Gazas historie

Gaza er den sørligste delen av Palestinas kyststripe. Området utgjør ca. 1 prosent av historiske Palestina, men spiller en sentral rolle i den pågående Midtøsten-konflikten. Siden 2007 har Gaza vært kontrollert av Hamas, og har siden da også vært underlagt en israelsk blokade.

Gaza har en lang historie som en gjennomfartsåre mellom Afrika og Midtøsten. I nyere tid ble Gaza, etter første verdenskrig, en del av det britiske mandatområdet Palestina. Deretter ble det kontrollert av Egypt som følge av den første arabisk-israelske krigen i 1948, for så å bli okkupert av Israel etter Seksdagerskrigen i 1967. I 1994 inngikk i Gaza i de nye palestinske selvstyreområdene.

Israel avviklet sine bosettinger og trakk seg ut av Gaza i 2005. Palestinske grupper kjempet senere om kontroll over området, som fra 2007 er blitt styrt av Hamas. Islamistiske grupper har på 2000-tallet brukt Gaza til gjentatte rakettangrep mot Israel. Dette har medført flere storstilte militære aksjoner fra Israel, sist blant disse er Operasjon Protective Edge.

Eldre historie

De eldste spor av menneskelig bosettinger i Gaza er meget gamle. De første permanente bosetninger er datert til ca. 3300 før vår tidsregning, men forholdsvis lite er kjent om den eldste historien. Flere forskjellige stammer har gjennom historien hatt tilhold i området, og innvandret i ulike perioder. Gaza by var eksempelvis den sørligste av filistinernes byer, og det var under deres styre i 13. århundre fvt. at Gaza ble en betydningsfull havneby.

Nærheten til Egypt gjorde at Gaza i perioder ble underlagt faraoenes herredømme og involvert i indre stridigheter der. Senere, på Davids og Salomos tid, var Gaza underlagt de jødiske kongene, men beholdt sin selvstendighet. Området ble senere underlagt blant annetassyrisk, babylonsk og persisk styre.

I 323 fvt. ble Gaza tatt av Aleksander den store. Deretter kjempet blant andre egyptiske og syriske herskere om kontrollen med området. Gaza by ble beleiret av hebreerne etter makkabeernes oppstand 167 fvt. og ødelagt av den jødiske yppersteprest i 96 fvt., for deretter å bli gjenoppbygd av romerne; blant annet under Herodes.

Handel ble tidlig en sentral næringsaktivitet, og Gaza, med Gaza by som sentrum, var til omtrent år 100 et av regionens viktigste handelssentra, og et samlingspunkt for handelskaravaner over Den arabiske halvøy. Derfra var det utstrakt handel til Egypt i sør og vest, Palestina og Syria i nord og øst, samt Hellas og Roma på andre siden av havet. Gaza har gjennom mange hundre år hatt en viktig strategisk beliggenhet i regionen, og har dermed vært skueplass for mange av de kriger som er utkjempet der.

I likhet med resten av området falt Gaza under arabisk kontroll fra 600-tallet. Kristne korsfarere slo seg ned i Gaza, og Saladin ødela byen i 1170. Korsfarerne oppga sin borg der i 1187. I 1516 ble Gaza under Det osmanske riket.

Nyere historie

Etter Det osmanske rikets nederlag i første verdenskrig ble Gaza del av det britiske mandatområdet Palestina, under Folkeforbundet, fra 1923. I henhold til FNs delingsplan fra 1947 skulle en utvidet utgave av Gaza vært et kjerneområde i den palestinske staten. Denne ble aldri noe av og dagens Gaza ble en definert geografisk enhet etter at staten Israel ble etablert, og den påfølgende arabisk-israelske krigen, i 1948. Da ble en all-palestinsk regjering innsatt i det egyptisk-kontrollerte Gaza av den Arabiske liga.

Regjeringen ble ikke internasjonalt anerkjent, og innebar ikke reelt palestinsk styre. De formelle grensene mot Egypt og Israel ble trukket opp som del av våpenstillstandsavtalen mellom disse to landene, inngått under FN-oppsyn i februar 1949. Denne er siden overvåket av FNs observatørkorps United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO).

Egyptisk administrasjon

Egypt annekterte ikke Gaza, men styrte området gjennom en militær guvernør og administrasjon. Denne kontrollerte alle sivile og militære anliggender, og tillot ikke palestinske politiske eller militære grupperinger å etablere seg.

Tidlig i 1950-årene ble åtte flyktningleire opprettet, og en særorganisasjon innenfor FN, United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNRWA), ble gitt ansvaret for hjelpearbeidet blant flyktningene.

I 1955 ble Gaza ved flere anledninger angrepet av israelske styrker. Under den såkalte Operation Black Arrow i februar, ledet av senere statsministerAriel Sharon, ble 39 egyptiske og åtte israelske soldater drept. To sivile palestinere mistet også livet. I august samme år, under Operation Eliayam, ble 72 egyptiske soldater drept. Hendelsene førte både til en egyptisk styrkeoppbygging i Gaza, og til at Egypt tillot den palestinske motstandsbevegelsen å etablere treningsleire der.

Konfrontasjonene i 1955 førte til ytterligere opprustning i en allerede spent situasjon. Under den andre arabisk-israelske krig i 1956 invaderte Israel Gaza, og den påfølgende okkupasjon varte fra november 1956 til mai 1957. Som følge av krigen i 1956 satte FN inn en fredbevarende styrke i Sinai og på Gaza: United Nations Emergency Force (UNEF), med hovedkvarter i Gaza.

Egypt gjenopptok styringen av Gaza etter den israelske tilbaketrekkingen i 1957. Den all-palestinske regjeringen ble i 1959 oppløst, samtidig som palestinerne gradvis fikk en viss grad av selvbestemmelse.

Området sendte representanter til den første palestinske nasjonalforsamling i eksil i 1964. Etter at den Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) ble dannet samme år, ble det åpnet et PLO-kontor i Gaza.

Israelsk okkupasjon

Under Seksdagerskrigen i 1967 ble Gaza inntatt av Israel, og de påfølgende år ble i alt 21 jødiske bosettinger etablert i området. Opprør mot okkupasjonen førte til sammenstøt i 1971, og flere tusen palestinere ble deportert til Jordan eller til leire i Sinai.

Under den israelske okkupasjonen ble politisk organisering og aktivitet undertrykt, og innbyggerne på Gaza hadde ikke samme politiske rettigheter som innbyggerne på Vestbredden.

Den vedvarende motstanden mot det israelske styret i de okkuperte områdene førte til at det i desember 1987 brøt ut et palestinsk folkelig opprør: intifada. Opprøret, som fant sted både på Gaza og Vestbredden, bygde opp under det palestinske kravet om selvstyre.

I 1988 proklamerte Det palestinske nasjonalråd, den palestinske nasjonalforsamling i eksil, staten Palestina opprettet i Gaza og på Vestbredden. Men en utvikling mot reelt selvstyre kom først som følge av fredsprosessen i første halvdel av 1990-årene, der de hemmelige forhandlingene i Oslo la grunnen for flere avtaler mellom Israel og PLO.

En spesifikk avtale om Gaza og Jeriko med omland ble undertegnet i Kairo 4. mai 1994, og trakk opp en plan for uttrekning av israelske styrker forut for en overtakelse av palestinske politistyrker. Parallelt skulle sivil administrasjon, blant annet for helse og utdanning, overdras de nye palestinske myndighetene: Palestinian National Authority (PNA), ledet av PLOs formann Yasir Arafat.

Palestinsk styre

1. juli 1994 vendte Yasir Arafat tilbake til Palestina – til Gaza – for å starte etableringen av en framtidig palestinsk stat. Fra mai 1994 fant det sted en skrittvis overføring av kontrollen med området fra israelske til palestinske myndigheter, i tråd med Oslo-avtalen.

Områdene med jødiske bosettinger på omtrent 20 prosent av landarealet, var unntatt. Samtidig bygde Israel en sikkerhetsbarrière mot Gaza. Ifølge avtalen mellom Israel og selvstyremyndighetene beholdt Israel kontrollen over luftrommet.

I 1996 ble det valgt en de facto nasjonalforsamling for de selvstyrte områdene: Palestine Legislative Council (PLC), med Arafat som president.

