Jerusalem ligger på et langstrakt høyderygg mellom lavlandet ved Middelhavet og Dødehavets nordlige bredd. Selve byen omfatter flere høyder og to store og flere mindre dalfører. De lengste dalene er Hinnom-dalen og Kidron-dalen. 

Navnet Jerusalem oversettes oftest med "Fredens by". Da knyttes ordets siste del, shalem, til ordet for fred, shalom. Denne sammenkoblingen finner vi også i flere bibeltekster, som Jeremia 4,10 eller Salme 122, 6–8. Moderne forskning mener imidlertid at denne tolkningen ikke tar hensyn til at det eksisterte en kanaaneisk by her, før kong David gjorde den til sin hovedstad. Det er derfor mer sannsynlig at shalem opprinnelig var knyttet til de kanaaneiske gudene Shahar og Shalem, morgenrødens og skumringen guddommer. 

I gammel tid var terrenget, tydeligere enn i dag, delt i en vesthøyde og en østhøyde; denne var så igjen delt i en nordlig og en sørlig del. På den sistnevnte, sørøsthøyden, lå den eldste byen og jebusittborgen, eller Sion. Jerusalem lå midt mellom de mektige rikene i Mesopotamia og Egypt, men hovedveiene mellom disse rikene gikk ikke gjennom byen. Den såkalte "Sjøveien" lå i lavlandet i vest, og "Kongeveien" gikk gjennom høylandet på østsiden av Jordan-elven. De mange troppebevegelsene frem og tilbake gikk derfor utenom byen. 

Byen hører til et av verdens mest interessante områder for arkeologer. Utallige erobringer, ødeleggelser og branner, gjennom mer enn tre tusen år, har lenge gjort datering av de eldste funnene vanskelig. Men nyere og mer presise dateringsmetoder (karbon 14) har nå gjort bedre datering mulig, noe som kullkaster en del tidligere antagelser. Ulike retninger innenfor moderne bibelforskning og arkeologi har forskjellig oppfatning både når det gjelder dateringer, byens betydning og folketall. 

De forskjellige religionenes interesser har også ofte kommet i konflikt med arkeologenes arbeide, og ikke minst resultater. Det har for eksempel vært vanlig blant både bibelforfattere og senere teologer å gå ut fra at Jerusalem var et sted uten videre betydning inntil den ble gjort til hovedstad under kong David rundt år 1000 fvt. Arkeologiske utgravninger har vist at dette ikke var var tilfelle. Uoverensstemmelsen mellom bibeltekstene og arkeologiske funn fører fremdeles til hissige diskusjoner blant forskere. 

Man har funnet rester etter bosetning i området allerede  i sen steinalder og tidlig bronsealder (ca. 3500 fvt.). Byen Jerusalem (Urusalim) nevnes allerede i egyptiske tekster fra farao Amenemhets 3. tid (ca. 1844–1772 fvt). Tekstene fordømmer steder som kan true faraos forvaltning. Arkeologer har tidligere gått ut fra at byen kan ha hatt rundt 1500–2000 innbyggere på 1700-tallet fvt., men nyere beregninger har nedjustert dette tallet noe. Utgravninger har likevel vist at byens vannforsyning, Gihon-kilden, var befestet allerede på denne tiden. Murene later til å ha vært opptil tre meter tykke.

Etter at farao Thutmose 3. beseiret de kanaaneiske bystatene i slaget ved Megiddo i 1457 fvt., var Palestina under sterk egyptisk innflytelse. Den neste forekomsten av navnet Jerusalem er i brevene fra Amarna, fra 1360 fvt. Flere av brevene stammer fra en Abdi-Cheba, fyrste i Jerusalem. Amarnabrevene viser at på 1300-tallet var Jerusalem en liten bystat som må ha hatt både skrivere og en administrasjon. Som de fleste andre kanaaneiske byfyrster, var nok også Jerusalems hersker å anse som faraos vasall, og derfor også innsatt, eller i alle fall godtatt av denne. En slik by vil også ha hatt hellige steder eller templer. Vi har ingen rester etter store byggverk fra denne tiden (senbronsalderen), men småkunsten (stempler og skarabeer) viser at innbyggerne må ha praktisert en form for solkult, som også inkluderte en morgudinne. 

Bibelteksene gir en fremstilling av Jerualems historie og betydning gjennom tidene, men for å få bekreftet, eller avkreftet, dens bilde må vi gå til arkeologien. Ifølge tekstene i Den hebraiske bibel  (2. Samuelsbok, 5,6–7) ble Jerusalem erobret av kong David, som gjorde den til hovedstad i sitt store rike (se Det gamle Israel). Tekstene forteller om erobringen av en jebusitterborg, og arkeologer har lett etter bygningsrester fra denne tiden. Utgravninger i den såkalte Davidsbyen, som ligger på en liten høyde syd for Tempelplassen, har frembrakt to store trappelignende steinkonstruksjoner (The stepped structure) ved Gihon-kilden, kan være fra denne tiden, men arkeologer er ikke enige om dateringen. Utgravningene viser likevel at området syd for Tempelhøyden var bebodd på kong Davids tid. 

I 2005 hevdet den israelske arkeologen Eilat Mazar fra Det hebraiske universitet, som har vært ansvarlig for utgravningene rett syd for tempelhøyden (Har ha-Beit/Haram al Sharif) i mange år, å ha funnet bygningsrester etter noe hun mener kan være kong Davids palass. Også her er arkeologene ennå ikke helt samstemte.

Under Davids sønn og etterfølger, Salomo, skal byen ifølge bibeltekstene (1. Kongebok, 2. Krønikebok) være blitt en praktby med tempel, kongepalass og mektige nye murer, der kong Salomo mottok sendebud fra nær og fjern. Byen omfattet nå også høyden nord for Davidsbyen, der tempelet ble reist. Men mange moderne forskere reiser tvil om hvorvidt kong Salomo kan ha innehatt den viktige internasjonale rolle bibeltekstene gir inntrykk av. Nyere beregninger anslår nå byens samlede befolkning til å ha vært rundt 2000 mennesker på denne tiden.

Det blir også hevdet at det ikke finnes spor etter hans store byggverk i Jerusalem. Flere av vår tids arkeologer hevder derfor at det ble bygget større monumentalbygg først etter Salomos regjeringstid. Men i 2010 offentliggjorde Eilat Mazar at det også syd for tempelplassen var gravet hele 70 meter av lang mur, som hun mener kan dateres til kong Salomos tid. (At det finnes en mur fra kong Salomos tid har også vært hevdet tidligere, men da uten å ha så mye materiale.) Forskere er  fremdeles uenige om dateringen, også av disse funnene.  

Det er ikke funnet rester etter kong Salmos berømte tempel (1. Kongebok 5,6 og 7, 1-13 og 8, 1-9), men mange arkeologer mener at de kunne ha funnet mer hvis det hadde vært mulig å grave under Tempelhøyden, der de store moskeene Al Aqsa og Klippedomen står i dag. Dette området er imidlertid hellig for både jøder, kristne og muslimer og kan ikke graves ut. Bibeltekstenes beskrivelser av kong Salomos tempel stemmer imidlertid overens med det som var vanlig tempelarkitektur i Syria/Palestina på denne tiden. 

Mange arkeologer mener nå at byen later til å være blitt en større by først under de senere kongene, på 800-tallet og fremover, da den var Juda rikes hovedstad. Befolkningen hadde nå økt til det tre- eller firedobbelte. Den såkalte annen mur, som ble nødvendiggjort ved byens stadige utvidelse mot nord på vesthøyden, stammer fra kong Hiskia (ca. 700 fvt.), som lot bore en tunnel gjennom sørøsthøyden som førte vannet fra Gihon-kilden i Kidron-dalen til et basseng innenfor murene, som kaltes Shiloah (Siloam).

Etter babylonernes erobring av byen i 586 fvt. lå den i ruiner og hadde få innbyggere. Men da kong Kyros i 538 fvt. tillot jødene å vende hjem, økte innbyggertallet igjen. Både antallet bortførte og hjemvendte er omstridt, og siden det er kjent at en stor del av de bortførte ble igjen i Babylonia, regner man med at Jerusalem, under perserne, kun var en mindre provinsby, konsentrert rundt tempelet. Utgravninger viser at befolkningen kan ha vært mellom to og tre tusen. Det gjenreiste tempelet ble innviet 515 fvt., og later til å ha vært langt enklere enn det opprinnelige.

I år 332 fvt. ble hele området erobret av Alexander den store, men byen Jerusalem ble ikke ødelagt. Etter Alexanders død ble Juda styrt av de hellenistiske herskerne (ptolemeerne og selevkidene) i Egypt og Syria, vekselvis. På 100-tallet fvt., under Antiokhos Epifanes, erobret syrerne sørøsthøyden, hvor de anla en festning som jødene senere rev ned. Under makkabeerne ble Jerusalem igjen hovedstad i et selvstendig jødisk rike, med på nytt økende befolkning. Det nye jødiske kongedømmet besto helt til den romerske generalen Pompeius inntok byen i år 63 fvt. De senere jødiske kongene var romerske lydkonger.

Under Herodes den store (37–4 fvt.) ble Jerusalem en praktfull by, delvis med gresk preg. Ved den første murs nordvesthjørne lot han bygge sitt prangende palass med de tre massive tårn. Tempelet ble til en prakthelligdom av marmor og gull. Til jødenes forargelse lot kongen også oppføre et teater, og en hippodrom. Jerusalems befolkning ble stadig mer blandet, og fortsatte å øke. På det meste kan byen ha hatt en befolkning på 20 000. Byens utvidelse mot nord nødvendiggjorde anlegget av en tredje mur, som imidlertid først ble fullendt da romernes angrep på Jerusalem var umiddelbart forestående.

Som en følge av den første jødiske krigen mot romerne ble byen og tempelet lagt i ruiner av romerne under Titus i år 70 evt. Etter Bar Kokhva-oppstanden (132–135 evt.) gjorde keiser Hadrian Jerusalem til en ren romersk romersk by under navnet Aelia Capitolina. Jøder hadde nå ikke tilgang til byen og antallet innbyggere var mye mindre enn før.

Under det bysantinske rike ble navnet igjen endret til Jerusalem (324–637 evt.). I 614 ble Jerusalem erobret av perserne (sassanidene), men allerede i 638 ble byen inntatt av den tredje kalif, Umar I, og jøder fikk igjen tilgang til byen. Under ummayadkalifen Abd al-Malik ble det, i 691, reist et praktfullt byggverk på den gamle tempelplassen, som nå var blitt hellig også for muslimer. Denne såkalte Klippemoskeen, er like vakker i dag.

I  1071-73 ble byen inntatt av seldsjukkiske tyrkere ledet av emir Atsiz ibn Uvaq, som befestet sitt herredømme i 1077 ved å slå brutalt tilbake mot den muslimske befolkningens opprør. Seldsjukkenes voldsomme fremferd mot de kristne ble et av påskuddene til korstogene. Et annen begrunnelse var fatimideherskeren Al Hakims (996–1021) fremferd mot kristne pilegrimer og Den hellige gravs kirke. Fatimidene tok tilbake makten i Jerusalem i 1098, og i 1099 erobret korsfarerne byen etter en flere dagers beleiring. Den 13. juli massakrerte seierherrene mesteparten av byens jødiske og muslimske befolkning. Muslimer ble drept i sine moskeer, jødene ble brent i sine synagoger. Moskeene på Tempelplassen ble omgjort til kirker. Byen ble deretter hovedstad i korsfarernes kongerike Jerusalem.

I 1187 overgav korsfarerne seg til Saladin, grunnleggeren av det islamske ayyubidedynastiet. Han restaurerte Klippemoskeen og al-Aqsa-moskeen. 1244–1517 hadde mamelukkene herredømme over byen, senere tilhørte den de osmanske tyrkere frem til tiden etter 1. verdenskrig.

Jerusalem ble etter hvert en liten by, langt fra det osmanske rikets storbyer. Man anslår at befolkningstallet neppe har vært mer enn rundt 10 000 på midten av 1800-tallet. I tillegg kom jødiske og kristne pilegrimer. Reisende på denne tiden berettet om stor fattigdom blant innbyggerne, som omfattet både kristne, muslimer og jøder. Utover på 1800-tallet førte økt innvandring til at befolkningstallet økte, og i 1860-årene begynte man for første gang å bygge boliger og institusjoner utenfor Gamlebyens murer.  Etter 1. verdenskrig og Det osmanske rikets oppløsning lå byen i det britiske mandatsområdet, i påvente av hva som skulle skje med hele området. Fra 1948 har Jerusalem vært staten Israels offisielle hovedstad, en status som fremdeles er omstridt. (Se Jerusalem  og Jerusalems moderne historie.)

  • Finkelstein, Israel; Silberman Neil Asher: The Bible Unearthed. Archaeolgoy's New Vision og Ancient Israel and the Origin of its Sacred Texts. The Free Press (A Division of Simon & Shuster, Inc.) N.Y. 2001.
  • Geva, Hillel: Jerusalem´s Population in Antiquity: a Minimalist View, I: Tel Aviv ( 41, 2014 (Journal of the Institute of Archaeology of Tel Aviv University) pp. 131–160.
  • Montefiore, Simon, Sebag: Jerusalem: Biografien, Cappelen Damm 2012. 
  • Shanks, Hershel:  Jerusalem. An Archaeological Biography, Random House, N.Y. 1995.
  • Gil, Moshe; Broido, Ethel: A History of Palestine 634-1099, Cambridge University Press 1997.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.