Grønn havskilpadde. Av . Begrenset gjenbruk

skilpadder

Skilpadde, Tanzania
The black softshell turtle or Bostami turtle Nilssonia nigricans, Chittagong, Bangladesh

Skilpadder. Kjempeskilpadde, Geochelene sp. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Skilpadden rødøreterrapin, Trachemys scripta.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Skilpadden rødøreterrapin, Trachemys scripta.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Skilpadder er en orden av reptiler. Det finnes 335 arter skilpadder på verdensbasis. Skilpadder er lett gjenkjennelige: hodet er lite og kroppen bred, med hvelvet ryggskjold og flatere bukskjold. Hos de fleste artene er skjoldet hardt, hos noen er det mer læraktig. Skjoldene beskytter skilpaddene, men gjør dem lite bevegelige. Hos landskilpadder er lemmene tykke og klumpete, hos havskilpadder lange og luffeformede. Størrelsen varierer mye, fra den minste med et ryggskjold på mellom seks og åtte centimeter, til havlærskilpadden som kan bli 2,5 meter og veie opptil 700 kilogram. Alle skilpadder legger egg på land, i likhet med andre reptiler. Skilpadder er de lengstlevende av virveldyrene.

Faktaboks

Også kjent som
Testudines

Skilpaddene deles i tre grupper:

  • halsgjemmere, som kan trekke hodet S-formet inn i skallet
  • halsvendere, som vender hodet til siden mellom skjoldene.
  • Proganochelydia omfatter bare utdødde, fossile, arter.

Bygning

Skilpaddene regnes som de mest primitive reptilene. De tilhører underklassen Anapsida som ikke har noen åpning i skalletaket bak øyet. Dette skiller dem fra de andre reptilene og fuglene (Diapsida) som har to åpninger i skalletaket.

Skjold

Typisk for skilpaddene er at den brede kroppen er beskyttet av skjold, et hvelvet ryggskjold (carapax) og et flatere bukskjold (plastron). Skjoldene er vanligvis forbundet av en beinbru på siden. Ryggskjoldet er dannet av bein fra lærhuden. Brede ribbein og ryggvirvler (med unntak av hals- og halevirvler) er sammenvokst med skjoldet.

De fleste artene har et hardt, hornaktig skjold, men noen arter har en tykk læraktig hud. Et vanlig ryggskjold består av cirka 50 bein, og disse er dekket av hornplater dannet fra overhuden. Hornplatene er skilt fra hverandre langs sømmer, og platenes form og størrelse svarer ikke til de underliggende beinplatene. Bukskjoldet er dannet av noen bein fra skulderbeltet. Resten av skulderbeltet ligger innenfor ribbeina.

Skjoldene beskytter skilpaddene, men de begrenser også deres bevegelighet. De forflytter seg derfor svært langsomt på land. Havskilpaddene derimot, kan oppnå svært store svømmehastigheter.

Hode

Skilpaddene har lite hode og små øyne med øyelokk. Kjevene hos nålevende arter mangler tenner, men de er modifisert som skarpe, skjærende nebb. Halsen er lang og lettbevegelig, mens halen er relativt kort, særlig hos hunnen. Hodet, halsen, halen og lemmene kan hos de fleste skilpadder trekkes inn under skjoldene når det er fare på ferde. De kroppsdelene som ikke er omgitt av skjoldet, har en bløt hud med hornskjell. Hudkjertler er fåtallige.

Lemmer

Beina er tilpasset deres levevis. Hos landskilpadder er lemmene tykke og klumpete («elefantføtter»), hos havskilpadder lange og luffeformede. Arter som lever i ferskvann har svømmehud mellom tærne.

Vekst og størrelse

Skilpaddene vokser forholdsvis raskt til de blir kjønnsmodne. Deretter avtar vekstraten, men mange fortsetter å vokse hele livet. Størrelsen varierer fra den minste Chersobius signatus, en landskilpadde i Sør-Afrika, med et ryggskjold som bare blir 6–8 centimeter langt til havlærskilpadden som kan bli 250 centimeter og veie opptil 700 kilogram.

Hos planteetende skilpadder er tarmen lang.

Åndedrett

Som andre reptiler, er skilpaddene vekselvarme, og veggen mellom hjertekamrene er gjennombrutt. Lungene er store, tynnveggede og svampete. De er fastvokst til skallet, og åndedrettet foregår ved hjelp av én stor, flat utåndingsmuskel og to innåndingsmuskler. Enkelte arter i ferskvann kan ta opp oksygen direkte fra vannet gjennom slimhinner i munn og hals eller gjennom kloakkåpningen.

Levevis

Befruktning

Skilpaddene har indre befruktning. Selve kurtisen kan være komplisert. I paringstiden kan hannene være biske og kjempe harde kamper med hverandre. Alle arter legger eggene på land, gjerne i spesielt utgravde reir, men noen kan bare plassere dem ubeskyttet på bakken. Avkommets kjønn blir bestemt av hvilken temperatur eggene utvikler seg under. Foreldrene viser ingen omsorg for ungene.

Lyd

Som regel er skilpaddene stumme, men ungene og hannene lar sin stemme høre nå og da, hannene særlig i paringstiden, da de er biske og kjemper innbyrdes.

Alder

Skilpadder er de lengstlevende virveldyrene. Enkelte individer, særlig av kjempeskilpadder, påstås å ha oppnådd en alder på over 200 år, men dokumentasjon for disse tilfellene er mangelfull. Den berømte «Lonesome George» fra Galápagos (Chelonoidis abingdonii) var mellom 101 og 102 år gammel da han døde i 2012. Den eldste nålevende er imidlertid «Jonathan», en aldabrakjempeskilpadde, Aldabrachelys gigantea, som i 1882 ble fraktet fra Seychellene til St. Helena. Den var fullvoksen (minst 50 år) da den ble fanget og er derfor i dag minst 188 år gammel.

Systematikk

Det er 318 nålevende arter som er anerkjent. Skilpadder deles systematisk i tre underordener.

Proganochelydia

Proganochelydia omfatter bare utdødde arter, mens de nålevende artene fordeles på underordenene halsvendere og halsgjemmere.

Halsvendere

Halsvendere, Pleurodira, kan ikke trekke den lange halsen S-formet inn under skjoldet, men bøyer den til siden mellom skjoldene. Halsvenderne omfatter tre nålevende familier med til sammen 85 arter fra varmere strøk på den sørlige halvkule: pelomeduseskilpadder i Afrika og Sør-Amerika, slangehalsskilpadder i Australia og Sør-Amerika og elvehalsvendere i Sør-Amerika og på Madagaskar.

Halsgjemmere

Halsgjemmere, Cryptodira, kan bøye halsen S-formet og trekke hodet inn under skjoldet.

Hit hører de resterende elleve familiene med 250 arter:

Utbredelse og status

Man kan finne skilpadder på alle kontinenter unntatt Antarktis. Det høyeste artsmangfoldet finner vi i tropiske og subtropiske områder. I Europa forekommer ti arter: Det er fire arter landskilpadder; to arter sumpskilpadder, blant annet den europeiske kjerrskilpadden Emys orbicularis; tre asiasumpskilpadder av slekten Mauremys; samt den afrikanske bløtskilpadden Trionyx triunguis. Dessuten får Europa mer eller mindre regelmessig besøk av fire arter havskilpadder pluss den store havlærskilpadden Dermochelys coriacea.

Flere arter er kritisk utrydningstruet på grunn av habitatødeleggelser, overbeskatning, forurensning og andre faktorer.

Fossile skilpadder

De eldste fossile skilpaddene er kjent fra avleiringer i Tyskland fra trias. De er plassert i underordenen Proganochelydia. De eldste skilpaddene hadde ennå tenner i ganen, men allerede fullt utviklede skjold. Gjennom hele sin utviklingshistorie på cirka 250 millioner år har skilpaddene forandret seg svært lite. For eksempel er slekten Testudo kjent fra tertiære lag mange steder på Jorden, og den marine slekten Archelon fra Nord-Amerika, som var opptil 4,6 meter lang fra hode til hale og kunne veie 2,2 tonn, er kjent fra kritt. Dette er den største skilpadden som er beskrevet vitenskapelig.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg