Oldtidens Palestina

Eldre steinalder, paleolittisk tid, varte fra rundt 600 000 til 18 000 fvt. Man antar at det har levd mennesker i Palestina for mellom én og to millioner år siden, og at dette har sammenheng med utvandringen av Homo erectus fra Afrika. De tidligste levninger etter mennesker i Midtøsten stammer fra Ubeidiya i Jordandalen (om lag 600 000 år fvt.). Gjenstander funnet på bakken ved bosetninger forteller om en jeger- og samlerkultur. Flintredskaper kom tidlig i bruk, og i løpet av perioden ble det gjort store redskapsteknologiske fremskritt. De eldste bosetninger der man har kunnet foreta stratigrafiske undersøkelser er huler i Karmelfjellene (fra cirka 300 000 fvt.). Man antar at ilden ble tatt i bruk rundt 200 000 fvt.

Epipaleolittisk tid er betegnelsen på overgangsperioden mellom eldre og yngre steinalder, cirka 18 000–8500 fvt. I denne perioden ble redskapsteknologien videreutviklet, og fra midten av perioden begynte overgangen til jordbruk med dyrking av ville kornarter og domestisering av husdyr. Flere kulturer er kjent. Den paleolittiske Karmel-kulturen fortsatte gjennom perioden. Kebara-kulturen (cirka 18 000–11 000 fvt.) er særlig kjent fra Ein Gev ved østbredden av Genesaretsjøen. Kulturen, som var felles for hele Midtøsten, karakteriseres av små landsbyer og en særpreget redskapskultur med flint og dyreben. Den natufiske kulturen (cirka 12 000–9300 fvt.) er oppkalt etter Natufdalen nordvest for Jerusalem og kjennetegnes ved bosetninger i huler og midlertidige hus, jakt og høsting av villkorn. En viktig bosetning fantes ved Beidha, nær Petra i det nåværende Jordan, men det er også gjort viktige funn i det nordlige Israel, i nærheten av Bethlehem og i de dypeste lagene i Jeriko.

Yngre steinalder, neolittisk tid, rundt 8500–3500 fvt., er godt belagt i Palestina med flere hundre funnsteder. Overgangen til jordbruk skjøt kraftig fart med domestisering av planter (hvete, bygg, linser, erter) og dyr (geit og sau, senere storfe og gris). Bosetninger i landsbyer økte kraftig. Fra slutten av perioden kom keramikk i bruk. Jordbruket erstattet likevel ikke jeger- og samlerkulturen, men de to levemåter eksisterte side om side. Ved Jeriko (et av de viktigste steder fra yngre steinalder og en av de byer som har gjort krav på å være verdens eldste) har det vært kontinuerlig bosetning fra rundt 8300 fvt. til i dag. Ved Ain Ghazal, nord for dagens Amman, er det funnet neolittiske bosetninger tre ganger større enn Jeriko. De tidligste bosetningene ved Ain Ghazal er datert til cirka 7200–6500 fvt. Ved Beidha er det funnet neolittiske rester fra rundt 7000 fvt. En annen viktig bosetning i yngre steinalder var Basta i det sørlige Jordan.

Den tidlige bronsealderen, cirka 3500–2200 fvt., skiller seg fra yngre steinalder ved økt befolkningstetthet og endringer i bosetningsmønstre. Landsbyene ble større, og en begynnende urbanisering tok til. Ny teknologi ble tatt i bruk, og jordbruksmetodene ble forbedret. Handel og diplomatiske forbindelser med utlandet fikk et oppsving. Det er uvisst om endringene i materiell kultur kun skyldes påvirkning utenfra (Syria, Mesopotamia, Anatolia), og/eller innvandring. Det er ingen skriftlige kilder av betydning.

Mot slutten av perioden var det flere store byer. Med urbaniseringen fulgte større økonomiske forskjeller mellom byene og landsbygda, blant annet overtok byene etter hvert kontroll over handelen. Det ble utviklet en imponerende byarkitektur med befestningsanlegg, bymurer, byporter, offentlige bygninger (templer og palasser), vanningsanlegg og lagerbygninger. Blant byene var Arad (i Negevørkenen), Bab-ed-Dhra (sørøst for Dødehavet), Dan (ved foten av Hermonfjellet), Hasor (nord for Genesaretsjøen), Jarmut (sørvest for Jerusalem), Jawa (i det nordøstlige Jordan), Jeriko, Lakish (vest for Hebron), Megiddo (på Jisreel-sletta), Tell es-Saidijeh (i Jordandalen) og Zeraqon (i det nordlige Jordan).

