Israelitt, opprinnelig en betegnelse på etterkommere av patriarken Jakob, som senere fikk navnet Israel (1. Mosebok 32, 27-28). Etter kong Salomos død, da riket ble delt i to, ble betegnelsen brukt om innbyggerne av Nordriket, Israel.

Da Nordriket gikk under i 722 fvt., og store deler av befolkningen ble fordrevet, ble det innbyggerne i Juda rike som preget historien fremover. Judeer (jøde) ble derfor en vanlig betegnelse på alle jøder. 

I jødisk liturgisk sammenheng er israelitt en fellesbetegnelse på alle jøder som ikke er levitter eller prester (kohen), og som derfor ikke omfattes av de restriksjoner og spesielle oppgaver som kun gjelder for medlemmer av disse to gruppene.

Innenfor moderne forskning brukes imidlertid betegnelsen israelitter og israelittisk når det dreier seg om tiden før eksilet i Babylon (586–538 fvt.), og jødedom og jøder når man omtaler tiden deretter. 

Betegnelsen israelitt ble tatt opp igjen i Vest-Europa og Norden på 1800-tallet pga. det nedsettende betydningsinnhold omverdenen ofte tilla ordet jøde. På 1900-tallet er jøde igjen blitt den vanlige betegnelse blant jøder, men ordet israelitt forekommer ofte, særlig i Frankrike, som konfesjonell betegnelse.  

Innbyggerne i den moderne staten Israel omtales som israelere. Denne betegnelsen markerer statsborgerskap og ikke religion eller etnisitet. Det finnes både kristne og muslimske israelere. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.