Samaria, hebraisk Shomron, er både navnet på en israelittisk oldtidsby og en israelsk betegnelse på et fjellrikt landdistrikt på den nordlige delen av Vestbredden, i PalestinaNablus, som ligger nær ruinene av oldtidsbyen Sikem (Shehem), er i dag den viktigste byen i området. Ruinene etter oldtidsbyen Samaria ligger ca. 55 km nord for Jerusalem, ved landsbyen Sebastia.

Samaria var hovedstad i Nordriket, Israel, (også kalt Efraim) som oppsto da det forenede kongeriket ble delt etter kong Salomos død ca. 928 fvt. Byen ble grunnlagt av kong Omri (regjerte ca. 884–873 fvt.), som ifølge 1. Kongebok 16,24 kjøpte området av en mann ved navn Shemer (Sjemer). Også i assyriske innskrifter knyttes området til "Omris hus". Gjennom rundt 150 år var Samaria en rik og mektig by. De israelittiske kongene i Samaria pleide diplomatisk kontakt med alle nabolandene og drev utstrakt handel med omverdenen. Det er funnet en rekke ostraka som omtaler leveringer av olje og vin til Samaria. I sin glanstid var Nordriket blant de tettest befolkete statene i området. 

Det israelittiske kongedømmet lå i et område der det tidligere hadde eksistert mektige kanaaneiske bystater og som på denne tiden fremdeles også hadde en større kanaaneisk befolkning. Kulturen var derfor preget av kontakten med både kanaaneere og med nabolandene. Flere kjente oldtidsbyer ble enten bygget, eller gjenoppbygget under Omris etterfølgere på tronen (1. Kongebok 22,39). Arkeologer har funnet rester etter store byggeprosjekter i både Dan, Hasor og Megiddo

Bibeltekstene anklager kongene i Nordriket for å praktisere fremmede skikker, og for å dyrke både Baal og Ashera. Omris sønn og etterfølger, Akab (regjerte ca. 873–852 fvt.), giftet seg med Jesabel, datter av den fønikiske kongen Ethbaal, og i bibeltekstene beskyldes begge for å praktisere det forfatterne anså som fremmed kult (1. Kongebok 16,29–34 og 18, 17–20)

Kongene av Samaria underholdt også en større armé og kontrollerte store landområder. Mesha-stelen forteller at også Moab, øst for elven Jordan, lenge var under israelittisk overherredømme. Israelittene inngikk også i forskjellige militære allianser med de andre landene i området, som det arameiske kongeriket i Damaskus, Juda rike i sør og med Egypt. Allerede under den assyriske kongen Salmaneser 3 (regjerte ca. 859–824 fvt.) ønsket Assyria å underlegge seg eller få tributt fra landene mot vest, og ble en trussel for både Samaria, Syria og bystatene langs kysten. Damaskus var lenge Assyrias hovedfiende i dette området, men hundre år senere skulle Assyria også forårsake Samarias undergang.

Da kong Jeroboam 2 døde i 747 fvt., fulgte en periode med alvorlige tronstridigheter, samtidig med at den assyriske kongen Tiglat Pileser 3 var på vei vestover. Flere israelittiske byer ble erobret og ødelagt, blant disse Hasor. En assyrisk guvernør ble plassert i den gamle byen Megiddo. Den første deportasjonen av israelitter til Assyria fulgte. Ifølge Tiglat Pilesers annaler dreide det seg om 13 520 mennesker. Fremmede folk ble bosatt i deres sted. Nordrikets siste konge, Hosea (regjerte ca. 732–723 fvt.), var å regne som en vasallkonge og måtte betale tributt til Assyria (2. Kongebok 17,1–6). Hosea skal imidlertid ha søkt støtte i Egypt og unnlatt å betale den årlige tributten, noe som førte til at Tiglat Pilesers etterfølger, Salmaneser 5 (regjerte 726–722 fvt.), marsjerte mot Samaria og beleiret byen.

Etter en beleiring som varte i tre år, ble byen Samaria erobret og ødelagt av assyrerne i 722 fvt. Det er noe uklart om selve erobringen ble utført allerede under Salmaneser 5, eller om det var hans etterfølger Sargon 2 som til slutt inntok byen. Igjen ble en stor del av befolkningen i Nordriket ført til Assyria og bosatt i forskjellige områder innenfor det assyriske riket. Assyriske kilder oppgir at det kan ha dreid seg om 27 280 tusen mennesker. De bortførte ble spredt og ble borte som eget folk. De blir gjerne omtalt som De ti tapte stammer. Nye folkeslag ble flyttet inn i det tidligere Nordriket, og sammen med de gjenværende israelittene og kanaaneerne ble det dannet en ny befolkning, samaritanerne.

Vi vet ikke så mye om byen under assyrerne, men byen ble etter alt å dømme delvis gjenoppbygget og brukt som assyrisk provinshovedstad. Byen fikk først økt betydning under perserne flere hundre år senere. Bibeltekstene forteller om motsetninger mellom de hjemvendte jødene og guvernøren i Samaria, Sanbalat. Samaritanerne ønsket blant annet å få være med å gjenreise tempelet, men ble ikke godtatt som fullverdige medlemmer av det gjenopprettete jødiske samfunnet i Juda (Nehemja 6).

Mye tyder på at befolkningen i Samaria praktiserte sin egen form for jødedom og var mer åpne for fremmed innflytelse enn befolkningen i sør. I forbindelse med Aleksander den stores erobringer i Midtøsten i 332 fvt. ble Samaria en hellenistisk by, og fikk et stort antall makedonske bosettere. Byen ble ødelagt under  den jødiske kongen Johanan Hyrkanus (regjerte 103–76 fvt.) i 108 fvt., og i 63 fvt. annektert av romerne og inkorporert i den romerske provinsen Syria. Under Herodes den store ble byen omdøpt til Sebaste.

Byen var senere et betydningsfullt bispesete i bysantinsk tid. På fjellet Garizim ikke langt sørøst for Samaria (ved Sikem) hadde samaritanerne sin viktigste helligdom. En liten gruppe samaritanere er fremdeles bosatt i området.

Det ble foretatt omfattende utgravninger på området allerede i årene i 1908–10 og 1932–35, mindre utgravninger 1965–68. Utgravningsarbeidet er ikke avsluttet. 

Arbeidet ble konsentrert om den kunstige høyden (tell) som var konstruert for å få plass til de gamle praktbygningene. Den besto av en enorm plattform, konstruert ved å bygge en mur rundt en høyde, og så fylle igjen mellomrommet. Dette må ha vært et enormt prosjekt og krevet mye arbeidskraft. På plattformens ene side ble det reist et stort slott, og rundt dette lå det flere mindre administrasjonsbygg. Utgravningene har hovedsakelig vært konsentrert rundt palasset.

Blant gjenstandene som ble funnet er rundt fem hundre vakkert utskårne elfenbensplaketter beregnet på å bli festet på veggene som dekorasjon. Dette kan være bakgrunnen for bibeltekstens beskrivelse av kong Akabs elfenbenshus (1. Kongebok 22,39). Motivene viser kontakten med både egyptisk, fønikisk og syrisk kultur.

Man fant også 64 ostraka på et gammelt hebraisk, som forskere daterer til Jeroboams 2s (regjerte ca. 787–747 fvt.) eller Menahems (regjerte ca. 745–738 fvt.) tid. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.