Gaza ble et administrativt senter i de selvstyrte områdene, og samtidig et senter for opposisjon mot Arafat og hans forsoningspolitikk, blant annet fra de islamske organisasjonene Hamas og Islamsk Jihad, som står sterkt i Gaza. Disse kreftene, som representerte en tiltakende opposisjon mot PLO og Arafats parti al-Fatah, styrket sin stilling etter at den andre intifadaen brøt ut i 2000.

Motstanden mot den israelske okkupasjonen av palestinsk territorium – og mot PLOs forsoningslinje – har stått sterkest på Gaza, mye på grunn av innflytelsen til Hamas. De militante, islamistiske gruppene har rettet en rekke angrep mot israelske mål, både med selvmordsbombere og raketter.

De palestinske selvstyremyndighetene har vært presset av Israel til å slå til mot denne aktiviteten, men viste ikke vilje eller evne til å gripe inn – med den følge at Israel i 2002–04 rettet omfattende militære angrep mot Gaza, som også i lange perioder ble helt avstengt fra kontakt med omverdenen.

Samtidshistorie

Konflikt mellom palestinere

Etter at Gaza ble en del av det selvstyrte palestinske området, utviklet det seg en alvorlig politisk, og etter hvert militær, konflikt mellom de to toneangivende palestinske partiene, al-Fatah og Hamas, hvor oppslutningen om sistnevnte økte spesielt på Gaza.

Utover på 2000-tallet førte friksjonen mellom palestinske grupper i Gaza til frykt for borgerkrig mellom de to gruppene, og fra 2005 kom det til gjentatte voldelige sammenstøt mellom partienes respektive sikkerhetsstyrker.

Israels angrep mot Hamas bidro til å styrke bevegelsens posisjon i Gaza, og ved lokalvalgene i 2004 vant den terreng på bekostning av al-Fatah.

Ved valget på ny lovgivende forsamling i selvstyreområdene i januar 2006 vant Hamas, etter at presidentvalget i januar 2005 var vunnet av al-Fatahs kandidat Mahmoud Abbas. Dette førte til ytterligere skjerpede motsetninger.

De politiske motsetningene mellom president Abbas (al-Fatah) og statsminister Ismail Haniyeh (Hamas) ble forsterket av en rekke voldelige sammenstøt mellom medlemmer av de respektive sikkerhetsstyrkene, framfor alt i Gaza.

Konfrontasjonene tiltok i 2006, og gjennom store deler av 2007 kom det til nye væpnede sammenstøt mellom militsstyrker lojale til hvert av de to partiene, med betydelige tap. Etter harde kamper i juni tok Hamas kontroll over området.

Konflikt med Israel

Etter Hamas sin overtagelse av Gaza ble området i økende grad arena for konflikten mellom palestinere og Israel. I motsetning til al-Fatah har ikke Hamas anerkjent Israels rett til å eksistere som stat, hvilket er et ufravikelig krav fra israelsk side for å inngå i en politisk dialog. Hamas har opprettholdt sin prinsipielle motstand mot den israelsk statsdannelsen, og har videreført en militær kamp mot Israel, først og fremst gjennom rakettangrep fra Gaza mot israelske byer.

Blant annet begrunnet med disse, gjennomførte Israel i 2002–04 en serie aksjoner mot Gaza, til dels omfattende og vedvarende kampanjer, med en kombinasjon av fysisk blokade og militære angrep, deriblant også likvidering av Hamas-ledere.

Flyplassen på Gaza ble stengt av Israel etter utbruddet av den andre intifada. I 2001 bombet Israel flystripen. Israel har også lagt strenge restriksjoner på fiskeri og annen ferdsel til sjøs, og patruljerer farvannet utenfor Gaza. Dermed er området, når også den egyptiske grensen er stengt, fysisk avstengt fra omverdenen, prisgitt de to nabolandenes vilje til å slippe inn forsyninger.

Israelsk uttrekning

I 2004 fikk Israels statsminister Ariel Sharon flertall i nasjonalforsamlingen Knesset for full militær uttrekning fra Gaza, inklusive avvikling av de 21 jødiske bosettingene.

Planen ble iverksatt i august 2005, mot protester fra bosetterne som måtte tvangsevakueres. Derved overtok de palestinske selvstyremyndighetene for sikkerheten i Gaza fra september 2005. Selv om Israel med dette formelt endte den fysiske okkupasjon av Gaza siden 1967, beholdt landet i realiteten kontrollen over territoriet: Israel opprettholdt sin totale kontroll over luftrommet og kyststripen, og kontrollerte de viktigste grensepostene, og derved handelen.

Som et ledd i Israels konflikt med Hamas, som tiltok etter det palestinske valget i 2006, da Hamas fikk flertall og dannet regjering, stengte Israel langt på vei grensepostene. Også Egypt stengte grenseovergangen ved Rafah, hvilket førte til at Gaza ble isolert, og i stor utstrekning var prisgitt smugling av varer gjennom tunneler fra Egypt.

Israelske angrep

Siden den israelske uttrekningen i 2005 har det vært en langvarig spent situasjon mellom de palestinske myndighetene på Gaza og Israel.

Den israelske – og egyptiske – politikken med stengte grenser har påført både de palestinske myndighetene og sivilbefolkningen omfattende lidelser. Under et angrep i 2006 bombet og ødela Israel eksempelvis en kraftstasjon som sto for halvparten av elektrisitetsforsyningen på Gaza; mangel på strøm ble deretter et alvorlig problem.

På grunn av blokaden ble det blant annet fra FN framholdt at Israel, i henhold til folkeretten, fortsatt har ansvar for området som en okkupasjonsmakt. Blokaden ble internasjonalt fordømt som en kollektiv avstraffelse av hele områdets befolkning, i strid med folkeretten.

Israel vedtok i september 2007 å gi Gaza status som fiendtlig område, for slik å kunne begrunne sanksjoner, noe som av Hamas ble oppfattet som en krigserklæring. Målet var ifølge Israel å svekke Hamas, men de følger blokaden fikk for hele befolkningen førte snarere til større oppslutning om Hamas og økt fiendskap mot Israel på Gaza.

Israel har iverksatt en rekke militære operasjoner mot Gaza siden uttrekningen i 2005, og særlig etter at Hamas tok full kontroll over området i 2007. Blant de største operasjonene er:

Operation Warm Winter: I februar 2008 gjennomførte Israel operasjonen ‘Warm Winter’ i den nordlige del av Gaza, som svar på rakettbeskytning fra Hamas, som i en tid var blitt besvart av Israel.

Konflikten ble trappet opp, og over 100 palestinere ble drept under operasjonen, som også søkte å ta livet av statsminister Ismail Haniyeh. Under ‘Warm Winter’ tok Hamas for første gang i bruk Grad-raketten, som rammet mål i Ashkelon.

Operation Cast Lead: Den 27. desember 2008 gikk Israel til fullt militært angrep på Gaza, for å svekke Hamas og dets evne til å angripe Israel. Operasjon ‘Cast Lead’ ble innledet med omfattende bombing fra luften, støttet av beskytning fra luft og sjø, forsterket av en bakkeinvasjon fra 3. januar 2009. Hamas viste sin styrke ved å fortsette å avfyre raketter inn i Israel. Den 18. januar erklærte både Hamas og Israel ensidige våpenhviler, men ingen felles avtale, og Israel fullførte tilbaketrekkingen den 21. januar. I løpet av konflikten hadde 1391 palestinere blitt drept og 13 israelere.

Spesialrapportøren fra FNs Menneskerettighetsråd (UNHRC) la i mars 2009 fram en rapport med vidtrekkende kritikk av Israels operasjon i Gaza, som ble karakterisert som en krigsforbrytelse. Rapporten ble imøtegått av Israel.

Operation Pillar of Cloud: En ny opptrapping fant sted i november 2012, da Israel likviderte lederen for den militære delen av Hamas, Ahmed Jabari. Attentatet innledet operasjonen ‘Pillar of Cloud', som fortsatte med bombing av mål på Gaza – framfor alt for å ødelegge Hamas’ lagre av Fajr-missiler. Aksjonen kom som følge av en intensivering av palestinske beskytninger mot Israel, som ble møtt av israelske angrep. Israel begrenset skadene ved utplassering av sitt nye luftforsvarssystem, Iron Dome.

I løpet av operasjonens første dager skjøt Hamas missiler både mot Tel Aviv og Jerusalem, mens Israel trappet opp bombingen av Gaza, og mobiliserte reservister for en mulig bakkeoperasjon.

