Kileskrift

Kileskrift. Øverst sees et bruddstykke av en inskripsjon i gammelpersisk kileskrift fra Dareios 1s palass i Persepolis. Oversettelse: «Og dette land skal Ahura Mazdah beskytte mot fiendtlige skarer, mot misvekst, mot løgn».Nedenfor en tegning av hvordan de kileformede tegnene ble presset inn i leiren, og tostavelsestegn fra babylonsk tid.

Av /KF-arkiv ※.
steintavlebrev med akkadisk skrift

Brev skrevet i akkadisk kileskrift på steintavle. Skriften har former og tegn som minner om kiler eller vinkler, laget ved at man presset tegnene inn i våt leire med firkantede grifler. Siden gikk man over til å lage innskrifter på stein.

Kileskrift er et skriftsystem som ble brukt i omtrent 3000 år i kulturene i For-Orienten i tiden fra ca. 3200 til ca. 300 før vår tidsregning. Kileskrift ble brukt til å skrive flere språk fra ulike språkfamilier.

Navnet på skriften skyldes sammenstillingen av tegn som har form av kiler eller vinkler. Disse ble laget ved at man presset tegnene inn i våt leire med firkantede grifler. Da man så gikk over til å lage innskrifter på stein, fulgte man dette mønsteret. Fra først av skrev man ovenfra og nedover, senere fra venstre mot høyre.

Opprinnelig var kileskriften en bildeskrift som oppstod hos sumererne i det sørlige Mesopotamia. Skriften ble etter hvert forenklet og stilisert til en blanding av ideografisk begrepsskrift og fonetisk stavelsesskrift. Fullt utviklet bestod kileskriften av bortimot 600 tegn.

Utvikling

På 2000-tallet fvt. overtok de semittiske folkene i Mesopotamia kileskriften fra sumererne og begynte å bruke den for det semittiske språket akkadisk, som hadde en helt annen struktur enn sumerisk. De begynte å lese de sumeriske ordtegnene på akkadisk, og behovet økte for å kunne gjengi ord ved hjelp av stavelser.

Fra ca. 2000 fvt. ble kileskriften brukt for de akkadiske dialektene assyrisk og babylonsk, og skriften ble også brukt for elamittisk, hettittisk og hurrisk. I perserriket ble det på 500-tallet fvt. utviklet en bokstavskrift av 40 kileskrifttegn. Fra 800–600-tallet fvt. begynte man i Mesopotamia parallelt med kileskrift å skrive arameisk med alfabetisk skrift. Fra og med hellenismens tidsalder på 300-tallet fvt. ble kileskriften fortrengt av alfabetisk skrift.

Kileskrifttavler

Det er gjennom årene gravd frem flere hundre tusen kileskrifttavler, hele og fragmentariske. De fleste funnene er gjort i Irak, der det på over femti steder er gjort funn av større mengder kileskrifttekster. Blant de best kjente er Abu Salabikh, Assur, Borsippa, Eridu, Fara, Jarmo, Khorsabad, Kish, Larsa, Ninive, Nimrud, Nippur, Nuzi, Sippar, Ur og Uruk.

Berømte utgravningssteder utenfor Irak er Ebla, Karkemish, Mari og Ras Shamra i Syria, Behistun, Persepolis og Susa i Iran og Boğazkale (Boğazköy) i Tyrkia.

Det meste av det skriftlige materialet består av juridiske og økonomiske dokumenter (forretningsbrev, administrasjonsdokumenter, rettsdokumenter, kjøpekontrakter osv.). Et berømt unntak er eposet om Gilgamesj.

Kileskriftgåten løses

De persiske kongenes monumentalinnskrifter i Persepolis og Behistun ble hogd ut i tre ulike kileskriftversjoner: persisk, elamittisk og akkadisk.

Opplysninger om innskrifter i kileskrift nådde Europa fra begynnelsen av 1600-tallet. Æren for tydningen av kileskriften er gått til briten Henry C. Rawlinson (1810–1895). Han la i 1846 frem en tolkning av den gammelpersiske versjonen av den lange trespråklige teksten som akemenide-kongen Dareios 1 (522–486 f.Kr.) hadde latt hugge inn i klippeveggen i Behistun. Med dette ble det gammelpersiske kileskriftalfabetet endelig tydet.

Men tydningen var ikke én manns verk. I forbindelse med den danske ekspedisjonen til Arabia i 1761-1767, hadde den tyske landmåleren, Carsten Niebuhr, undersøkt innskriften og identifisert tre ulike skriftsystemer. I 1802 hadde tyskeren Georg Friedrich Grotefend fremlagt det første omfattende forsøk på å tolke den persiske innskriften. I 1853 klarte E. Norris ved hjelp av Rawlinsons studie av Behistun-innskriften å tyde den elamittiske skriften. Dermed var grunnlaget lagt for løsningen av det tredje skriftsystemet på innskriften, det akkadiske. Samtidig begynte betydelige tekstfunn å dukke opp som et resultat av en rekke arkeologiske utgravninger.

De første utgravningene i Irak ble foretatt av skattejegere. Fra 1840-årene startet vitenskapelige ekspedisjoner. Paul-Émile Botta gravde ut ruinene i Ninive (Kuyundijk) og Khorsabad, og Austen Layard gravde i Nimrud (Kalhu). Utgravningene avdekket ny-assyriske palasser med store mengder kileskrifttekster. I 1851 hadde Rawlinson fullført sitt utkast til en oversettelse av Behistun-innskriftens akkadiske tekst. I 1857 oversatte Rawlinson og tre av datidens ledende assyriologer en til da ubearbeidet tekst. Oversettelsen ble utført under overoppsyn av The Royal Asiatic Society i London og uten at oversetterne hadde tilgang til hverandres arbeid. Da oversettelsene ble sammenlignet, viste de seg å ha så mange overensstemmelser at selv de mest skeptiske måtte innrømme at kileskriftgåten kunne ansees som løst. Dermed var en direkte tilgang til det gamle Mesopotamias historie og kultur muliggjort.

Etter 1900 ble den sumeriske skriften dechiffrert, blant annet på grunn av innsatsen til den franske orientalisten F. Thureau-Dangin. Dermed satt man med nøkkelen til den eldste mesopotamiske kulturen, den sumeriske, som øvde en enestående innflytelse på hele den gamle For-Orienten og dermed indirekte også på vår vestlige sivilisasjon. Mer enn 1/3 av de mesopotamiske kileskrifttekstene som hittil er funnet, er skrevet på sumerisk. Gjennom funnene av kileskrifttekstene ved Boğazköy fikk man etter hvert også kjennskap til den hettittiske kulturen.

Utgravningene og tydningen av kileskriften fikk en enorm betydning for vårt kjennskap til oldtidsrikene Assyria, Babylonia og Sumer. Verden fikk tilgang til 3000 år med tidligere ukjent historie, og man måtte i stor grad revurdere tidligere oppfatninger basert på Bibelen og de klassiske kilder. Det viste seg at de klassiske tradisjoner var svært upålitelige som kilder for rekonstruksjon av de mesopotamiske oldtidsrikenes historie.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Terje Berentsen

Hvilke oppfatninger som var basert på Bibelen, som du nevner i avslutningen av artikkelen, er blitt endret?

svarte Erik Bolstad

Hei, og beklager sent svar. Vi har ikke en fagansvarlig for denne kategorien nå, og spørsmålet ditt har derfor blitt liggende. Hans M. Barstad, som har skrevet denne artikkelen, er nå pensjonist og skriver ikke mer for oss. Han er dr.theol. og var professor i hebraisk og studiet av Det gamle testamente ved School of Divinity, Universitetet i Edinburgh.

Det Barstad sikter til er at tydingen av kileskriften gjorde at man fikk tilgang til primærkilder for oldtidsrikene Assyria, Babylonia og Sumer. Andre kilder man hadde hatt tilgang til fram til kileskriften ble tydet var sekundærkilder, i stor grad muntlig overleverte kilder fram til de ble nedskrevet i f.eks. Bibelen. Det vil si at man har et både sikrere og bedre grunnlag til å si noe om disse rikenes historie.

skrev Terje Berentsen

Jeg takker for responses, men den gir ikke svar på mitt spørsmål. Bakgrunnen for mitt spørsmål er at jeg er opptatt av og skeptisk til en akademisk tendens til å devaluere Bibelen som pålitelig skriftlig kilde. Det Gamle Testamentet i Bibelen er som kjendt basert på skriftlige kilder som har måttet fornyes opp igjennom tidene. Dette blir tolket som redigering og mange oppfatter dermed Bibelen på linje med en eventyrbok, noe det ikke er grunnlag for. Jeg synes derfor det er uheldig at man uten videre aksepterer andre kilder som mer troverdig enn f eks Bibelen. Men som sagt: takk for svaret.😊

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg