Oldtidsrike i det gamle Midtøsten. I dets storhetstid, fra ca. 1500 før vår tidsregning (ftv.) til rundt 1360 fvt., strakte dette riket seg fra Nuzi (Kirkuk) i Kurdistan og til det nordlige Syrias kyst. 

Hovedstaden i Mitanni het Wassukanni og lå mellom elvene Eufrat og Tigris, ved elven Haburs (Khabur) øvre løp. Den nøyaktige plasseringen er ennå ikke fastslått.

Vår kunnskap om Mitanni-rikets historie og politikk stammer hovedsakelig fra egyptiskeassyriske og hettittiske kilder. Fra selve Mitanni finnes tekster på hurrittisk, akkadisk og gammel-anatolisk. Det dreier seg hovedsakelig om privat- og palassarkiver funnet i byen NuziAmarna-brevene, funnet i Egypt, omfatter en utstrakt korrespondanse mellom kongene av Mitanni og flere egyptiske faraoer.

I kildene omtales Mitanni-riket under flere forskjellige navn, avhengig av hvilket språk som brukes, og i hvilket land teksten ble skrevet. Befolkningen selv brukte både betegnelsen Mitanni og Hanilgabat. Assyrerne omtalte landet vanligvis som Hanigalbat (Habingalbat, Habilgabat), mens egyptiske kilder bruker betegnelser som Naharina (Nahrina). Hettittiske kilder bruker både Hanikalbat når de skriver akkadisk og Mitanna (Mitanni) i tekster skrevet på hettittisk.

Befolkningen i Mitanni inkluderte både amoritter, hurritter og assyrere, men hurrittene utgjorde den viktigste gruppen. Landet var et føydalsamfunn, der kongens slektninger hadde stor makt. Kongene selv var av indo-iransk opprinnelse, men benyttet seg likevel av hurrittenes språk. 

Mitanni var hovedsakelig et jordbruksamfunn, vanningssystemer gjorde det mulig å få flere avlinger i året. Vanlige folk var organisert i familier, og kvinnene kunne ha egen eiendom. Mye tyder også på at hurrittene var gode hesteopdrettere og hadde utviklet nye og bedre stridsvogner.

Fremveksten av Mitanni ble mulig fordi Assyria var inne i en nedgangstid fra rundt 1500 fvt. I den tidligste tiden førte Mitannis konger kriger mot egypterne om herredømmet over Syria. Grensen mellom Mitanni og det egyptisk styrte Kanaan gikk like nord for havnebyen Byblos. Egyptisk innflytelse strakte seg likevel så langt nord som til Ugarit, men i en periode kom denne byen likevel under mitannisk innflytelse.

Senere ble det inngått diplomatiske avtaler med egypterne. Amarna-brevene forteller at striden til slutt ble skrinlagt gjennom at den egyptiske farao Amenhotep 3. (regjerte ca. 1390–1353 fvt.) giftet seg med Mittani-kongen Tusrattas datter. Førti års fred fulgte.

Det er overlevert korrespondanse som forteller at to konger av Mitanni, Tushratta og Shutarna, sendte en helsebringende statue av gudinnen Inanna/Ishtar til Egypt i forbindelse med at Amenhotep var syk. Også Amenhoteps sønn og sønnesønn tok mitanniske prinsesser inn i sine harem

På 1300-tallet fvt. var det innbyrdes strid om kongemakten i landet, og tronpretendentene søkte allianser i de omliggende land. Samtidig begynte Assyria igjen å komme på fote. Det mellomassyriske riket vokste frem og forlange politisk anerkjennelse i regionen. I vest søkte Tusrattas sønn støtte hos den hettittiske kongen Suppiliuma 1 (regjerte ca. 1370–1330 fvt.), noe som styrket hetittenes makt i området. I 1335 fvt. ble Mitanni erobret av hetittene, men fikk beholde en viss grad av selvstyre og sine egne konger.

Hettittene felttog mot egypterne gjorde at de ikke lenger var istand til å beskytte Mitanni. Assyrerne overtok derfor flere områder av det tidligere Mitanni. Men fredsavtalen som ble inngått etter slaget ved Kadesh i 1274 fvt., ga igjen hettittene frie hender. En større koalisjon deltok i et større slag mot det fremvoksende mellomassyriske riket i 1267 fvt., men dette førte ikke til fred mellom hurritter og assyrere.

Assyriske kilder forteller at Shattuara 2., konge av Mitanni, gjorde opprør mot den assyriske kongen Salmanassar 1 (regjerte ca. 1270–1244 fvt.), og tapte. Kildene forteller om støre ødeleggelser av hurrittiske templer, befestninger og byer. Etter dette var det ingen som lenger kalte seg konge av Mitanni, men det er fremdeles noe uklart når og hvordan Mitanni fullstendig opphørte som hurrittisk stat.  

Allerede på denne tiden var det assyrisk praksis å forflytte befolkningen i erobrede områder, og dette kan ha bidratt til at hurrittene etter hvert forsvant som eget folk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.