Ziggurat
Rekonstruksjon av ziggurat i Ur
Ziggurat
Av .
En restaurert ziggurat i Ur
En restaurert ziggurat i Ur
Av .
Susa
Zigguraten Chogha Zanbil nær oldtidsbyen Susa i Iran er datert til 1250 fvt.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Ziggurat er et babylonsk tempeltårn.

Faktaboks

Uttale
ziggurˈat
Etymologi

Fra akkadisk: ziq­qurratu = tind, fjelltopp; av zagaru­/zaqaru = å rage høyt

Tårnet er opptil 90 m høyt og bygget som en trinnpyramide med inntil sju trinn av avtagende størrelse. Bygget har rektangulær eller kvadratisk grunnplan, og er massivt, uten indre rom. Av og til har det et trappeanlegg fra bakkeplan til et topp-platå. Disse trappene er av og til utformet som en rampe som løper i «spiral» nedenfra og opp.

Gjennom året brukte prestene zigguratene som stjerneobservatorier. Ved nyttår samlet gudene seg – ifølge babylonske myter – på toppen av zigguratene for å bestemme folkets skjebne. Den øverste delen inneholdt et hellig rom der kongen, som var rikets yppersteprest, under nyttårsfeiringen holdt det «hellige bryllup» med en ung pike eller en prestinne, for å sikre fruktbarheten i landet.

Utgangspunktet for zigguratene ser ut til å ha vært templer som først var plassert på terrasser i landskapet, kanskje for å unngå flom. Terrassene ble etterhvert bygget høyere og høyere, og ble ziggurater med syv terrasser. Ytterlinjene – både i plan og oppriss – var ikke rette, men svakt utoverkrumme (slik det senere ble brukt i gresk arkitektur, slik som entasis i søyler). Kjernen var av soltørket teglstein, adobe, de ytre deler av brent teglstein.

Zigguratene ble først utviklet ca. år 2800–2500 fvt. i det sumerske rike (ca. 3300–ca. 1900 fvt) i oldtidens Mesopotamia (idag Irak). Senere riker her fortsatte byggingen, med en ziggurat i hver av de større byene i Babylonia og Assyria. Det best bevarte eksempelet, noe restaurert, finnes i Ur (idag Tall al Muqayyar) i Kaldea, dengang hovedstad i det sumerske rike. Det ble reist av kong Ur-Nannu og hans sønn Dungi for måneguden Nannar (Sin) ca. 2125–2025 fvt., og restaurert av den siste babylonske kongen, Nabonidus (555–539 fvt.). Det største kjente finnes i Choga Zambil i Elam nær Susa, 13. årh. fvt. (ca. 102 x 102 m grunnflate).

Man kjenner idag ca. 25 ziggurater på den mesopotamiske sletten, fordelt mellom det sumerske rike, Mari-riket (ca. 3100–ca. 1800 fvt.), det akkadiske rike (ca. 2350–ca. 1800 fvt.), det babylonske rike (ca. 1800–539 fvt.) og det assyrske rike (14. årh.–612 fvt.).

En ziggurat er antatt å representere et bilde av universet i form av et hellig fjell: fra fjellene kom Det livgivende vann, og guddommen Den store mor, alt livs kilde, ble kalt Fruen av fjellet. Toppen med templet var møtestedet mellom menneske og guddom (jfr Herodot). Dette møte måtte finne sted på et nivå høyt hevet over dagliglivets plan.

Tårnet i byen Babel (ca 2100 fvt) i Babylonia kan betraktes som en form for ziggurat, men der trappeavsatsene er utformet som en spiralformet trapp som leder helt opp til tårnets topp. Zigguraten i Babylon var trolig modell for Bibelens beretning om Babels tårn.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • H. J. Lenzen: Die Entwicklung der Ziggurat, 1942;
  • H. Ludin Jansen: Stjernetro og stjernetyding i antikken, «Samtiden» 1942;
  • Henri Frankfort: The art and architecture of the ancient Orient, Harmondsworth 1954, ny utg. 1996 ss. 20–24, 42–45, 145–50.
  • R. Chadvick: Calendars, Ziggurats and the Stars, Toronto 1992

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg