Edom er den hebraiske betegnelsen på både et land og et folk i fjell- og ørkenområdet sør for det gamle Juda rike. Edom betyr "rød", og kan være en henspilling på fjellenes røde farge. Betegnelsen er også kjent fra egyptiske tekster fra bronsealderen. Tanakh/Det gamle testamente knytter ordet edom til Esau (1. Mosebok 25,30).

Edom hadde svært varierende størrelse gjennom tidene. På sekshundretallet fvt. skal landet ha omfattet hele området fra Dødehavet og fjellene på begge sider av Wadi Arava, til  Rødehavet i syd. De viktigste byene var Sela (Petra), Eziongever og Elat (nåværende Eilat). Fra denne siste, som var en god havn, gikk det en viktig karavanevei nordover til Damaskus. I hellenistisk tid (fra rundt 300 fvt), ble betegnelsen brukt på et lite område vest for den sydlige delen av Dødehavet. 

Området kan være blitt befolket av nomadiske semittiske stammer allerede på  1300-tallet fvt., men vi vet ikke når Edom ble et eget selvstendig kongedømme. Utgravninger kan tyde på at de første faste bosetningene og byene oppsto på 800-tallet fvt. Edomittiske kongenavn er kjent fra assyriske innskrifter allerede fra 700-tallet fvt. Fra tidlig på 700-tallet fvt. var landet underlagt Assyria, men hadde en stor grad av selvstyre frem til området ble lagt under Babylonia rundt hundre år senere.

Ifølge 1. Mosebok 36, 31–39 var Edom et eget kongedømme allerede før Israel fikk konger. Edomittene ble regnet for å være  etterkommere av Esau, og bibelteksten navngir en rekke edomittiske stammehøvdinger (konger). Edomittene ble regnet for å være i slekt med israelittene (5. Mosebok 23.7), men var ofte i strid med dem. Giftermål mellom de to gruppene var ikke velsett. Ifølge tradisjonen skal David ha seiret over edomittene i kamp, og lagt området inn under Juda (1. Krønikebok 19,13). På kong Jorams tid (800-tallet) skal Edom igjen være blitt selvstendig for en periode (2. Kongebok 8, 20–22), for så å bli gjenerobret.

Da den babylonske kongen, Nebukadnesar, inntok Jerusalem i år 586 fvt, ble han støttet av edomittene. Etter deportasjonen av store deler av Judas jødiske befolkning, trengte edomittene fra sør inn i det sørlige Juda. Det østlige Edom ble fra ca. 300 erobret av nabateerne, og edomittene måtte nøye seg med området syd-vest for Dødehavet. I hellenistisk tid fikk dette området det gresk-latinske navnet Idumaea, og senteret der var den gamle judeiske byen Hebron. Landet ble i 126 fvt. underlagt hasmoneeren Johanan Hyrkanus, og befolkningen tvangskonvertert til jødedommen (kilde: Josefus, Den jødiske oldtidshistorie (Antiquitates), kap. 13, 9, 24–25).

Edomittene utgjorde etter hvert en betydelig andel av det sørlige Judas befolkning, og mange ble assimilert inn i den jødiske befolkningen. En av disse var idumeeren Antipater, som i 47 fvt. ble gjort til prokurator over Judea av Caesar. Antipater var far til Herodes den store, som grunnla en hel kongeslekt. Etter at den siste av hans arvinger, Herodes Arkhelaus, ble avsatt i år 6 evt., ble området forvaltet av romerske stattholdere. Edomittene kjempet på jødisk side i den første jødiske krigen mot romerne, og samtidig med Judas undergang, 70 evt., forsvant også Idumaea ut av historien.

Selve navnet "Edom" ble lenge brukt av de rabbinerne som et slags kodeord for fienden Roma, og så sent som i middelalderen for romerrikets kristne arvtagere. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.