I mellomperioden, rundt 2200–2000 fvt., som skiller mellom tidlig- og mellombronsealder, skjedde et drastisk og plutselig sammenbrudd i bystatkulturen. I løpet av noen hundreår opplevde Palestina et kraftig fall i befolkningstallet, der størsteparten av befolkningen nå levde i små landsbyer eller som halvnomader. På 1950- og 1960-tallet mente forskere at denne utviklingen kunne ha vært forårsaket av at nomadiske grupper fra Syria og Mesopotamia (amurru) kan ha presset på grensene, og det ble foreslått at den bibelske patriarken Abraham kunne ha kommet sammen med disse. I dag mener de fleste arkeologer at nedgangen var gradvis, og at det ikke fant sted noen omfattende innvandring til Kanaan på denne tiden.

Mellombronsealderen, cirka 2000–1550 fvt., utgjør et høydepunkt i det gamle Palestinas historie og var blomstringstiden for den kanaaneiske bystatsivilisasjonen. Byene ble gjenoppbygd som følge av et økonomisk oppsving. Bakgrunnen for oppgangen finner vi i den internasjonale situasjonen. Fremveksten av vestsemittiske «amorittiske» dynastier i Mesopotamia i det 20. og 19. århundre fvt. førte med seg en politisk, økonomisk og kulturell internasjonalisering. Særlig fra 18. århundre fvt. av har vi egyptiske og mesopotamiske tekster som kaster lys over perioden. Det var nære forbindelser med Egypt, som på denne tiden gjennomgikk vekslende storhets- og nedgangsperioder.

Velstanden viste seg i den materielle kulturen. Byarkitekturen ble mer avansert. Svært mange store byer hadde befestningsanlegg med murer rundt. En ny type byporter kom i bruk. Bygningene var solide. Hærvesenet hadde fremgang, nye våpen ble tatt i bruk, og bronse erstattet kobber. Produksjonen av keramikk ble industrialisert.

Småkunsten, som omfatter smykker, amuletter og stempler, samt små pressede gudinnefigurer i bronse eller sølv, vitner om at også folket tok del i den nye syrisk/kanaaneiske enhetskulturen. Billedsymbolikken som vises på disse små gjenstandene, og som ble brukt av vanlige mennesker, viser at egyptiske religiøse symboler også var kjent i Palestina, og ble brukt ved siden av mer lokale måter å fremstille det guddommelige på. Løver, gaseller og små kvinnefigurer representerer gudinnen som livgivende kraft. Krigsguden fremstilles med en blanding av både kanaaneiske og egyptiske trekk.

Blant de mange større, befestede byer kan nevnes Acre (Akko), Amman, Afek, Ashdod, Bet-Sjean (Bet Shean), Dan, Gezer, Jaffa, Jeriko, Megiddo, Sahab (nær Amman), Sikem, Tell el-Ajjul (sørvest for Gaza), Tel Batasj (Timna), Tell Bet-Mirsim (sørvest for Hebron) og Tel Gerisa (nær Tel Aviv).

I sen bronsealder (cirka 1550–1500 fvt., skapte hettittenes raid mot Syria og hyksos' utdrivelse fra Egypt problemer med stabiliteten i Palestina. Den mektige bystatkulturen gikk inn i en nedgangsperiode med kriger og indre motsetninger. En rekke byer ble helt eller delvis ødelagt og forlatt. I Egypt begynte en ny storhetstid, og gjennom det meste av sen bronsealder hadde egypterne kontroll over de kanaaneiske bystatene i Palestina. Særlig Tell el-Amarna-brevene gir historiske opplysninger om perioden. Disse gir imidlertid ingen opplysninger om vanlige menneskers liv. Bare arkeologiske funn kan fortelle litt om tro og praksis.

Småkunsten i Palestina bar nå sterkt preg av å være utformet i en synkretistisk kanaaneisk-egyptisk kultur. Fra denne perioden dukker det også opp små masseproduserte terrakottafigurer, oftest en kvinne som holder sine bryster. De fleste forskere mener disse skulle representere gudinnen Ashera, og at hennes kult kan ha hatt sin plass i hjemmene. De mannlige gudebildene får et mer krigersk preg og representerer oftest de kanaaneiske guddommene Baal og Reshef. Men i Syd-Palestina finner vi mange eksempler på at også den egyptiske farao var et populært motiv for vanlige mennesker.

