Marduk, tegnet fra et sylindefrsegl.
Tegning etter relieff fra ca. 1099–1082 fvt.
Marduk, tegnet fra et sylindefrsegl.
Av .

Akitu-festen var en religiøs fest i det gamle Mesopotamia. Opprinnelig var akitu-festen en sumerisk tempelfest, á-ki-ti, som ble feiret to ganger i året i 3. og 2. årtusen fvt. for å markere begynnelsen og slutten på landbruksåret, nærmere bestemt såing og høsting av kornsorten bygg. Navnet ble brukt både om selve festen og om tempelet der festen ble feiret. Akitufesten ble feiret, i ulik form, i mer enn to tusen år, og er derfor av stor interesse for religionsvitenskapen.

Vi vet ikke mye om ritualene fra den tidlige tiden, bortsett fra at den ble feiret uavhengig av den sumeriske nyårsfesten, som den senere ble slått sammen med. Ved nyårsfesten var den viktigste riten det hellige bryllupet (gresk hieros gamos) mellom gud og gudinne (Dumuzi og Inanna), eventuelt deres jordiske stedfortredere, som skulle sikre fruktbarheten. Senere skal de levende personene være blitt erstattet av gudestatuer.

Senere ble akitu-festen overtatt av babylonerne, og slått sammen med nyårsfesten. Den ble feiret én gang i året, i måneden nisan (nisannu), mars/april. Festen ble nå kalt akitu. Det er usikkert om denne akitu-festen omfattet et hellig bryllup, ingen ritualtekst kan bekrefte at et slikt rituale var en del av festen. Det er imidlertid kjent at Marduks hovedtempel, Esagila, inneholdt et såkalt brudekammer. Akitu-fester ble også feiret i andre byer og områder i Mesopotamia, og senere også i Syria.

Akitu-festen i Babylon

Relieff av Etemenanki, et av templene i Esagila-komplekset.
Relieff av Etemenanki, et av templene i Esagila-komplekset.
Av .

Den akitu-festen vi kjenner best er den formen som ble feiret i Babylon, men ritualene fra den babylonske festen er også bare delvis kjent. Den mest sammenhengende teksten stammer fra selevkidisk tid (rundt 300-tallet fvt.), men kan være basert på langt eldre tekster. Denne kileskriftteksten beskriver festens først 2-5 dager. Forskere har forsøkt å rekonstruere flere deler av festen, hovedsakelig basert på tekstfragmeneter fra første årtusen fvt. Det hersker likevel mange uklarheter.

Festen i Babylon varte i tolv dager og besto av flere deler. Hovedaktørene var Babylons hovedgud Marduk (som på denne tiden gjerne ble kalt Bel), dennes sønn Nabu, og kongen. Men også kongens hustru, Sarpanitu, blir tilbedt og oppfordret til å hjelpe både kongen og befolkningen. Ritualene fant sted i Marduks hovedtempel, Esagila, og i «akitu-huset» utenfor byen. Men kongen besøkte også Nabus tempel i byen Borsippa. Prestene, og særlig øverstepresten, hadde også viktige roller.

Hovedmotivet var gjenskapning av verden og gjeninnsettelse av kongen, slik at et nytt år kunne begynne. Det er også en vanlig oppfatning at Marduk satt på den såkalte «skjebnetronen» i løpet av festen og bestemte kongens og folkets videre skjebne.

I løpet av denne lange festen ble gudestatuer fra fjern og nær båret på besøk til hverandre, en vanlig praksis i Babylonia. De ble også pyntet og utstyrt med nye klær. Gudestatuene ble vist stor ære. Man trodde at guden på en måte var tilstede i statuen, og at statuen representerte guden, men statuen var likevel ikke identisk med den aktuelle guden. Akitu-festen later til å ha vært en folkefest der befolkningen fikk mulighet til å delta, til å synge og til å se selve gudestatuene.

De ulike ritualene

Del av Ishtar-porten
Rekonstruksjon med originale deler. Pergamonmuseet i Berlin.
Del av Ishtar-porten
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Vi kjenner ennå bare deler av handlingene som fant sted i løpet av alle de tolv dagene. De første tre dagene tjente som en slags forberedelse. Den fjerde dagen leste øverstepresten det babylonske skapelseseposet, Enuma elish, der Marduk seirer over kaosmaktene. Vi vet ikke i hvilken grad denne versjonen var lik den vi kjenner i dag.

Den femte nisan skal tempelet være blitt renset gjennom et såkalt kippuru-rituale, der en vær ble slaktet for å rense tempelet, for så å bli kastet i elven. Prestene som utførte dette ritualet gikk så ut i ødemarken. Dette har en del fellestrekk med det jødiske yom kippur-ritualet. Dette var også dagen da kongen ble fratatt sitt sverd og sitt septer, før øverstepresten ga ham en ørefik og dro ham, etter ørene, frem til statuen av Bel. Kongen måtte der knele og bedyre sin uskyld gjennom en såkalt «negativ trosbekjennelse», det vil si ramse opp alle de gale tingene han ikke hadde gjort. Slike er også kjent fra dødedomstolen i Det gamle Egypt. Forutsetningen for tilgivelsen var at kongen gråt. Presten kunne deretter forsikre ham om gudens tilgivelse og at kongen fikk tilbake sin makt. Hva som foregikk de neste dagene er uklart.

Den niende og tiende dagen var festen flyttet til akituhuset utenfor murene. Statuen av Marduk og hans guddommelige ledsagere ble båret i prosesjon gjennom Ishtar-porten til akitu-huset. Mange forskere mener at det der fant sted et ritualesom gjenskapte forestillingen om Marduks seier over kaosdragen Tiamat. Deretter vendte alle gudene tilbake til Esagila og deretter hjem til sine respektive byer og templer.

Assyria

Da assyrerne kom til makten, overtok guden Assur Marduks rolle i akitu-festen. I byen Assur skal festen ha funnet sted i måneden nisan og ha vart i tjue dager. Kong Sanherib som regjerte ca. 704–681 fvt., bygget et praktfullt akitu-hus utenfor murene, som i Babylon. I andre byer i Mesopotamia ble akitu-festen feiret på noe forskjellig vis og til forskjellig tid.

Forskningen

Innenfor religionshistorisk forskning var det tidligere vanlig å fremsette teorier om at ritualene og de religiøse forestillingene forbundet med akitu-festen kunne være et slags grunnmønster for nyttårsfeiringen i store deler av det gamle Midtøsten. I en periode forsøkte forskere, blant andre norske Sigmund Mowinckel å rekonstruere en tilsvarende nyttårsfest i Det gamle Israel, og brukte salmelitteraturen som belegg for sine antagelser. Lenge mente religionsforskere at det hadde eksistert et felles myte-ritemønster i hele Midtøsten. Denne retningen kalles gjerne myte-riteskolen.

Disse teoriene er stort sett forlatt i dag. Moderne forskere peker på at det var stor forskjell på synet på livet og gudene i Mesopotamia, Egypt og Det gamle Israel. Man mener nå at festen gjennomgikk mange endringer, både fra sted til sted og gjennom tidene. Blant annet skal det såkalte «hellige bryllup», etter hvert ha mistet mye av sin betydning.

Forskere er ennå ikke enige om akitu-festens betydning og form, men den er likevel viktig for vår kunnskap om religion i det gamle Mesopotamia.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bottéro, Jean, Religion in Ancient Mesopotamia. Chicago, London: University of Chicago Press, 2001 (1998).
  • Bringsvært, Tor Åge; Braarvig, Jens: I begynnelsen. Skapelsesmyter fra hele verden. De norske bokklubbene 2000.
  • Jacobsen, Thorkild: the Treasures od Darkness: A History of Mesopotamian Religion. New Haven, Conn.: Yale University Press,1976.
  • Gilhus, Ingvild; Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax forlag, 2010.
  • Leich, Gvwendolyn: Mesopotamia. the Invention of a City. Peguin Books: London, 2001
  • Sach, A.: Temple Program for the New Year´s Festival at Babylon, i: Pritchard, James, B.: Ancient Near Eastern Texts Relating to the Old Testament (ANET). Princeton University Press, 1974 (1950).

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg