Hest. Araber.

SCODE. begrenset

Hest. Engelsk fullblod.

SCODE. begrenset

Hest. Hunter.

SCODE. begrenset

Hest. Lipizzaner.

SCODE. begrenset

Hest. Ungarsk gidran.

SCODE. begrenset

Hest. Belgisk ardenner.

SCODE. begrenset

Hest er en dyreart i familien hester, som holdes som husdyr. Alle dagens hesteraser nedstammer fra den utdødde villhesten tarpan. Den ble temmet for ca. 6500 år siden på de eurasiske steppeområdene. Hester har en enestående tilpasningsevne og finnes nå som husdyr i nesten alle land. Forvillede hester finnes i Nord- og Sør-Amerika samt Australia, hvor den som regel lever i mindre flokker. I verden er det over 60 millioner hester, fordelt på mange raser.  

Menneskene har avlet frem hester til ulike formål, og dette har gitt betydelig variasjon i størrelse og utseende. De argentinske falabellaene har en mankehøyde på maksimalt 76 cm, mens engelske shirehester kan måle opp mot 200 cm ved manken og veie over 1000 kg. Både forbena og bakbena har sener som avlaster muskulaturen under hvile; hesten kan således stå uten å bli sliten og den sover gjerne i stående stilling.

Hannen hos hester kalles hingst og hunnen hoppe. Kastrert hingst kalles vallak. Drektighetstiden hos hester er omkring 11 måneder, og det fødes som regel bare én unge (føll). Både hingst og hoppe kommer i kjønnsmoden alder ved 1–2 års alder. Hesten kan pares med esel; dette gir imidlertid sterilt avkom, som kalles muldyr eller mulesel ettersom hesten er henholdsvis mor eller far.

Kina er hesten blitt brukt som trekk- og ridedyr fra ca. 2000 f.Kr. I Norden regner man med at den ble tatt i bruk som husdyr ca. 1500–1200 f.Kr. Arkeologiske funn fra bronse- og jernalder viser at oksen måtte vike plassen for hesten både ved lette og tunge trekk, og funn av munnbitt, stigbøyler og sporer har vist at hesten allerede fra gammelt også var ridedyr.

Osebergfunnet var det både vogner og sleder. Vikingene brakte hester med hjem fra sine ferder. Snorre og de islandske ættesagaer forteller om hesteoppdrett og hestestell i middelhavslandene, og i Norden var hesten midtpunktet både i offerfestene og idrettsstevnene som ble arrangert når folk møttes. Skikken med hingstekamper gikk etter hvert over til kappritt og kappkjøring i trav.

Etter folkevandringene og vikingtiden ble rytteriet et viktig våpen i krigføringen. Denne utviklingen kom sent i Norden. Magnus den gode var til hest i slaget på Lyrskog hede i 1043, men først 100 år senere fikk rytteriet betydning i Norden. Med korsfarerne kom riddervesenet til Norge. Ringbrynjen måtte vike plass for den tunge rustningen, og med dette utstyr kom den tunge hesten inn. I 1530-årene foretok Olaus Magnus, den senere biskop i Uppsala, en reise til Norge og priste den norske hesten og fortalte at bøndene sendte sine hester til fjells om sommeren. Hingstene var skarpskodde for å verne følgjene mot rovdyr. Når hestene ble tatt hjem om høsten, ble unghingstene skilt fra og sendt med båt som eksportvare tilTyskland, Danmark og de britiske øyer.

Et planmessig avlsarbeid med trekkhest for jordbruket begynte i Norge først etter 1800. Tidligere tok avlen sikte på hoff- og krigsbruk. Hesten som menneskets tjener har satt spor etter seg gjennom hele historien, dens betydning for jord- og skogbruk kan neppe overvurderes. Etter at traktoren har overtatt tungarbeidet på jordet og i skogen, og laste- og personbilen har overtatt skysskjøringen, er hesten blitt stadig mer populær som sportsdyr og som fritidsbeskjeftigelse.

Hesten er sentral i mange folks mytologi og trosforestillinger, både som livs- og dødssymbol. Hos buddhistene står den for bestandighet og tingenes skjulte natur, i islam symboliserer den rikdom og lykke. I Kina forbindes den bl.a. med yang, ild og himmelen, mens den i kristendommen har symbolisert Solen og gavmildhet, foruten flere helgener, bl.a. St. Georg.

skandinavisk religion hadde hesten en viktig plass. Fra bronsealderen finner vi ofte fremstillinger av hesten sammen med soltegn, skip og orm, og den har derfor sikkert vært knyttet til fruktbarhetskult. I kulten ved blotene var hest vanlig som offerdyr, like ens ved gravlegging, da enten hele hesten eller hestehodet ble gravlagt sammen med den døde. I Gokstad- og Oseberg-haugene var det f.eks. henholdsvis 12 og 15 hester. I vikingtidens mytologi var hesten oftest knyttet til Frøy og Odin som red på Sleipne, med åtte ben. Hesten trakk også Sol og Måne. Kjent er bruken av hestehode i magisk handling. Egil Skallagrimsson reiste nidstang med hestehode og magiske runer mot Eirik Blodøks.

Mange forskere har hevdet at det var vanlig å spise hestekjøtt i hedensk tid. Dette er langt fra sikkert, og når den kristne kirken forbød nyting av hestekjøtt, er det rimelig å se dette på bakgrunn av hesten som hedensk offerdyr. I folketro innsamlet på 1800- og 1900-tallet varslet det ulykke, brann eller dødsfall å drømme om en hest. Ristet hesten seg med selen på, kunne man vente uvær eller dødsfall. Dødsfall spådde det også om en hest rullet seg utenfor husdøren. Å finne hestesko menes i mange land å bringe lykke. Hesteskoen kan da bli anbrakt over døren. Opp mot vår tid har deler eller produkter av hest vært brukt i folkemedisinen, f.eks. hestemelk mot kikhoste eller hesteurin eller hestetagl mot vorter.

Av verdens over 400 hesteraser skiller man mellom to hovedtyper: varmblod og kaldblod, etter type og temperament. Inndelingen avspeiler slektskap med den arabiske hesten.

Varmblodshestene deles i fullblod og halvblod. Fullblodshester består av tre raser: engelsk fullblod, arabisk fullblod og angloarabisk fullblod. De er raske og har et livlig gemytt. Fullblodsaraber er en liten hest med kort kropp, lette bevegelser, høy haleføring og livlig temperament. Den er kjent for utholdenhet og nøysomhet. Den engelske fullblodshesten er utviklet fra araberhesten for hurtighet i galopp. Halvblodsraser har oppstått ved bruk av fullblod og tyngre kaldblodsraser, i denne gruppen finnes alle verdens fremste ridehestraser samt varmblodstraver.

Til kaldblodshestene hører trekk- og brukshestrasene. På grunnlag av brukstype deles rasene gjerne i ridehester, kjørehester, travhester og trekkhester. Trekkhestene deles igjen i tunge, middelstunge og lette.

Det skilles mellom grunnfarger og avtegn. De vanligste grunnfargene er svart, rød og brun. Det er flere gensystemer som styrer fargene, med to systemer som styrer om hestene blir svarte, brune eller røde. Svarte hester har svarte dekkhår over hele kroppen, samt svart lugg, man og hale. For øvrig kan fargen variere noe etter alder og årstid. I noen land brukes svartbrun om svarte hester med brune dekkhår i hodet, i flanken og på innsiden av lårene. Brune hester kan være fra lysbrune til mørkbrune. Pannelugg man og hale er svart. Røde hester (på svensk brukes ordet fuks) har ensfarget rød kroppsfarge, inkludert pannelugg, man og hale. Disse kan være fra rød til hvit, men ikke svart, da er hesten definert som brun. På grunn av gensystemenes nedarving og dominansforhold kan røde hester bare få røde avkom, svarte hester kan få røde eller svarte avkom mens brune hetser kan få alle tre grunnfargene hos avkommet. Et tredje gensystem kan gi gule eller borkete hester, fra røde eller brune grunnfarger. Skimlete hester har fargede og hvite hår i jevn blanding. Noen fra gen som gir en konstant skimlete farge (engelsk roan, som hos Connemara og ardenner), noen fra gen som gir avblekbar skimmel, de siste fødes med grunnfargen men blir gradvis mer hvite (engelsk grey, som hos mange varmblodsraser).  

Primitive farger opptrer hos noen raser, som hos fjordhesten.  Blakk og grå er de vanligste primitive grunnfargene. De har ofte svart ål langs ryggen og svart midtparti  i man og hale. Blakke hester skilles i brunblakke, rødblakke, ulsblakke og gulblakke.

En rekke andre farger finnes hos flere raser, særlig med mer eller mindre uregelmessige hvite partier på kroppen. Eksempler er pinto og paintrasene i USA, knabstuper, pinzgauer og gotlandsruss.  

Norge har fire nasjonale raser: dølehest, fjordhest, norsk kaldblodstraver og nordlandshest. De hører til kaldblodshestene og har utgjort landbrukets trekkraftkilde i mange hundre år.

Rasene er utviklet fra den gamle norske hesten, men med større eller mindre påvirkning av utenlandske raser. Størst betydning har utenlandske hester hatt for dannelsen av vår tyngste rase, dølehesten og for den norske kaldblodstraveren. Dølehesten ble avlet frem i Gudbrandsdalen for å dekke behovet for en tyngre trekkhest etter som trekkraftbehovet økte i jordbruket på slutten av 1800-tallet. I dag er tungdølen, som den opprinnelige rasen også kalles på folkemunne , en liten, truet rase. En lettere type av dølehesten, kaldblodstraveren, ble utviklet på 1900-tallet og brukes til travløp. Det er rasen med flest antall individer i Norge i dag. Dølehesten og norsk kaldblodstraver er regnes nå som to raser med individuelle avlsplaner og stambøker.

De to andre norske rasene klassifiseres internasjonalt som ponnier dvs. hester med mankehøyde under 148 cm. Foruten å være en arbeidshest, er fjordhesten populær som sports- og hobbyhest i flere land. Rasen har beholdt mange av de primitive kjennetegn vi finner hos villhest, så som svart stripe i man og langs ryggen og mørke tverrstriper på bena. Nordlandshesten er reddet fra å dø ut etter siste verdenskrig, og er nå en allround hobbyrase i  konkurranse med importerte ponniraser. Den er svært nøysom og kan bli veldig gammel.

Mekaniseringen av landbruket reduserte antall hester i Norge fra 238 000 i 1946 til ca. 20 000 på 1970-tallet. Rundt 2010 hadde bare ca 8 % av driftsenhetene i landbruket hest, men antall hester er fortsatt i sterk økning på grunn av fritidsbehov, rytter-, trav- og galoppsport.

Det er totalt over 125 000 hester i Norge (2012) og det fødes ca. 5 tusen føll I året. De viktigse rasene er kaldblodstraver, varmblodstraver, varmblods ridehest, ponnier, islandshest samt de tre norske rasene dølehest, fjordhest og nordlandshest/lyngshest.  I tillegg en rekke importerte raser, som har økt i antall de senere årene.

Mange av de tradisjonsrike avlstiltakene holdes i hevd også i dagens hesteavl. Hesteslipp i fjellet, hesteutstillinger, fellesbeiter og hesteavlslag er fortsatt en del av dagens avlsarbeid og av norsk kulturhistorie. Samtidig er moderne avlsprinsipper med avlsplaner, avlsverdiberegninger osv. tatt i bruk i hesteavlen.

Som sportsdyr blir hesten brukt i galoppsporttravsportridning, kjøring, helseformål som  terapi og rehabilitering, turisme og hobbybruk. Det drives totalisatorspill på 11 travbaner og en galoppbane i Norge. Totalomsetningen var på 3,7 milliarder (208). Ryttersporten er i sterk utvikling og andre hobby-, terapi- og fritidstilbud med hest øker også sterkt. Antall årsverk knyttet til hestehold er ca. 4500. Norges Rytterforbund, som den største organisasjonen, har ca 42 tusen medlemmer og noe over 6 tusen aktive hester. Det Norske Travsleskap har ca 15 tusen medlemmer og ca 5 tusen aktive hester (ca 25 tusen travhester totalt). Norsk hestesenter på Lena på Toten,  er senter for utdanning av hestepersonell og avl på hest i Norge. De utsteder ca 2 000 hestepass i året og registrerer ca 40 tusen hester totalt, vesentlig for de norske hesterasene.

Sysselsettingen i hestenæringen fordeler seg på mange omåder. Trening og konkutrranse innen trav og gallopp utggjør (26%), rideskole, tursisme og helseaktiviterer (23%), avl og oppdret samt produksjon av fôr (21%) og organisasjoner, banedrift og spill (18%) er de viktigste områdene. Antall sysselsatte I disse feltene var I 2000 opp mot 4 500, og er nå (2016)antakelig over 5000.

Hestekjøtt er noe mørkere enn kjøtt av storfe, men mørere, mindre fettholdig, og mer fintrevlet. Det godkjennes ca 1 000 hesteslakt til menneskeføde årlig (2013), og tallet er nedadgående pga. strenge regler for identifikasjon, slakting og medisinering før slakting.

Av skandinaviske hesteraser er finsk hesten lettere trekkhest, vekt 450–600 kg, 150–158 cm stangmålshøyde, av asiatisk opprinnelse med gode traveranlegg. Den er også en utmerket skogshest, fargen som regel rød. Danmark har to nasjonale hesteraser: den jyske hest,vekt 600–800 kg, 158–163 cm stangmålshøyde, en middelstor trekkhest dannet ved krysning av den gamle landhest med engelske trekkhester, særlig en rød hingst (Oppenheim) av shireutseende, er allerede nevnt.

Den andre rasen er halvblodsrasen frederiksborghesten, en kjørehest. Det gamle, berømte Frederiksborg-stutteri ble opprettet 1570–80 og var i drift til 1876. Rasen ble dannet ved bruk av arabiske og spanske hester og var i sin tid ansett som en av de mest elegante hesteraser i Europa. Avlen ble tatt opp igjen i 1920-årene, med avkom fra den gamle bestanden med noe påvirkning av engelsk og arabisk fullblod. Det er en lettere vogn- og kjørehest, meget brukbar til lettere jordbruksarbeid, vekt 550–650 kg, 152–162 cm stangmålshøyde. Rasen er i dag mer eller mindre inkludert i dansk varmblod.

Dansk varmblod er felles rasebetegnelse for populasjonen av varmblods ridehester i Danmark. Avles i dag for sprang- og dressuregenskaper. Tyske hingster (holsteiner, hannoveraner, trakehner) benyttes i en viss grad i avlen.

Islandshesten har sannsynligvis samme opprinnelse som den norske fjordhesten, men er muligens krysset med ponniraser fra Shetland og Orknøyene. Det finnes røde, brune, svarte, gråskimlede og blakke hester. Bevegelsen er rask og sikker, mange går i pass, og enkelte dyr har en spesiell, energisk og elastisk firtaktig gangart («flygende skritt»), den såkalte tølt. En egen ridesportsgren er utviklet basert på rasen, og dens spesielle gangarter.

Sverige har hatt stor hestebestand. I Sør-Sverige og Midt-Sverige var den belgiske hest, ardennerhesten, den dominerende trekkhest. Dessuten forekom en god del halvblodshester i de samme områder. Avlen av varmblodshester var sterkt knyttet til avlssenteret Flyinge ved Lund (tidligere statsstutteri). Svensk varmblod er i dag utbredt i nesten hele Sverige, og rasen er kjent for å ha produsert noen av verdens fremste dressurhester. Avlen har tradisjonelt vært knyttet til Forsvaret og det svenske jordbruket. Idag drives det varmblodsavl i hele Sverige.

I Norrland og grensebygdene mot Norge er den nordsvenske hesten utbredt. Det er en lett trekkhest med gode traveranlegg. Den ligner mye på den norske dølehest og er delvis bygd opp på avlsmateriale innført fra Norge; vekt 500–600 kg, 150–158 cm stangmålshøyde. Det er fortsatt en del utveksling av avlshester mellom de to rasene.

Den engelske fullblodshest (The Thoroughbred Horse) nedstammer fra tre orientalske hingster, Byerly Turk (1689), Darley Arabian (1706) og Godolphin Barb (1724). Avlsutvalg foregår bare etter sportsprestasjoner på veddeløpsbanen og etter avstamning. Som rene regnes bare hesteraser fra hester som i ubrutt rekkefølge føres tilbake til første bind av stamboken (The General Stud Book, 1793). Denne er sannsynligvis verdens første stambok på hest.

Den engelske fullblodshest er oftest brun, rød eller skimlet, ofte med avtegn, vekt 450–475 kg, 152–163 cm stangmålshøyde, forholdsvis høybent og smal. Den er verdens hurtigste og mest energiske hest, og av den grunn har den fått enorm betydning for hesteavlen ved at den har bidratt til å danne og vedlikeholde halvblodshester i praktisk talt alle land. I Storbritannia som i andre land har hesteavlen gått tilbake, og bare noen få raser skal nevnes.

Av engelske halvblodshester er hackney (norfolkhest), vekt 450–590 kg, 152–160 cm stangmålshøyde, en lettere kjørehest med særlig høy bevegelse og sterk reisning av halsen; Cleveland Bay og Yorkshire Coach Horse, vekt 540–700 kg, 160–170 cm stangmålshøyde, hadde sin glansperiode i hestevognenes tid.

Storbritannia har også ikke få rene araberhester. Av ponnier har særlig New Forest, Welsh Mountainog Shetland Pony holdt seg. I Irland er Connemara-ponnien utviklet. Hunterer ikke egentlig en rase, men en sterkt blodspåvirket hest som passer til jaktbruk og kan ha forskjellig avstamning. Vanlig brukes krysning mellom fullblod og halvblod, dvs. 3/4 fullblod.

Av trekkhestraser har Storbritannia bl.a. shirehestenverdens største trekkhest, vekt ca. 900 kg, 165–175 cm stangmålshøyde og 180–190 cm båndmål over manken. Den har gått sterkt tilbake. Clydesdalehesten,ca. 800 kg, en skotsk, lettere type av shirehesten, har holdt seg bedre og har hatt stor utbredelse utenfor Europa. Den røde suffolkhesten,ca. 800 kg, har gått tilbake. Halvblodshesten Cleveland Bay har en viss utbredelse som lettere trekkhest.

Frankrike har hatt mange halvblodsraser. Den største og viktigste er normanneren (anglo-normanneren). Rasen har oppstått ved krysning mellom engelske fullblodshingster og landrasehopper i Normandie, som er viktigste avlsområde. Det er travere, ride- og trekkhester (vognhester) blant dem. En lettere trekkhest er bretonneren, dannet av landrasehopper i Bretagne, krysset med den engelske hackney.

Den typiske trekkhest i Frankrike er percheronhestenen av verdens beste trekkhester. Den har fått stor utbredelse utenfor Frankrike, vekt ca. 800 kg, 165–173 cm stangmålshøyde. Hjemstedet er Le Perche, vest og sørvest for Paris. Den er noe påvirket av orientalsk blod, fargen svart og gråskimlet, vekt ca. 800 kg. Den har hatt stor utbredelse i USA, der den svarte fargen er foretrukket. Den har også fått en del utbredelse i Storbritannia.

Den belgiske trekkhest regnes som verdens mest typiske trekkhestrase, vekt 650–900 kg, 158–170 cm stangmålshøyde, vanligvis brun, skimlet og rød. Rasen har fått stor utbredelse over hele verden.

