Kanaan/Palestina i bronsealderen
Kanaan
Kanaan/Palestina i bronsealderen
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Filistrenes fem viktigste byer (røde prikker)
Filistrenes Pentapolis
Filistrenes fem viktigste byer (røde prikker)
Av .
Lisens: CC BY 3.0

I oldtiden var Palestina en betegnelse på et område i det sørøstlige middelhavsområdet som også er kjent under det gamle navnet Kanaan. Grensene har vært flytende, spesielt mot øst, og området har omfattet mange forskjellige folkegrupper, bystater og selvstendige stater med egne navn. I lange perioder var hele eller deler av Palestina også underlagt fremmede herskere. Uten presisering er det derfor ikke alltid klart hvilket område og kultur det dreier seg om. Slik er det også i dag.

Faktaboks

Uttale
palestˈina i
Etymologi
Navnet kommer av gresk palaistine, fra arameisk pelisjtain, «filistere».

I politisk sammenheng brukes betegnelsen Palestina nå oftest om de selvstyrte palestinske områdene på Vestbredden og Gaza, eller hele det tidligere britiske mandatområdet Palestina, som omfattet både Israel, Vestbredden og Gaza.

Arkeologer, antropologer og religionshistorikere bruker tradisjonelt Syria/Palestina (eller bare Palestina) som en geografisk betegnelse på et område som kan omfatte både dagens Israel og Palestina, samt deler av Jordan, Syria og Libanon. Men for å unngå misforståelser, bruker mange av dagens arkeologer og historikere nå også mer spesifikke betegnelser, som Israel/Palestina, der det er viktig å markere at det nå dreier seg om to politiske enheter.

Navnets opprinnelse

Opprinnelig var Palestina (Filistea) en betegnelse på den delen av det sørvestlige Kanaan som ble bebodd av filistere (av egypterne kalt peleset) fra begynnelsen av 1100–tallet fvt. Betegnelsen Palestina, som geografisk betegnelse, finner vi også hos den greske historieskriveren Herodot (400-tallet fvt.), som i sitt verk «Historien» blant annet skriver: «Langs middelhavskysten gjennom Palestina/Syria til Egypt». Et annet sted bruker han også formuleringen «fønikerne og syrerne i Palestina». (På tross av Herodot regnes oldtidens Fønikia og Syria oftest likevel ikke med til Palestina.)

Det var romerne som først gjorde betegnelsen Palestina til et offisielt navn. Etter å ha slått ned den siste jødiske oppstanden mot romersk styre (132–135 evt.), ble hele det tidligere Judea inkludert i en stor romersk provins kalt Provincia Syria Palaestina, eller bare Palestina. Denne geografiske betegnelsen, slik den kom i bruk i romersk og bysantinsk tid, ble beholdt under skiftende administrative systemer og har overlevd helt til moderne tid. Allerede i tidlig muslimsk tid ble navnet også en arabisk betegnelse på området.

Arkeologien

Oversikt over Tell es-Sultan og den moderne byen.

Utgravningsområde i Jeriko

Oversikt over Tell es-Sultan og den moderne byen.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Palestinas geografiske beliggenhet mellom stormaktene Egypt og Mesopotamia bestemte områdets historie i hele oldtiden. Både assyrere, babylonere, persere, egyptere, grekere (Aleksander dens stores etterfølgere), romere og bysantinere har etterlatt seg arkeologiske spor fra denne tiden.

Palestina er også skueplass for de fleste hendelsene beskrevet i Det gamle testamentet og Tanakh, og som jødedommens og kristendommens opphavssted. Islam fikk fotfeste i området allerede i 638 evt., og Jerusalem ble også en av islams hellige byer. Hele det store geografiske området Palestina er derfor en av de historisk og arkeologisk mest utforskede deler av verden.

Omfattende utgravninger har funnet sted i hele Palestina helt fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag. Først var svært mange mest opptatt av å finne «beviser» på at bibelske hendelser, steder og personer er historiske. Dette kalles i dag ofte for «bibelarkeologi». Dagens arkeologer er mer opptatt av kulturelle fellestrekk i forbindelse med tempelbygg, befestninger, boformer, keramikk, småkunst og ikke minst religion i gammel tid.

Endrede arkeologiske metoder, og bedre datering (karbon-14), har bidratt til at våre kunnskaper om hele det gamle Syria/Palestinas befolkningsmønster, næringsliv og klima har økt betydelig, ikke minst når det gjelder det området som i dag ligger i staten Israel og de palestinske områdene vest for elven Jordan, samt i de vestlige delene av kongeriket Jordan. Også helt nye metoder som dronefotografering og DNA-analyser brukes nå av arkeologer.

Førhistorisk tid

Eldre steinalder

«De elskende fra Ain Sakhri»

Rundt 11 000 år gammel steinfigur. British Museum, London.

«De elskende fra Ain Sakhri»
Av .
Lisens: CC BY 3.0
Fra Jordans arkeologiske museum
Tohodet figur fra Ain Ghazal.
Fra Jordans arkeologiske museum
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Området langs den østlige delen av Middelhavet viser spor etter menneskelig aktivitet helt tilbake til eldre steinalder (paleolittisk tid). Det er funnet spor etter tidlige mennesker helt tilbake til år 130 000 fvt. Fra rundt 80 000 fvt. finnes det spor etter det moderne menneske, Homo sapiens. Homo neanderthaliensis (neandertalere) levde i Palestina fra cirka 55 000 fvt. Arkeologiske spor viser at disse to gruppene holdt til i samme område, og DNA-undersøkelser viser at de også til en viss grad blandet seg med hverandre. Neandertalerne døde ut etter hvert, og Homo sapiens ble enerådende.

I overgangsperioden mellom eldre og yngre steinalder, cirka 18 000–8500 fvt. ble redskapsteknologien videreutviklet, og fra midten av perioden begynte overgangen til jordbruk med dyrking av ville kornarter og domestisering av husdyr. Flere kulturer er kjent. Den paleolittiske Karmel-kulturen fortsatte gjennom perioden. Kebara-kulturen (cirka 18 000–11 000 fvt.) er særlig kjent fra Ein Gev ved østbredden av Genesaretsjøen. Kulturen, som var felles for hele Midtøsten, karakteriseres av små landsbyer og en særpreget redskapskultur med flint og dyreben. Den natufiske kulturen (cirka 12 000–9300 fvt.) er oppkalt etter Natufdalen nordvest for Jerusalem og kjennetegnes ved bosetninger i huler og midlertidige hus, jakt og høsting av villkorn. En viktig bosetning fantes ved Beidha, nær Petra i det nåværende Jordan, men det er også gjort viktige funn i det nordlige Israel, i nærheten av Bethlehem og i de dypeste lagene i Jeriko.

Yngre steinalder

Beinkister fra cirka 4.500 fvt.

En av kistene fra fellesgrav i Peqiín i Israel. Graven var 17 meter lang og 4,5 til 8 meter bred, var i tre høyder og inneholdt beinrester etter rundt 1000 mennesker. (Haaretz Museum, Tel Aviv.)

Beinkister fra cirka 4.500 fvt.
Lisens: CC BY SA 3.0
Kriger-grav i Judea
Fra en krigers grav i Judea-ørkenen (cirka 3500 fvt.). I graven fant man både rester etter et skjelett, sandaler, pil og bue. (Haaretz Museum, Tel Aviv.)
Kriger-grav i Judea
Lisens: CC BY SA 3.0

Yngre steinalder, neolittisk tid, rundt 8500–3500 fvt., er godt belagt i hele området, med flere hundre funnsteder. Overgangen til jordbruk skjøt kraftig fart med domestisering av planter (hvete, bygg, linser, erter) og dyr (geit og sau, senere storfe og gris). Bosetninger i landsbyer økte kraftig. Fra slutten av perioden kom keramikk i bruk. Jordbruket erstattet likevel ikke jeger- og samlerkulturen, men de to levemåtene eksisterte side om side. Ved Jeriko (et av de viktigste stedene fra yngre steinalder og en av de byene som har gjort krav på å være verdens eldste) har det vært mer eller mindre kontinuerlig bosetning fra rundt 8300 fvt. til i dag. Ved Ain Ghazal, nord for dagens Amman, er det funnet neolittiske bosetninger tre ganger større enn Jeriko. De tidligste bosetningene ved Ain Ghazal er datert til cirka 7200–6500 fvt. Ved Beidha er det funnet neolittiske rester fra rundt 7000 fvt.

Historisk tid

Krukke fra overgangsperioden mellom yngre steinalder og bronsealderen (cirka 4000 fvt.))
Slike krukker er funnet over hele området fra Golan til Negev.
Krukke fra overgangsperioden mellom yngre steinalder og bronsealderen (cirka 4000 fvt.))
Lisens: CC BY SA 3.0

Tidlig bronsealder

Den tidlige bronsealderen, cirka 3500–2200 fvt., skiller seg fra yngre steinalder ved økt befolkningstetthet og endringer i bosetningsmønstre. Landsbyene ble større, og en begynnende urbanisering tok til. Ny teknologi ble tatt i bruk, og jordbruksmetodene ble forbedret. Handel og diplomatiske forbindelser med utlandet fikk et oppsving. Det er uvisst om endringene i materiell kultur kun skyldes påvirkning utenfra (Syria, Mesopotamia, Anatolia), og/eller innvandring.

Mot slutten av perioden var det flere store byer. Med urbaniseringen fulgte større økonomiske forskjeller mellom byene og landsbygda, blant annet overtok byene etter hvert kontroll over handelen. Det ble utviklet en imponerende byarkitektur med befestningsanlegg, bymurer, byporter, offentlige bygninger (templer og palasser), vanningsanlegg og lagerbygninger. Blant byene var Arad (i Negevørkenen), Bab-ed-Dhra (sørøst for Dødehavet), Dan, Hasor (nord for Genesaretsjøen), Jarmut (sørvest for Jerusalem), Jeriko, Lakish (vest for Hebron), Megiddo og Tell es-Saidijeh (i Jordandalen).

Mellomperioden

I mellomperioden, rundt 2200–2000 fvt., som skiller mellom tidlig- og mellombronsealder, skjedde et drastisk og plutselig sammenbrudd i bystatkulturen i området. I løpet av noen hundreår opplevde Palestina et kraftig fall i befolkningstallet, der størsteparten av befolkningen nå levde i små landsbyer eller som halvnomader. Forskere er ikke enige om årsaken, men folketallet tok seg raskt opp igjen.

Mellombronsealderen

Mellombronsealderen, cirka 2000–1550 fvt., utgjør et høydepunkt i det gamle Palestinas historie og det oppsto en kanaaneisk bystatsivilisasjon. Byene ble gjenoppbygd som følge av et økonomisk oppsving. Fremveksten av vestsemittiske «amorittiske» dynastier i Mesopotamia på 1900–tallet og 1800–tallet fvt. førte med seg en politisk, økonomisk og kulturell internasjonalisering. Særlig fra 1700–tallet fvt. av har vi egyptiske og mesopotamiske tekster som kaster lys over perioden. Det var nære forbindelser med Egypt, som på denne tiden gjennomgikk vekslende storhets- og nedgangsperioder.

Velstanden viste seg i den materielle kulturen. Byarkitekturen ble mer avansert. Svært mange store byer hadde befestningsanlegg med murer rundt. En ny type byporter kom i bruk. Bygningene var solide. Hærvesenet hadde fremgang, nye våpen ble tatt i bruk, og bronse erstattet kobber. Produksjonen av keramikk ble industrialisert.

Blant de mange større, befestede byer kan nevnes Acre (Akko), Amman, Afek, Ashdod, Bet-Sjean (Bet Shean), Dan, Gezer, Jaffa, Jeriko, Megiddo, Sahab (nær Amman), Sikem, Tell el-Ajjul (sørvest for Gaza), Tel Batash, Tell Bet-Mirsim (sørvest for Hebron) og Tel Gerisa (nær Tel Aviv). Det ble bygget befestninger, slott, templer og offisielle bygninger og drevet en utstrakt handel.

