Edom, også kalt Seir, er den hebraiske betegnelsen på både et land og et folk i fjell- og ørkenområdet sør for det gamle Juda rike. Edom betyr "rød", og kan være en henspilling på fjellenes røde farge. Betegnelsene er også kjent fra egyptiske tekster fra senbronsealderen (ca. 1300–1200 fvt.), og forbindes ofte med omtale av nomadegruppene, kalt shasu. Den hebraiske bibelen knytter også ordet edom til patriarken Isaks sønn Esau (1. Mosebok 25,30).

Edom hadde svært varierende størrelse gjennom tidene. Området kan være blitt befolket av nomadiske semittiske stammer allerede på 1300-tallet fvt., men vi vet ikke når Edom ble et eget selvstendig kongedømme. Utgravninger kan tyde på at de første faste bosetningene og byene oppsto på 800-tallet fvt. Edomittiske kongenavn er kjent fra assyriske innskrifter allerede fra 700-tallet fvt.

Fra tidlig på 700-tallet fvt. var landet underlagt Assyria, men hadde en stor grad av selvstyre frem til området ble lagt under Babylonia rundt hundre år senere. På sekshundretallet fvt. skal landet ha omfattet hele området fra Dødehavet og fjellene på begge sider av Wadi Arava, til Rødehavet i syd. Hovedstaden var Bozra. Andre viktige byer var Sela (Petra), Eziongever og Elat (nåværende Eilat). Fra denne siste, som var en god havn, gikk det en viktig karavanevei nordover til Damaskus. I hellenistisk tid (fra rundt 300 fvt.), ble betegnelsen brukt på et lite område vest for den sydlige delen av Dødehavet. 

Ifølge 1. Mosebok 36, 31–39 var Edom et eget kongedømme allerede før Det gamle Israel fikk egne konger. Edomittene ble regnet for å være  etterkommere av Esau, og bibelteksten navngir en rekke edomittiske stammehøvdinger (konger). Edomittene ble regnet for å være i slekt med israelittene (5. Mosebok 23,7), men var ofte i strid med dem. Giftermål mellom de to gruppene var ikke velsett. Ifølge tradisjonen skal David ha seiret over edomittene i kamp, og lagt området inn under Juda (1. Krønikebok 19,13). På kong Jorams tid (800-tallet) skal Edom igjen være blitt selvstendig for en periode (2. Kongebok 8, 20–22), for så å bli gjenerobret.

Edoms nasjonalgud ble kalt Qaus (Qos, Kos), og dette navnet forekommer ofte som en del av kongenes navn. Egyptiske kilder viser at guden har vært kjent i området allerede i nomadetiden, før landet ble en stat. Han nevnes kun to steder i Den hebraiske bibelen, og da som en del av et egennavn ( Esra 2,53 og Nehemja 7,55). Det er ikke funnet kultsteder viet til Qaus øst for elven Jordan, men det er funnet både et kultsted og mange rituelle gjenstander i forbindelse med utgravninger syd for den israelske byen Arad som ligger på grensen mellom Juda og Negev . Gjenstandene viser at Qaus også hadde en gudinne ved sin side. Qaus beholdt sin betydning blant befolkningen, også etter at Edom hadde opphørt å eksistere som egen stat.

Da den babylonske kongen, Nebukadnesar 2, inntok Jerusalem i år 586 fvt, ble han støttet av edomittene. Etter deportasjonen av store deler av Judas jødiske befolkning, trengte edomittene fra sør inn i det sørlige Juda. Det østlige Edom ble fra ca. 300 erobret av nabateerne, og edomittene måtte nøye seg med området syd-vest for Dødehavet. I hellenistisk tid fikk dette området det gresk-latinske navnet Idumaea, og senteret der var den gamle judeiske byen Hebron. Det tidligere edomittene blir nå omtalt som idumeere. Landet ble i 126 fvt. underlagt hasmoneeren Johanan Hyrkanus, og befolkningen tvangskonvertert til jødedommen (kilde: Josefus, Den jødiske oldtidshistorie (Antiquitates), kap. 13, 9, 24–25).

Edomittene utgjorde etter hvert en betydelig andel av det sørlige Judas befolkning, og mange ble assimilert inn i den jødiske befolkningen. En av disse var idumeeren Antipater, som i 47 fvt. ble gjort til prokurator over Judea av Caesar. Antipater var far til Herodes den store, som grunnla en hel kongeslekt. Etter at den siste av hans arvinger, Herodes Arkhelaus, ble avsatt i år 6 evt., ble området forvaltet av romerske stattholdere. Edomittene kjempet på jødisk side i den første jødiske krigen mot romerne, og samtidig med jødenes nederlag i 70 evt., forsvant også Idumaea ut av historien.

Selve navnet "Edom" ble lenge brukt av de rabbinerne som et slags kodeord for fienden Roma, og så sent som i middelalderen for romerrikets kristne arvtagere. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.