Befolkningstallet gikk sterkt tilbake, også på landsbygda. I høylandet på begge sider av Jordan er det kun funnet rester etter rundt 25 små landsbyer fra denne perioden. Enkelte byer som Ashdod, Bet-Shean, Gezer, Lakish, Megiddo, og særlig Hasor, fortsatte likevel å bestå. Sjøhandelen fikk et oppsving, og det ble bygd en rekke havner ved Middelhavet. Men etter hvert førte lokale konflikter mellom byene og sannsynligvis også raid av hapiru-grupper til den kanaaneiske bystatkulturens endelige kollaps.

Den tidlige jernalder, cirka 1200– 900 fvt., var en periode med uro i Palestina. Til å begynne med gjorde enkelte kanaaneiske byer seg fortsatt gjeldende, og egyptiske tropper var i en periode fortsatt tilstede i noen områder. Andre folkegrupper som oppholdt seg i Palestina, fikk muligheten til å reorganisere seg i det politiske vakuum etter bystatenes forfall. Den materielle kulturen viste til å begynne med en klar nedgang i kvalitet og rikdom. Etter hvert skjedde dyptgripende sosioøkonomiske, demografiske og økologiske endringer i Palestina. Endringene var ikke bare politiske.

Oppblomstringen av en metallindustri med et stort brenselsbehov førte etter hvert til avskoging. Distinkte lokale kulturer utviklet seg på bekostning av den tidligere kanaaneisk-syriske enhetskulturen, og det blir skapt en rekke «nasjonalstater» eller «territorialstater». I det som i dag utgjør Syria ble det dannet en rekke slike «kongedømmer» (Aram). I tillegg oppstod småkongedømmene Edom (sør for Dødehavet), Moab (øst for Dødehavet) og ammonittenes rike øst for Jordanelven, med hovedstaden Rabbath-Ammon.

Filisterne, som var en del av de såkalte «havfolkene», etablerte seg langs kysten mot Middelhavet allerede på 1100-tallet, der de antakelig har lagt under seg den opprinnelige kanaaneiske befolkningen. Våre kunnskaper om filisterne er stadig økende, og utgravninger i Ashdod, Askalon, Ekron (Tel Miqne) og Tell Qasile (i nord Tel Aviv) vitner om at filisterkulturen i tidlig jernalder var langt mer utbredt i Palestina enn tidligere antatt. Både arkitektur og byplanlegging, avansert teknologi, tekstilfarging og veving, keramikkproduksjon, metall- og sølvsløyd, jordbruk og hærvesen var høyt utviklet. Filisterne bevarte også internasjonale kontakter med resten av det østlige middelhavsområdet. Filisterstatene synes å ha gått under mot slutten av det sjuende århundre fvt. I 604–601 fvt. ble området innlemmet i Det nyassyriske riket; filistere omtales kun kort i nybabylonske kilder. Deretter forsvinner de helt ut av historien. Men minnet om dem lever videre i navnet «Palestina».

Det gamle Israels tidlige historie er fremdeles et aktuelt og omstridt forskningsområde. Bibeltekstene regnes ikke lenger som historiske tekster i ordets moderne betydning.

Men arkeologisk kartlegging har vist at antallet små landsbyer i Galilea, høydedragene i Samaria, områdene Efraim, Benjamin, Negev og deler av det sentrale og nordre Transjordan økte igjen, fra rundt 25 i senbronsealderen til nesten 250 rundt år 1000 fvt. Moderne forskning er fremdeles ikke kommet til enighet om hvem de nye innbyggerne i høylandet på begge sider av elven Jordan var, og heller ikke hvor de kom fra.

Ifølge Josvas bok i Den hebraiske bibel var de nye innbyggerne israelitter som innvandret samlet fra Egypt og raskt erobret landet. Allerede midt på 1900-tallet fremhevet mange ledende forskere at Dommernes bok gir et noe annerledes bilde, og at israelittiske stammer også kunne ha vandret inn i landet østfra, men over en lengre periode enn det Josvas bok gir inntrykk av. På 1960- og 1970-tallet ble det foreslått at det hadde funnet sted et bondeopprør i Kanaan, og at de nye innbyggerne i høylandet tilhørte landets opprinnelige kanaaneiske befolkning. Teorien om et samlet bondeopprør er i dag forlatt. Mange mener nå at det foregikk en mer gradvis omfordeling av befolkningen, og at tidligere halvnomader etter hvert ble bofaste. I tillegg kan noen grupper ha kommet utenfra, også fra Egypt.

Ifølge tradisjonen skal det allerede rundt 1020 fvt. ha oppstått et samlet og velorganisert israelittisk kongerike, med kongene Saul, David og Salomo, rundt den tidligere jebusittiske byen Jerusalem Når det gjelder erobringen av byen Jerusalem har vi bare de bibelske kildene å støtte oss på.

Bibeltekstene formidler et bilde av kong David som hersker over et stort rike, men forskere er fremdeles uenige om hvorvidt det på hans tid allerede dreide seg om en virkelig stat. Jerusalem på både Davids og Salomos tid er ennå utilstrekkelig dokumentert arkeologisk. Senere års utgravninger i Davidsbyen, syd for tempelhøyden, har vist at byen kun kan ha hatt noen få tusen innbyggere i denne perioden. Mange moderne forskere mener også at ødeleggelsen av kanaaneiske byer som Megiddo, og filisterbyer som Tell Qasile, ikke kan ha hatt sammenheng med Bibelens kong David eller kong Salomo, men må ha funnet sted rundt 100 år senere.

Etter kong Salomos død (om lag 928 fvt.) skal riket ha blitt delt i to selvstendige stater; Israel (med hovedstaden Samaria) og Juda med hovedstaden Jerusalem. Sikre daterbare funn øker i omfang, og kunnskapene om denne perioden blir stadig større som følge av arkeologiske undersøkelser og et langsomt økende, men beskjedent antall skriftlige kilder.

Den senere jernalder, cirka 900–586 fvt., omfatter de to israelittiske statenes glansdager og fall. Restene etter de fire største byene i Nordriket (Dan, Hasor, Megiddo og Tirza) gir viktig informasjon om byplanlegging, befestningsanlegg, privat og offentlig arkitektur og bosetningshistorie. Store ombygninger i disse byene i niende århundre fvt. har antakelig sammenheng med assyrisk aggresjon i området. Under kong Omri og hans etterfølgere økte Nordriket sin makt og innflytelse i området. Men også assyrerne var i ferd med å utvide sine grenser. Erobringen av Nordriket, Israel, ble fullført av Sargon 2 i 722 fvt. En stor del av befolkningen ble ført i eksil, der de ble bosatt rundt om i det store riket.

Juda rike fortsatte å eksistere som selvstendig kongerike til 597 fvt. Utenfor Jerusalem var Lakish den viktigste byen i Juda. Byen, som var meget godt befestet, ble ødelagt av den assyriske kongen Sanherib (Sankerib) i 701 fvt. Den ble deretter gjenoppbygd, men ødelagt igjen av den babylonske kongen Nebukadnesar 2, i 586 fvt. Andre viktige byer i Juda var Beersheba, Ein Gedi, Gibeon, Hebron og Mispa.

I 597 fvt. erobret Nebukadnesar 2 Jerusalem og innsatte en vasallkonge. Kongefamilien og lederne for de viktigste familiene ble ført til Babylonia. I 586 fvt. ble byen Jerusalem lagt i grus og en større del av Judas befolkning ført i eksil til Babylonia. Dette er godt bekreftet både historisk og arkeologisk.

Etter hvert ble det mektige Romerrikets interesse for Midtøsten et problem for de nabateiske og hasmoneiske småkongene som strevde med å beholde makten. Særlig gjaldt dette etter at den senere triumviren Pompeius hadde opprettet provinsen Syria. År 63 fvt. ble Jerusalem erobret av Pompeius, og både de hellenistiske kystbyene og resten av Judea ble underlagt romerne. Perioden fra 63 fvt. til 395 evt. kalles derfor den romerske perioden.

I årene 37–4 fvt. var Herodes den store (av idumeisk–nabateisk fyrsteætt) konge over Palestina. Gjennom sitt svært ambisiøse byggeprogram har Herodes etterlatt seg minnesmerker over hele landet. Da han overtok makten, var Palestina inne i en periode der landsbybebyggelsen var fremtredende. Da Herodes døde, etterlot han seg et Palestina med en rekke store byer gjennomsyret av gresk-romersk kultur, med amfiteatre, gymnasier, hippodromer, stadioner og templer.

De mest berømte av Herodes' byggearbeider omfatter hans ombygging og utsmykning av det gamle tempelet i Jerusalem, det befestede palasset Masada (i ørkenen vest for Dødehavet) og havneanlegget ved Caesarea Maritima (hans største prosjekt). Herodes gjenoppbygde også byen Samaria, som fikk navnet Sebaste til ære for keiser Augustus. Videre oppførte han et vinterpalass i Jeriko, det befestede palasset Herodium (sør for Jerusalem, der man nå muligens har funnet hans grav), festningen Hyrkania (vest for Dødehavet), festningen Kypros (vest for Jeriko), festningen Aleksadrium (mellom Jeriko og Bet-Shean), og det befestede palasset Makaerus (øst for Dødehavet). I tillegg gjennomførte Herodes en rekke byggeprosjekter i Fønikia og Syria. Etter Herodes' død styrte sønnene (herodianerne) videre og forsøkte å følge opp Herodes' byggeprogram.

I området øst for elven Jordan og det sørlige Syria hadde Pompeius fått i stand et forbund av de nordvestre hellenistiske byene som han la under den romerske stattholderen i Syria. Sammenslutningen ble kalt Dekapolis fordi det opprinnelig dreide seg om ti byer. Ordningen skulle bestå i rundt 150 år, men antall byer varierte en god del, og det er også noe usikkert hvilke byer som egentlig ble regnet med. Flere av disse (Amman, Gadara, Gerasa) var viktige byer i det romerske riket og har etterlatt seg imponerende eksempler på romersk byplanlegging og arkitektur.

Området mot sør (av romerne kalt Nabataea) var dominert av nabateerne, som hadde hatt innflytelse her kanskje så langt tilbake som til rundt 400 fvt. Innbyggerne fikk beholde sin selvstendighet mot å betale tributt. Romerne hadde lenge store vansker med å underkaste seg nabateernes områder. Først i 106 evt. kunne Trajan innlemme Nabataea i provinsen Arabia.

Palestina dannet i romersk tid en buffersone mellom Lilleasia og Egypt og hadde stor strategisk betydning. Romerne bygde militærforlegninger, befestningsanlegg, veier og broer som muliggjorde hurtige troppeforflytninger. Til tross for det sterke romerske militære nærvær i Palestina, gjorde den jødiske befolkningen opprør en rekke ganger.

Den første jødiske oppstand fant sted i årene 66–70 evt. og ble slått hardt ned av Vespasian og senere av sønnen Titus (Titusbuen i Roma ble bygd til minne om erobringen av Jerusalem). Jerusalem ble ødelagt og Herodes' tempel satt i brann. En liten gruppe jødiske motstandsfolk holdt likevel stand i festningen Masada til denne falt i år 73 evt. Palestina var deretter romersk provins i årene 70–135 evt. En ny oppstand fant sted 115–117 evt. og ble slått tilbake av Trajan.

En siste jødisk oppstand, Bar-Kokhva-opprøret, fant sted under Hadrian i årene 132–135 evt. Det fikk skjebnesvangre følger. Etter at opprøret var slått ned, erstattet Hadrian betegnelsen Provincia Judea med Provincia Syria Palaestina (eller bare Palaestina), og Judea ble en romersk koloni. Jerusalem fikk tilnavnet Aelia Capitolina til ære for keiser Hadrian, og jødene ble fordrevet fra byen. Mange jøder slo seg ned i Galilea der det ble bygd en rekke synagoger. Med dette forskjøv tyngdepunktet for den jødiske kulturen i landet seg fra Judea til Galilea. Jøder hadde ikke lenger adgang til byen Jerusalem.

Under Diokletian (284–305 evt.) ble Palestina reorganisert i provinsene Palestina prima (landområdet vest for Jordan), Palestina secunda (Galilea og den sentrale og nordlige delen av landet øst for Jordan) og Palestina tertia (den sørlige delen av Judea og den sørlige delen av landet øst for Jordan).

Romersk tid i Palestina er også den gryende kristendommens tid. Ifølge tekstene i Det nye testamente ble Jesus født i kong Herodes den stores regjeringstid, levde og virket i Galilea og Judea og døde under den romerske stattholderen i landet, Pontius Pilatus. Etter en beskjeden begynnelse spredde kristendommen seg fra Galilea. Apostelen Paulus utførte hele sin gjerning innenfor den østlige delen av Det romerske imperium. Caesarea Maritima var bispesete og hadde en viktig teologisk skole etter år 190 evt.