Mesopotamia er navnet på landområdene mellom og rundt elvene Eufrat og Tigris i oldtiden. Det geografiske området omfatter dagens Irak, det nordøstlige Syria og sørøstlige Tyrkia. Området kalles ofte «Den fruktbare halvmåne». Området var bebodd av mange forskjellige folk gjennom tidene. Riker gikk under og nye riker vokste frem. Likevel kan vi snakke om en slags kontinuitet når det gjelder mesopotamisk kultur. 

Den historiske perioden, tiden som har gitt oss både overlevert vitenskap og litteratur, men også mange religiøse forestillinger, begynte allerede på 3000-tallet fvt. og varte i rundt tre tusen år. Fra hele denne perioden har vi en nærmest uoverskuelig mengde tekster og gjenstander.

Den viktigste forutsetningen for den mesopotamiske litteraturen (i vid forstand) var oppfinnelsen av kileskriften. Etter at kileskriften ble tydet på 1800-tallet, og forskere etter hvert lærte å forstå både akkadisk og sumerisk, åpnet det seg en ny verden av kunnskap om det gamle Mesopotamia. Mye av det overleverte materialet er nå tydet, men langt fra alt. Det oppdages også fremdeles nye samlinger av kileskrifttavler. 

Den mesopotamiske litteraturen omfatter svært ulike tekster og består av fortellinger, myter, poesi, religiøse besvergelser, astronomiske, medisinske, administrative og juridiske tekster. Det meste er skrevet i kileskrift på leirtavler og på språkene sumerisk og akkadisk.

Litteraturen omfatter et svært langt tidsrom fra sen Uruk (ca. 3300–3100 fvt.) til en nybabylonsk astrologisk tekst fra ca. 50 evt. Skrivekunsten nådde et høydepunkt i gammelbabylonsk tid (ca. 2000–ca. 1600 fvt.). Fra rundt 800 fvt. ble akkadisk erstattet av arameisk som hovedspråk, noe som førte til at mindre er bevart etter denne perioden. Mens kileskriften ble nedfelt på leirtavler eller stein, ble arameisk skrevet på papyrus eller pergament, materialer som med tiden ble ødelagt.

Mye av litteraturen er en arv fra sumererne, som opprinnelig skrev ned sine muntlige tradisjoner for å bevare dem. Senere levde muntlig og skriftlig litteratur side om side. Babylonerne overtok den sumeriske kulturarven og blandet den med sin egen semittiske. Hos assyrerne synes litteraturen i utgangspunktet å ha vært fattig, men med erobringen av Babylonia overtok også de den sumerisk-babylonske kulturen.

Det er skriverne vi kan takke for at den mesopotamiske litteraturen ble overlevert til ettertiden. Gjennom mer enn to tusen år gjennomgikk de den samme utdannelsen, og deres oppgaver forandret seg lite. Ettersom få kunne lese og skrive, hadde skriverne en høy posisjon i samfunnet. Fra skriverskolene stammer samlinger av skoleoppgaver og øvelsestavler (f.eks. Sultantepe), omfattende administrative arkiver er funnet i templer og palasser (f.eks. Uruk, Ebla, Mari) og det er funnet flere store palassbiblioteker.

Bibliotekene og arkivene var forbausende velorganiserte med omfattende katalogisering, og med leirtavlene (unntaksvis treplater) lagret på hyller av tre eller leire, men også i kurver eller krukker med merkelapper som viste innholdet. I Babylonia fantes store biblioteker i byene Babylon, Borsippa, Sippar og Nippar.

Til tross for at assyrerne var et krigerfolk, hadde de likevel stor respekt for lærdom. Det var biblioteker i alle de store assyriske byene (Assur, Ninive, Kalhu (Nimrud)) og i mange av de mindre. Det er de assyriske bibliotekene vi kan takke for mye av det vi i dag vet også om babylonsk og sumerisk kultur. Mest berømt er Assurbanipals bibliotek i Ninive.

