arameere

Arameerne er kjent fra assyriske, bibelske og arameiske kilder. De første pålitelige skriftlige spor etter arameerne finnes i Tiglat Pileser 1s (regjerte cirka 1116–1076 fvt.) annaler. Arameiske stammer hadde da vandret helt østover til Assyria, og etter hvert fikk de fotfeste i store deler av Mesopotamia. Under Tiglat Pileser 1s sønn var en arameer kommet på tronen i Babylon. Babylon ble også flere ganger plyndret av arameiske stammer.

Etter hvert opprettet arameerne flere mindre småstater i det område som omfatter dagens Syria. Deres viktigste bystat var Damaskus. I nord ble også flere tidligere hettitiske småstater etter hvert arameiske. Etter fremveksten av det nyassyriske riket (934–609 fvt.) ble alle de arameiske småstatene lagt under det nyassyriske rikets overherredømme. Arameere utgjorde etter hvert en stor del av Assyrias befolkning, noe som blant annet skyldtes Assyrias praksis med å forflytte erobrete folkegrupper.

Etter at det nyassyriske riket gikk under, ble de arameiske områdene i Syria styrt fra Babylon, før de i 539 fvt. ble erobret av den persiske kong Kyros, og rundt to hundre år senere av Aleksander den store. Arameerne beholdt likevel sin egen etnisitet under stadig nye herskere. I det området som omfattes av dagens Syria var arameerne lenge i majoritet.

Oldtidsbyen Palmyra ble grunnlagt av arameisktalende beduiner i 1. århundre fvt. og ble etter hvert en storby. Det arameiske språket ble også brukt etter at byen i 1. århundre evt. ble innlemmet i Romerriket.

Arameerne overtok de religiøse forestillingene som var utbredt i Syria og i de områdene de slo seg ned. I selve Syria var vær- og stormguden Hadad ansett som den høyeste guden, sammen med gudinner som Astarte og Kubaba. I den hellenistiske perioden var de syriske byene Baalbek og Hieropolis sentre for dyrking av Atargatis, som var en sammensmelting av de vestsemittiske gudinnene Astarte, Ashera og Anat og flere greske gudinner.

Ifølge de bibelske tradisjonene (1. Mosebok kapittel 10, vers 22–23) stammet arameerne fra Sem, en av Noas sønner. Også Abraham skal ha vært av arameisk ætt (1. Mosebok kapittel 25, vers 20). En israelittisk tradisjon knyttet derfor sin opprinnelse til landet Aram og til arameerne (5. Mosebok kapittel 26, vers 5), men ingen sikre ikke-bibelske kilder nevner arameere så tidlig som det som av mange bibelforskere betegner som patriarktiden (1800–1700 fvt.). Rundt årtusenskiftet lå arameerne imidlertid stadig i krig med det fremvoksende gamle Israel.

Ifølge bibeltekstene skal kong David ha beseiret arameerne i Damaskus og pålagt innbyggerne skatt (2. Samuelsbok kapittel 8, vers 6). Beretningene om israelittenes og kong Davids mange erobringer anses av de fleste forskere ikke lenger som historiske i ordets moderne betydning. Men fortellingene viser at da Den hebraiske bibel ble nedskrevet, var arameerne en kjent folkegruppe i Midtøsten.