Palestinas historie

Jerusalem på begynnelsen av 1900-tallet

American Colony Photography Department. Falt i det fri (Public domain)

I perioden 636 til 1948 har området som dekkes av dagens Palestina vært underlagt en lang rekke styrer. Fra 630-tallet var området undelagt en serie med arabiske og islamske styresett, med korsfarertiden (1099-1291) som et unntak. Etter dette var området underlagt mamlukkene og deretter Det osmanske riket før det ble et britisk mandat etter første verdenskrig.

Etter Muhammeds død i 632 fortsatte de første kalifene (arabisk, «etterfølgere») å erobre det tidligere Perserriket og de bysantinsk-kontrollerte områdene i Midtøsten, herunder Palestina. Da området var svekket og folk misfornøyde med de fjerne herskerne i Bysants som bare var interessert i skatter og avgifter, skjedde erobringen hurtig. I 633 tok araberne over det sørlige Palestina og deler av Mesopotamia. I 636 vant de en overlegen seier over den bysantinske hæren ved Jarmuk-elven (mellom Syria og Jordan) og kunne sikre seg Palestina og Syria. Jerusalem falt i 638, Caesarea i 640 og Ashkelon i 641.

Viktige endringer i Palestinas politiske, sosiale, kulturelle og religiøse historie fant sted under omayyadene (661–750) som hadde sitt hovedsete i Damaskus. Den økonomiske fremgangen var særlig synlig i Jerusalem som ble administrativt hovedsete og blomstret under kalifatet. Al-Aqsa-moskeen ble bygd, og den imponerende Klippemoskeen oppført 691–692. Her kommer den gryende islamske kunst, særlig bruken av arabisk kalligrafi, til uttrykk. Senere ble byen Ramla, på grensen mellom Judafjellene og kystsletten, bygd i årene 712–715, tatt i bruk som hovedstad.

Under abbasidedynastiet (750–1258), det islamske verdensrikets storhetstid, ble tyngdepunktet flyttet østover til Mesopotamia, og en ny hovedstad ble grunnlagt i Bagdad.

Flyttingen av kalifatet fra Damaskus førte til at Syria og Palestina befant seg i utkanten av det islamske riket. Økonomien gikk sterkt tilbake og byggevirksomheten avtok. Et jordskjelv i 747 synes å ha forårsaket store ødeleggelser. Stagnasjonen bekreftes av at det er få arkeologiske rester fra perioden. Spredte, beskjedne funn er blant annet gjort i Abu Ghosh, Ashkelon, Caesarea og Ramla.

Også abbasidene hadde store problemer med å holde riket sammen. Formelt var abbasidedynastiet det herskende i den islamske verden helt frem til 1258, men større og større deler av riket gikk etter hvert i oppløsning. Problemene var mange. De tyrkisk-muslimske seldsjukker fra det indre Asia trengte inn og overtok makten blant annet i Syria og Palestina på slutten av 1000- og begynnelsen av 1100-tallet. Etter hvert ble Syria og Palestina en slagmark i striden om makten mellom de egyptiske fatimider og herskerne i Bagdad. Alt dette gjorde det mulig for korsfarerne å etablere seg.

15. juli 1099 erobret korsfarerne Jerusalem og gjorde byen til hovedstad i sitt nye kongerike. Bildet viser den første herskeren Gotfred (med krone) som erobrer borgen rundt byen.

Erobringen av Jerusalem av Ukjent kunstner. Falt i det fri (Public domain)

Saladin gjenerobret Jerusalem i 1187, etter 80 år med kristen okkupasjon, og de neste årene underla han resten av Palestina muslimsk kontroll.

Saladin av .. Falt i det fri (Public domain)

Korsfarerne, anført av Gotfred av Bouillon, nådde kysten av Palestina i 1099, og Jerusalem falt samme år. 1. juledag 1100 ble Balduin kronet til konge av Jerusalem. I 1107 trengte han inn i Østjordanlandet, undertvang seg seldsjukkene og lot bygge festninger ved Sjobak og nær Akaba. Etter en blodig og brutal krigføring var hele Palestina under korsfarernes kontroll 1110. Viktige byer var Kerak, der en stor korsfarerborg ble oppført 1142, Akko, Caesarea og Nimrod. Palestina ble organisert i fire korsfarerriker etter mønster av europeiske føydalstater: Edessa, Tripoli, Antiokia og kongedømmet Jerusalem. Korsfarernes reelle makt ble brutt da Saladin erobret Jerusalem i 1187. Likevel holdt flere festninger fortsatt stand; den siste befestede byen, Akko, falt først i 1291.

