Fjordhest på Lycksele Djurpark i Sverige
Fjordhest (fjording, vestlandshest) er en hesterase som opprinnelig kommer fra Vestlandet i Norge.
Oslo Grand Prix
Travsport. Hingsten Steinlager og kusken Per Oleg Midtfjeld under løpet Oslo Grand Prix på Bjerkebanen i 2006.
Oslo Grand Prix
Av /NTB Scanpix.
Villhester ved Livno
Ved Livno i Bosnia Hercegovina finnes det flere hundre villhester. De er etterkommere av husdyr. Flokkene har eksistert i omtrent 60 år og oppstod da hestene på gårdene ble erstattet av maskiner.

Hest er et husdyr som tilhører ordenen hovdyr, og er en dyreart i familien hester. Hestefamilien består av sebra, esel og hest. Hestefamilien karakteriseres ved at den tredje tåa er utviklet og sammen med en velutviklet horndannelse utgjør hoven.

Faktaboks

Etymologi

norrønt hestr

Også kjent som

Equus caballus (vitenskapelig navn)

Alle dagens hesteraser antas å stamme fra den utdødde villhesten tarpan. Hest ble temmet for cirka 6500 år siden på de eurasiske steppeområdene, med ulike sentre for temming fra Mongolia til Ukraina. Nyere studier av hesterasenes Y-kromosom viser at de fleste av dagens raser, bortsett fra noen nordeuropeiske, stammer fra noen hingster fra Orienten, enten tyrkiske eller arabiske.

Hester har en enestående tilpasningsevne og finnes nå som husdyr i nesten alle land. Forvillede hester finnes i Nord- og Sør-Amerika samt Australia, hvor de som regel lever i mindre flokker. I verden er det over 60 millioner hester, fordelt på mange raser. Tidligere antok en at det fantes over 800 hesteraser, disse tallene er nå nedjustert til mellom 300 og 600 fordi raser er utdødd eller fordi samme rase finnes i mange land, men tidligere ble registrert som ulike raser. Mange raser er lokale/nasjonale, mens mer enn 70 er internasjonale.

Menneskene har avlet frem hester til ulike formål, og dette har gitt betydelig variasjon i størrelse og utseende. Opprinnelig ble tamhesten avlet for transport, trekkraft, kjøtt og/eller hud/skinn. I dag er hesterasene først og fremt avlet for sport- og fritidsformål, selv om hesten som trekkilde fortsatt er viktig i deler av verden. De ulike bruksområdene har ført til en ekstremt stor variasjon i type og størrelse. De argentinske falabellaene har for eksempel en mankehøyde på maksimalt 76 centimeter, mens engelske shirehester kan måle opp mot 200 cm ved manken og veie over 1000 kilo. Både forbena og bakbena har sener som avlaster muskulaturen under hvile. Hesten kan dermed stå uten å bli sliten og den sover gjerne stående.

Hannen hos hester kalles hingst og hunnen hoppe. En kastrert hingst kalles vallak.

Formering

Araberhest (arabisk fullblod), hoppe med føll.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Drektighetstiden hos hester er omkring 11 måneder, og det fødes som regel bare én unge (et føll). Både hingst og hoppe blir kjønnsmodne ved 1–2-årsalder og kan bli 20–25 år gamle. Hesten kan pares med esel. Dette gir imidlertid sterilt avkom som kalles muldyr eller mulesel avhengig av om hesten er henholdsvis mor eller far.

Hestens historie

Skogsdrift.
Før traktorer blei vanlig i skogen var hesten enerådende som trekkraft. Men fremdeles benyttes hest i skogen.
Skogsdrift.
Slaget ved Hastings
Bayeuxteppets fremstilling av Vilhelm og hans menn i slaget ved Hastings. Øverst står det Hic Willelm dvx inmagnon, «Wilhelm er en stor leder».
Av .

I Kina er hesten blitt brukt som trekk- og ridedyr fra cirka 2000 før vår tidsregning (fvt.). I Norden regner man med at den ble tatt i bruk som husdyr rundt 1500–1200 fvt. Arkeologiske funn fra bronse- og jernalder viser at oksen måtte vike plassen for hesten både ved lette og tunge trekk, og funn av munnbitt, stigbøyler og sporer har vist at hesten allerede fra gammelt også var ridedyr.

I Osebergfunnet var det både vogner og sleder. Vikingene brakte hester med hjem fra sine ferder. Snorre og de islandske ættesagaene forteller om hesteoppdrett og hestestell i middelhavslandene. I Norden var hesten også midtpunktet både i offerfestene og idrettsstevnene som ble arrangert når folk møttes. Skikken med hingstekamper (skeid) gikk etter hvert over til kappritt og kappkjøring i trav.

Etter folkevandringene og vikingtiden ble rytteriet et viktig våpen i krigføringen. Denne utviklingen kom sent i Norden. Magnus den gode var til hest i slaget på Lyrskog hede i 1043, men først 100 år senere fikk rytteriet betydning i Norden. Med korsfarerne kom riddervesenet til Norge. Ringbrynjen måtte vike plass for den tunge rustningen, og med dette utstyret kom den tunge hesten inn. I 1530-årene foretok Olaus Magnus, den senere biskopen i Uppsala, en reise til Norge og priste den norske hesten. Han fortalte at bøndene sendte sine hester til fjells om sommeren. Hingstene var skarpskodde for å verne følgjene mot rovdyr. Når hestene ble tatt hjem om høsten, ble unghingstene skilt fra og sendt med båt som eksportvare til Tyskland, Danmark og De britiske øyene.

Et planmessig avlsarbeid med trekkhest for jordbruket begynte i Norge først etter 1800. Tidligere tok avlen sikte på hoff- og krigsbruk. Hesten som menneskets tjener har satt spor etter seg gjennom hele historien, og dens betydning for jord- og skogbruk kan neppe overvurderes. Etter at traktoren overtok tungarbeidet på jordet og i skogen, og laste- og personbilen overtok skysskjøringen, er hesten blitt stadig mer populær som sportsdyr og som fritidsbeskjeftigelse.

Hesten i mytologi og folketro

Odin på Sleipner
Odin rir på Sleipner. Illustrasjon i et islandsk manuskript fra det 18. århundret. «SÁM 66» oppbevart av Árni Magnússon Institute på Island.
Árni Magnússon Institute , Iceland..

Hestekjøretøy. Relieff som viser en reisevogn fra Romerriket.

.
Lisens: fri

Hesten er sentral i mange folks mytologi og trosforestillinger, både som livs- og dødssymbol. Hos buddhistene står den for bestandighet og tingenes skjulte natur, i islam symboliserer den rikdom og lykke. I Kina forbindes den blant annet med yang, ild og himmelen, mens den i kristendommen har symbolisert Solen og gavmildhet, foruten flere helgener, blant annet Sankt Georg.

I norrøn religion hadde hesten en viktig plass. Fra bronsealderen finner vi ofte fremstillinger av hesten sammen med soltegn, skip og orm, og den har derfor sikkert vært knyttet til fruktbarhetskult. I kulten ved blotene var hest vanlig som offerdyr, også ved gravlegging, da enten hele hesten eller hestehodet ble gravlagt sammen med den døde. I Gokstad- og Oseberg-haugene var det for eksempel henholdsvis tolv og femten hester. I vikingtidens mytologi var hesten oftest knyttet til Frøy og Odin som red på hesten Sleipne som skulle ha åtte bein. Hesten trakk også Sol og Måne. Kjent er bruken av hestehode i magisk handling. Egil Skallagrimsson reiste nidstang med hestehode og magiske runer mot Eirik Blodøks.

Mange forskere har hevdet at det var vanlig å spise hestekjøtt i hedensk tid. Dette er langt fra sikkert, og når den kristne kirken forbød nyting av hestekjøtt, er det rimelig å se dette på bakgrunn av hesten som hedensk offerdyr.

I folketro innsamlet på 1800- og 1900-tallet varslet det ulykke, brann eller dødsfall å drømme om en hest. Ristet hesten seg med selen på, kunne man vente uvær eller dødsfall. Om en hest rullet seg utenfor husdøren spådde dette også dødsfall.

Å finne hestesko menes i mange land å bringe lykke. Hesteskoen kan da bli hengt opp over døren. Opp mot vår tid har deler eller produkter av hest vært brukt i folkemedisinen, for eksempel hestemelk mot kikhoste eller hesteurin eller hestetagl mot vorter.

Hesteraser

Fjordhesten, eller fjording, regnes som en godlynt hesterase. Den har blitt mye benyttet som trekkraft gjennom tidene.
Dølehest.
Dølehesten Jonsvarten vises fram av eier Øyvind Landgraff på Dyrskun i 2005. Den fikk da prisen som beste hest på Dyrskun.

Av verdens mange hesteraser skiller man mellom to hovedtyper: varmblod og kaldblod, etter type og temperament. Inndelingen avspeiler slektskap med de tyrkiske og arabiske hestetypene.

Varmblodshestene deles i fullblod og halvblod. Fullblodshester består av tre raser: engelsk fullblod, arabisk fullblod og angloarabisk fullblod. De er raske og har et livlig gemytt. Fullblodsaraber er en liten hest med kort kropp, lette bevegelser, høy haleføring og livlig temperament. Den er kjent for utholdenhet og nøysomhet. Den engelske fullblodshesten er utviklet fra araberhesten for hurtighet i galopp. Halvblodsraser har oppstått ved bruk av fullblod og tyngre kaldblodsraser, i denne gruppen finnes alle verdens fremste ridehestraser samt varmblodstraver. Til kaldblodshestene hører trekk- og brukshestrasene.

På grunnlag av brukstype deles rasene gjerne i ridehester, kjørehester, travhester og trekkhester. Trekkhestene deles igjen i tunge, middelstunge og lette.

Hestefarger

Det skilles mellom kroppsfarger, som dekker det meste av hestekroppen, og avtegn, som er tydelige flekker med en annen farge.

Kroppsfarger

De vanligste hestefargene er sort, brun, rød og skimlet, og de finnes hos de fleste hesteraser. Skimlete hester har fargede og hvite hår i blanding.

Hestefargenes genetikk er godt dokumentert. Ved siden av genene som gir kroppsfargene sort, brun, rød og skimlet, finnes gener som påvirker disse igjen. Slike gener kan for eksempel gi fargevariantene blakk og sølv.

Blakk er en blekgul eller blekt brunlig farge som regnes som en primitiv (opprinnelig) grunnfarge hos hest. Den er typisk blant annet for den norske hesterasen fjordhest. Sølvfarge forekommer hos rasene nordlandshest/lyngshest og islandshest.

Avtegn

Avtegn (hest, hode og ben)

Avtegn som ofte forekommer på hode og ben hos hest: 1) Stjerne. 2) Liten stjerne og snipp. 3) Gjennomløpende bless (bredt stjernebless). 4) Maske. 5) Hvit krone. 6) Hvit kode. 7) Sokk. 8) Hvitt ben (strømpe).

Av /Store norske leksikon ※.

De vanligste avtegnene på hodet er stjerne, bles og stjernebles. Større hvite felt kan også forekomme («hjelm»). De vanligste avtegnene på bein er hvit kode, sokk eller strømpe (høy sokk). Hvite avtegn på kroppen kalles flekket, botet, prikket og så videre avhengig av størrelse og plassering.

Enkelte hesteraser har mer eller mindre uregelmessige hvite partier på kroppen. Eksempler er pinto og paintrasene i USA, knabstruper, pinzgauer, gotlandsruss og islandshest.

Norge

Nordlandshest

Nordlandshest med føll. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Norge har fire nasjonale raser: dølehest, fjordhest, norsk kaldblodstraver og nordlandshest /lyngshest. De hører til kaldblodshestene og har utgjort landbrukets trekkraftkilde i mange hundre år.

Rasene er utviklet fra den gamle norske hesten, men med større eller mindre påvirkning av utenlandske raser. Særlig fjordhest og nordlandshest/lyngshest er antatt å være mer påvirket av mongolske hestetyper, via en nordlig innvandring. Størst betydning har europeiske hester hatt for dannelsen av vår tyngste rase, dølehesten, og for den norske kaldblodstraveren. Dølehesten ble avlet frem i Gudbrandsdalen for å dekke behovet for en tyngre trekkhest etter som trekkraftbehovet økte i jordbruket på slutten av 1800-tallet, med kryssing med særlig danske tyngre hestetyper. Nå er tungdølen, som den opprinnelige rasen også kalles på folkemunne, en liten, truet rase. En lettere type av dølehesten, kaldblodstraveren, ble utviklet fra begynnelsen av 1900-tallet og brukes til travløp. Det er rasen med flest antall individer i Norge i dag. Dølehest og kaldblodstraver er fra mellomkrigstiden definert som to ulike raser, med individuelle avlsplaner og stambøker.

De to andre norske rasene klassifiseres internasjonalt som ponnier, det vil si hester med mankehøyde under 148 centimeter. Foruten å være en arbeidshest, er fjordhesten populær som sports- og hobbyhest i mange land. Rasen har beholdt mange av de primitive kjennetegnene vi finner hos villhest, så som svart stripe i man og langs ryggen og mørke tverrstriper på bena. Nordlandshest/lyngshesten ble reddet fra å dø ut etter siste verdenskrig, og er nå en allsidig hobbyrase i konkurranse med importerte ponniraser. Den er svært nøysom og kan bli veldig gammel.

Hestehold i Norge

Mekaniseringen av landbruket reduserte antall hester i Norge fra 238 000 i 1946 til cirka 20 000 på 1970-tallet. Interessen for hobby og sportshester til fritidsbehov, rytter-, trav- og galoppsport gjorde at antallet øke utover mot 2000-tallet. Det var i 2012 anslått å være over 125 000 hester i Norge, med cirka 5000 fødte føll i året. Tallene er usikre, og ifølge nasjonalt hesteregister (2022) viser tallene at om lag hundre tusen hester er registrert der. De viktigste rasene er kaldblodstraver, varmblodstraver, varmblods ridehest, ponnier, islandshest samt de tre andre norske rasene. I tillegg finnes en rekke importerte raser, som har økt i antall de senere årene.

Det var i 2022 registrert følgende antall avlshopper av de nasjonale rasene; 1500 fjordhest, 1300 dølehest, 850 nordlandshest/lyngshest og 5100 kaldblodstraver. Antall fødte føll per år var ca 190 for fjordhest, 170 for dølehest, 120 for nodlandshest/lyngshest og 400 for kaldblodstraveren. Føllprosentene varierer mellom 50 og 60, så antall bedekte hopper hvert år ligger derfor en del høyere.

Mange av de tradisjonsrike avlstiltakene holdes i hevd også i dagens hesteavl. Hesteslipp i fjellet, hesteutstillinger, fellesbeiter og hesteavlslag er fortsatt en del av dagens avlsarbeid og av norsk kulturhistorie. Samtidig er moderne avlsprinsipper med avlsplaner og avlsverdiberegninger tatt i bruk i hesteavlen. I 2022 ble omtrent tusen hester vist på utstilling (hopper og unghest), og 120 hingster møtte til kåring, alt i regi av Norsk Hestesenter.

Hestesport

Som sportsdyr blir hesten brukt i galoppsport, travsport, ridning, kjøring, helseformål som terapi og rehabilitering, turisme og hobbybruk. Det drives totalisatorspill på ti travbaner og én galoppbane i Norge. Totalomsetningen var i 2022 på 3,3 milliarder kroner, av dette blir 500 millioner tilbakeført til hestesport, hestehold og hesteavl i Norge, og de totale overføringene i 2021 landet på 507 millioner kroner. Den halve milliarden går tilbake til hestenæringen, via Norsk Jockeyklub, Det Norske Travselskap og Norsk Hestesenter. Pengene går tilbake til samfunnet gjennom opprettholdelse av arbeidsplasser innen hestenæringen, avl, utdanning, hestevelferd og helse.

Ryttersporten er fortssatt i sterk utvikling, og andre hobby-, terapi- og fritidstilbud med hest øker også sterkt. Antall årsverk knyttet til hestehold er cirka 4500. Norges Rytterforbund har som den største organisasjonen cirka 42 000 medlemmer og noe over 6000 aktive hester. Det Norske Travselskap har rundt 15 000 medlemmer og 5000 aktive hester (av cirka 20 000 travhester totalt). Norsk HestesenterLenaToten er senter for utdanning av hestepersonell og avl på hest i Norge. De utsteder cirka 1000 hestepass i året på 17 ulike raser.

Sysselsettingen i hestenæringen fordeler seg på mange områder. Trening og konkurranse innen trav og galopp utgjør om lag 25 prosent, rideskole, turisme og helseaktiviterer omtrent det samme, avl og oppdrett samt produksjon av fôr rundt 20 prosent og organisasjoner, banedrift og spill rundt 15 prosent, som de viktigste områdene. Antall sysselsatte i disse feltene var i 2000 opp mot 4500, og var i 2020 antakelig over 5000.

Hestekjøtt

Hestekjøtt er noe mørkere enn kjøtt av storfe, men mørere, mindre fettholdig og mer fintrevlet. Det ble i 2013 godkjent cirka 1000 hesteslakt til menneskeføde årlig, de siste årene har det omtrent ikke vært produsert hestekjøtt i Norge på grunn av strenge regler for identifikasjon, slakting og medisinering før slakting.

Norden

Jysk hest
Jysk hest på beite.
Jysk hest
Av /Shutterstock.
Nordsvensk hest
Nordsvensk hest
Av /Shutterstock.
Islandshest
Islandshest.
Islandshest
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Av nordiske hesteraser er finsk hest en lettere trekkhest, som er delt i fire seksjoner; traver, trekkhest, ridehest og ponni. Disse avles etter ulike avlsmål, men defineres som en felles rase. Rasen er av asiatisk opprinnelse, er rød på farge, enkelte med mindre hvite avtegn. Størrelsen på tvers av seksjoner er cirka 155 cm stangmål. Rundt 2020 var det cirka 20 tusen finnhester i Finland. En finsk hingst ble på 1970 tallet brukt i nordlandshest/lyngshestavlen i Norge for å bidra med ny genetisk variasjon.

Danmark

Danmark har to nasjonale hesteraser: den jyske hest, med en vekt på 600–800 kg og 158–163 cm stangmålshøyde. Den er en middelstor trekkhest dannet ved krysning av den gamle landhesten med engelske trekkhester, særlig en rød hingst (Oppenheim) av shireutseende, er allerede nevnt.

Den andre er halvblodsrasen og kjørehesten frederiksborghest. Det gamle, berømte Frederiksborg Stutteri ble opprettet rundt 1570–1580 og var i drift til 1876. Rasen ble dannet ved bruk av arabiske og spanske hester og var i sin tid ansett som en av de mest elegante hesteraser i Europa. Avlen ble tatt opp igjen i 1920-årene, med avkom fra den gamle bestanden med noe påvirkning av engelsk og arabisk fullblod. Det er en lettere vogn- og kjørehest som er meget brukbar til lettere jordbruksarbeid. Vekten er 550–650 kilo og stangmålshøyden 152–162 centimeter. Rasen er i dag mer eller mindre inkludert i dansk varmblod.

Dansk varmblod er felles rasebetegnelse for populasjonen av varmblods ridehester i Danmark. Avlsforbundet ble startet i 1962 basert på danske oldenburgerhopper og tyske hingster (holsteiner, hannoveraner, trakehner). Forstatt brukes mange tyske hingster i avlen av dansk varmblod. Den avles i dag for sprang- og dressuregenskaper, selv om rasen har utviklet seg i retning av en dressurhest.

I 2021 var 90 hingster godkjent for avl, det var registrert cirka 40 tusen hopper og det ble registrert litt over 2700 bedekninger.

Island

Islandshesten har sannsynligvis samme opprinnelse som den norske fjordhesten, men er muligens krysset med ponniraser fra Shetland og Orknøyene. Det finnes røde, brune, svarte, gråskimlede og blakke hester. Bevegelsen er rask og sikker, mange går i pass, og enkelte dyr har en spesiell, energisk og elastisk firtaktig gangart («flygende skritt»), den såkalte tølt. En egen ridesportgren er utviklet basert på rasen og dens spesielle gangarter.

Sverige

Sverige har hatt stor hestebestand. I Sør-Sverige og Midt-Sverige var den belgiske hesten, ardenneren, den dominerende trekkhesten. Dessuten forekom en god del halvblodshester i de samme områdene. Avlen av varmblodshester var sterkt knyttet til avlssenteret og det tidligere statsstutteriet Flyinge ved Lund. Svensk varmblod er i dag utbredt i nesten hele Sverige, og rasen er kjent for å ha produsert noen av verdens fremste dressurhester. Avlen har tradisjonelt vært knyttet til Forsvaret og det svenske jordbruket. Idag drives det varmblodsavl i hele Sverige.

I Norrland og grensebygdene mot Norge er den nordsvenske hesten utbredt. Det er en lett trekkhest med gode traveranlegg. Den ligner mye på den norske dølehesten og er delvis bygd opp på avlsmateriale innført fra Norge. Vekten er 500–600 kilo og stangmålshøyden 150–158 centimeter. Det er fortsatt en del utveksling av avlshester mellom de to rasene.

Storbritannia og Irland

rideskole
Jente rir på en shetlandsponni. Bildet er fra en rideskole i Vestfossen.
rideskole
Av /NTB Scanpix.
hesteveddeløp
Hesteveddeløp i den russiske byen Pjatigorsk. Rasen engelsk fullblodshest er spredd verden over til bruk i slike galoppløp.
hesteveddeløp
Av /iStock.
Welsh mountain ponni

Den engelske fullblodshesten (The Thoroughbred Horse) nedstammer fra tre orientalske hingster: Byerly Turk (1689), Darley Arabian (1706) og Godolphin Barb (1724). Avlsutvalg foregår bare etter sportsprestasjoner på veddeløpsbanen og etter avstamning. Det er bare hesteraser fra hester som i ubrutt rekkefølge føres tilbake til første bind av stamboken (The General Stud Book, 1793) som regnes som rene. Denne er sannsynligvis verdens første stambok på hest.

Den engelske fullblodshesten er oftest brun, rød eller skimlet, ofte med avtegn, vekt på 450–475 kg og 152–163 cm stangmålshøyde. Den er forholdsvis høybent og smal. Den er verdens hurtigste og mest energiske hest, og av den grunn har den fått enorm betydning for hesteavlen ved at den har bidratt til å danne og vedlikeholde halvblodshester i praktisk talt alle land. I Storbritannia som i andre land har hesteavlen gått tilbake, og bare noen få raser skal nevnes.