Myter og fortellinger hører til den eldste mesopotamiske litteraturen og stammer fra det gamle Sumer. Det er vanlig å dele de sumeriske fortellingene (alle kjent gjennom senere babylonske oversettelser) inn i tre kategorier: myter (med guder som hovedpersoner), epos (om tidlige heltekonger og halvguder) og historiske tradisjoner (omhandler historiske konger).

Typisk for så å si alle de tidlige sumeriske mytene er at de er etiologiske, det vil si at de vil forklare hvordan enkelte forhold i historien og samtiden er oppstått i urtiden. Eksempelvis beskrives Månen, slik som vi kan se den på himmelen, som et resultat av at guden Enlil voldtok gudinnen Ninlil (Myten om Enlil og Ninlil). Flere av overleverte sumeriske mytene handler om guden Enki, den vise guden, som også er menneskehetens velgjører og skaper av guder, mennesker, kulter og håndverk, og den som reddet menneskeheten fra urflommen (syndfloden). Etter den store flommen ble kongedømmet brakt ned fra himmelen, og en heroisk tid begynte.

Mange myter handler også om Mesopotamias viktigste gudinne, Inanna (akkadisk Ishtar). En litt spesiell myte forteller om hvordan Inanna lurer kulturens bestanddeler fra Enki (gjennom å få ham til å drikke for mye øl), for så å bringe kulturen til sin hjemby Uruk. Flere erotiske myter forteller om kjærlighetsforholdet mellom den unge Inanna og Dumuzi, gjeterguden. I myten om Inannas nedstigning til underverdenen drar Inanna på besøk til sin søster Ereshkigal, som er dronning i dødsriket, og slipper så vidt tilbake til Jorden.

En rekke fotellinger tar for seg de halvt guddommelige heltekongene i Uruk: Enmerkar og Lugulbanda, fiskeren Dumuzi (Dumuzis drøm) og Gilgamesh. Historien om Gilgamesh, som etter sin venn Enkidus død drar på jakt etter evig liv, er den lengste av alle fortellingene. Erra-eposet forteller om Babylons nedgang fordi byguden midlertidig har forlatt byen. Den store flommen som ble sendt for å straffe menneskeheten, er temaet også i Atrahasis-myten. Enuma elish forteller om verdens skapelse, og om hvordan Marduk bygde Babylon.

 I de historiske tradisjonene er de berømte semittiske kongene i Akkad, særlig Sargon og Naram-Sin, populære, likeså de siste sumeriske kongene i Ur, særlig Shulgi og Ibbi-Sin.

Den religiøse poesien er omfattende og består av hymner, bønner, klagesanger og besvergelser. Som for all mesopotamisk litteratur går sjangerne over i hverandre, og mange tekster lar seg knapt sjangerbestemme. Fra midten av 3. årtusen er det overlevert sumeriske tempelhymner (lovprisninger) til de store templene. Mest kjent er den akkadiske prestinnen Enheduannas hymner til Inanna, som Enheduanna diktet på sumerisk. Fra perioden Ur III (ca. 2110–ca. 2000 fvt.) stammer flere, til dels lange, sumeriske hymner til gudene der deres herkomst, makt, plass i panteon og gode gjerninger overfor menneskeheten beskrives. Som regel ender de med en forbønn for kongen, gudene var som regel konger som var blitt guddommeliggjorte.

Beslektet med hymnen er de tallrike klage- og botssanger. En særlig klagesang var byklagen (også kjent fra Klagesangene over Jerusalem i Den hebraiske bibel, med detaljerte beskrivelser av bystatenes ødeleggelser. Det er overlevert slike klager over Sumer og Ur, Nippur, Eridu, Uruk og Akkade. Noen av dem er svært omfattende.

