Etemenanki, betegnelse på den store zigguraten (tempeltårnet) i Babylon, bygget av brent teglstein. Etemenanki lå i byens tempelområde, på Eufrats østre bredd, rett nord for Marduk-tempelet Esagila. Bygningen skal, ifølge Herodot, hatt syv eller åtte avsatser og vært ca. 90 meter høy. På toppen lå et tempel med flere rom. I det ene sto et alter og en seng viet til Babylons hovedgud, Marduk.

Det mektige byggverket later til å ha gitt opphav til forestillingen om Babels tårn (1. Mosebok 11, 1–9). 

Det er uklart hvilke ritualer som ble feiret i Etemenanki. Herodot (400-tallet fvt.) beskriver både bygningen og ritualene som ble feiret i tempelet, men det er uenighet om hvorvidt han selv faktisk besøkte Babylon, og hvilke ritualer som i så tilfelle fremdeles ble utført på hans tid. Ifølge Herodot (Bok 1, 181) ble det feiret et hellig bryllup mellom en guddom og en kvinne, et såkalt hieros gamos, i Etemenanki. Også innenfor religionshistorisk forskning var dette lenge en utbredt oppfatning, men den er nå i stor grad forlatt. 

Den opprinnelige zigguraten, som kanskje ble påbegynt allerede på Hammurabis tid (1700-tallet fvt.) ble etter alt å dømme ødelagt av assyrerkongen Sanherib i 689 fvt. Gjenoppbyggingen startet allerede under hans etterfølger Asarhaddon. Den virkelige utvidelsen skal likevel ha funnet sted da Nabopolassar (regjerte ca. 625–605 fvt.) seiret over assyrerne. Hans sønn, Nebukadnesar 2, igangsatte enorme bygge- og utsmykningsarbeider i den hensikt å gjøre Babylon til datidens mest praktfulle by.

Det finnes flere beskrivelser av Etemenanki. Forskere mener den mest pålitelige kilden er en kileskrifttavle fra ca. 229 fvt., som igjen er en kopi av en enda eldre beskrivelse. Her angis både sidenes lengde og høyden til å være ca. 92 meter.

Babylon ble erobret av den persiske kong Kyros i 539 fvt. Byen ble ikke ødelagt, og kulten fikk fortsette i hans regjeringstid. Under hans etterfølgere forfallt imidlertid både byen og templene, og på Aleksander den stores tid (300-tallet fvt.) lå Etemenanki i ruiner. Aleksander ønsket å bygge den opp igjen, men døde før prosjektet kunne gjennomføres. Etter hvert lå hele området under tykke lag med teglstein og sand. Da utgravningene av Babylon tok fart, på slutten av 1800-tallet, klarte man likevel å finne fundamentene. Disse viser at veggene faktisk var ca. 90 meter lange ned ved grunnen slik kileskrifttavlene beretter.

  • Herodotus: The Histories. Oversatt av Aurbrey de Sélincourt. Revidert av A.R. Burn. Penguin Classics. 2003.
  • Koldewey, Robert: Das wiedererstehende Babylon. 5 Utgave. Berlin 1990.
  • Leick, Gwendolyn: Mesopotamia. The Invention of the City. Penguin books 2002.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.