Mange store erobrerfolk har gjennom historien lagt sin marsjvei gjennom Palestina. I antikken kom grekere og romere, senere arabere og tyrkere. Bildet viser ruinene av Caesarea ved havet, der den romerske prokurator holdt til i antikken.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Opprinnelig var Palestina bare navn på filisternes land, som lå langs middelhavskysten mellom Gaza og Karmelfjellene. Men allerede hos den greske historieskriveren Herodot (5. århundre fvt.) finner vi formuleringen"fønikerne og syrerne i Palestina". Han bruker også betegnelsen Palestina-Syria. Senere ble «Palestina» brukt som (en ganske flytende) geografisk betegnelse for en større del av det østlige middelhavsområdet.

I sin største utstrekning grenser dette området fra skråningene av det anatoliske platå i nord, mot elven Eufrat i øst, mot Sinaiørkenen i sør og mot Middelhavet i vest. Grovt sett svarer dette til dagens Israel, Palestina, Jordan, Syria og Libanon. Oldtidens Syria og Fønikia, regnes (tross Herodot) oftest likevel ikke med til dette Palestina. Selv om betegnelsen er upresis, og grensene har variert ganske mye opp gjennom historien, ble den geografiske betegnelsen "Palestina", slik det kom i bruk i romersk og bysantinsk tid, beholdt under skiftende administrative systemer og har overlevd helt til moderne tid. 

Arkeologer og historikere har tradisjonelt omtalt hele området under ett, som Syria/Palestina, til tross for at dette området har omfattet mange forskjellige mindre selvstendige stater opp gjennom tidene. Betegnelsen brukes fremdeles i studiet av kulturelle fellestrekk i forbindelse med tempelbygg, befestninger, keramikk og ikke minst religion i gammel tid. Men for å unngå misforståelser, bruker mange av dagens arkeologer og historikere nå gjerne mer spesifikke betegnelser, som Israel/Palestina, der det er viktig å markere at det nå dreier seg om to politiske enheter. 

Palestinas geografiske beliggenhet mellom stormaktene Egypt og Mesopotamia har til alle tider bestemt områdets historie. Som skueplass for de fleste hendelsene beskrevet i Den hebraiske bibelen, og som jødedommens og kristendommens opphavssted, hører hele det geografiske området Palestina med til de historisk og arkeologisk mest utforskede deler av verden. Omfattende utgravninger har funnet sted helt fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag. De senere tiårs endrede arkeologiske metoder, og  bedre datering (karbon 14), har bidratt til at våre kunnskaper om områdets befolkningsmønster og næringsliv har økt betydelig, ikke minst når det gjelder det området som i dag ligger i staten Israel og de palestinske områdene vest for elven Jordan.

Eldre steinalder, paleolittisk tid, varte fra ca. 600 000–ca. 18 000 fvt. Man antar at det har levd mennesker i Palestina for mellom 1 og 2 millioner år siden, og at dette har sammenheng med utvandringen av Homo erectus fra Afrika. De tidligste levninger etter mennesker i Midtøsten stammer fra Ubeidija i Jordandalen (ca. 600 000 år fvt.). Gjenstander funnet på bakken ved bosetninger forteller om en jeger- og samlerkultur. Flintredskaper kom tidlig i bruk, og i løpet av perioden ble det gjort store redskapsteknologiske fremskritt. De eldste bosetninger der man har kunnet foreta stratigrafiske undersøkelser er huler i Karmelfjellene (fra ca. 300 000 fvt.). Man antar at ilden ble tatt i bruk rundt 200 000 fvt.

Epipaleolittisk tid er betegnelsen på overgangsperioden mellom eldre og yngre steinalder, ca. 18 000–8500 fvt. I denne perioden ble redskapsteknologien videreutviklet, og fra midten av perioden begynte overgangen til jordbruk med dyrking av ville kornarter og domestisering av husdyr. Flere kulturer er kjent. Den paleolittiske Karmelkulturen fortsatte gjennom perioden. Kebara-kulturen (ca. 18 000–ca. 11 000 fvt.) er særlig kjent fra Ein-Gev ved østbredden av Gennesaretsjøen. Kulturen, som var felles for hele Midtøsten, karakteriseres av små landsbyer og en særpreget redskapskultur med flint og dyreben. Den natufiske kulturen (ca. 11 000–ca. 9300 fvt.) er oppkalt etter Natuf-dalen nordvest for Jerusalem og kjennetegnes ved bosetninger i huler, jakt og høsting av villkorn. En viktig bosetning fantes ved Beidha, nær Petra i det nåværende Jordan.

Yngre steinalder, neolittisk tid, ca. 8500–ca. 3500 fvt., er godt belagt i Palestina med flere hundre funnsteder. Overgangen til jordbruk skjøt kraftig fart med domestisering av planter (hvete, bygg, linser, erter) og dyr (geit og sau, senere storfe og gris). Bosetninger i landsbyer økte kraftig. Fra slutten av perioden kom keramikk i bruk. Jordbruket erstattet likevel ikke jeger- og samlerkulturen, men de to levemåter eksisterte side om side. Ved Jeriko (et av de viktigste steder fra yngre steinalder og en av de byer som har gjort krav på å være verdens eldste) har det vært kontinuerlig bosetning fra ca. 8300 fvt. til i dag. Ved Ain Ghazal, nord for dagens Amman, er det funnet neolittiske bosetninger tre ganger større enn Jeriko. De tidligste bosetningene ved Ain Ghazal er datert til ca. 7200–ca. 6500 fvt. Ved Beidha er det funnet neolittiske rester fra ca. 7000 fvt. En annen viktig bosetning i yngre steinalder var Basta i det sørlige Jordan.

Den tidlige bronsealderen, ca. 3500–ca. 2200 fvt., skiller seg fra yngre steinalder ved økt befolkningstetthet og endringer i bosetningsmønstre. Landsbyene ble større, og en begynnende urbanisering tok til. Ny teknologi ble tatt i bruk, og jordbruksmetodene ble forbedret. Handel og diplomatiske forbindelser med utlandet fikk et oppsving. Det er uvisst om endringene i materiell kultur kun skyldes påvirkning utenfra (Syria, Mesopotamia, Anatolia), og/eller innvandring. Det er ingen skriftlige kilder av betydning.

Mot slutten av perioden var det flere store byer. Med urbaniseringen fulgte større økonomiske forskjeller mellom byene og landsbygda, blant annet overtok byene etter hvert kontrollen over handelen. Det ble utviklet en imponerende byarkitektur med befestningsanlegg, bymurer, byporter, offentlige bygninger (templer og palasser), vanningsanlegg og lagerbygninger. Blant byene var Arad (i Negevørkenen), Bab-ed-Dhra (sørøst for Dødehavet), Dan (ved foten av Hermonfjellet), Hasor (nord for Gennesaretsjøen), Jarmut (sørvest for Jerusalem), Jawa (i det nordøstlige Jordan), Jeriko, Lakish (vest for Hebron), Megiddo (på Jisreel-sletta), Tell es-Saidijeh (i Jordandalen), Zeraqon (i det nordlige Jordan).

I mellomperioden, ca. 2200–2000 fvt., som skiller mellom tidlig- og mellombronsealder, skjedde et drastisk og plutselig sammenbrudd i bystatkulturen. I løpet av noen hundreår opplevde Palestina et kraftig fall i befolkningstallet, der størsteparten av befolkningen nå levde i små landsbyer eller som halvnomader. På 1950- og 1960-tallet mente forskere at denne utviklingen kunne ha vært forårsaket av at nomadiske grupper fra Syria og Mesopotamia (amurru) kan ha presset på grensene, og det ble foreslått at den bibelske patriarken Abraham kunne ha kommet sammen med disse. I dag mener de fleste arkeologer at nedgangen var gradvis, og at det ikke fant sted noen omfattende innvandring til Kanaan på denne tiden. 

Mellombronsealderen, ca. 2000–1550 fvt., utgjør et høydepunkt i det gamle Palestinas historie og var blomstringstiden for den kanaaneiske bystatsivilisasjonen. Byene ble gjenoppbygd som følge av et økonomisk oppsving. Bakgrunnen for oppgangen finner vi i den internasjonale situasjonen. Fremveksten av vestsemittiske «amorittiske» dynastier i Mesopotamia i det 20. og 19. århundre fvt. førte med seg en politisk, økonomisk og kulturell internasjonalisering. Særlig fra 18. århundre fvt. av har vi egyptiske og mesopotamiske tekster som kaster lys over perioden. Det var nære forbindelser med Egypt, som på denne tiden gjennomgikk vekslende storhets- og nedgangsperioder.

Velstanden viste seg i den materielle kulturen. Byarkitekturen ble mer avansert. Svært mange store byer hadde befestningsanlegg med murer rundt. En ny type byporter kom i bruk. Bygningene var solide. Hærvesenet hadde fremgang, og nye våpen kom i bruk og bronse erstattet kobber. Produksjonen av keramikk ble industrialisert. 

Småkunsten, som omfatter smykker, amuletter og stempler, samt små pressede gudinnefigurer i bronse eller sølv, vitner om at også folket tok del i den nye syrisk/kanaaneiske enhetskulturen. Billedsymbolikken som vises på disse små gjenstandene, som ble brukt av vanlige mennesker, viser at egyptiske religiøse symboler også var kjent i Palestina, og ble brukt ved siden av mer lokale måter å fremstille det guddommelige på. Løver, gaseller og små kvinnefigurer representerer gudinnen som livgivende kraft. Krigsguden fremstilles med en blanding av både kanaaneiske og egyptiske trekk.

Blant de mange større, befestede byer kan nevnescre Acre (Akko), Amman, Afek, Ashdod, Bet-Sjean (Bet Shean), Dan, Gezer, Jaffa, Jeriko, Megiddo, Sahab (nær Amman), Sikem, Tell el-Ajjul (sørvest for Gaza), Tel Batasj (Timna), Tell Bet-Mirsim (sørvest for Hebron) og Tel Gerisa (nær Tel Aviv). 

I senbronsealderen, (ca. 1550–ca. 1500 fvt., skapte hettittenes raid mot Syria og hyksos' utdrivelse fra Egypt problemer med stabiliteten i Palestina. Den mektige bystatkulturen gikk inn i en nedgangsperiode med kriger og indre motsetninger. En rekke byer ble helt eller delvis ødelagt og forlatt. I Egypt begynte en ny storhetstid, og gjennom det meste av senbronsealderen hadde egypterne kontrollen over de kanaaneiske bystatene i Palestina. Særlig Tell el-Amarna-brevene gir historiske opplysninger om perioden. Disse gir imidlertid ingen opplysninger om vanlige menneskers liv. Bare arkeologiske funn kan fortelle litt om tro og praksis.

Småkunsten i Palestina bar nå sterkt preg av å være utformet i en synkretistisk kanaaneisk-egyptisk kultur. Fra denne perioden dukker det også opp små masseproduserte terrakottafigurer, oftest en kvinne som holder sine bryster. De fleste forskere mener disse skulle representere gudinnen Ashera, og at hennes kult kan ha hatt sin plass i hjemmene. De mannlige gudebildene får et mer krigersk preg og representerer oftest de kanaaneiske guddommene Baal og Reshef. Men i Syd-Palestina finner vi også mange eksempler på at også den egyptiske farao var et populært motiv for vanlige mennesker.

Befolkningstallet gikk sterkt tilbake, også på landsbygda. I høylandet på begge sider av Jordan er det kun funnet rester etter rundt 25 små landsbyer fra denne perioden. Enkelte byer som Ashdod, Bet-Shean, Gezer, Lakish, Megiddo, og særlig Hasor, fortsatte likevel å bestå. Sjøhandelen fikk et oppsving, og det ble bygd en rekke havner ved Middelhavet. Men etter hvert førte lokale konflikter mellom byene og sannsynligvis også raid av hapiru-grupper til den kanaaneiske bystatkulturens endelige kollaps. 

Den tidlige jernalder, ca. 1200– ca. 900 fvt., var en periode med uro i Palestina. Til å begynne med gjorde enkelte kanaaneiske byer seg fortsatt gjeldende, og egyptiske tropper var i en periode fortsatt tilstede i noen områder. Andre folkegrupper som oppholdt seg i Palestina, fikk muligheten til å reorganisere seg i det politiske vakuum etter bystatenes forfall. Den materielle kulturen viste til å begynne med en klar nedgang i kvalitet og rikdom. Etter hvert skjedde dyptgripende sosioøkonomiske, demografiske og økologiske endringer i Palestina. Endringene var ikke bare politiske.

Oppblomstringen av en metallindustri med et stort brenselsbehov førte etter hvert til avskoging. Distinkte lokale kulturer utviklet seg på bekostning av den tidligere kanaaneisk-syriske enhetskulturen, og det blir skapt en rekke "nasjonalstater" eller "territorialstater". I det som i dag utgjør Syria ble det dannet en rekke slike "kongedømmer" (Aram). I tillegg oppstod småkongedømmene Edom (sør for Dødehavet), Moab (øst for Dødehavet) og ammonittenes rike øst for Jordanelven, med hovedstaden Rabbath-Ammon.

Filisterne, som var en del av de såkalte "havfolkene", etablerte seg langs kysten mot Middelhavet allerede på 1100-tallet, der de antakelig har lagt under seg den opprinnelige kanaaneiske befolkningen. Våre kunnskaper om filisterne er stadig økende, og utgravninger i Ashdod, Askalon, Ekron (Tel Miqne) og Tell Qasile (i nord Tel Aviv) vitner om at filisterkulturen i tidlig jernalder var langt mer utbredt i Palestina enn tidligere antatt. Både arkitektur og byplanlegging, avansert teknologi, tekstilfarging og veving, keramikkproduksjon, metall- og sølvsløyd, jordbruk og hærvesen var høyt utviklet. Filisterne bevarte også internasjonale kontakter med resten av det østlige middelhavsområdet. Filisterstatene synes å ha gått under mot slutten av det 7. århundre fvt. I 604–601 fvt. ble området innlemmet i Det nyassyriske riket, Filistere omtales kun kort i nybabylonske kilder. Deretter forsvinner de helt ut av historien. Men minnet om dem lever videre i navnet "Palestina".

Det gamle Israels tidlige historie er fremdeles et aktuelt og omstridt forskningsområde. Bibeltekstene regnes ikke lenger som historiske tekster i ordets moderne betydning. 

Men arkeologisk kartlegging har vist at antallet små landsbyer i Galilea, høydedragene i Samaria, områdene EfraimBenjaminNegev og deler av det sentrale og nordre Transjordan økte igjen, fra fra rundt tjuefem i senbronsealderen, til nesten 250 rundt år 1000 fvt. Moderne forskning er fremdeles ikke kommet til noen enighet om hvem de nye innbyggerne i høylandet på begge sider av elven Jordan var, og hvor de kom fra.

I følge Josvas bok i Den hebraiske bibel var de nye innbyggerne  israelitter som innvandret samlet fra Egypt og rask erobret landet. Midt allerede på 1900-tallet fremhevet mange ledende forskere at Dommernes bok gir et noe annerledes bilde, og at israelittiske stammer også kunne ha vandret inn i landet østfra, men over en lengre periode enn det Josvas bok gir inntrykk av. På 1960- og 1970-tallet ble det foreslått at det hadde funnet sted et bondeopprør i Kanaan, og at de nye innbyggerne i høylandet tilhørte landets opprinnelige kanaaneiske befolkning. Teorien om et samlet bondeopprør er i dag forlatt. Mange mener nå at det foregikk en mer gradvis omfordeling av befolkningen, og at tidligere halvnomader etter hvert ble bofaste. I tillegg kan noen grupper ha kommet utenfra, også fra Egypt. 

I følge tradisjonen skal det allerede rundt 1020 fvt. ha oppstått et samlet og velorganisert israelittisk kongerike, med kongene SaulDavid og Salomo, rundt den tidligere jebusittiske byen Jerusalem Når det gjelder erobringen av byen Jerusalem, har vi bare de bibelske kildene å støtte oss på.

Bibeltekstene formidler et bilde av kong David som hersker over et stort rike, men forskere er fremdeles uenige om hvorvidt det på hans tid allerede dreide seg om en virkelig stat. Jerusalem på både Davids og Salomos tid er ennå utilstrekkelig dokumentert arkeologisk. Senere års utgravninger i Davidsbyen, syd for tempelhøyden, har vist at byen kan ha hatt kun noen få tusen innbyggere i denne perioden. Mange moderne forskere mener også at ødeleggelsen av kanaaneiske byer som Megiddo, og filisterbyer som Tell Qasile, ikke kan ha hatt sammenheng med Bibelens kong David eller kong Salomo, men må ha funnet sted rundt hundre år senere.

Etter kong Salomos død (ca. 928 fvt.) skal riket være blitt delt i to selvstendige stater, Israel (med hovedstaden Samaria) og Juda med hovedstaden Jerusalem. Sikkert daterbare funn øker i omfang, og kunnskapene om denne perioden blir stadig større, som en følge av arkeologiske undersøkelser og et langsomt økende, men beskjedent antall skriftlige kilder. 

Den senere jernalder, ca. 900–586 fvt., omfatter de to israelittiske statenes glansdager og fall. Restene etter de fire største byene i Nordriket (Dan, Hasor, Megiddo og Tirza) gir viktig informasjon om byplanlegging, befestningsanlegg, privat og offentlig arkitektur og bosetningshistorie. Store ombygninger i disse byene i 9. århundre fvt. har antakelig sammenheng med assyrisk aggresjon i området. Under  kong Omri og hans etterfølgere økte Nordriket sin makt og innflytelse i området. Men også assyrerne var i ferd med å utvide sine grenser. Erobringen av Nordriket, Israel, ble fullført av Sargon 2 i 722 fvt. En stor del av befolkningen ble ført i eksil, der de ble bosatt rundt om i det store riket. 

Juda rike fortsatte å eksistere som selvstendig kongerike til 597 fvt. Utenfor Jerusalem var Lakish den viktigste byen i Juda. Byen, som var meget godt befestet, ble ødelagt av den assyriske kongen Sanherib (Sankerib) i 701 fvt. Den ble deretter gjenoppbygd, men  ødelagt igjen av den babylonske kongen Nebukadnesar 2, i 586 fvt. Andre viktige byer i Juda var Beersheba, Ein Gedi, Gibeon, Hebron og Mispa. 

I 597 fvt. erobret Nebukadnesar 2 Jerusalem og innsatte en vasallkonge. Kongefamilien og lederne for de viktigste familiene ble ført til Babylonia. I 586 fvt. ble byen Jerusalem lagt i grus og en større del av Judas befolkning ført i eksil til Babylonia. Dette er godt bekreftet både historisk og arkeologisk.

Babylonernes herredømme i Palestina ble kortvarig. Mellom 545 og 538 fvt. erobret den persiske kongen, Kyros 2, som var av akemenidisk avstamning, det meste av Midtøsten. I 539 fvt. erobret han Babylon og overtok hele Det nybabylonske riket med Syria og Palestina, samt de arabiske ørkenområdene. Senere (i 525 fvt.) erobret sønnen Kambyses også Egypt. Palestina i persisk tid må derfor forstås som en liten del av et enormt imperium som strakte seg fra Indusdalen til det greske fastlandet og fra Armenia til Egypt.

Under Dareios 1 (522–486 fvt.) ble Palestinas grenser konsolidert. Perserriket ble inndelt i rundt 20 satrapier. Palestina utgjorde (sammen med Syria, Fønikia og Kypros) bare en liten del av ett av disse, det 5. satrapi (aram. abr han-nahar, «vest for elven», dvs. [landet] vest for Eufrat). Satrapiene var delt inn i provinser som igjen var inndelt i forvaltningsområder. Man antar at perserne overtok assyrernes og babylonernes administrasjon. Man vet ikke hvor mange provinser Palestina har bestått av, men Samerina (Samaria med oppland), Jehud (Juda), Ashdod og Gaza i Filistea er nevnt i innskrifter. Til å styre provinsene ble det innsatt stattholdere, gjerne av lokal avstamning.

Mens det er funnet betydelige rester fra persisk tid i en rekke byer i Palestina, har viktige byer som Gezer, Hasor, Jeriko, Sikem og Jerusalem ingen eller få materielle levninger fra perioden. Vi har heller ikke mange kunnskaper om området øst for elven Jordan (Transjordan) i persisk tid. Det har vært antydet at Ammon var persisk provins i det 5. satrapi, men dette er høyst usikkert.

I senere ettermæle (fra Herodot av) er perserne blitt fremstilt som grusomme tyranner. I virkeligheten er det flere ting som kan tyde på at de har ført en mild politikk mot de landene de underla seg. Det var økonomiske oppgangstider i Palestina under deres styre, og de lot folkegrupper som var blitt deportert under det nybabylonske imperium, få vende tilbake til sine hjemland. Judeernes tilbakevending til Palestina er beskrevet i Esra- og Nehemjabøkene i Den hebraiske bibelen. Det er likevel ingen tvil om at persernes politikk i første rekke var bestemt av økonomiske og strategiske hensyn. Skattleggingen var meget hard og førte flere ganger til lokale opprør.

Den materielle kulturen i Palestina i persisk tid synes å ha vært todelt. I Juda og Samaria kom påvirkningen fortsatt stort sett fra Mesopotamia og Egypt. Langs kysten og i Galilea var innflytelsen i første rekke gresk, kypriotisk og fønikisk. Etnisk og kulturelt mangfold var et særkjennemerke for det persiske Palestina.

Også det persiske styret i Palestina endte brått. I 332 fvt. marsjerte Aleksander den store gjennom Palestina uten å møte noen egentlig motstand. Året etter hadde han erobret hele det mektige Perserriket.

Etter Aleksanders død i 323 fvt. oppstod det stridigheter om makten mellom hans generaler. I 301 fvt. ble Palestina (med Fønikia) lagt under de egyptiske ptolemeere og styrt av en lokal hersker (strategos). I rundt hundre år var Palestina en del av det egyptiske Ptolemeerriket og fungerte som buffersone mot andre av etterkommerne av Aleksanders generaler, selevkidene, som hersket over Syria og Babylonia. En rekke gresk-makedonske kolonier ble etablert, og gresk kultur fikk stadig større innflytelse på befolkningen i Palestina. Tiden fra 332–63 fvt. kalles ofte den hellenistiske perioden.

Samaria forble en viktig by gjennom hellenistisk tid. Allerede i 331 fvt. bosatte greske veteraner seg der. Senere grunnla Ptolemaios 2 Filadelfos (285–246 fvt.) militærkolonier og (gjenopp)bygde byer som Acco (som fikk navnet Ptolemaïs), Filoteria ved Gennesaretsjøen og Skythopolis (Bet-Shean). I Transjordan gjenoppbygde han Rabbath-Ammon som fikk navnet Filadelfia, men her er lite bevart fra denne tiden. Området øst for elven Jordan var relativt fattig i hellenistisk tid, og det er få arkeologiske levninger fra perioden. Selv om området nominelt lå under ptolemeerne, hadde de arabiske nabateerne fortsatt stor innflytelse. Andre byer vest for Jordan i hellenistisk tid, var Adora (moderne Dur, nær Hebron), Ashdod, Askalon, Caesarea Maritima, Gaza, Jaffa, Jerusalem, Marisa/Maresha (øst for Askalon) og Sikem.

Etter selevkidenes maktovertakelse under Antiokhos 3 (223–187 fvt.) rundt 200 fvt., fungerte jødiske øversteprester som visekonger i Juda. Også Samaria, Galilea og Edom ble styrt gjennom lokale herskere. Transjordan opplevde oppgangstider under selevkidene. Særlig gjaldt dette byene i nord, Pella, Gerasa (Dsjerasj), Gadara (Umm Kais), Abila (el-Qelbeh), Esbus (dss. Hesbon), som alle hadde handelsforbindelser med Egypt, det egeiske området og Lilleasia i perioden. Også kulturen fikk et oppsving.

Det var ikke minst økningen i handelen i Palestina som bidro til helleniseringen av byene med innføring av koinégresk (folkelig form for gresk), hellenistisk byplanlegging, arkitektur og materiell kultur. Den hellenistiske kulturen holdt seg også gjennom hele den etterfølgende romerske perioden. Samtidig er det viktig å være klar over at helleniseringen ikke gikk dypt, men var et elitefenomen blant overklassen i byene, ofte støttet av innfødte konger. På landsbygda holdt mye av den gamle kulturen seg, og arameisk, ikke gresk, ble fortsatt benyttet.