Sen bronsealder

Baal, bronsfigur med egyptisk krone, fra cirka 1550–1200 fvt. Megiddo.
Oriental Institute, University of Chicago.
Baal, bronsfigur med egyptisk krone, fra cirka 1550–1200 fvt. Megiddo.
Av .

I sen bronsealder (cirka 1550–1200 fvt.), skapte hettittenes raid mot Syria og hyksos' utdrivelse fra Egypt (cirka 1550 fvt.) problemer med stabiliteten i Palestina. Bystatkulturen gikk inn i en nedgangsperiode med kriger og indre motsetninger. En rekke byer ble helt eller delvis ødelagt og forlatt. I Egypt begynte en ny storhetstid, og gjennom det meste av sen bronsealder hadde egypterne kontroll over de kanaaneiske bystatene i Palestina. I Timna, nord for dagens Eilat, ble det bygget et egyptisk tempel for gudinnen Hathor. Tell el-Amarna-brevene gir historiske opplysninger om perioden. Disse gir imidlertid ingen opplysninger om vanlige menneskers liv. Befolkningstallet gikk sterkt tilbake, også på landsbygda.

Enkelte byer som Ashdod, Bet-Shean, Gezer, Lakish, Megiddo, og særlig Hasor, fortsatte likevel å bestå. Sjøhandelen fikk et oppsving, og det ble bygd en rekke havner ved Middelhavet. Det foregikk en livlig handel mellom både Egypt og alle bystatene i området, fra Hellas til Gaza. Denne blomstringsperioden fikk en brå slutt, og den gamle bronsealderkulturen ble etter hvert erstattet av jernalderens nye samfunn.

Småkunsten

Ashehra i det hun skal føde tvillinger. Plakat. Originalen mangler den lyse fargen.
Kanaaneisk figur fra 1200-tallet. Israel Museum, Jerusalem.
Ashehra i det hun skal føde tvillinger. Plakat. Originalen mangler den lyse fargen.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Offentlige dokumenter og brev fra denne tiden kan gi informasjon om den politiske utviklingen. Men for å få vite litt om vanlige folk og deres religiøse forestillinger må vi gå til den såkalte småkunsten, som omfatter bruksgjenstander, små husaltere, smykker, amuletter og personlige stempler. Denne kunsten bærer opprinnelig et sterkt preg av å være utformet i en syrisk/kanaaneisk enhetskultur. Små pressede gudinnefigurer i bronse eller sølv er funnet i private hus, og etter hvert ble det også masseprodusert figurer av terrakotta, oftest en kvinne som holder sine bryster og med et tydelig kjønnsorgan. Men det er også funnet små kvinnefigurer av kostbart glass. De fleste forskere mener disse skulle representere gudinnen Ashera, og at hennes kult kan ha hatt sin plass i hjemmene. Også løver, gaseller og fruktbarhetstrær representerer den feminine livgivende kraft.

Etter hvert blir den egyptiske innflytelsen tydeligere. Arkeologiske funn vitner om at også vanlige folk tok del i denne synkretistiske utviklingen. Amuletter av bronse, sølv eller gull med bilde av et såkalt egyptisk hathorhode, også med et kjønnsorgan, er funnet over et stort område, fra Ugarit i nord til Megiddo i dagens Israel. I Syd-Palestina finner vi stadig flere eksempler på at også den egyptiske farao var blitt et populært motiv for vanlige mennesker. Det samme var solguden. Krigsguden fremstilles nå ofte med en blanding av både kanaaneiske og egyptiske trekk. De mannlige gudebildene får et mer krigersk preg og representerer oftest de kanaaneiske guddommene Baal og Reshef. Men også kombinasjonen Baal og den egyptiske Seth blir vanlig. Det blir stadig tydeligere at egyptiske religiøse symboler ble stadig mer brukt, og at disse ble brukt ved siden av mer lokale måter å fremstille det guddommelige på. Denne tendensen fortsatte inn i jernalderen.

Jernalderen

Eldre jernalder

Avbildning av et slag mellom Ramses 3 og  havfolkene
Avbildning av et slag mellom Ramses 3 og havfolkene

Den tidlige jernalder, cirka 1200–900 fvt., var en periode med uro i Palestina. Mellom slutten av 1200–tallet fvt. og begynnelsen av 1100–tallet fvt. skjedde det et sammenbrudd i bystatkulturen i hele det østlige middelhavsområdet, fra Hellas til Kanaan. Senere års forskning mener dette kan ha vært et resultat av flere faktorer, som tørke, epidemier og indre eller ytre stridigheter. Til å begynne med gjorde enkelte kanaaneiske byer seg fortsatt gjeldende, og egyptiske tropper var i en periode fortsatt til stede i noen områder. Den materielle kulturen viste til å begynne med en klar nedgang i kvalitet og rikdom. Etter hvert skjedde dyptgripende sosioøkonomiske, demografiske og økologiske endringer. Nye folkegrupper fikk muligheten til å reorganisere seg i det politiske vakuum som oppsto etter bystatenes forfall.

Endringene var ikke bare politiske. Oppblomstringen av en metallindustri med et stort brenselsbehov førte etter hvert til avskoging. Distinkte lokale kulturer utviklet seg på bekostning av den tidligere kanaaneisk-syriske enhetskulturen, og det blir skapt en rekke «nasjonalstater» eller «territorialstater». I det som i dag utgjør Syria ble det dannet en rekke slike «kongedømmer» (Aram). I tillegg oppstod småkongedømmene Edom (sør for Dødehavet), Moab (øst for Dødehavet) og ammonittenes rike øst for Jordanelven, med hovedstaden Rabbath-Ammon. De såkalte havfolkene, blant dem filistrene, slo seg ned i kystområdene i syd på denne tiden, og i høylandet vokste det etter hvert frem en israelittisk kultur.

