Hammurabis lover risset inn på en stele, funnet i Susa i 1902. Relieffen øverst viser kong Hammurabi (til venstre) i bønn foran solguden Shamash. Originalen står i Louvre, Paris. En kopi finnes i Pergamonmuseet i Berlin.

Hammurabis lover av Bente Groth. CC BY NC SA 3.0

Codex Hammurabi, er betegnelsen på en lovsamling fra 1700-tallet fvt., som i følge tekstens innledning stammer fra kong Hammurabi av Babylon. Den mest fullstendige versjonen av Hammurabis lov er inngravert på en steinsøyle (stele) som ble funnet av franske arkeologer som rundt 1900 foretok utgravninger i den gamle byen Susa i det vestlige Persia (Iran). Man mener stelen ble bortført fra Babylon rundt 1200 fvt. Teksten er skrevet i kileskrift og på språket akkadisk og ordnet i kolonner på begge sider. Teksten omfatter rundt 4000 linjer og mer enn 8000 ord. Den ble oversatt til fransk samme år.

Søylen ble funnet delt i tre stykker, men ble satt sammen igjen og er nå cirka 2,25 meter høy. Noen av lovene var hugget bort allerede i tidlig tid, men det er funnet kopier av disse, skrevet på leirtavler. Man regner derfor at hele teksten er tilgjengelig. Selve innledningen, prologen, kan imidlertid være noe forskjellig på de forskjellige gamle kopiene. Søylen befinner seg i dag i Louvre i Paris, men kopier finnes blant annet i Pergamonmuseet i Berlin og i Nasjonalmuseet i Teheran. Leirtavler med deler av teksten finnes i flere museer, blant annet i Pennsylvania (USA) og i British Museum i London.

Søylens øverste del er smykket med et cirka 60 cm høy relieff. Relieffet viser kong Hammurabi som står foran den sittende sol- og visdomsguden Shamash. Shamash rekker ham en ring og en stav. Motivet er også kjent fra andre bilder fra det gamle Mesopotamia, og viser at kongen har fått sin makt av en guddom. Stelens tekst forteller imidlertid at Hammurabi ble tildelt ansvaret for å skape orden i samfunnet fra gudene Anu(m) og Enlil.

Teksten består av en innledning, en hoveddel som består av selve lovene (cirka 80 prosent av den samlede teksten), samt en lengre avslutning. Lovene, og de foreskrevne straffene, dekker nesten alle sider av et velordnet samfunn. Det fremgår at samfunnet var delt i tre klasser: Øverst var kongen, så kom de frie menn (awilum) så kom en avhengig mellomklasse (muskenum) så kom slavene (wardum). Straffene var avhengig av hvilken klasse partene tilhørte. 

Lovene omfatter offentlig rett, strafferett, eiendomsrett, plikter overfor samfunnet (som militærtjeneste) og familierett. Vi finner detaljerte lover rundt leie og utleie, lån og tilbakebetaling, inngåelse av kontrakter, erstatninger for forvoldt fysisk skade, men også bestemmelser av hvordan kirurger skal lønnes for sine tjenester. Familielovene inneholder detaljerte regler rundt arv, også til barn født av mannens slaver. Vi får også et innblikk i kvinnens stilling for mer enn tre tusen år siden. Det finnes både lover om hvordan mannen skal reagere når hans kone vil ut av hjemmet for å drive forretninger, nekter å fortesette samlivet (§ 141–142), eller har vært utro. Felles for mange av lovene er gjengjeldelsesprinsippet (talionsprinsippet), illustrert i paragrafene 196– 200, og som vi kjenner som «øye for øye, tann for tann» (2. Mosebok 21,24).

Lenge mente forskere at Hammurabis lov var den eldste lovkoden vi kjenner, men det er i dag enighet om at den bygger på den enda tidligere lover, som stammer fra Ur-Nammu, som regjerte sist på 2000-tallet fvt. Forskere er ikke enige om hvorvidt Hammurabis lover stammer fra midten av, eller fra hans senere regjeringstid. Man er heller ikke enige om hvorvidt disse lovene faktisk ble allment praktisert, eller om dette dreide seg om innføring av nye lover i storriket.

Det faktum at en del av lovene er svært like lover kjent fra 2. Mosebok, vakte både oppsikt og bestyrtelse da de først ble kjent. Inntil da hadde man kunnet hevde at de bibelske lovene var enestående. Oversettelse av mesopotamiske tekster førte blant annet til den såkalte Babel-bibel-striden i første del av 1900-tallet. I dag er det mer allment akseptert at bibelske lover og tradisjoner har røtter i tidligere kulturer.

  • The code of Hammurabi, i Pritchard, James B., (red.): Ancient Near Eastern Texts. Relating to the Old Testament (ANET). Princeton University press, 1969.
  • Hammurapis lover. Oversatt av Arvid A. Kapelrud. Johan Grundt Tanum. Oslo 1943.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.