Etter Saladins død i 1193 ble makten delt mellom hans etterfølgere, og riket ble svekket. Under de egyptiske ayyubidenes styre (1171–1250) fikk det islamske riket igjen kontroll over Palestina. Korsfarerne ble holdt i sjakk, og for å hindre at de skulle sette seg fast på ny, foretok ayyubidene systematiske ødeleggelser av byene langs kysten.

Ved midten av 1200-tallet utvidet de egyptiske mamelukkene sitt område fra Egypt til også å omfatte Palestina og Syria. De klarte å sette en stopper for mongolinvasjoner fra det indre Asia, som gjennom et par hundreår skapte store problemer. Det var likeledes mamelukkene som fikk korsfarerne i Palestina endelig fjernet.

Mamelukkene etterlot seg byplanlegging og monumentalbygg over hele Palestina, blant annet i Abu Gosh, Gaza og Jerusalem. Badeanleggene i gamlebyen i Jerusalem stammer fra denne tiden. Da de tyrkiske osmaner i 1453 erobret Konstantinopel (som fikk navnet Istanbul), betydde dette slutten på det 1000 år gamle bysantinske riket. I 1516 ble Syria og Palestina innlemmet i det nye imperiet. Den osmanske sultan Süleyman gjenoppbygde Jerusalems murer, og en omfattende byggevirksomhet fant sted (offentlige bygninger, vannanlegg). Fra denne tiden stammer det muslimske bypreget som er bevart i Jerusalem like til våre dager.

Under de egyptiske mamelukkenene opplevde Palestina i 14. århundre en oppgangstid, særlig i Jerusalem, hvor store utbygginger fant sted. Selv om mongolerne ikke kom så langt vest, ble også Palestina skadelidende av invasjonen østfra, ikke minst økonomisk. Med den tyrkiske fremmarsjen i Vest-Asia, endte mamelukkenes storhetstid, og etter slaget ved Marj Dabiq, i 1516, ble Syria og Palestina innlemmet i det nye, osmanske riket – for de neste fire hundre år. Allerede under mamelukkene var Palestina styrt østfra, underlagt Damaskus. Dette fortsatte under osmanerne, da Palestina var del av den osmanske provinsen (vilayat) Damaskus, styrt sammen med det senere Syria, inkludert Libanon, for deretter å bli styrt fra Saida, så Akko og igjen Damaskus.

Som følge av en ny administrativ lov fra 1864, ble Palestina delt i tre: Nablus og Akko ble to av fem distrikter (sanjaq) i provinsen Beirut, mens Jerusalem ble et autonomt distrikt underlagt Istanbul fra 1871. Til distriktet Jerusalem hørte underdistriktene Jaffa, Hebron, Gaza og Beersheba, og selvstyret til sanjaq Jerusalem er ansett som ett mulig startpunkt for det moderne Palestinas historie. Som geografisk avgrenset område var Palestina uklart definert så sent som i 19. århundre, og først med det britiske mandatet, da de sørlige og nordlige provinser ble slått sammen under ett styre (1918), og det nordlige Galilea overdratt fra det fransk-kontrollerte Syria 1919, ble de moderne grensene trukket og Palestina ble institusjonalisert som navn.

Det osmanske styret innebar både oppgangstid og nedgangsperioder for Palestina, men en betydelig grad av stabilitet. Som andre deler av det osmanske riket ble Palestina styrt indirekte gjennom lokale guvernører, og en av dem – Ahmad al-Jazzar – søkte både osmansk og britisk hjelp for å forsvare Akko mot Napoleons invasjonsforsøk i 1799. Den egyptiske visekongen Muhammad Ali søkte å utvide sin makt på bekostning av Istanbul, og okkuperte Palestina og Syria fra 1831 til 1840. Reelt løsrevet fra det osmanske riket gjennomgikk Palestina, under mamelukkene, en administrativ modernisering, og landet ble åpnet for innflytelse utenfra, blant annet for kristne misjonærer.

Sterk sentralisering, høyt skattetrykk og tvungen verneplikt medvirket til en oppstand, og støttet av Storbritannia, Østerrike og Russland tok osmanerne Palestina tilbake. Moderniseringen fortsatte, og frem mot midten av 1880-tallet ble en ny politisk og sosial virkelighet skapt – i en reformprosess kjent som tanzimat. Denne innebar en svekkelse av den osmanske innflytelsen i Palestina, og en fremvekst av europeiske interesser, som etter Krimkrigen fikk større adgang til Midtøsten, blant annet med rett til å kjøpe landeiendom. Derved, og med direkte handel, ble Palestina knyttet nærmere til Europa og til europeisk økonomi, hvilket også bidro til palestinsk identitet, uavhengig av Beirut eller Damaskus.

Europeiske diplomater etablerte seg og flere vestlige kolonier ble opprettet, blant annet American Colony (1881) og flere tyske kolonier, blant annet som følge av den tyrkisk-tyske militære allianse på 1890-tallet. Denne prosessen ble ytterligere forsterket under det britiske mandatstyret etter første verdenskrig. Samtidig ble tilknytning til det osmanske riket forsterket ved at utsendinger fra Palestina møtte i parlamentet i Istanbul fra 1877. Dette, og den fortsatte moderniseringsprosessen, hadde betydelig innvirkning på utviklingen av arabisk nasjonalisme, blant annet gjennom en urban elite, hvor særlig noen familier styrket sin innflytelse. Den tiltagende jødiske innvandringen – og begynnende koloniseringen – av Palestina mot slutten av 19. århundre bidro også til økt arabisk selvbevissthet.

Den demografiske sammensettingen endret seg vesentlig fra andre halvdel av 1800-tallet, og særlig den jødiske innvandringen bidro sterkt til Palestinas historiske utvikling og den politiske situasjon i moderne tid. Allerede på 1500- og 1600-tallet bosatte en del jøder, vesentlig fra det sørlige Europa, seg i Palestina; mange av dem flyktninger fra inkvisisjonen. Den moderne organiserte jødiske innvandringen til Palestina startet med den første innvandringsbølge, den såkalte aliyah, 1882–1903. Etter den femte aliyah (1929-39) var den jødiske befolkningen kommet opp i cirka 450 000, mot cirka 85 000 ved utbruddet av første verdenskrig, da samlet folketall var cirka 690 000, hvorav rundt 535 000 muslimer og 70 000 kristne. Etter andre verdenskrig – og enda mer etter etableringen av Israel i 1948 – skjøt innvandringen ny fart.

Men en økende antisemittisme i Europa vokste sionismen fram som svaret for mange av Europas jøder. Denne ideologiske og organisatoriske fremveksten av sionisme i Europa medførte at Palestina ble utpekt som det jødiske nasjonalhjem, og innvandringen ble organisert som en avgjørende del av det sionistiske prosjektet. Dermed ble denne i tiltagende grad en kolonisering av Palestina, først og fremst gjennom oppkjøp av land i denne perioden. Den jødiske kolonisering startet med innvandring av europeiske jøder, hvilket også bidro til å åpne Palestina for europeisk innflytelse, og forsterke tilknytningen til Europa.

Fram til 1920- og 1930-årene levde jøder og muslimer i hovedsak i fred, men gnisningene økte i takt med fremveksten av arabisk nasjonalisme og økt jødisk innvandring. Tidlig på 1900-tallet kom det til væpnet konfrontasjon mellom jødiske grupper – særlig mellom de innvandrende europeiske (ashkenazi) og de allerede etablerte (sefardi). Under tyrkisk styre skjedde det også en tilflytting av beduiner og bønder til Palestina fra nabolandene og fra Balkan.

Da det osmanske riket sluttet seg til Østerrike-Ungarn i den første verdenskrig, 1914, ble store tyrkiske styrker sendt til Palestina. Deres nærvær krevde store ressurser, som førte til utarming av landet og undertrykking av folket. De tyrkiske troppene ble fordrevet da britiske styrker inntok Palestina 1917–1918, og landet ble okkupert av Storbritannia.

Palestina spilte en viktig rolle i de alliertes krigføring under krigen, blant annet som forsyningsbase. Forut for erobringen hadde de europeiske stormaktene, med sine rivaliserende interesser i Palestina, allerede lagt planer for regionens fremtid, helt uten palestinsk deltakelse i drøftingene. Den hemmelige Sykes-Picot-avtalen fra 1916 delte regionen i én britisk og én fransk interessesfære, med Palestina under britisk kontroll. Avtalen, og de påfølgende mandatene fra Folkeforbundet, la til grunn at de nye statsdannelsene som ble skapt skulle få selvstendighet. Så skjedde etter den førte verdenskrig, men ikke for hele Palestina – til tross for at Henry McMahon, britisk høykommissær i Egypt, gjennom korrespondanse med sharif Hussein, leder av hashemitt-klanen og emir av Mekka, i 1915–1916, indirekte lovet arabisk selvstyre i Palestina – som motytelse mot arabisk støtte i krigen med tyrkerne. Som følge av denne forståelsen sto hashemittene, blant annet sammen med T.E. Lawrence – den legendariske «Lawrence of Arabia» – bak et arabisk opprør mot tyrkerne 1916, og arabiske styrker deltok i den britiske kampanjen for å erobre Palestina.

Etter fredsslutningen i 1920 ble imidlertid bare Hijaz gitt selvstyre, de øvrige arabiske territoriene ble delt mellom Frankrike og Storbritannia. Palestina ble et britisk mandatområde. Hovedårsaken til dette var at Storbritannia, gjennom Balfourerklæringen av 1917 hadde lovet sionistene å støtte deres arbeid for å skape såkalt nasjonalhjem for det jødiske folk i Palestina – såfremt det ikke var i strid med interessene til den lokale befolkning. Storbritannia beholdt derfor direkte kontroll over Palestina. Dermed falt også hashemittenes bestrebelser på å etablere en arabisk stat i Palestina, innenfor en føderal syrisk stat, sammen. Derved fortsatte den jødiske koloniseringen av Palestina – og endringen av landets karakter. Mangel på demokratiske valg i Palestina bidro til å svekke oppfatningen av Palestina som et arabisk land, hvilket det demografisk og kulturelt sett var, selv om det i visse områder fantes en tetthet av ikke-arabiske folk, slik som armenerne.

Folkeforbundet stadfestet 1922 Palestina som britisk mandatområde, hvilket formelt trådte i kraft 29. september 1923. Britene gjorde arabisk til offisielt språk, noe som bidro til fremveksten av en palestinsk nasjonal identitet. Dette ble ytterligere forsterket av den voksende jødiske innvandringen og koloniseringen.

Det arabiske samfunnet i Palestina var i liten grad organisert, og fremtredende familier hadde en ledende rolle, fremfor alt al-Husseini og Nashashibi. Umiddelbart etter krigen støttet førstnevnte et Stor-Syria som omfattet Palestina. Basert blant annet på vedtak fra den første Palestina-arabiske konferanse i 1919 ble et kongedømme med palestinsk deltakelse etablert i Damaskus 1920. Dette stred med den franske mandatmaktens interesser og den nye staten ble slått ned av Frankrike.

Palestinerne etablerte under en kongress i Haifa i 1920 en komité – Arab Executive – som blant annet opptrådte som deres representant overfor de britiske mandatmyndighetene. Den ble aldri anerkjent av britene, og den ble oppløst 1934.

Palestinske ledere pekte samtidig på den fare de anså sionismen representerte for den arabiske befolkning, både i form av det jødiske samfunnets vekst og dets sterke organisering.

Sionismens fremvekst i Palestina ble tidlig et felles arabisk anliggende; en muslimsk kongress i Jerusalem i 1931, med deltakelse fra 22 land, advarte mot utviklingen. Det jødiske samfunnet – yishuv – ble mer og mer som en selvstyrt enhet, med moderne institusjoner, inklusive økonomiske og militære, med tanke på å opprette en egen stat; jødene hadde gjennom Jewish Agency langt på vei en egen regjeringsstruktur.

Etter San Remo-konferansen erstattet britene sin militære administrasjon med en sivil, og en ledelse som fulgte opp Balfour-erklæringen. Derved ble det adgang til økt jødisk innvandring. Samtidig ble det understreket at det måtte tas skritt for å sikre at «rettighetene og posisjonene til andre deler av befolkningen ikke tar skade». Britene forente ikke disse to målsetningene, og for både arabere og sionister fremsto kontrollen med land, og dermed omfanget av jødisk innvandring, som avgjørende for Palestinas fremtid.

Fra 1920 kom det til konflikt mellom den jødiske minoriteten og den arabiske majoriteten; de alvorligste i 1921 og 1929, dernest 1933 og 1935. Etter til dels lav jødisk innvandring på 1920-tallet, økte den som følge av nazistenes fremmarsj i Europa i 1930-årene. Allerede i 1936 utgjorde jødene en tredel av Palestinas befolkning på rundt 400 000.

På 1930-tallet ble flere arabiske partier stiftet, med National Defence Party kontrollert av Nashashibi-familien og Palestine Arab Party av Husseini-familien blant de fremste. Splittelsen mellom flere partier bidro til å svekke den arabiske opposisjonen, men partiene gikk 1935 sammen i et krav om at jødisk immigrasjon måtte stanse, landoverføringer forbys og demokratiske institusjoner opprettes.

Mandatadministrasjonens forslag om etablering av et styringsråd med arabisk flertall ble akseptert av araberne, men avvist av sionistene – og forkastet av den britiske regjering. Sammen med forverrede sosiale kår for den arabiske befolkningen, førte den jødiske innvandringen og den britiske avvisningen av arabernes politiske krav til arabisk opprør fra 1936 til 1939. Det var en sterk nasjonal manifestasjon med streiker og militante aksjoner, inkludert angrep både på briter og jøder. Dette førte til at Storbritannia sendte forsterkninger på 20 000 soldater til Palestina, og at sionistene per 1939 hadde bygd opp sin militære struktur til rundt 15 000 soldater.

Opprøret samlet de arabiske partiene i Arab High Committee, ledet av muftien av Jerusalem, Amin al-Husseini, som til 1937 også ledet Supreme Muslim Council. Disse var de palestinske arabernes fremste nasjonale politiske organer i mandatperioden.

Den tiltagende sionistiske kolonisering – i den reelt sett britiske kolonien Palestina – var før andre verdenskrig basert på kjøp av jord og etablering av jødisk bosetting. Arabiske jordeiere, hvorav mange bodde i utlandet, solgte jord, og muliggjorde oppbygging av blant annet kibbutzer som var en viktig del av koloniseringen, både for å sikre territorium og å etablere militære befestninger.

Både denne utviklingen, og det britiske styrets neglisjering av landsbygda, førte til sosial utarming særlig av den arabiske bondestanden – og til en politisk bevisstgjøring, først og fremst av den arabiske urbane eliten. Derved vokste også en palestinsk nasjonal bevissthet fram, som grunnlag for politisk motstand mot den sionistiske koloniseringen. En arabisk delegasjon besøkte Storbritannia 1921, med krav om at Balfour-erklæringen ble satt til side, og at en nasjonal regjeringen og et demokratisk valgt parlament ble opprettet. Den arabiske opposisjonen førte til at Storbritannia i 1922 erklærte at ikke hele Palestina skulle omdannes til et jødisk nasjonalhjem, men at et slikt skulle finnes innenfor landets grenser; med andre ord en deling av Palestina i en arabiske og en jødisk del. Et britisk forslag om et råd som reflekterte det arabiske flertallet ble avvist av den arabiske ledelsen i 1923.

Motsetningene mellom de to ledende familiene al-Husseini og Nashashibi sto i veien for etablering av en samlet, effektiv arabisk ledelse i Palestina, men den nasjonale bevegelsen ble styrket som følge av opprøret 1936. Dette medførte også at Storbritannia gransket forholdene i Palestina. Peel-kommisjonen rapporterte i 1937 at opprøret skyldtes arabernes ønske om selvstendighet og frykt for et jødisk nasjonalhjem. Den fastslo at britenes forpliktelser overfor arabere og jøder var uforenlige, anbefalte mandatområdet delt – og dermed en jødisk stat opprettet innenfor 20 prosent av området, med fordrivelse av den arabiske befolkning fra den delen av Palestina som konsekvens. Resten av mandatområdet ble foreslått lagt til Transjordan, med unntak av 10 prosent – inklusiv Jerusalem og Betlehem – som skulle forbli under britisk kontroll.

Dette førte til en opptrapping av motstanden mot det britiske styret i 1937 og 1938. Med utviklingen i Europa, så ikke Storbritannia seg tjent med fortsatt konflikt i Palestina, og Woodhead-kommisjonen gikk 1938 mot Peel-kommisjonens anbefalinger, men åpnet for en jødisk stat på 10 prosent av territoriet. Den britiske regjering kom deretter fram til at det var uhensiktsmessig å dele landet, og utga 1939 en rapport som slo fast at det jødiske nasjonalhjem skulle opprettes innenfor en selvstendig palestinsk stat. Det satte videre en øvre grense for jødisk innvandring; 75 000 de neste fem år, deretter skulle tallet fastsettes etter arabisk samtykke.

Etableringen av den palestinske staten skulle vurderes i løpet av en tiårsperiode. Forslaget ble forkastet både av den arabiske og den jødiske folkegruppen, og sionistisk milits trappet opp sin aktivitet mot mandatstyret. Utviklingen på 1930-tallet tydeliggjorde at de lokale aktørene i Palestina ikke var tre religiøse grupper (muslimer, jøder og kristne), men to nasjonale bevegelser – den sionistiske og den palestinsk-arabiske.

Ved utbruddet av den andre verdenskrig var sionistene derfor i konflikt med britene, fordi Storbritannias tidligere løfter var ansett for brutt. Sionistene besluttet likevel å kjempe sammen med britene, selv om ytterliggående grupper fortsatt rettet militære angrep mot britiske representanter i Palestina. En sionistkonferanse holdt i New York i 1942, krevde ubegrenset innvandring, en jødisk armé og opprettelsen av Palestina som et jødisk samvelde. Amin al-Husseini valgte, på grunn av den britisk-sionistiske alliansen, å oppfordre araberne til å støtte aksemaktene, men vant liten oppslutning om sin pro-tyske holdning. Tvert imot sluttet cirka 23 000 arabere seg til de britiske styrkene, særlig gjennom Arab Legion – slik cirka 27 000 jøder også gjorde, mange i Jewish Brigade.

Ved krigens slutt startet en omfattende og jødisk innvandring til Palestina. Etter press fra den palestinske delen av befolkningen forsøkte Storbritannia å legge sterke begrensninger på den jødiske innvandringen, som likevel ikke avtok. Samtidig som den jødiske andelen av befolkning økte, utviklet sionistene både sivile og militære organisasjoner. Flere av de militante sionistiske gruppene stod bak nye terroraksjoner, både mot arabiske og britiske mål i Palestina som ledd i kampen for en selvstendig jødisk stat. De arabiske stater tok også mer aktiv stilling til Palestina-spørsmålet, og Den arabiske liga (etablert i 1945) opprettet Arab Higher Committee for å fremme de palestinske araberes sak. Jødenes skjebne i Europa, med holocaust, bidro til økt press, blant annet fra USA, for større innvandring til Palestina.

Storbritannias hovedanliggende umiddelbart etter krigen var å sikre sine strategiske interesser i Midtøsten og Vest-Asia, hvilket innebar gode relasjoner med arabiske ledere – og motstand mot økt innvandring og opprettelse av en jødisk stat i Palestina. Samtidig som det britiske mandatstyret var utsatt for militær terror fra sionistiske grupper, var Storbritannia hardt økonomisk presset, og hadde behov for å redusere sine kostnader, blant annet til å holde cirka 80 000 soldater i Palestina.

Mot denne bakgrunn la Storbritannia Palestina-spørsmålet frem for FN i 1947, og gjorde det klart å ville si seg løst fra sitt mandatansvar den 14. mai 1948. De arabiske statene stilte krav om én arabisk stat i hele Palestina, men det hashemittiske regimet i Transjordan forhandlet i hemmelighet, og med britisk støtte, med Jewish Agency om en deling av mandatområdet mellom kongedømmet og en ny jødisk stat. Etter anbefaling fra sin egen kommisjon, United Nations Special Commission on Palestine (UNSCOP), vedtok FNs hovedforsamling den 29. november 1947 en delingsplan der det skulle dannes to stater i Palestina: én arabisk og én jødisk. Et mindretall stemte for én forent, demokratisk stat.

Planen ville delt Palestina i seks deler, tre hver til hver av folkegruppene; 53,5 prosent av arealet ville tilfalle den jødiske, 45,4 prosent den arabiske. Ifølge britiske oppgaver var innbyggertallet 1 897 000 i 1947; av disse 608 000 jøder. Et mindre område mellom Betlehem og Jerusalem skulle, i likhet med Jerusalem, stå under internasjonal kontroll (corpus separatum). Sionistene aksepterte beslutningen som grunnlag for etablering av sin jødiske stat – og som grunnlag for en eventuell senere territoriell ekspansjon. Palestinerne, støttet av den arabiske verden, motsatte seg en deling av mandatområdet – og derved å måtte gi fra seg store deler av sitt eget land. Umiddelbart etter FNs vedtak, kom det til sammenstøt mellom de to gruppene, som vedvarte til den første arabisk-israelske krigen i 1948. Frem mot mai 1948 ble de britiske styrkene trukket ut, med unntak av Arab Legion, som ble stående i området vest for Jordan-elven.

Den britiske tilbaketrekkingen i 1947–1948 skapte et politisk og sikkerhetsmessig vakuum, og medførte økte konfrontasjoner mellom sionister og palestinere. Begge sider hadde forberedte seg på militær konfrontasjon fra tidlig på 1930-tallet. Det første uttrykket for en arabisk uavhengighetskamp fant sted 1933, da Izz al-Din al-Qassam startet en geriljakrig nord i Palestina. Denne varte til han ble drept av britene 1935. Izz al-Din al-Qassam fikk senere navnet sitt knyttet til palestinernes kamp mot israelerne i Gaza og på Vestbredden i det 21. århundre.

Den arabiske siden forble dårligere organisert og utrustet enn den sionistiske, også etter at Den arabiske liga etablerte en styrke på cirka 3000–5000 frivillige, under navnet Arab Liberation Army, til støtte for palestinerne.

Sionistene iverksatte fra mars 1948 en militær kampanje for å sikre statsdannelsen, blant annet med å ta kontroll med installasjoner og posisjoner evakuert av britene, mens arabiske grupper søkte å bremse den sionistiske posisjoneringen. Situasjonen utviklet seg til borgerkrig, og fra april tok de sionistiske styrkene systematisk kontroll med arabiske landsbyer i den fremtidige israelske staten; noen ble ødelagt, andre ble inntatt – og innbyggerne fordrevet. Dermed startet en etnisk rensing i landsbyer og bykvartaler som var innenfor områder tiltenkt den jødiske staten under operasjonen kjent som Plan Dalet.

Sionistene tok i april-mai kontroll over Haifa og Jaffa. Den kanskje best kjente av disse aksjonene var angrepet på og massakren i den arabiske landsbyen Deir Yassin, i april 1948. Da britene evakuerte Palestina i mai, hadde om lag en tredel av den arabiske befolkningen i området foreslått lagt under den jødiske staten forlatt sine hjem, dels som følge av psykologisk krigføring fra sionistene. Den palestinske masseflukten ble ytterligere forsterket av den israelske statsdannelsen og krigen, i mai 1948.

FN-planen ble imidlertid aldri satt ut i livet. Ved det britiske mandatets utløp erklærte sionistledelsen den selvstendige staten Israel opprettet i de områder FN hadde tiltenkt den jødiske staten, 14. mai 1948 – samme dag som den siste britiske høykommissæren forlot Palestina. Som følge av krigen som brøt ut påfølgende dag, ble nye landområder innlemmet i Israel, som derved ble større enn hva FN hadde forutsatt. Ingen arabisk stat ble opprettet i Palestina.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. mai 2016 skrev Monika Toman

Hei,
Etter min mening er artikkelen tendensiøst anti-israelsk, og noen steder spekulativt. Jeg er lærer og anbefaler ofte elevene å bruke snl fremfor Wikipedia. Når det gjelder dette tema, kommer jeg klart til å anbefale Wikipedia til dem.
Med vennlig hilsen
Monika Toman

27. mai 2016 svarte Jørgen Jensehaugen

Hei,
har du noen konkrete eksempler som jeg kan vurdere og ta stilling til om burde endres?
Med vennlig hilsen
Jørgen Jensehaugen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.