Filistrene

Tell Qasile
Tell Qasile, ruiner etter en filisterby i utkanten av dagens Tel Aviv.
Tell Qasile
Lisens: CC BY SA 3.0
Drikkebolle

Filistrenes keramikk

Drikkebolle
Av .
Lisens: CC BY 3.0

De såkalte havfolkene besto av ulike indoeuropeiske folkegrupper, som på 1200–tallet og tidlig på 1100-tallet erobret store områder langs Middelhavets østkyst. Filistrene (Peleset) var en av disse gruppene. De brakte med seg sin egen kultur, og bygget opp sine egne bystater i kystområdet og lavlandet i det sørlige Kanaan/Palestina. Vår kunnskap om filisterne er stadig økende, og utgravninger i de fem hovedbyene (den såkalte Pentapolis), Ashdod, Askalon, Ekron (Tel Miqne), Gath og Gaza, samt Tell Qasile (i nord Tel Aviv) vitner om at filisterkulturen i tidlig jernalder etter hvert ble mer utbredt enn tidligere antatt. Både arkitektur og byplanlegging, avansert teknologi, tekstilfarging og veving, keramikkproduksjon, metall- og sølvsløyd, jordbruk og hærvesen var høyt utviklet. Filisterne bevarte også internasjonale kontakter med resten av det østlige middelhavsområdet. Filisterbyene synes etter hvert å ha mistet sitt særpreg, og befolkningen sluttet å være en egen definert etnisk gruppe mot slutten av 600–tallet. I 604–601 fvt. ble området innlemmet i Det nyassyriske riket. Filistere omtales kun kort i nybabylonske kilder. Deretter forsvinner de helt ut av historien. Men minnet om dem lever videre i navnet «Palestina».

Israelittene

Davidsbyen, Jerusalem
Steinkonstruksjon i Davidsbyen. Arkeologene mener denne kan stamme fra kong Davis tid (cirka 1000 fvt.).
Davidsbyen, Jerusalem
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Det gamle Israels tidlige historie er fremdeles et aktuelt og omstridt forskningsområde. Bibeltekstene regnes ikke lenger som historiske tekster i ordets moderne betydning, men arkeologisk kartlegging har vist at fra rundt 1200 fvt. økte antallet små landsbyer i høylandet på begge sider av elven Jordan. Moderne forskning er fremdeles ikke kommet til enighet om hvem de nye innbyggerne var, og heller ikke hvor de kom fra.

Ifølge Josvas bok i Det gamle testamentet og Tanakh var de nye innbyggerne israelitter som innvandret samlet fra Egypt og raskt erobret landet. Men allerede midt på 1900-tallet fremhevet mange ledende forskere at Dommernes bok gir et noe annerledes bilde, og at israelittiske stammer også kunne ha vandret inn i landet østfra, og over en lengre periode. På 1960- og 1970-tallet ble det foreslått at det hadde funnet sted et bondeopprør i Kanaan, og at de nye innbyggerne i høylandet tilhørte landets opprinnelige kanaaneiske befolkning. I dag mener svært mange at det foregikk en mer gradvis omfordeling av befolkningen i Kanaan, og at tidligere halvnomader etter hvert ble bofaste. I tillegg kan også større eller mindre grupper (stammer) ha kommet utenfra, også fra Egypt.

Ifølge bibeltekstene skal det allerede rundt 1020 fvt. ha oppstått et samlet og velorganisert israelittisk kongerike, med kongene Saul, David og Salomo, rundt den tidligere jebusittiske byen Jerusalem. Når det gjelder erobringen av byen Jerusalem har vi bare de bibelske kildene å støtte oss på. Tekstene formidler et bilde av kong David som hersker over et stort rike, men forskere er fremdeles uenige om hvorvidt det på hans tid allerede dreide seg om en virkelig stat. Jerusalem på både Davids og Salomos tid er ennå utilstrekkelig dokumentert arkeologisk. Senere tiårs utgravninger i Davidsbyen, syd for tempelhøyden, har vist at byen kun kan ha hatt noen få tusen innbyggere i denne perioden. Ifølge bibeltekstene ble kanaaneiske byer som Megiddo og Hasor, og kanaanesike byer som Gezer, befestet og gjort til israelittiske byer allerede under kong Salomo, men de fleste av dagens forskere mener disse ødeleggelsene fant sted langt senere, og over tid. Men det kommer stadige nye teorier og hypoteser.

Etter kong Salomos død (cirka 928 fvt.) ble riket delt i to selvstendige stater; Israel (med hovedstaden Samaria) i nord, og Judariket (Juda) med hovedstaden Jerusalem i sør. Sikre daterbare funn øker i omfang, og kunnskapene om denne perioden blir stadig større som følge av arkeologiske undersøkelser og et langsomt økende, men beskjedent antall skriftlige kilder.

Nyere jernalder

Nordriket og Judariket

Israelittiske områder cirka 860 fvt.

Av /Store norske leksikon ※.

Den senere jernalder, cirka 900–586 fvt., omfatter de to israelittiske statenes glansdager og fall. Restene etter de fire største byene i Nordriket (Dan, Hasor, Megiddo og Tirza) gir viktig informasjon om byplanlegging, befestningsanlegg, privat og offentlig arkitektur og bosetningshistorie. Under kong Omri og hans etterfølgere økte Nordriket sin makt og innflytelse i området. Men også assyrerne var i ferd med å utvide sine grenser. Erobringen av Nordriket, Samaria, ble fullført av Sargon 2. i 722 fvt. En stor del av befolkningen ble ført i eksil, der de ble bosatt rundt om i det store assyriske riket og ble borte fra historien. (Mange legender er spunnet rundt disse tapte israelittiske stammene.)

Judariket fortsatte å eksistere som egen stat, men under stadige trusler fra omverdenen. Den viktigste byen etter Jerusalem var Lakish. Byen, som var godt befestet, ble først ødelagt av den assyriske kongen Sanherib i 701 fvt., men ble gjenoppbygget. Andre viktige byer var Beersheba, Gibeon, Hebron og Mispa.

I 597 fvt. erobret Nebukadnesar 2. Jerusalem og innsatte en vasallkonge. Kongefamilien og lederne for de viktigste familiene ble ført til Babylonia. I 586 fvt. ble byen Jerusalem lagt i grus og en større del av befolkningen ført i eksil til Babylonia. Også Lakish ble ødelagt. Dette er godt bekreftet både historisk og arkeologisk, men antallet bortførte er omstridt.

Persisk tid

Teksten priser Kyros for å ha latt bortførte folk vende hjem. (British Museum)

Kyros-sylinderen med tekst på akkadisk.

Teksten priser Kyros for å ha latt bortførte folk vende hjem. (British Museum)
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Babylonernes herredømme i Syria/Palestina ble kortvarig. Mellom 545 og 538 fvt. erobret den persiske kongen, Kyros 2., som var av akemenidisk avstamning, det meste av Midtøsten. I 539 fvt. erobret han både Babylon og overtok hele Det nybabylonske riket, samt de arabiske ørkenområdene. I 538 fvt. tillot han jødene i Babylonia å vende tilbake fra eksil til sitt gamle hjemland og til å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. Dette er beskrevet i bøkene Esra og Nehemja i Det gamle testamentet og Tanakh. Arkeologiske funn tyder på at tillatelsen til å vende hjem også gjaldt andre bortførte grupper.

I 525 fvt. erobret sønnen Kambyses også Egypt og hele Syria/Palestina, som også omfattet den lille tempelstaten Jehud. Det tidligere Judariket var nå blitt en liten del av et enormt imperium som strakte seg fra Indusdalen i øst til det greske fastlandet og fra Armenia til Egypt. Under Dareios 1. (522–486 fvt.) ble hele det store perserriket inndelt i rundt 20 satrapier. Filistrenes Palestina og de tidligere israelittiske områdene utgjorde, sammen med Syria, Fønikia og Kypros bare en liten del av ett av disse, det femte satrapi (arameisk abr han-nahar, «vest for elven», det vil si landet vest for Eufrat). Satrapiene var delt inn i provinser som igjen var inndelt i forvaltningsområder. Man antar at perserne overtok assyrernes og babylonernes administrasjon. Man vet ikke hvor mange provinser Palestina har bestått av, men Samerina (Samaria med oppland), Jehud (Juda), Ashdod og Gaza i Filistea er nevnt i innskrifter. Til å styre provinsene ble det innsatt stattholdere, gjerne av lokal avstamning.

Den persiske perioden har etterlatt seg forholdsvis få spor i Palestina. Det er heller ingen rester etter jødenes gjenoppbygde tempel som ble erstattet av kong Herodes’ nye tempel mange hundre år senere. Den materielle kulturen i persisk tid synes å ha vært todelt. I høylandet på begge sider av elven Jordan kom påvirkningen fortsatt stort sett fra Mesopotamia og Egypt. Langs kysten og i Galilea var innflytelsen i første rekke kypriotisk og fønikisk og etter hvert gresk. Etnisk og kulturelt mangfold var et kjennemerke for hele området på begge sider av Jordanelven.

Hellenistisk tid

Skattkammeret i Petra (al-Khazmeh)

Det såkalte skattkammeret i ørkenbyen Petra.

Skattkammeret i Petra (al-Khazmeh)
Av /Wikimedia Commons.
Antiokhos 4 Epifanes

Byste av Antiokhos 4 Epifanes i Altes Museum, Berlin.

Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Også det persiske styret i Palestina endte brått. I 332 fvt. marsjerte Aleksander den store gjennom landet uten å møte noen egentlig motstand. Hans ferd var heller ikke preget av store ødeleggelser. Året etter hadde han erobret hele det mektige perserriket.

Etter Aleksanders død i 323 fvt. oppstod det stridigheter om makten mellom hans generaler. I 301 fvt. ble Palestina (med Fønikia) lagt under de egyptiske ptolemeere og styrt av en lokal hersker (strategos). I rundt hundre år var Palestina en del av det egyptiske Ptolemeerriket og fungerte som buffersone mot andre etterkommere av Aleksanders generaler, selevkidene, som hersket over Syria og Babylonia. En rekke gresk-makedonske kolonier ble etablert, og gresk kultur fikk stadig større innflytelse på befolkningen i hele området. Tiden fra 332 til 63 fvt. kalles ofte den hellenistiske perioden.

Samaria forble en viktig by gjennom hellenistisk tid. Allerede i 331 fvt. bosatte greske veteraner seg der. Senere grunnla Ptolemaios 2. Filadelfos (285–246 fvt.) militærkolonier og (gjenopp)bygde byer som Acco (Acre – som fikk navnet Ptolemaïs), Filoteria ved Genesaretsjøen og Skythopolis (Bet-Shean). I Transjordan gjenoppbygde han Rabbath-Ammon som fikk navnet Filadelfia. Området øst for Jordanelven var relativt fattig i hellenistisk tid, og det er få arkeologiske spor fra perioden. Selv om området nominelt lå under ptolemeerne, hadde de arabiske nabateerne fortsatt stor innflytelse. Andre viktige byer vest for Jordan i hellenistisk tid var Ashdod, Askalon, Gaza, Jaffa, Jerusalem og Sikem.

Selevkidene overtok makten over Palestina under Antiokhos 3. (223–187 fvt.) rundt 200 fvt. Jødiske øversteprester fungerte som en slags visekonger i Jerusalem og de omliggende områdene. Også Samaria, Galilea og Edom ble styrt gjennom lokale herskere. Transjordan opplevde oppgangstider under selevkidene. Særlig gjaldt dette byene i nord, som alle hadde handelsforbindelser med Egypt, det egeiske området og Lilleasia i denne perioden.

Økning i handelen, og innføring av koiné-gresk i hele det greskstyrte området bidro til helleniseringen av byene, hellenistisk byplanlegging, arkitektur og materiell kultur. Denne kulturen holdt seg også gjennom hele den etterfølgende romerske perioden. Samtidig er det viktig å være klar over at helleniseringen ikke gikk dypt, men var et elitefenomen blant overklassen i byene, ofte støttet av innfødte konger. På landsbygda holdt mye av den gamle kulturen seg, og arameisk, ikke gresk, ble fortsatt benyttet.

Selevkidene ble slått av romerne i 188 fvt. og måtte betale tributt til Romerriket. Selevkidestatens problemer med romerne sent i andre og begynnelsen av første århundre fvt. skapte særlig kaos i Transjordan, og nabateerne trengte lenger nordover. Også blant områdets jøder oppsto det etter hvert en stor motsetning mellom en hellenistisk influert overklasse og vanlige mennesker. Under Antiokhos 4. Epifanes (175–164 fvt.) ble det, under tvang, gjennomført en sterk hellenisering. I Jerusalem ble tempelet omgjort til et Zevs-tempel.

Ny jødisk selvstendighet

Gnaeus Pompeius
Byste av Gnaeus Pompeius i Ny Carlsberg Glyptotek, København.
Av /foto Ole Haupt.
Lisens: CC BY SA 4.0

Under ledelse av Juda Makkabeus (Jehuda ha-Makkabi) og hans brødre startet jødene et opprør i 167 fvt. (makkabeerkrigene). Etter hvert erobret de stadig større områder, også øst for elven Jordan. I 142 fvt. ble det opprettet en selvstendig jødisk stat. Hasmoneerne (makkabeerne) utgjorde etter hvert et familiedynasti av konger og øversteprester som styrte et stadig større Judea. Aleksander Janneus (Jannai) (103–76 fvt.) underkastet seg nye store områder øst for Genesaretsjøen og Dødehavet og styrte nå et område som omfattet hele Palestina fra Middelhavet i vest til høylandet øst for Jordanelven, fra Golan i nord til Edom i sør. Aleksander Janneus ble også den første som offisielt kalte seg konge. Men nabateerne beholdt kontroll over Amman og Petra (nabateernes hovedstad). Edoms befolkning ble erobret og befolkningen konvertert til jødedommen (Herodes den store var fra en opprinnelig edomittisk familie). Dødehavsrullene og de såkalte apokryfe og psevdepigrafiske skrifter kaster viktig lys over sen hellenistisk (og romersk) tid.

Under romerne

Masada
Masada sett fra nord
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Herodes´Tempel

Rekonstruksjon av Herodes' tempel. Israel Museum, Jerusalem.

Herodes´Tempel
Av .

Etter hvert ble det mektige Romerrikets interesse for Midtøsten et problem, både for de nabateiske kongene og også for det jødiske kongedømmet. År 63 fvt. ble Jerusalem erobret av den romerske generalen Pompeius, og både de hellenistiske kystbyene og resten av Judea ble underlagt romerne. Perioden fra 63 fvt. til 395 evt. kalles derfor den romerske perioden.

Palestina dannet i romersk tid en buffersone mellom Lilleasia og Egypt og hadde stor strategisk betydning. Romerne bygde havner, militærforlegninger, befestningsanlegg, veier og broer som muliggjorde hurtige troppeforflytninger.

I området øst for elven Jordan og i det sørlige Syria hadde Pompeius fått i stand et forbund av de nordvestre hellenistiske byene som ble lagt under den romerske stattholderen i Syria. Sammenslutningen ble kalt Dekapolis fordi det opprinnelig dreide seg om ti byer. Ordningen skulle bestå i rundt 150 år, men antall byer varierte en god del, og det er også noe usikkert hvilke byer som egentlig ble regnet med. Flere av disse (Amman, Gadara, Gerasa) var viktige byer i det romerske riket og har etterlatt seg imponerende eksempler på romersk byplanlegging og arkitektur. Området mot sør (av romerne kalt Nabataea) var dominert av nabateerne, som hadde hatt innflytelse her kanskje så langt tilbake som til rundt 400 fvt. Innbyggerne fikk beholde sin selvstendighet mot å betale tributt. Romerne hadde lenge store vansker med å underkaste seg nabateernes områder. Først i 106 evt. kunne Trajan innlemme Nabataea i provinsen Arabia.

Herodes-slekten

Herodes den store, slik en kunstner har forestilt seg ham.

Etter Pompeius' død overlot Julius Caesar den politiske ledelsen av Judea (romernes betegnelse på området) til idumeeren (edomitten) Antipater. Denne delegerte makten til sine to sønner, men det ble sønnen Herodes (den store) som overtok makten. I 40 fvt. erobret parterne Jerusalem, og Herodes overbeviste senatet i Roma at han var den som kunne gjenopprette romersk overherredømme. Jerusalem ble gjenerobret i 37 fvt., og Herodes ble romersk lydkonge. Han regjerte over et stort område helt frem til sin død i år 4 fvt.

Gjennom sitt svært ambisiøse byggeprogram har Herodes etterlatt seg minnesmerker over hele landet. Da han overtok makten, var Palestina inne i en periode der landsbybebyggelsen var fremtredende. Da han døde, etterlot han seg et land med en rekke store byer gjennomsyret av gresk-romersk kultur, med amfiteatre, gymnasier, hippodromer, stadioner og templer.

De mest berømte av Herodes' byggearbeider omfatter hans ombygging og utsmykning av det gamle tempelet i Jerusalem, det befestede palasset Masada (i ørkenen vest for Dødehavet) og havneanlegget ved Caesarea Maritima (hans største prosjekt). Herodes gjenoppbygde også byen Samaria, som fikk navnet Sebaste. Videre oppførte han et vinterpalass i Jeriko, det befestede palasset Herodium (sør for Jerusalem, der man nå muligens har funnet hans grav), festningen Hyrkania (vest for Dødehavet), festningen Kypros (vest for Jeriko), festningen Aleksandrium (mellom Jeriko og Bet-Shean), og det befestede palasset Mackaerus (øst for Dødehavet). I tillegg gjennomførte Herodes en rekke byggeprosjekter i det sørlige Fønikia og Syria. Etter Herodes' død styrte hans etterkommere (herodianerne) videre og forsøkte å følge opp farens byggeprogram.

Den siste som hersket over hele det store Judea, som omfattet både Samaria Galilea, Perea og Edom, foruten det egentlige Judea, var sønnesønnen Agrippa 1. (10 fvt.–44 evt.). Judea ble nå direkte underlagt romerske stattholdere (prokuratorer). Det eneste jødisk styrte området var nå et mindre område øst i Galilea og øst for Jordanelven som ble styrt av Agrippas 1.s sønn, Agrippa 2.

Oppstand og reorganisering

Til tross for det sterke romerske militære nærvær i Palestina, gjorde den jødiske befolkningen opprør en rekke ganger. Den første oppstanden fant sted i årene 66–70 evt. og ble slått hardt ned av Vespasian og senere av sønnen Titus (Titusbuen i Roma ble bygd til minne om erobringen av Jerusalem). Jerusalem ble ødelagt og Herodes' tempel satt i brann. En liten gruppe jødiske motstandsfolk holdt likevel stand i festningen Masada til denne falt i år 73 evt. Judea var deretter en romersk provins i årene 70–135 evt. En ny oppstand fant sted i 115–117 evt. og ble slått tilbake av Trajan. Den beste kilden vi har til denne tiden, om enn ikke alltid helt pålitelig, er den samtidige jødiske historieskriveren Josefus.

En siste jødisk oppstand, Bar-Kokhva-opprøret, fant sted under Hadrian i årene 132–135 evt. og fikk skjebnesvangre følger. Etter at opprøret var slått ned, ble Judea slått sammen med de syriske områdene og fikk betegnelsen Provincia Syria Palaestina (eller bare Palaestina), og Judea ble en romersk koloni. Jerusalem fikk tilnavnet Aelia Capitolina, og jødene ble fordrevet fra byen. Mange jøder slo seg ned i Galilea der det ble bygd en rekke synagoger. Med dette forskjøv tyngdepunktet for den jødiske kulturen i landet seg fra Judea til Galilea.

Under Diokletian (284–305 evt.) ble Palestina reorganisert i provinsene Palestina prima (landområdet vest for Jordan), Palestina secunda (Galilea og den sentrale og nordlige delen av landet øst for Jordan) og Palestina tertia (den sørlige delen av det tidligere Judea og den sørlige delen av landet øst for Jordan).

Kristendommen

Den hellige gravs kirke
/Flickr.
Lisens: CC BY 2.0

Romersk tid i Palestina er også den gryende kristendommens tid. Ifølge tekstene i Det nye testamentet ble Jesus født i kong Herodes den stores regjeringstid, levde og virket i Galilea og Judea og døde under den romerske stattholderen i landet, Pontius Pilatus. Etter en beskjeden begynnelse spredte kristendommen seg fra Galilea. Apostelen Paulus utførte hele sin gjerning innenfor den østlige delen av Det romerske imperium. Caesarea Maritima var bispesete og hadde en viktig teologisk skole etter år 190 evt.

Bysantinsk tid

Den hellige gravs kirke
Interiør fra Den hellige gravs kirke, Jerusalem.
Den hellige gravs kirke
Lisens: CC BY SA 3.0

Konstantin den store. Fragment av kolossalstatue i bronse, trolig fra 330-årene. Kapitolmuseet, Roma.

Selv om delingen av Romerriket i en vestlig og en østlig del (og med det begynnelsen på Det bysantinske riket) ikke skjedde før i 395, må bysantinsk tid i Palestina likevel regnes fra året 324, da keiser Konstantin overtok kontrollen også over de østlige deler av riket og grunnla Konstantinopel (i dag Istanbul) som sin nye hovedstad. Konstantin fremmet kristendommen og skal selv ha latt seg døpe på dødsleiet.

Som hellig land for kristenheten fikk Palestina en helt annet betydning enn før, særlig etter at Østkirkens kristendomsform ble gjort til statsreligion under keiser Theodosius i 381. Den bysantinske perioden i Palestina er en av de rikeste i landets historie. Mange nye arkeologiske funn har gitt økt kjennskap til denne perioden.

Velstanden gjenspeiler seg i en serie byggeprosjekter under Konstantin og hans etterfølgere. Konstantins mor, Helena, reiste selv til Det hellige land, der hun fikk bygget flere basilikaer. Den hellige gravs kirke i Jerusalem ble bygget under Konstantin og omfatter to hellige steder innenfor kristen tradisjon; stedet der korsfestelsen skal ha funnet sted og stedet der Jesu grav skal ha ligget. På dette stedet lå det tidligere et Afrodite/Venus-tempel fra andre århundre evt. Allerede på 300-tallet ble det bygget en kirke i Betlehem (Fødselskirken) over det som skal være Jesu fødested i henhold til kristen tradisjon.

På 400-tallet ble det bygd en ny bymur som befestet byen mot sør. Kristne pilegrimer strømmet til Jerusalem som i løpet av 300-, 400- og særlig 500-tallet vokste enormt i omfang. Et høydepunkt finner vi i keiser Justinian 1.s (527–565) enorme byggeprogram i Jerusalem.

Samaria-Sebaste ble et viktig senter i Konstantins kristne imperium og sendte biskoper til alle de viktige kirkemøtene (Nikea, Konstantinopel, Khalkedon), men lite er bevart fra bysantinsk tid. Andre viktige steder i bysantinsk tid er Kapernaum i Galilea, der Jesus begynte sin virksomhet, Betlehem, Tabkba ved Genesaretsjøen (der brød-underet skulle ha funnet sted) og Tiberias. Også Østjordanlandet blomstret i bysantinsk tid. Særlig imponerende var anleggene på Nebofjellet. En rekke av de største byene var bispeseter, for eksempel Filadelfia (Amman) som ble gjenoppbygd.

Rundt år 400 var Palestina (etter romersk mønster) organisert i ulike provinser: Palaestina prima (hovedstad Caesarea Maritima) bestod av den nordre delen av kystsletten, Judea, Idumea (det gamle Edom), Samaria, Peraea (landet øst for Jordan). Palaestina secunda (hovedstad Skythopolis = Bet-Shean) bestod av Galilea, byene i Dekapolis, Golan-området. Palaestina tertia (tidligere Salutaris, hovedstad usikker) bestod av de sørligste ørkenområdene (Judaørken, Negev og Sinai).

Det økonomiske oppsvinget i bysantinsk tid gjaldt ikke bare for byene. Også på landsbygda og i ørkenområdene i sør skjedde det en sterk økning i befolkningsveksten. Så å si alle kjente bosetninger var bebodd i perioden. Pilegrimer strømmet til Palestina fra hele verden, og kapeller, kirker og klostre ble bygd over hele området; ofte på steder der det tidligere hadde vært romerske templer. Klostrene, med flere tusen fastboende munker, representerte en ny arkitektonisk byggeform. En lang rekke av dem er blitt gravd ut.

For jødene i Palestina var dette en vanskelig tid. I begynnelsen av perioden var landet befolket av jøder, samaritanere og helleniserte syrere; mot slutten av perioden var majoriteten av landets innbyggere kristne. Flere antijødiske lover og forordninger ble innført. I begynnelsen av 400-tallet ble det forbudt å bygge nye synagoger, og i 429 ble det offisielle jødiske patriarkembedet, som hadde vært et symbol på jødisk samhold og enhet i Palestina, opphevet etter press fra kirken. Jøder hadde ikke adgang til byen Jerusalem.

Krigene mot Perserriket fortsatte under hele den bysantinske perioden, og i 614 lyktes det perserne (sasanidene) å innta Jerusalem og erobre hele Palestina. Først i 628 ble perserne slått endelig tilbake av bysantinske militære styrker. Da var mange kirker og uerstattelige bysantinske mosaikker ødelagt for godt. De arabiske muslimenes erobring av Palestina begynte allerede i 634, og i 638 falt også Jerusalem. Byen ble imidlertid ikke ødelagt, og i 641 fikk et begrenset antall jøder igjen adgang til byen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Cline, Eric H. (2021): 1177 B.C. The Year Civilization collapsed. (Revised and updated) Princeton University Press. Princeton. Oxford.
  • Dever, William G. (2003): Who Were the Early Israelites and Where Did They come from. Erdmans Publishing Co.Grand Rapids.
  • Dever, William G. (2017): Beyond the Texts: An Archaeological Portrait of Ancient Israel and Judah. Society of Biblical Literature, Atlanta.
  • Finkelstein, Israel; Silberman, Neil Asher (2001): The Bible Unearthed. Archaeology´s New Vision of Ancient Israel and the Origin of its Sacred Texts. New York.
  • Friedman, Richard Elliot (2017): The Exodus. How It Happened and Why It Matters: Harper One, San Fransisco.
  • Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier (1999/2016): Kernel Publications. Grand Rapids.
  • Josefus: Hovedverk. En forkortelse av Den jødiske oldtidshistorie og Den jødiske krig . Redigert av Paul. L. Mayer (1999) Bokklubben.
  • Killebrew, Ann E. og Lehmann, Gunnar (2013): The Philistines and other «Sea Peoples» in Text and Archaeology. I serien: Society of Biblical Literature. Atlanta, Georgia.
  • Killebrew, Ann E. (2009): Biblical People and Ethnicity: An Archaeological Study of Egyptians, Canaanites, Philistines, and Early Israel (ca. 1300–1100 B.C.E.). Society of Biblical Literature. Archaeologic land Biblical Studies. Atlanta, Georgia.

Kommentarer (4)

skrev kåre rolland

Her ser det til at det drives historieforfalskning, ang. Palestina; ordet palestina eksisterte ikke før i ca år 130 etter kristi fødsel.Det var keiser Hadrian som kom opp med navnet Palestina for å kvitte se med alle spor etter de rebelske og oppvi,glende jødene.Israel eksisterte mange tusen år før dette,Det finnes heller ikke belegg for navnet palestina noe sted i bibelen, og det er ikke bekreftet i dødehavsrullene,Palestina dukket aldri opp i verken gresk eller romersk historie, ikke før etter keiser hadrians tid.Og det var Israel som ble omdøpt til palestina og ikke de enorme områdene dere beskriver, Jeg ber dere legge frem kildemateriell til påstandene

svarte Bente Groth

Hei,du har helt rett i at betegnelsen Palestina ikke kan/skal brukes som en politisk betegnelse på noe område av Judea/Eretz Israel før keiser Hadrian endret provinsens navn til Syria Palestina i år 135, etter bar Kokhva-oppstanden. Det gjør da heller ikke denne artikkelen. Navnet Palestina er avledet av "filistrenes land" og var derfor ikke nytt. Det nye var at det ble brukt om et helt spesifikt område, under ett bestemt styre. Men betegnelsen Palestina (Syria-Palestina eller Israel-Palestina) brukes også innenfor mange fagområder (f. eks. geografi, arkeologi, historie, religionshistorie) som en geografisk betegnelse på et større område ved det østre Middelhav. Området omfatter langt mer enn det romerne kallte Palestina og det man i dag vanligvis omtaler som Palestina. Bente Groth (fagansvarlig)

skrev Kai Bråthen

Følgende står skrevet: Romersk tid i Palestina er også den gryende kristendommens tid. Jesus ble født i kong Herodes' regjeringstid, og de begivenheter som er omtalt i Det nye testamente, fant sted i Palestina. Etter en beskjeden begynnelse spredde kristendommen seg fra Galilea. Er ikke dette å gjøre Jesus til en historisk person og Det nye testamentet til en historiebok? I så fall vil jeg gjerne vite kildene til både den historiske Jesus og kildene til de opprinnelige skriftene i Det nye testamentet. Når det gjelder Fødselskirken og Den hellige gravs kirke, burde det kanskje være interessant å skrive hvorfor disse kirkene ble plassert der de ligger og hvem som fant både fødested og gravplass. Denne personen var Helena, mor til keiser Konstantin. Hun fant også korset Jesus ble korsfestet på og tornebusken som hadde snakket med Moses på Sinai. Følgesvennen hennes er også interessant. Hans navn var Eusebius. Han går fortsatt under tilnavnet løgneren. For ikke å snakke om sønnen hennes, keiser Konstantin. Alle disse tre ble helgengjort for sine gjerninger for den katolske kirka. Man bør ikke blande vitenskapelig historie med myter, uten å si at det er myter.

svarte Bente Groth

Det er helt riktig at det bør/må skilles mellom myter og historie, også når det gjelder religion og religiøse forestillinger. Setningen du henviser til gjør ikke dette i tilstrekkelig grad, og vil bli endret. Når det gjelder Helena og hennes angivelige funn så hører disse opplysningene mer hjemme under oppslagsordet Helena – fra Mysia i Lilleasia og under katolisisme. Bente Groth (fagansvarlig)

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg