Moab, betegnelse på et land i fjellområdet øst for Dødehavet i jernalderen (ca. 1200– 500 fvt.). Hovedstaden var Dibon (moderne Dhiban), ca. 20 kilometer syd for Jordans hovedstad Amman.

Moabittene var et vest-semittisk folk, og deres språk var nært beslektet med hebraisk. Vi vet ikke mye om moabittenes bakgrunn, men landet Moab nevnes allerede på en statue reist i Teben (Luxor) i Øvre Egypt av farao Ramses 2 (regjerte ca. 1279–1213 fvt.). Moab lå langs den såkalte "Kongeveien", handelsruten mellom Mesopotamia og Egypt, og var derfor ikke et isolert område. Moabittene og israelittene kjempet om landområder gjennom flere hundre år, med vekslende hell. 

Moab var underlagt assyrerne på 700-tallet fvt. Moab skal ha opphørt å eksistere som stat ved babylonernes erobring ca. 600 fvt. Området ble overtatt av nabateerne.

Tekstene i Den hebraiske bibelen knytter Moab til israelittene allerede i 1. Mosebok, der Moab beskrives som sønn av LotAbrahams brorsønn (1. Mosebok 19,38). Stridighetene mellom de to folkene omtales mange steder. Tidlig på 900-tallet fvt. skal moabittene være blitt slått tilbake av kong David (2 Samuelsbok 8,12). På 800-tallet måtte kong Mesha av Moab betale skatt i form av værer, lam og ull til kong Akab, nordriket Israels konge (2. Kongebok 3). Under Akabs sønn, Joram, skal moabittene ha revet seg løs, noe som førte til at Israels, Juda rikes og Edoms konger slo seg sammen for å gjenerobre landet. Kong Mesha så lenge ut til å tape, men bibelteksten forteller at han reddet seg og sitt land gjennom å ofre sin egen sønn som brennoffer (2. Kongebok 3,27). Da flyktet israelittene i skrekk.

Også Mesha-stelen, reist av kong Mesha, forteller om kampene, men gir et helt annet bilde. Teksten begynner med å fortelle om hvordan både den israelittiske kongen Omri og hans sønn tidligere hadde undertrykket Moab, men at kong Mesha beseiret israelittene og gjenerobret sitt land, alt med  guden Kemosh' hjelp. Fra byen Nebo skal Kong Mesha også ha erobret den israelittiske guden, Jahves, kultgjenstander og gitt dem til Kemosh. 

Den lange teksten gir et godt bilde av moabittenes hovedgud Kemosh, og viser at moabittene mente det var en helt spesielt forhold mellom denne guden og moabittene. Også denne guden kunne både straffe og belønne. Innskriften på Mesha-stelen nevner Kemosh hele ti ganger, der kong Meshas seire i stor grad tilskrives gudens hjelp. Det var også vanlig at kongelige navn inkluderte gudens navn.

Bibeltekstene omtaler moabittene oftest som "Kemosh' folk" (4. Mosebok 21,29 og Jermia 48,46). Men i fortellingen om Jefta (Dommerne 11) omtales han som ammonittenes gud. 1. Kongebok 11,7 forteller at kong Salomo skal ha bygget en offerhaug for Kemosh utenfor Jerusalem, til ære for sine utenlandske koner. I 1. Kongebok 11,33 fortelles det også at Kong Salomo selv tilba Kemosh og flere andre forbudte guder. Bibelforskere er ikke enige om hvorvidt dette er forestillinger som ble til i en senere tid.

Det er funnet mange moabittiske templer og gjenstander fra jernalder 1 og 2 (ca. 1200–586 fvt.) Funnene omfatter flere mindre kalsteinsaltere. Utgravningsstedet Khirbat Átaruz, ca. syv kilometer fra Dødehavet, er blitt identifisert med det bibelske stedet Atarot, som også nevnes i Mesha-stelens innskrift. Byen hadde et stort tempel, der det også er funnet en liten oksestatue og et lite kultalter smykket med to mannsfigurer. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.