sen-Uruk er bedre kjent, særlig slutten av perioden. Omfattende utgravninger, bl.a. i tempelområdet Eanna (sumerisk 'himmelhuset') i sentrum av Uruk har avslørt den første virkelige bysivilisasjon i Mesopotamia med store bygninger, kunst, avanserte økonomiske, politiske og administrative systemer og tusenvis av tekstfragmenter (de eldste tekster som er funnet i Mesopotamia). Tekstene kan ikke leses, men skriften er piktografisk (billedskrift), og innholdet kan gjettes. Man regner med at språket er en tidlig form av sumerisk. De fleste tekstene omhandler transaksjonene til den mektige økonomiske administrasjonen. Ettersom ikke noe av dette finnes i Ubaid-kulturen, må mye av utviklingen ha funnet sted i tidlig Uruk-tid. Uruk hadde to religiøse sentra: Foruten Eanna, tempelet til gudinnen Inanna (senere Ishtar), lå vest for dette Kullaba med et tempel viet himmelguden An.

Med fremveksten av byer økte befolkningskonsentrasjonen i deler av det mesopotamiske området kraftig, og det ble utviklet en infrastruktur med personer som ikke levde av jordbruk og husdyrhold, bl.a. sentraladministrasjon og en håndverkerstand. Håndverket i Mesopotamia endret seg lite gjennom årtusenene. Foruten de mange prosesser knyttet til jordbruk og matproduksjon fantes metallarbeider og keramikk, snekkeri- og byggevirksomhet, glassproduksjon, spinning, veving, sying, broderi, klesproduksjon, garving av dyrehuder, lærarbeid, parfymefremstilling, ølbrygging, sekkeproduksjon, teppeknytting, sivforedling og flettearbeider.

De mange ulike titler som opptrer i tekstene viser et samfunn med omfattende sosial differensiering. En religiøs, politisk og militær elite styrte gjennom eiendomsbesittelse. Kontroll av handelen og skatter og avgifter utgjorde stadig større deler av økonomien. Innen arkitekturen ble dette særlig reflektert gjennom offentlige monumentalbygg.

Sen-Uruk var begynnelsen på en lang periode der mesopotamisk sivilisasjon viste det ypperste av kunst, litteratur, arkitektur og vitenskap. Den ble i sør etterfulgt av Jemdet Nasr-kulturen (Uruk, Nippur, Fara), der de administrative og politiske organisasjoner ble konsolidert og ble en direkte forløper for de senere sumeriske bystatsdynastiene.

Utgravninger i både det sørlige Tyrkia, Iran og Syria viser at kulturen hadde innflytelse langt utenfor kulturens kjerneområde og bystatens grenser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.