Samtidig ble tidligere kontakt mellom partene, med tanke på våpenhvile, videreført med Egypt som mellomledd og aktivt amerikansk diplomati. Etter en ukes kamphandlinger ble det 21. november inngått en våpenhvile mellom Israel og Hamas. I løpet av konflikten hadde ca. 100 palestinere blitt drept og 2 israelere.

Operation Protective Edge: 8. juli 2014 gikk Israel til en ny militær aksjon rettet mot Hamas og andre islamistiske grupper i operasjonen ‘Protective Edge’, innledet med luftangrep og artilleri, samt beskytning fra marinefartøyer. Operasjonen var, sett fra israelsk side, et svar på rakettbeskytning fra Gaza.

Mens de palestinske angrepene førte til begrensede – og vesentlig materielle – skader, ble det meldt om 168 drepte palestinere i løpet av operasjonens første fem dager. Deretter ble operasjonen trappet opp – fra natt til 18. juli – ved bruk av bakkestyrker.

En ny våpenhvile ble inngått 26. august 2104. Rundt 2200 mennesker var da blitt drept i løpet av operasjonen.

Konfliktens konsekvenser

Et særlig forhold ved krigføringen i Gaza er at sivile knapt har hatt noe sted å flykte til, ettersom hele territoriet i praksis har vært lukket. Det har heller ikke vært egnede rom å søke tilflukt i. Mange har derfor valg å bli i sine hjem til tross for kamphandlinger og advarsler, og en stor andel av de drepte og sårede fra de gjentatte konfrontasjonene har vært sivile.

De gjentatte militære aksjonene mot Gaza har påført området store materielle ødeleggelser og økonomiske tap. Det siste er forsterket av den vedvarende blokaden, som har vanskeliggjort innførsel av nødvendige varer, og eksport av varer som har kunnet gi inntekter. Det har derfor vært svært vanskelig å bygge opp igjen bygninger mellom hver krig.

Mens Gaza på slutten av 1990-årene opplevde flere positive økonomiske utviklingstrekk, blant annet som følge av oppbyggingen av den palestinske selvstyreadministrasjonen, ble situasjonen vesentlig forverret etter 2005. Dette var vesentlig som følge av tiltagende israelsk kontroll, og en nær full blokade fra 2007.

Den økonomiske utviklingen og de sosiale forholdene forverret seg i 2007–08, og med Israels invasjon ved nyttår 2008/09. Omfattende materielle ødeleggelser bidro blant annet til økt arbeidsledighet etter at fabrikker, så vel som infrastruktur og jordbruksområder, ble ødelagt av de israelske styrkene.

Gazas økonomi har vært sterkt avhengig av Israel, som er desidert største handelspartner, og et viktig arbeidsmarked. Den strenge israelske kontrollen fra 2002, og ytterligere fra 2007, har hatt sterk negativ økonomisk betydning for Gaza. Situasjonen har utviklet seg til en humanitær krise. Ifølge FN lever 53 prosent av Gazas befolkning under fattigdomsgrensen.

I utgangspunktet er de sosiale forholdene for en stor del av Gazas innbyggere alvorlig; området er tett befolket med begrenset næringsvirksomhet, og over to tredeler av befolkningen på vel 1,9 millioner er registrert som flyktninger; i alt omtrent 1,4 millioner.

Over en halv million av disse er bosatt i åtte flyktningleire, og langt på vei avhengig av hjelp fra FN. 75 prosent av befolkningen er avhengig av utenlandsk hjelp (2019). Arbeidsledigheten er anslått til over 50 prosent, og over 70 prosent for de under 30. Som følge av blokaden og krigføringen er så godt som hele Gazas industrisektor ute av drift.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Johan Fredric Key Berntsen

Hei. Satt å leste denne gode artikkelen. Men ble overrasket over at det slås fast at palestinere ble drept når Israel angrep Gaza i 1955. Alle militære og historiske kilder forteller at det var den egyptiske hæren sine utposter som ble ble angrepet, og at det var 39 egyptiske soldater som døde under krigshandlingene. Ville bare rette opp det. Ellers en god artikkel.

svarte Dag Leraand

Takk for tilbakemelding og helt korrekt påpeking av feilen: Det skal selvsagt være 39 egyptiske soldater (eller, ifølge noen kilder, 38) - samtidig som det faktisk også ble rapportert om to palestinske omkomne under trefningen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg