Amoritter, semittisk-talende folk i det gamle Midtøsten. Betegnelsen amoritter stammer fra Den hebraiske bibel/Det gamle testamente. Den akkadiske betegnelsen er amurrum (sumerisk mar.tu). Denne brukes på babylonske og assyrisske inskripsjoner.

I babylonske innskrifter kalles hele Syria/Palestina for «amorittenes land». 

Man går ut fra at de tidlige amorittene levde som småfenomader eller halvnomader i det nordøstlige Syria allerede i siste delen av steinalderen, som i Midtøsten var fra ca. 4000 til ca. 3300 fvt. 

Første gang vi hører om amorittene i skriftlige kilder er i forbindelse med den akkadiske kongen Naram Sins (ca. 2254–2218 fvt.) kamp mot halvnomadiske stammer som forsøkte å trenge inn i Mesopotamia. Etter hvert skal de innvandrende amorittene ha deltatt i lokale stridigheter, og etter hvert fikk de feste i flere byer, som Ebla, Karkemish og Aleppo. Det viktigste vitnesbyrd om deres store makt og innflytelse er høykulturen i Mari.

De amorittiske byene hadde murer, palasser og templer. Økonomien var en blandingsøkonomi med høyproduktive jordbrukslandsbyer kombinert med husdyrhold. Amorittene hadde også handelsforbindelser med mange land i området. 

Under de akkadiske kongene (ca. 2390–2200 fvt.) i Mesopotamia ble mange av byene i Syria ødelagt, men mange amoritter hadde allerede bosatt seg i sentrale deler av Mesopotamia. Her grunnla de flere nye kongedynastier. Etter hvert tok amorittiske konger makten i Babylon. Den mest kjente er kong Hammurabi. Den gammelbabylonske perioden mellom ca. 2000–1550 fvt. kalles derfor ofte amorittisk tid. 

I løpet av senbronsealderen gikk den opprinnelige amorittiske befolkningen helt opp i lokalbefolkningen i Mesopotamia, og det amorittiske språket, som var vest-semittisk, ble etter hvert erstattet med akkadisk. Amorittisk ble aldri et skriftspråk.

I Syria kom amorittene under overherredømme av det hurrittiske Mitanni-riket på 1500-tallet fvt. Langs kysten, mellom Ugarit og Byblos, hadde de likevel en viss selvstendighet i et område kallt Amurru. Både hettittene og egypterne hadde  overherredømme over Amurru i perioder. Amurru skal ha opphørt å eksistere forbindelse med de såkalte sjøfolkenes (havfolkenes) strandhugg og senere bosetning langs kystene av Syria og Kanaan

Den religiøse og kulturelle innflytelsen fra amorittene er langt større enn tidligere antatt, blant annet kan de kjente vestsemittiske guder Dagan (Dagon), Hadad (Adad) og Anat har et amorittisk opphav. Vi har ingen tekster på amorittisk, men språket er belagt i et stort navnemateriale. 

Amorittene, deres bakgrunn og bosetningsmønster har også vært av stor interesse for bibelforskere. Bibeltekstene nevner amortittene mer enn 80 ganger, og i mange sammenhenger. I  1. Mosebok  10,16 hevdes det for eksempel at amorittene var etterkommere av Kanaan, en av Kams sønner. I mange bibeltekster brukes også amoritter som en betegnelse på den kanaaneiske befolkningen generelt. De fremstilles gjennomgående som israelittenes fiender. Det gis et inntrykk av at amorittene var bosatte i fjellandet på begge sider av Dødehavet (5. Mosebok 1,7 og 3,8). Innenfor den retningen av bibelvitenskapen som mener at patriark -fortellingene handler om historiske personer og hendelser, har det vært vanlig å hevde at Abraham og hans familie kan nedstamme fra amorittene. Man har blant annet pekt på at flere israelittiske navn og skikker kan ha sitt opphav blant amorittene. Andre har andre forklaringer på israelittenes bakgrunn. Det hersker fremdeles ingen enighet om disse spørsmålene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.