Kileskrift, skriftsystem som ble brukt i omtrent 3000 år i kulturene i For-Orienten i tiden ca. 3200–ca. 300 f.Kr. Navnet på skriften skyldes sammenstillingen av tegn som har form av kiler eller vinkler. Disse fremkom ved at man presset tegnene inn i våt leire med firkantede grifler. Da man så gikk over til å lage innskrifter på stein, fulgte man dette mønsteret. Fra først av skrev man ovenfra og nedover, senere fra venstre mot høyre. Opprinnelig var kileskriften en billedskrift som oppstod hos sumererne i det sørlige Mesopotamia. Skriften ble etter hvert forenklet og stilisert til en blanding av ideografisk begrepsskrift og fonetisk stavelsesskrift. Fullt utviklet bestod kileskriften av bortimot 600 tegn.

På 2000-tallet f.Kr. overtok de semittiske folkene i Mesopotamia kileskriften fra sumererne og begynte å bruke den for det semittiske språket akkadisk, som hadde en helt annen struktur enn sumerisk. De begynte å lese de sumeriske ordtegnene på akkadisk, og behovet økte for å kunne gjengi ord ved hjelp av stavelser. Fra ca. 2000 f.Kr. ble kileskriften brukt for de akkadiske dialektene assyrisk og babylonsk, og skriften ble også brukt for elamittisk, hettittisk og hurrisk. I perserriket ble det på 500-tallet f.Kr. utviklet en bokstavskrift av 40 kileskrifttegn. Fra 800–600-tallet f.Kr. begynte man i Mesopotamia parallelt med kileskrift å skrive arameisk med alfabetisk skrift. Fra og med hellenismens tidsalder på 300-tallet f.Kr. ble kileskriften fortrengt av alfabetisk skrift.

Det er gjennom årene gravd frem flere hundre tusen kileskrifttavler, hele og fragmentariske. De fleste funn er gjort i Irak, der det på over femti steder er gjort funn av større mengder kileskrifttekster. Blant de best kjente er Abu Salabikh, Assur, Borsippa, Eridu, Fara, Jarmo, Khorsabad, Kish, Larsa, Ninive, Nimrud, Nippur, Nuzi, Sippar, Ur og Uruk. Berømte utgravningssteder utenfor Irak er Ebla, Karkemish, Mari og Ras Shamra i Syria, Behistun, Persepolis og Susa i Iran og Boğazkale (Boğazköy) i Tyrkia. Det meste av det skriftlige materialet består av juridiske og økonomiske dokumenter (forretningsbrev, administrasjonsdokumenter, rettsdokumenter, kjøpekontrakter osv.). Et berømt unntak er eposet om Gilgamesj.

De persiske kongenes monumentalinnskrifter i Persepolis og Behistun ble hugd ut i tre ulike kileskriftversjoner: persisk, elamittisk og akkadisk. Opplysninger om innskrifter i kileskrift nådde Europa fra begynnelsen av 1600-tallet. Æren for tydningen av kileskriften er gått til briten Henry C. Rawlinson (1810–95). Han la i 1846 frem en tolkning av den gammelpersiske versjonen av den lange trespråklige teksten som akemenide-kongen Dareios 1 (522–486 f.Kr.) hadde latt hugge inn i klippeveggen i Behistun. Med dette ble det gammelpersiske kileskriftalfabetet endelig tydet. Men tydningen var ikke én manns verk. I forbindelse med den danske ekspedisjonen til Arabia i 1761-67, hadde den tyske landmåleren, Carsten Niebuhr, undersøkt innskriften og identifisert tre ulike skriftsystemer. I 1802 hadde tyskeren Georg Friedrich Grotefend fremlagt det første omfattende forsøk på å tolke den persiske innskriften. I 1853 klarte E. Norris ved hjelp av Rawlinsons studie av Behistun-innskriften å tyde den elamittiske skriften. Dermed var grunnlaget lagt for løsningen av det tredje skriftsystemet på innskriften, det akkadiske. Samtidig begynte betydelige tekstfunn å dukke opp som et resultat av en rekke arkeologiske utgravninger.

De første utgravninger i Irak ble foretatt av skattejegere. Fra 1840-årene startet vitenskapelige ekspedisjoner. Paul-Émile Botta gravde ut ruinene i Ninive (Kuyundijk) og Khorsabad, og Austen Layard gravde i Nimrud (Kalhu). Utgravningene avdekket ny-assyriske palasser med store mengder kileskrifttekster. I 1851 hadde Rawlinson fullført sitt utkast til en oversettelse av Behistun-innskriftens akkadiske tekst. I 1857 oversatte Rawlinson og tre av datidens ledende assyriologer en til da ubearbeidet tekst. Oversettelsen ble utført under overoppsyn av The Royal Asiatic Society i London og uten at oversetterne hadde tilgang til hverandres arbeid. Da oversettelsene ble sammenlignet, viste de seg å ha så mange overensstemmelser at selv de mest skeptiske måtte innrømme at kileskriftgåten kunne ansees som løst. Dermed var en direkte tilgang til det gamle Mesopotamias historie og kultur muliggjort.

Etter 1900 ble den sumeriske skriften dechiffrert, bl.a. på grunn av innsatsen til den franske orientalisten F. Thureau-Dangin. Dermed satt man med nøkkelen til den eldste mesopotamiske kulturen, den sumeriske, som øvde en enestående innflytelse på hele den gamle For-Orienten og dermed indirekte også på vår vestlige sivilisasjon. Mer enn 1/3 av de mesopotamiske kileskrifttekstene som hittil er funnet, er skrevet på sumerisk. Gjennom funnene av kileskrifttekstene ved Boğazköy fikk man etter hvert også kjennskap til den hettittiske kulturen.

Utgravningene og tydningen av kileskriften fikk en enorm betydning for vårt kjennskap til oldtidsrikene Assyria, Babylonia og Sumer. Verden fikk tilgang til 3000 år med tidligere ukjent historie, og man måtte i stor grad revurdere tidligere oppfatninger basert på Bibelen og de klassiske kilder. Det viste seg at de klassiske tradisjoner var svært upålitelige som kilder for rekonstruksjon av de mesopotamiske oldtidsrikenes historie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.