Også visdomslitteraturen er skapt av sumererne og senere kopiert av babylonerne. Den består av ordspråk og samlinger av ordspråk samt ulike fortellinger (også dyrefabler) med et didaktisk og belærende innhold. Ordspråkene tar opp personlige, sosiale, kulturelle og religiøse forhold. Til de mest kjente samlinger hører Ludlul bel nemeqi («Jeg vil prise visdommens herre»), ofte kalt den babylonske Job, der hovedpersonen tar opp det ondes problem (teodice) og spør om det ikke finnes noen belønning for den rettferdige. Teksten viser dyp religiøs og moralsk refleksjon.

I en særstilling står de mange stridssamtaler eller disputter, dvs. ulike former for samtaler mellom guder og mennesker, mellom menneske og menneske (f.eks. far og sønn), mennesker og dyr, mennesker og planter osv. Etter disputten avgjør en gud hvem som har rett, og de stridende skilles som gode venner. Også en rekke humoristiske fortellinger regnes med til visdomslitteraturen.

Besvergelses- og påkallingstekster utgjør et viktig innslag i den mesopotamiske litteraturen. Sjangeren beveger seg mellom bønn og «magi» og tar sitt utgangspunkt i troen på ulike overnaturlige vesener (onde og gode «ånder» eller «demoner») som står mellom guder og mennesker. Disse opptrer sjelden i de mytologiske tekstene, men desto oftere i de mange besvergelsesritualer. Best kjent er den kvinnelige demonen Lamasjtu og den mannlige Pazuzu. En gruppe, kalt lilitu, på én mannlig og to kvinnelige demoner, synes å ha forbindelse med den senere jødiske Lilit, omtalt i Den hebraiske bibel (Jesaja 34,14).

Divinatoriske tekster er rikelig belagt. Divinasjon («varselsvesen», «spådomsvesen») var også en arv fra sumererne og gjennomsyret hele samfunnet, teoretisk og praktisk. Den hadde sin bakgrunn i oppfatningen at gudene, når de ønsket å foreta seg noe, meddelte dette på forhånd gjennom bestemte tegn og varsler. Om man ønsket å finne ut av gudenes budskap, måtte man lære seg å tolke tegnene. De vanligste former for divinasjon var astrologi (særlig i nybabylonsk tid), og ekstirpasjon (uttaging) av offerdyrenes innvoller for å se etter uhellsvangre tegn. Et meget stort antall av de tekstene som er funnet i mesopotamiske biblioteker, er varseltekster, f.eks. i arkivene i Mari og Arbela.

innskrift fra Babylon, der Nebukadnesar 2 (ca. 604–562 fvt.) tar æren for å ha lagt fundamentet for den store Ishtar-porten.

byggeinnskrift av Bente Groth. CC BY NC SA 3.0

Kongelige bygnings- og innvielsestekster gir en detaljert beskrivelse av kongenes byggevirksomhet, og også av deres krigshandlinger. Fra Sumer har vi bygnings- og innvielsestekster fra Gudea av Lagash, som viderefører den sumeriske tradisjonen før ham. Tekstene er bygd opp etter et fast skjema. Først påkalles guden eller gudene som det arbeides for, med alle deres navn. Så omtales selve byggeprosessen og innvielsen av bygget. Deretter presenterer kongen seg utførlig. Så følger velsignelsesønsker over dem som sørger for bygningens fremtidige vedlikehold og forbannelser over dem som unnlater å gjøre dette.

I Assyria ble byggeinnskriftene etter hvert svært omfattende, og slag og erobringer skildres i stor detalj. Særlig fra mellomassyrisk tid av (ca. 1380–950 fvt.) utgjør slike tekster de beste kilder til Assyrias historie. De kan imidlertid ikke brukes ukritisk, da tonen er skrytende og propagandistisk. Slike tekster finnes også fra Det nybabylonske riket (620–539 fvt.). På en flate av glassert teglstein skryter f. eks. kong Nebukadnesar 2 av at han la grunnsteinen for byggingen av Ishtar-porten i Babylon.  

Det er også funnet mange hundre tusen brev på leirtavler, det eldste datert til ca. 2350 fvt. De mesopotamiske brevene er de eldste kjente brev overhodet. Særlig korrespondansen til og fra assyriske konger inneholder mange historiske opplysninger. Annen viktig historisk litteratur er kongelister, kongelige krøniker, diplomatiske kontrakter, administrative og økonomiske tekster.

Juridisk litteratur er rikt belagt i ulike former. Noe allmennbegrep «rett» eller «jus» fantes likevel ikke i det gamle Mesopotamia. De ulike betegnelser knyttes til sedvaneretten og går på rettsprosessen, rettssaken og domsavsigelsen og er ikke teoretisk, men praktisk orientert. Alle rettshandlinger står under gudenes beskyttelse, fremst blant dem solguden Shamash/Utu, i Assyria er det guden Assur. Også retten er således religiøst fundert. På Jorden er kongen gudenes representant og i prinsippet den fremste dommer.

Fra Babylonia er det bevart en rekke lovsamlinger. Disse har påfallende likheter med moderne (og med bibelske) lover. På sumerisk er overlevert Uruinimginas lov (ca. 2350 fvt.), Ur-Nammus lov (ca. 2112–ca. 2095 fvt.), Lipit-Ishtars lov (ca. 1934–ca. 1924 fvt.) og på babylonsk Dadusha av Eshnunnas lov og Hammurabis lov (1700-tallet fvt.). De mange likheter mellom de sumeriske og babylonske lovene viser en kontinuerlig lovtradisjon. Med unntak av Dadusha av Eshnunnas lovsamling er lovene ikke lovsamlinger i vanlig forstand, men inngår i kongeinnskrifter. Selv om de reflekterer lover, synes den viktigste hensikten med nedskrivingen å være å glorifisere kongen.

Vitenskapelig litteratur utgjør en stor gruppe tekster. Babylonerne var svært avanserte i matematikk. Det er bemerkelsesverdig for den babylonske matematikken at selv om den fikk en praktisk anvendelse, var den etter sin natur rent teoretisk. Seksagesimalsystemet (60-tallsystemet) med grunntallene 1, 10, 60, 600, 3600, 36 000 osv. ble benyttet. I tillegg ble det regnet med brøktall av disse: 1/10, 1/60 osv. Kompliserte matematiske beregninger ble utført. Den pythagoreiske sats var kjent i Babylonia allerede 2000 år fvt. Det er funnet tekster med multiplikasjonstabeller, rotregning og logaritmer. Geometrien var viktig for den nøyaktige inndeling av bøndenes jordstykker, for arkitekturen og for militæroperasjoner. 60-tallsystemet har overlevd til i dag med vår tidsinndeling og i inndelingen av vinkler i grader og minutter. I Assyria ble det benyttet et titallsystem. Tavler med matematiske tekster forekommer, men de er svært sjeldne.

En annen stor gruppe tekster er astrologiske og astronomiske. På 1000-tallet fvt. var omen (varsler) basert på observasjoner av himmellegemene av stor betydning. Ut av astrologien vokste astronomien som vitenskap. Rundt 700 fvt. var et stort antall stjernebilder identifisert. Dyrekretsbildene som vi kjenner dem i dag, er overtatt fra babylonerne. Rundt 500 fvt. kunne månens kretsløp beregnes og måneformørkelser forutsies med stor presisjon. Det første kjente horoskop er datert til 29. april 410 fvt. En rekke tekster med forskjellige kalendere er kommet for dagen. Også medisinske tekster er bevart og viser at den mesopotamiske legevitenskapen var avansert.

Selv mot slutten av sin historie, under selevkidisk og partisk styre, klarte Babylonia å holde på sine gamle tradisjoner og fortsatte å bruke kileskrift og babylonsk språk innenfor vitenskapen, særlig matematikk og astronomi. Gjennom grekerne, romerne, bysantinsk kultur og Europas møte med den arabisk-islamske verden fant en betydelig del av den mesopotamiske vitenskapen veien inn i europeisk kultur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.