I Mellom-Europa har halvblodsraser vært av stor betydning, og betydningen er blitt relativt større etter hvert. Tyskland har bl.a. den noe tunge halvblodsrasen oldenburgeren, de lettere ridehestrasene holsteineren  og  hannoveraneren spredt over hele Europa. De to siste er i dag ledende ridehestraser i Europa.

Hollandsk varmblod er en av de ledende ridehestraser i Europa, basert på euopeisk statistikk over konkurrerende hester I ridesporten. Rasen er dannet etter siste verdenskrig fra lettere hollandske hester, fullblod og tyske halvblodsraser. 

Trakehneren, vekt 450–550 kg, 158–163 cm stangmålshøyde, som hadde sitt avlssenter i stutteriet i Trakehnen (tidligere Øst-Preussen), anlagt 1732, er sterkt påvirket særlig av engelsk og til dels arabisk fullblod. Den ble brukt i hæren som kavalerihest og hørte til verdens fremste på området.

Østerrike har lipizzaneren, som er sterkt påvirket av den andalusiske hest. Fargen er avblekbar skimmel. De fleste blir hvite innen de er 7 år. Sirkushester tilhører vanligvis denne rasen. Typiske trekkhester finnes det få av i Sør-Europa. Den noriske hesten (noriker, pinzgauer), en middelstor trekkhest fra Salzburg, Steiermark og Bayern, vekt 700–750 kg, 163–165 cm stangmålshøyde, er brukt en del. Ellers er arabisk og engelsk fullblod brukt.

Russland har mange hesteraser. Som traver er orlovtraveren mest kjent. Den ble dannet ca. 1775 av grev Orlov på grunnlag av arabiske, danske og nederlandske hester. Vanlig farge er skimmel. En tid var den meget utbredt, men ble senere fortrengt av den amerikanske traveren. I 1954 ble en hingst kjøpt av Det Norske Travselskap til bruk i traveravlen.

Mange russiske hester går under navnet kosakkhester.Disse er ikke egentlige raser; gruppen består av mer eller mindre foredlede landraser fra det sørøstlige Russland, påvirket av engelsk og arabisk blod. De er små, nøysomme og hardføre dyr som tidligere ble eksportert til mange land.

Nord- og Sør-Amerika har mange importerte hesteraser og noen få nasjonale raser. Mest kjent er den amerikanske traver, som kan sies å være en halvblodshest spesialisert for trav. Sammen med den franske varmblodstraveren avles det på amerikansk traver (The Standardbred) i mange land, og rasene benyttes i totalisatorløp over hele verden. Av ridehester må nevnes The American Horse, og som lette kjørehester The Morgan Horseog den nevnte traver, The American Trotting Horse. USA har også utviklet flere fargeraser (Pinto, Palomino etc.) der farger og avtegn er avgjørende rasekjennetegn. En del av rasene er også importer til Norge.

  • Elwyn Hartley Edwards: Den store boken om hesten. Spektrum 2012.
  • Vangen, Odd m.fl.: Hesteboka, 2. utg., 1997
  • Børresen, Bergljot: Hest i Norge, 2002,
  • Vangen, O. og Furre, S. 2016. Forelesninger I hesteavl ved NMBU.
  • Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning. 2009. Hest som tilleggsnæring. 15s.
  • Vik, J. og Farstad, M. 2012. Hest, hestehold og fôring. Status for hesteholdet i Norge. Rapport 2/2013 . Norsk Bygdeforskning. 
  • Vangen, O. 2011. Utviklingen av de norske hesterasene. Arbeidshesten no.4, 2011. s. 24-33.
  • Handlingsplan for de nasjonale hesterasene 2011-2020. Norsk Hestesenter 32 s.
  • ECON 2000. Framtid for den norske hasten? Rapport 5/2000, utarbeidet for Norsk Hestesenter.
  • Bowling, A.T. 2004. Genetics of colour variation. IN Genetics of the Horse. CAP International. ISBN-13: 978-0-85199-429-1. p53-70. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.