Selevkidene ble slått av romerne i 188 fvt. og måtte betale tributt til Romerriket. Selevkidestatens problemer med romerne sent i 2. og begynnelsen av 1. århundre fvt. skapte særlig kaos i Transjordan, og nabateerne trengte lenger nordover. Under Antiokhos 4 Epifanes (175–164 fvt.) ble det, under tvang, gjennomført en sterk hellenisering. I Jerusalem ble tempelet omgjort til et Zevs-tempel. Jødene i Palestina gjorde opprør i 167 fvt. (Makkabeeropprøret), og i 142 fvt. ble det opprettet en selvstendig jødisk stat under hasmoneerne etter at Juda Makkabeus (Jehuda ha-Makkabi) hadde erobret Palestinas kyststripe og deler av Transjordan. 

Hasmoneerne (makkabeerne) utgjorde et familiedynasti av konger og øversteprester som styrte Judea i perioden 142–63 fvt. «Soldatkongen» Aleksander Janneus (Jannai) (103–76 fvt.) trengte også østover og underkastet seg Østjordanlandet helt til Wadi el-Hasa, og hasmoneerstaten befestet sitt område mot nabateerne. Dette lot seg gjennomføre på grunn av selevkidestatens problemer med romerne. Også andre byer i Transjordan kom under hasmoneerne mens nabateerne, hadde kontrollen over Amman og Petra (nabateernes hovedstad). Det jødiske herredømmet over Østjordanlandet varte helt til romernes erobring under Pompeius 64–63 fvt. Dødehavsrulleneog de såkalte apokryfe og psevdepigrafiske skrifter kaster viktig lys over sen hellenistisk (og romersk) tid. 

Etter hvert ble det mektige Romerrikets interesse for Midtøsten et problem for de nabateiske og hasmoneiske småkongene som strevde med å beholde makten. Særlig gjaldt dette etter at den senere triumviren Pompeius hadde opprettet provinsen Syria. År 63 fvt. ble Jerusalem erobret av Pompeius, og både de hellenistiske kystbyene og resten av Judea ble underlagt romerne. Perioden fra 63 fvt.– 395 evt.. kalles derfor den romerske perioden.

I årene 37–4 fvt. var Herodes den store (av idumeisk–nabateisk fyrsteætt) konge over Palestina. Gjennom sitt svært ambisiøse byggeprogram har Herodes etterlatt seg minnesmerker over hele landet. Da han overtok makten, var Palestina inne i en periode der landsbybebyggelsen var fremtredende. Da Herodes døde, etterlot han seg et Palestina med en rekke store byer gjennomsyret av gresk-romersk kultur, med amfiteatre, gymnasier, hippodromer, stadioner og templer.

De mest berømte av Herodes' byggearbeider omfatter hans ombygging og utsmykning av det gamle tempelet i Jerusalem, det befestede palasset Masada (i ørkenen vest for Dødehavet) og havneanlegget ved Caesarea Maritima (hans største prosjekt). Herodes gjenoppbygde også byen Samaria, som fikk navnet Sebaste til ære for keiser Augustus. Videre oppførte han et vinterpalass i Jeriko, det befestede palasset Herodium (sør for Jerusalem, der man nå muligens har funnet hans grav), festningen Hyrkania (vest for Dødehavet), festningen Kypros (vest for Jeriko), festningen Aleksadrium (mellom Jeriko og Bet-Shean), og det befestede palasset Makaerus (øst for Dødehavet). I tillegg gjennomførte Herodes en rekke byggeprosjekter i Fønikia og Syria. Etter Herodes' død styrte sønnene (herodianerne) videre og forsøkte å følge opp Herodes' byggeprogram. 

I omdådet øst for elven Jordan og det sørlige Syria hadde Pompeius fått i stand et forbund av de nordvestre hellenistiske byene som han la under den romerske stattholderen i Syria. Sammenslutningen ble kalt Dekapolis fordi det opprinnelig dreide seg om ti byer. Ordningen skulle bestå i rundt 150 år, men antallet byer varierte en god del, og det er også noe usikkert hvilke byer som egentlig ble regnet med. Flere av disse byene (Amman, Gadara, Gerasa) var viktige byer i det romerske riket og har etterlatt seg imponerende eksempler på romersk byplanlegging og arkitektur.

Området mot sør (av romerne kalt Nabataea) var dominert av nabateerne, som hadde hatt innflytelse her kanskje så langt tilbake som til rundt 400 fvt. Innbyggerne fikk beholde sin selvstendighet mot å betale tributt. Romerne hadde lenge store vansker med å underkaste seg nabateernes områder. Først i 106 evt. kunne Trajan innlemme Nabataea i provinsen Arabia.

Palestina dannet i romersk tid en buffersone mellom Lilleasia og Egypt og hadde stor strategisk betydning. Romerne bygde militærforlegninger, befestningsanlegg, veier og broer som muliggjorde hurtige troppeforflytninger. Til tross for det sterke romerske militære nærvær i Palestina, gjorde den jødiske befolkningen opprør en rekke ganger.

Den første jødiske oppstand fant sted i årene 66–70 evt. og ble slått hardt ned av Vespasian og senere av sønnen Titus (Titusbuen i Roma ble bygd til minne om erobringen av Jerusalem). Jerusalem ble ødelagt og Herodes' tempel satt i brann. En liten gruppe jødiske motstandsfolk holdt likevel stand, i festningen Masada, til denne fallt i år 73 evt. Palestina var deretter romersk provins i årene 70–135 evt. En ny oppstand fant sted 115–117 evt. og ble slått tilbake av Trajan.

En siste jødisk oppstand, Bar-Kokhva-opprøret, fant sted under Hadrian i årene 132–135 evt. Det fikk skjebnesvangre følger. Etter at opprøret var slått ned, erstattet Hadrian betegnelsen Provincia Judea med Provincia Syria Palaestina (eller bare Palaestina), og Judea ble en romersk koloni. Jerusalem fikk tilnavnet Aelia Capitolina til ære for keiser Hadrian, og jødene ble fordrevet fra byen. Mange jøder slo seg ned i Galilea der det ble bygd en rekke synagoger. Med dette forskjøv tyngdepunktet for den jødiske kulturen i landet seg fra Judea til Galilea. Jøder hadde ikke lenger adgang til byen Jerusalem.

Under Diokletian (284–305 evt.) ble Palestina reorganisert i provinsene Palestina prima (landområdet vest for Jordan), Palestina secunda (Galilea og den sentrale og nordlige delen av landet øst for Jordan) og Palestina tertia (den sørlige delen av Judea og den sørlige delen av landet øst for Jordan).

Romersk tid i Palestina er også den gryende kristendommens tid. Ifølge tekstene i Det nye testamente ble Jesus født i kong Herodes den stores regjeringstid, levde og virket i Galilea og Judea og døde under den romerske stattholderen i landet, Pontius Pilatus. Etter en beskjeden begynnelse spredde kristendommen seg fra Galilea. Apostelen Paulus utførte hele sin gjerning innenfor den østlige delen av Det romerske imperium. Caesarea Maritima var bispesete og hadde en viktig teologisk skole etter år 190 evt.

Selv om delingen av Romerriket i en vestlig og en østlig del (og med det begynnelsen på Det bysantinske riket) ikke skjedde før i 395, må bysantinsk tid i Palestina likevel regnes fra året 324, da keiser Konstantin overtok kontrollen også over de østlige deler av riket og grunnla Konstantinopel (i dag Istanbul) som sin nye hovedstad. Konstantin fremmet kristendommen og skal selv ha latt seg døpe på dødsleiet.

Som hellig land for kristenheten fikk Palestina med en helt annet betydning enn før, særlig etter at Østkirkens kristendomsform ble gjort til statsreligion under keiser Theodosius i 381. Den bysantinske perioden i Palestina er en av de rikeste i landets historie. Mange nye arkeologiske funn har gjort kjennskapet til perioden økende.

Velstanden gjenspeiler seg i en serie med byggeprosjekter under Konstantin og hans etterfølgere. Konstantins mor, Helena, reiste selv til Det hellige land, der hun fikk bygget flere basilikaerDen hellige gravs kirke i Jerusalem ble bygget under Konstantin og omfatter to hellige steder innenfor kristen tradisjon; stedet der korsfestelsen skal ha funnet sted og stedet der Jesu grav skal ha ligget. På dette stedet lå det tidligere  et Afrodite/Venus-tempel fra annet århundre evt. Allerede på 300-tallet ble det bygget en kirke i Betlehem (Fødselskirken) over det som skal være Jesu fødested, i henhold til kristen tradisjon.

På 400-tallet ble det bygd en ny bymur som befestet byen mot sør. Kristne pilegrimer strømmet til Jerusalem, som i løpet av 300-, 400- og særlig 500-tallet vokste enormt i omfang. Høydepunkt finner vi i keiser Justinians (527–565) enorme byggeprogram i Jerusalem.

Samaria-Sebaste ble et viktig senter i Konstantins kristne imperium og sendte biskoper til alle de viktige kirkemøtene (Nikea, Konstantinopel, Khalkedon, Jerusalem-synoden), men lite er bevart fra bysantinsk tid. Andre viktige steder i bysantinsk tid er Kapernaum i Galilea, der Jesus begynte sin virksomhet, Betlehem, Tabkba ved Gennesaretsjøen (der brød-underet skulle ha funnet sted) og Tiberias. Også Østjordanlandet blomstret i bysantinsk tid. Særlig imponerende var anleggene på Nebofjellet. En rekke av de største byene var bispeseter, for eksempel Filadelfia som ble gjenopbygd. Det finnes noen levninger fra tiden i dagens Amman.

Rundt ca. 400 var Palestina (etter romersk mønster) organisert i ulike provinser: Palaestina prima (hovedstad Caesarea Maritima) bestod av den nordre delen av kystsletten, Judea, Idumea (det gamle Edom), Samaria, Peraea (landet øst for Jordan). Palaestina secunda (hovedstad Skythopolis = Bet-Shean) bestod av Galilea, byene i Dekapolis, Golan-området. Palaestina tertia (tidligere Salutaris, hovedstad usikker) bestod av de sørligste ørkenområdene (Juda, Negev og Sinai). 

Det økonomiske oppsvinget i bysantinsk tid gjaldt ikke bare for byene. Også på landsbygda og i ørkenområdene i sør skjedde det en sterk økning i befolkningsveksten. Så å si alle kjente bosetninger var bebodd i perioden. Pilegrimmer strømmet til Palestina fra hele verden, og kapeller, kirker og klostre ble bygd over hele området, ofte på steder der det tidligere hadde vært romerske templer. Klostrene, med flere tusen fastboende munker, representerte en ny arkitektonisk byggeform. En lang rekke av dem er blitt gravd ut.

For jødene i Palestina var dette en vanskelig tid. I begynnelsen av perioden var landet befolket av jøder, samaritanere og helleniserte syrere, mot slutten av perioden var majoriteten av landets innbyggere kristne. Flere anti-jødiske lover og forordninger ble innført. I begynnelsen av 400-tallet ble det forbudt å bygge nye synagoger, og i 429 ble det offisielle jødiske patriarkembedet, som hadde vært et symbol på jødisk samhold og enhet i Palestina, opphevet etter press fra Kirken. Jøder fikk ikke adgang til byen Jerusalem.

Krigene mot perserriket fortsatte under hele den bysantinske perioden, og i 614 lyktes det perserne (sasanidene) å innta Jerusalem og erobre hele Palestina. Først i 628 ble perserne slått endelig tilbake av de bysantinske hærer. Da var mange kirker og uerstattelige bysantinske mosaikker ødelagt for godt. De arabiske muslimenes erobring av Palestina begynte allerede i 634, og i 638 fallt også Jerusalem. Byen ble imidlertid ikke ødelagt, og i 641 fikk et begrenset antall jøder igjen adgang til byen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. august 2014 skrev kåre rolland

Her ser det til at det drives historieforfalskning, ang. Palestina; ordet palestina eksisterte ikke før i ca år 130 etter kristi fødsel.Det var keiser Hadrian som kom opp med navnet Palestina for å kvitte se med alle spor etter de rebelske og oppvi,glende jødene.Israel eksisterte mange tusen år før dette,Det finnes heller ikke belegg for navnet palestina noe sted i bibelen, og det er ikke bekreftet i dødehavsrullene,Palestina dukket aldri opp i verken gresk eller romersk historie, ikke før etter keiser hadrians tid.Og det var Israel som ble omdøpt til palestina og ikke de enorme områdene dere beskriver, Jeg ber dere legge frem kildemateriell til påstandene

7. august 2014 svarte Bente Groth

Hei,
du har helt rett i at betegnelsen Palestina ikke kan/skal brukes som en politisk betegnelse på noe område av Judea/Eretz Israel før keiser Hadrian endret provinsens navn til Syria Palestina i år 135, etter bar Kokhva-oppstanden. Det gjør da heller ikke denne artikkelen. Navnet Palestina er avledet av "filistrenes land" og var derfor ikke nytt. Det nye var at det ble brukt om et helt spesifikt område, under ett bestemt styre. Men betegnelsen Palestina (Syria-Palestina eller Israel-Palestina) brukes også innenfor mange fagområder (f. eks. geografi, arkeologi, historie, religionshistorie) som en geografisk betegnelse på et større område ved det østre Middelhav. Området omfatter langt mer enn det romerne kallte Palestina og det man i dag vanligvis omtaler som Palestina.

Bente Groth (fagansvarlig)

30. september 2015 skrev Kai Bråthen

Følgende står skrevet: Romersk tid i Palestina er også den gryende kristendommens tid. Jesus ble født i kong Herodes' regjeringstid, og de begivenheter som er omtalt i Det nye testamente, fant sted i Palestina. Etter en beskjeden begynnelse spredde kristendommen seg fra Galilea.
Er ikke dette å gjøre Jesus til en historisk person og Det nye testamentet til en historiebok? I så fall vil jeg gjerne vite kildene til både den historiske Jesus og kildene til de opprinnelige skriftene i Det nye testamentet.
Når det gjelder Fødselskirken og Den hellige gravs kirke, burde det kanskje være interessant å skrive hvorfor disse kirkene ble plassert der de ligger og hvem som fant både fødested og gravplass. Denne personen var Helena, mor til keiser Konstantin. Hun fant også korset Jesus ble korsfestet på og tornebusken som hadde snakket med Moses på Sinai. Følgesvennen hennes er også interessant. Hans navn var Eusebius. Han går fortsatt under tilnavnet løgneren. For ikke å snakke om sønnen hennes, keiser Konstantin. Alle disse tre ble helgengjort for sine gjerninger for den katolske kirka.
Man bør ikke blande vitenskapelig historie med myter, uten å si at det er myter.

6. oktober 2015 svarte Bente Groth

Det er helt riktig at det bør/må skilles mellom myter og historie, også når det gjelder religion og religiøse forestillinger. Setningen du henviser til gjør ikke dette i tilstrekkelig grad, og vil bli endret. Når det gjelder Helena og hennes angivelige funn så hører disse opplysningene mer hjemme under oppslagsordet Helena – fra Mysia i Lilleasia og under katolisisme.
Bente Groth (fagansvarlig)

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.