Hattusa

Det er funnet spor etter bosetning i området som går tilbake til 5000-tallet og det antas at området først var bebodd av et oldtidsfolk vi gjerne kaller hattierne. Utgravninger har vist at fra slutten av 2000-tallet fvt. lå det allerede en by på stedet. Fra slutten av 1900-tallet fvt. var Hattusa i over hundre år en assyrisk handelskoloni og et av flere sentere for varehandelen fra Mesopotamia (spesielt fra byen Assur) til resten av Anatolia. Byen ble brent cirka 1700, men gjenoppbygget.

Akkurat når og hvordan byen ble erobret av hettittene, vet man ikke, men ifølge tradisjonen var det kong Labarnas 2 som gjorde byen til hovedstad i hettitterriket og endret sitt navn til Hattusilis (Han fra Hattusa). I sin glanstid på 1300-tallet fvt. spilte byen en viktig rolle, både politisk og økonomisk. Kongene var aktive på den internasjonale arena og inngikk vennskapsavtaler med både Mesopotamia og Egypt. Å gifte bort sine døtre til fremmede herskere eller prinser var også et vanlig diplomatisk grep. Byen kan ha hatt opp til 40 tusen innbyggere på denne tiden.

Økonomiske nedgangstider og interne stridigheter under kong Suppiliuma 2, førte til at Hettitterriket gikk under, og byen ble ødelagt rundt 1190 fvt. Deretter lå stedet øde i fire hundre år. Midt på 700-tallet gjenoppsto byen som en mindre frygisk by. I hellenistisk tid (cirka 300 fvt. 300 evt.) var Hattusa en mindre og uselvstendig bystat, for så å bli en landsby under Bysants.

Lenge visste man ikke hvor hettittenes hovedstad hadde ligget. I første halvdel av 1800-tallet ble det foretatt undersøkelser på stedet, uten at man i utgangspunktet visse at man ville finne den gamle byen Hattusa. Fra 1906 overtok tyske arkeologer de profesjonelle utgravningene. Det har vært foretatt regelmessige utgravninger av tyske ekspedisjoner fra 1906 og til i dag, avbrutt av de to verdenskriger. Utgravningsområdene omfatter både selve den gamle byen og grottetempelet Yazilikaya nord for byen, som blant annet består av flere uthugde rom. Her finnes gudefigurer som representerer både hettittiske og hurrittiske guder og gudinner.

Hattusas øvre by, som ligger i syd, består av et platå på rundt en kvadratkilometer. Her lå det hovedsakelig templer og hellige steder hvor det er funnet både keramikk, redskaper, rituelle gjenstander og tekster. Høyden er omringet av en 8 km lang bymur med fem porter og befestninger. Mest kjent er løveporten i vest og sfinks-porten i syd. Bymuren er delvis restaurert.

Den nedre byen ligger i nord og omfatter det største tempelet, som var viet til stormguden og solgudinnen som sammen hersket over det hettittiske panteon. Som templene i det gamle Midtøsten, var templene også administrative og økonomiske sentere, og her i hovedtempelet lå derfor landets og byens og arkiver. De lå også lagerrom og butikker i tilknytning til tempelet.

Kongepalasset lå på en naturlig høyde, kalt Büyükkale, syd-øst for den nedre (nordre) byen. Palasset inneholdt både offisielle rom og rom beregnet på religiøse seremonier.

Det er funnet et kongelig bibliotek med rundt 30 000 tusen leirtavler i kileskrift på assyrisk, akkadisk, hettittisk og hurritisk i Hattusa. De er av stor betydning for vårt kjennskap til Midtøstens historie i 2. årtusen fvt. og er også den eneste pålitelige kilden til hettittenes historie. Tekstene omfatter både historie, litteratur, religiøse tekster og orakler.

Blant de viktige tekstene og mest kjente tekstene er fredsavtalen som ble inngått etter det avgjørende slaget mellom Ramses 2 og den hettitiske kongen Muwatalli ved Kadesh i 1274 fvt. og den etterfølgende fredsavtalen som ble utformet cirka 1259–1258 fvt. Originalen skal ha vært skrevet på en plate av sølv, men en kopi av leire ble funnet i Hattusa, og denne befinner seg i dag i det arkeologiske museet i Istanbul. Det finnes også egyptiske kopier på papyrus.

• hettittene
• hettittisk arkitektur
• hurrittene
• Kadesh