Damaskus, arab. Dimashq eller ash-Sham, hovedstad i Syria, ligger 680 moh., ved foten av Anti-Libanon; 1 545 600 innb. (2003). Byen ligger i den vakre og fruktbare Ghutah-oasen, dannet av elven Barada, med rike avlinger av sydfrukter, korn m.m. i et ellers svært tørt område. Jernbane fører til Aleppo i nord, Beirut i Libanon og Amman i Jordan. Internasjonal lufthavn. Damaskus har en lang historie som kultur- og handelssenter i Midtøsten. Byens industri omfatter bl.a. produksjon av møbler, tekstiler, klær, skotøy, sement og glass. Det tidligere så betydningsfulle kunsthåndverket har nå liten betydning. Damaskus er sete for et universitet (grunnlagt 1903), den melkittiske patriark og tre erkebisper. Blant kulturinstitusjonene kan nevnes Nasjonalmuseet (1921) og Det arabiske akademi (1919), som rommer nasjonalbiblioteket.

Skjønt Damaskus er en av de byer i verden som har hatt lengst sammenhengende bosetning, har den relativt få gamle byggverk. Den moderne byplanen ble laget av franskmennene i 1929. Mest severdig er den gamle bydelen som er omgitt av en mur, opprinnelig romersk. Her er gammel bebyggelse, trange gater og tallrike basarer og moskeer, bl.a. Omayyade-moskeen (den store moské) fra 705, som er en av muslimenes helligste bygninger. Den ble opprinnelig bygd som Johanneskirken av keiser Theodosius (375) og hans sønn på tomten etter et gammelt tempel. Andre severdigheter er Saladins mausoleum og citadellet (til dels fra 1200-tallet). Byen står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

Alt i førsemittisk tid var Damaskus et betydelig senter for handelen i Syria, ved skjæringspunktet for handelsveien fra Mesopotamia til Middelhavet og fra Arabia til Nord-Syria. Damaskus nevnes første gang i en liste over byer som ble erobret av Thutmosis 3 (ca. 1500 f.Kr). Fra 10. årh. f.Kr. var Damaskus hovedstad i et arameisk rike. På slutten av 700-tallet ble Damaskus erobret av assyrerne, som gjorde Syria til en assyrisk provins. En ny oppgangstid fikk byen under perserne, da den ble sentrum for dyrkelsen av den persiske fruktbarhetsgudinne Anahita. Under Aleksander den stores etterfølgere, selevkidene, ble Damaskus i begynnelsen stilt i skyggen av den nyanlagte hovedstad, Antiochia, men da selevkidene senere flyttet rikssenteret til Damaskus, fikk den igjen sin lederstilling. Omkring Jesu fødsel kom Damaskus en tid under nabateerne i Petra, men ble så igjen innlemmet i den romerske provins Syria. Damaskus forble så romersk inntil araberne 635 besatte byen og det omkringliggende området.

Fra 661 til 750 var Damaskus den islamske verdens sentrum, idet kalifene (omayyadene) residerte der. Byen kom noe i bakgrunnen igjen da de nye kalifslekter tok bolig først i Bagdad, så i Kairo og endelig i Bagdad igjen, inntil de osmanske sultaner i Konstantinopel tok ledelsen i den arabiske verden 1517. Fra den tid av kom Damaskus under tyrkisk herredømme og forble tyrkisk til etter den første verdenskrig. Etter at Syria var blitt fransk mandat 1920, ble Damaskus 1925 hovedstad i Det syriske forbund. Under kampene mellom franskmenn og drusere 1925–26 ble deler av byen ødelagt. Under den annen verdenskrig ble Damaskus besatt av britiske og frie franske styrker 1941, og den selvstendige republikk Syria proklamert samme år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.