Edom

De ulike landene rundt 850 fvt.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Edom er den gamle betegnelsen på fjell- og ørkenområdet sør for Judariket, Moab og Dødehavet. Edom kan også være betegnelsen på en folkegruppe og et personnavn.

Faktaboks

Uttale
ˈedom
Etymologi
hebraisk ‘rød’
Også kjent som

Seir, Idumaea

Edom betyr «rød», og kan være en henspilling på fjellenes røde farge. I perioder var Edom et selvstendig kongedømme, i andre var landet underlagt ulike fremmede makter. Edoms utstrekning varierte gjennom tidene, og i perioder var hele området fra Dødehavet til Akababukta styrt av edomittene.

I Det gamle Testamentet og Tanakh knyttes navnet Edom til patriarken Isaks sønn Esau, som fikk tilnavnet Edom fordi han ville smake på en rødaktig mat (1. Mosebok 25,30).

I hellenistisk tid fikk området det gresk-latinske navnet Idumaea, og edomittene ble omtalt som idumeere.

Tidlig historie

Gudinnehode fra det sydlige Juda fra 600-tallet fvt. Utstilt i Israel Museum, Jerusalem.
Qitmit, edomittisk gudinne
Av .
Kibbutz Yotvata i Wadi Arawa, med Edoms fjell i bakgrunnen.
De røde fjellene
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Området kan ha vært befolket av nomadiske semittiske stammer allerede på 1300-tallet fvt. Betegnelsen edom/Edom er kjent fra egyptiske tekster fra senbronsealderen (ca. 1300–1200 fvt.), og knyttes ofte til bestemte nomadegrupper, kalt shasu. Edom nevnes også i tekster fra Ramses 3s tid (1186–1153 fvt.). Vi vet ikke når Edom ble et eget selvstendig kongedømme, men utgravninger kan tyde på at de første faste bosetningene og byene oppsto på 800-tallet fvt.

Fra tidlig på 700-tallet fvt. var landet underlagt Assyria, men hadde en stor grad av selvstyre frem til området ble lagt under Babylonia rundt hundre år senere. Edomittiske kongenavn er kjent fra assyriske innskrifter allerede fra 700-tallet fvt. På sekshundretallet fvt. skal landet ha omfattet hele området fra Dødehavet og fjellene på begge sider av Arava-dalen, til Rødehavet i syd. Hovedstaden var Bozra. Andre viktige byer var Sela (Petra), Eziongever og Elat (nåværende Eilat) innerst i Akababukta. Fra denne siste, som var en god havn, gikk det en viktig karavanevei nordover til Damaskus.

Senere historie

Kultgjenstander fra 600-tallet fvt. Utstilt i Israel Museum i Jerusalem.

Edomittiiske kultgjenstander.
Av .

Da den babylonske kongen Nebukadnesar 2 inntok Jerusalem i år 586 fvt, ble han støttet av edomittene. Etter deportasjonen av store deler av Judas jødiske befolkning, trengte edomittene fra sør inn i det sørlige Juda. Det østlige Edom ble fra cirka 300 erobret av nabateerne, og edomittene måtte nøye seg med området syd og vest for Dødehavet. Ifølge den jødiske historeskriveren Josefus strakte deres makt seg så langt nord som til den gamle judeiske byen Hebron.

Landet ble i 126 fvt. underlagt makkabeeren (hasmoneeren) Johanan Hyrkanus, og befolkningen ble tvangskonvertert til jødedommen. Edomittene/idumeerne utgjorde etter hvert en betydelig andel av det sørlige Judas innbyggere, og mange ble assimilert inn i den jødiske befolkningen. En av disse var idumeeren Antipater, som i 47 fvt. ble gjort til prokurator over Judea av Caesar. Antipater var far til Herodes den store, som grunnla en hel kongeslekt. Etter at hans sønn, Herodes Arkhelaus, ble avsatt i år 6 evt., ble området forvaltet av romerske stattholdere. Edomittene kjempet på jødisk side i den første jødiske krigen mot romerne (66–70 evt.), og samtidig med jødenes nederlag forsvant også Idumaea ut av historien.

Religion

Edoms nasjonalgud ble kalt Qaus (Qos, Kos), og dette navnet forekommer ofte som en del av kongenes navn. Egyptiske kilder viser at guden har vært kjent i området allerede i nomadetiden, før landet ble en stat. Han nevnes kun to steder i Det gamle testamentet og Tanakh, og da som en del av et egennavn (Esra 2,53 og Nehemja 7,55). Det er ikke funnet kultsteder viet til Qaus øst for elven Jordan, men det er funnet både et kultsted og mange rituelle gjenstander i forbindelse med utgravninger syd for den israelske byen Arad som ligger på grensen mellom Juda ørken og Negev. Gjenstandene viser at Qaus også hadde en gudinne ved sin side. Qaus beholdt sin betydning blant befolkningen, også etter at Edom hadde opphørt å eksistere som egen stat.

Edom i bibeltekstene

Flere bibeltekster omtaler det samme området som Seir, og mange mener dette kan ha vært dets tidligere navn. Ifølge 1. Mosebok 36, 31–39 var Edom et eget kongedømme allerede før Det gamle Israel fikk egne konger. Edomittene ble regnet for å være etterkommere av Esau og i slekt med israelittene (5. Mosebok 23,7), men var ofte i strid med dem. Giftermål mellom de to gruppene var ikke velsett. Bibelteksten navngir en rekke edomittiske stammehøvdinger (konger). På kong Jorams tid (800-tallet) skal Edom igjen være blitt selvstendig for en periode (2. Kongebok 8, 20–22), for så å bli gjenerobret.

Edom i rabbinsk tradisjon

Selve navnet Edom ble lenge også brukt av rabbinerne som et slags kodeord for Roma, og så sent som i middelalderen for Romerrikets kristne arvtagere. Romernes erobring av Judea ble betraktet som hovedårsaken til at jødene ikke lenger hadde sitt eget land og måtte leve i diasporaen. Romerne ble derfor betraktet som det jødiske folkets fiender.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg