Jerusalem ligger i Palestina/Israel, på et langstrakt høyderygg mellom lavlandet ved Middelhavet og Dødehavets nordlige bredd. Byen har en mange tusen år gammel historie. Det er funnet rester etter bosetning på stedet helt tilbake til 5000-tallet fvt., men selve byen Jerusalem omtales først i egyptiske tekster fra 1800-tallet fvt. På 1000–tallet ble byen erobret av kong David, som valgte Jerusalem som sin hovedstad.

Jerusalem lå midt mellom de mektige rikene i Mesopotamia, Persia og Egypt, og den var derfor et mål for både de omliggende og de mer fjerntliggende landenes erobringstokter. Herredømmet over byen har derfor vekslet mange ganger. I løpet av de siste fire tusen år har byen vært styrt av kanaaneerne, israelitter, babylonere, persere, jøder, grekere (Alexander den store), romere, partere, sasanider, arabiske muslimer, korsfarere, tyrkere (Ottomaner/osmaner), briter og jøder (israelere).

Fra 1948 har Jerusalem vært staten Israels offisielle hovedstad, en status som fremdeles er omstridt. Byen har i dag (2018) rundt 860 000 innbyggere, både jøder, muslimer og kristne. Jerusalem regnes som hellig innenfor tre religioner: jødedom, kristendom og islam.

Selve byen omfatter flere høyder og to store og flere mindre dalfører. De lengste dalene er Hinnom-dalen og Kidron-dalen. I gammel tid var terrenget, tydeligere enn i dag, delt i en vesthøyde og en østhøyde; denne var så igjen delt i en nordlig og en sørlig del. På den sistnevnte, sørøsthøyden, lå den eldste byen og jebusittborgen, eller Sion.

Navnet Jerusalem oversettes oftest med «Fredens by». Da knyttes ordets siste del, shalem, til ordet for fred, shalom. Denne sammenkoblingen finner vi også i flere bibeltekster, som Jeremia 4,10 eller Salme 122, 6–8. Moderne forskning mener imidlertid at denne tolkningen ikke tar hensyn til at det eksisterte en kanaaneisk by her, før kong David gjorde den til sin hovedstad. Det er derfor mer sannsynlig at shalem opprinnelig var knyttet til de kanaaneiske gudene Shahar og Shalem, som var morgenrødens og skumringens guddommer.

Jerusalem hører til et av verdens mest interessante områder for arkeologer. Utallige erobringer, ødeleggelser og branner, gjennom mer enn tre tusen år, har lenge gjort datering av de eldste funnene vanskelig. Men nyere og mer presise dateringsmetoder (karbon 14) har nå gjort bedre datering mulig, noe som kullkaster en del tidligere antagelser. Ulike retninger innenfor moderne bibelforskning og arkeologi har forskjellig oppfatning både når det gjelder dateringer, byens betydning og folketall.

De forskjellige religionenes interesser har også ofte kommet i konflikt med arkeologenes arbeide, og ikke minst resultater. Det har for eksempel vært vanlig blant både bibelforfattere og senere teologer å gå ut fra at Jerusalem var et sted uten videre betydning inntil den ble gjort til hovedstad under kong David rundt år 1000 fvt. Arkeologiske utgravninger har vist at dette ikke var var tilfelle. Uoverensstemmelsen mellom bibeltekstene og arkeologiske funn fører fremdeles til hissige diskusjoner blant forskere.

Byen Jerusalem (Urusalim) nevnes allerede i egyptiske tekster fra farao Amenemhets 3. tid (ca. 1844–1772 fvt). Tekstene fordømmer steder som kan true faraos forvaltning. Arkeologer har tidligere gått ut fra at byen kan ha hatt rundt 1500–2000 innbyggere på 1700-tallet fvt., men nyere beregninger har nedjustert dette tallet noe. Utgravninger har likevel vist at byens vannforsyning, Gihon-kilden, var befestet allerede på denne tiden. Murene later til å ha vært opptil tre meter tykke.

Etter at farao Thutmose 3. beseiret de kanaaneiske bystatene i slaget ved Megiddo i 1457 fvt., var Palestina under sterk egyptisk innflytelse. Den neste forekomsten av navnet Jerusalem er i brevene fra Amarna, fra 1360 fvt. Flere av brevene stammer fra en Abdi-Cheba, fyrste i Jerusalem. Amarnabrevene viser at på 1300-tallet var Jerusalem en liten bystat som må ha hatt både skrivere og en administrasjon. Som de fleste andre kanaaneiske byfyrster, var nok også Jerusalems hersker å anse som faraos vasall, og derfor også innsatt, eller i alle fall godtatt av denne. En slik by vil også ha hatt hellige steder eller templer. Vi har ingen rester etter store byggverk fra denne tiden (senbronsalderen), men småkunsten (stempler og skarabeer) viser at innbyggerne må ha praktisert en form for solkult, som også inkluderte en morgudinne.

Bibeltekstene gir en fremstilling av Jerusalems historie og betydning gjennom tidene, men for å få bekreftet eller avkreftet dette bildet, må vi gå til arkeologien. Ifølge tekstene i Den hebraiske bibel (2. Samuelsbok, 5,6–7) ble Jerusalem erobret av kong David, som gjorde den til hovedstad i sitt store rike (se Det gamle Israel). Tekstene forteller om erobringen av en jebusitterborg, og arkeologer har lett etter bygningsrester fra denne tiden. Utgravninger i den såkalte Davidsbyen, som ligger på en liten høyde syd for Tempelhøyden, har frembrakt to store trappelignende steinkonstruksjoner (The stepped structure) ved Gihon-kilden som kan være fra denne tiden, men arkeologer er ikke enige om dateringen. Utgravningene viser likevel at området syd for Tempelhøyden var bebodd på kong Davids tid. I 2005 hevdet den israelske arkeologen Eilat Mazar fra Det hebraiske universitet å ha funnet bygningsrester etter noe hun mener kan være kong Davids palass. Også her er arkeologene ennå ikke helt samstemte.

Under Davids sønn og etterfølger, Salomo, skal byen ifølge bibeltekstene (1. Kongebok, 2. Krønikebok) være blitt en praktby med tempel, kongepalass og mektige nye murer, der kong Salomo mottok sendebud fra nær og fjern. Byen omfattet nå også høyden nord for Davidsbyen, der tempelet ble reist. Nyere beregninger anslår nå byens samlede befolkning til å ha vært rundt 3000 mennesker på denne tiden, og mange forskere reiser derfor tvil om hvorvidt kong Salomo kan ha innehatt den viktige internasjonale rolle bibeltekstene gir inntrykk av.

Flere av vår tids arkeologer mener også at det først ble bygget større monumentalbygg etter Salomos regjeringstid. Det er ikke funnet rester etter kong Salomos berømte tempel (1. Kongebok 5,6 og 7, 1–13 og 8, 1–9), men mange arkeologer mener at de kunne ha funnet mer hvis det hadde vært mulig å grave under Tempelhøyden, der de store moskeene Al Aqsa og Klippedomen står i dag. Dette området er imidlertid hellig for både jøder, kristne og muslimer og kan ikke graves ut. Bibeltekstenes beskrivelser av kong Salomos tempel stemmer imidlertid overens med det som var vanlig tempelarkitektur i Syria/Palestina på denne tiden.

JUDARIKET

Mange arkeologer mener nå at byen later til å være blitt en større by først under de senere kongene, på 800-tallet og fremover, da den var Judarikets hovedstad. Befolkningen hadde nå økt til det tre- eller firedobbelte. Den såkalte annen mur, som ble nødvendiggjort ved byens stadige utvidelse mot nord på vesthøyden, stammer fra kong Hiskia (ca. 700 fvt.), som lot bore en tunnel gjennom sørøsthøyden som førte vannet fra Gihon-kilden i Kidron-dalen til et basseng innenfor murene, som kaltes Shiloah (Siloam).

Etter babylonernes erobring av byen i 586 fvt. lå den i ruiner og hadde få innbyggere. Men da kong Kyros i 538 fvt. tillot jødene å vende hjem, økte innbyggertallet igjen. Både antallet bortførte og antallet hjemvendte er omstridt. Siden det er kjent at en stor del av de bortførte ble igjen i Babylonia, regner man med at Jerusalem, under perserne, kun var en mindre provinsby, konsentrert rundt tempelet. Utgravninger viser at befolkningen kan ha vært mellom to og tre tusen. Det gjenreiste tempelet ble innviet 515 fvt., og later til å ha vært langt enklere enn det opprinnelige.

I år 332 fvt. ble hele området erobret av Alexander den store, men byen Jerusalem ble ikke ødelagt. Etter Alexanders død ble Juda styrt av de hellenistiske herskerne (ptolemeerne og selevkidene) i Egypt og Syria, vekselvis. På 100-tallet fvt., under Antiokhos Epifanes, erobret syrerne sørøsthøyden, hvor de anla en festning som jødene senere rev ned. Under makkabeerne ble Jerusalem igjen hovedstad i et selvstendig jødisk rike, med på nytt økende befolkning.

ROMERNE

Det nye jødiske kongedømmet besto helt til den romerske generalen Pompeius inntok byen i år 63 fvt. De senere jødiske kongene var romerske lydkonger.

Under Herodes den store (regjerte 37–4 fvt.) ble Jerusalem en praktfull by, delvis med gresk preg. Ved den første murs nordvesthjørne lot han bygge sitt prangende palass med de tre massive tårn. Tempelet ble til en prakthelligdom av marmor og gull. Til jødenes forargelse lot kongen også oppføre et teater, og en hippodrom. Jerusalems befolkning ble stadig mer blandet, og fortsatte å øke. På det meste kan byen ha hatt en befolkning på 20 000. Byens utvidelse mot nord nødvendiggjorde anlegget av en tredje mur, som imidlertid først ble fullendt da romernes angrep på Jerusalem var umiddelbart forestående.

Som en følge av den første jødiske krigen mot romerne ble byen og tempelet lagt i ruiner av romerne under Titus i år 70 evt. Etter Bar Kokhva-oppstanden (132–135 evt.) gjorde keiser Hadrian Jerusalem til en ren romersk romersk by under navnet Aelia Capitolina. Jøder hadde nå ikke tilgang til byen, og antallet innbyggere var mye mindre enn før. Det tidligere Judea fikk nå navnet Palestina.

15. juli 1099 erobret korsfarerne Jerusalem og gjorde byen til hovedstad i sitt nye kongerike. Bildet viser den første herskeren Gotfred (med krone) som erobrer borgen rundt byen.

Erobringen av Jerusalem av Ukjent kunstner. Falt i det fri (Public domain)

BYSANTINSK TID

På 300-tallet ble Jerusalem en del av det kristne bysantinske riket. Navnet ble igjen endret til Jerusalem (324–637 evt.). Som hellig land for kristenheten fikk Palestina en helt annet betydning enn før, særlig etter at Østkirkens kristendomsform ble gjort til statsreligion under keiser Theodosius i 381.

Velstanden gjenspeiler seg i en serie byggeprosjekter under Konstantin og hans etterfølgere. Konstantins mor, Helena, reiste selv til Det hellige land, der hun fikk bygget flere basilikaer. Den hellige gravs kirke i Jerusalem ble bygget under Konstantin og omfatter to hellige steder innenfor kristen tradisjon; stedet der korsfestelsen skal ha funnet sted og stedet der Jesu grav skal ha ligget. På dette stedet lå det tidligere et Afrodite/Venus-tempel fra andre århundre evt.

På 400-tallet ble det bygd en ny bymur som befestet byen mot sør. Kristne pilegrimer strømmet til Jerusalem, som i løpet av 300-, 400- og særlig 500-tallet vokste enormt i omfang. Et høydepunkt finner vi i keiser Justinians (527–565) enorme byggeprogram i byen.

UNDER ISLAM

I 614 ble Jerusalem erobret av perserne (sassanidene), men allerede i 638 ble byen inntatt av den tredje kalif, Umar I, og jøder fikk igjen tilgang til byen. Under ummayadkalifen Abd al-Malik ble det, i 691, reist et praktfullt byggverk på den gamle tempelplassen, som nå var blitt hellig også for muslimer. Denne såkalte Klippemoskeen, er like vakker i dag.

KORSFARERNE

I 1071–1073 ble byen inntatt av seldsjukkiske tyrkere ledet av emir Atsiz ibn Uvaq, som befestet sitt herredømme i 1077 ved å slå brutalt tilbake mot den muslimske befolkningens opprør. Seldsjukkenes voldsomme fremferd mot de kristne ble et av påskuddene til korstogene. Et annen begrunnelse var fatimide-herskeren Al Hakims (996–1021) fremferd mot kristne pilegrimer og Den hellige gravs kirke. Fatimidene tok tilbake makten i Jerusalem allerede i 1098, og et år senere, i 1099, erobret korsfarerne byen etter en flere dagers beleiring. Den 13. juli massakrerte seierherrene mesteparten av byens jødiske og muslimske befolkning. Muslimer ble drept i sine moskeer, jødene ble brent i sine synagoger. Moskeene på Tempelhøyden ble omgjort til kirker. Byen ble deretter hovedstad i korsfarernes kongerike Jerusalem.

I 1187 overgav korsfarerne seg til Saladin, grunnleggeren av det islamske ayyubidedynastiet. Han restaurerte Klippemoskeen og al-Aqsa-moskeen. I 1244–1517 hadde mamelukkene herredømme over byen, før den ble erobret av de osmanske (ottomanske) tyrkerne. Disse beholdt makten frem til etter andre verdenskrig.

Jerusalem ble etter hvert en liten by, langt fra Det osmanske rikets storbyer. Man anslår at befolkningstallet neppe har vært mer enn rundt 10 000 på midten av 1800-tallet. I tillegg kom jødiske og kristne pilegrimer. Reisende på denne tiden berettet om stor fattigdom blant innbyggerne, som omfattet både kristne, muslimer og jøder.

Utover på 1800-tallet førte økt innvandring til at befolkningstallet økte, og i 1860-årene begynte man for første gang å bygge boliger og institusjoner utenfor Gamlebyens murer. Etter første verdenskrig og Det osmanske rikets oppløsning lå byen i det britiske mandatsområdet, i påvente av hva som skulle skje med hele området.

I 1917 ble byen inntatt av britiske tropper, og til 1948 var den administrasjonssentrum for det britiske mandatområdet Palestina. I november 1947 anbefalte FNs Generalforsamling, som ledd i delingsplanen for Palestina, at Jerusalem skulle etableres som internasjonal sone under FNs forvaltning, men dette ble ikke gjennomført.

Under Palestina-krigen i 1947–1949 ble Jerusalem tidlig et omstridt område og åsted for intense kamphandlinger. De jødiske delene av byen ble beleiret av arabiske styrker, og en stor militær innsats ble igangsatt av de jødiske styrkene for å åpne forsyningslinjene fra Tel Aviv til Jerusalem. Da krigen var ferdig våren 1949, hadde Israel klart å erobre den vestlige delen av byen, mens jordanske styrker hadde erobret den østlige delen av byen, inkludert gamlebyen.

Etter krigen 1948–1949 ble byen formelt delt mellom Jordan og Israel. Den såkalte «grønne linjen» gikk tvers gjennom byen, og mellom 1949 og 1967 var dette en offisiell grense mellom Israel og Jordan, med piggtrådgjerder og veisperringer som delte byen. Området rundt Hebrew University, som ligger i Øst-Jerusalem, ble en israelsk enklave inni den jordanske delen av byen.

Fra 1949 begynt Israel gradvis å flytte regjeringsaparatet sitt til Jerusalen, og i 1950 proklamerte Israel Jerusalem som sin hovedstad. Dette førte til protester fra FN, og mange land, deriblant Norge og USA, anerkjente ikke denne proklamasjonen.

Under krigen 1967 okkuperte Israel resten av Jerusalem og erklærte at byen utgjorde en helhet som tilhørte Israels jurisdiksjon. I motsetning til resten av Vestbredden annekterte Israel dermed hele Jerusalem og erklærte at israelske lover var gjeldende i byen. Jerusalems bygrenser ble samtidig utvidet kraftig, slik at byens geografiske omfang formelt sett strekker seg mye lenger enn selve byen. Dette medførte protester fra FN og sentrale medlemsland som USA.

Siden 1967 har konflikten om Jerusalem vært et kjernepunkt i striden mellom Israel, palestinerne og de arabiske nabolandene. Spesielt de religiøst viktige stedene i Gamlebyen har vært vanskelige temaer. Statusen til helligstedene på Tempelhøyden har vært ytterligere komplisert siden Jordan har beholdt ansvaret for de islamske helligstedene, haram al-sharif.

I 1980 vedtok Israel en såkalt «Basic law» om Jerusalems status. Denne tilsa at hele Jerusalem, slik byen ble utvidet i 1967, var å regne som Israels hovedstad. Siden Israel ikke har en grunnlov, bærer slike «basic laws» den samme juridiske tyngden som en grunnlov ville hatt.

I Oslo-avtalen fra 1993 ble spørsmålet om Jerusalems status utsatt, og senere fredsforhandlinger har ikke brakt spørsmålet videre. I 2000 sprakk forhandlingene i Camp David nettopp på spørsmålet om Jerusalems status. Om lag 250 000 jødiske israelere bor i bosettinger innenfor de illegalt utvidede grensene til Øst-Jerusalem (2017), inkludert i palestinske boligområder som Sheikh Jarrah, Silwan og Gamlebyen.

I desember 2017 anerkjente USA Jerusalem som Israels hovedstad, noe veldig få land støtter dem i. Erklæringen inneholdt ingen spesifikasjon over hvor USA mener at bygrensen går.

  • Finkelstein, Israel; Silberman Neil Asher: The Bible Unearthed. Archaeolgoy's New Vision og Ancient Israel and the Origin of its Sacred Texts. The Free Press (A Division of Simon & Shuster, Inc.) N.Y. 2001.
  • Geva, Hillel: Jerusalem´s Population in Antiquity: a Minimalist View, I: Tel Aviv ( 41, 2014 (Journal of the Institute of Archaeology of Tel Aviv University) pp. 131–160.
  • Montefiore, Simon, Sebag: Jerusalem: Biografien. Cappelen Damm 2012.
  • Shanks, Hershel: Jerusalem. An Archaeological Biography, Random House, N.Y. 1995.
  • Gil, Moshe; Broido, Ethel: A History of Palestine 634-1099. Cambridge University Press 1997.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.