Av engelske halvblodshester er hackney (norfolkhest) med en vekt på 450–590 kilo og 152–160 centimeters stangmålshøyde en lettere kjørehest med særlig høy bevegelse og sterk reisning av halsen. Cleveland Bay og Yorkshire Coach Horse, med en vekt på 540–700 kg og 160–170 cm stangmålshøyde, hadde sin glansperiode i hestevognenes tid.

Storbritannia har også ikke få rene araberhester. Av ponnier har særlig New Forest, Welsh Mountain og Shetland Pony holdt seg.

Av trekkhestraser finnes blant annet shirehesten, verdens største trekkhest med en vekt på rundt 900 kilo, 165–175 centimeters stangmålshøyde og 180–190 centimeters båndmål over manken. Den har gått sterkt tilbake. Den rundt 800 kilo tunge clydesdalehesten er en skotsk, lettere type av shirehesten. Den har holdt seg bedre og har hatt stor utbredelse utenfor Europa.Den jevntunge røde suffolkhesten har gått tilbake. Halvblodshesten Cleveland Bay har en viss utbredelse som lettere trekkhest.

I Irland er Connemara-ponnien utviklet. Hunter er ikke egentlig en rase, men en sterkt blodspåvirket hest som passer til jaktbruk og kan ha forskjellig avstamning. Vanlig brukes krysning mellom fullblod og halvblod, det vil si ¾ fullblod.

Frankrike

Frankrike har hatt mange halvblodsraser. Den største og viktigste er normanneren (anglo-normanneren). Rasen har oppstått ved krysning mellom engelske fullblodshingster og landrasehopper i Normandie, det viktigste avlsområdet. Det er travere, ride- og trekkhester (vognhester) blant dem. En lettere trekkhest er bretonneren, dannet av landrasehopper i Bretagne, krysset med den engelske hackney.

Den typiske trekkhesten i Frankrike er percheronhesten, en av verdens beste trekkhester. Den har fått stor utbredelse i andre land. Vekten er cirka 800 kilo og stangmålshøyden 165–173 centimeter. Hjemstedet er Le Perche, vest og sørvest for Paris. Den er noe påvirket av orientalsk blod. Fargen er svart og gråskimlet, og vekten er om lag 800 kilo. Den har hatt stor utbredelse i USA, der den svarte fargen er foretrukket. Den har også fått en del utbredelse i Storbritannia.

Mellom-Europa

Hest (Hesteraser) (hannoveraner)

Hest. Hannoveraner. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Hest. Lipizzaner.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Den belgiske trekkhesten regnes som verdens mest typiske trekkhestrase, med en vekt på 650–900 kg og 158–170 cm stangmålshøyde. Den er vanligvis brun, skimlet og rød. Rasen har fått stor utbredelse over hele verden.

I Mellom-Europa har halvblodsraser vært av stor betydning, og den er blitt relativt større etter hvert. Tyskland har blant annet den noe tunge halvblodsrasen oldenburger. De lettere ridehestrasene holsteiner og hannoveraner er spredt over hele Europa. De to siste er i dag ledende ridehestraser i Europa.

Hollandsk varmblod er en av de ledende ridehestrasene i Europa, basert på euopeisk statistikk over konkurrerende hester i ridesporten. Rasen er dannet etter andre verdenskrig fra lettere hollandske hester, fullblod og tyske halvblodsraser.

Trakehneren har en vekt på 450–550 kilo og 158–163 centimeters stangmålshøyde. Den hadde sitt avlssenter i stutteriet i Trakehnen i det tidligere Øst-Preussen, anlagt i 1732. Rasen er sterkt påvirket særlig av engelsk og til dels arabisk fullblod. Den ble brukt i hæren som kavalerihest og hørte til verdens fremste på området.

Østerrike har lipizzaneren, som er sterkt påvirket av den andalusiske hesten. Fargen er avblekbar skimmel. De fleste blir hvite innen de er syv år. Sirkushester tilhører vanligvis denne rasen. Typiske trekkhester finnes det få av i Mellom-Europa. Den noriske hesten (noriker, pinzgauer), en middelstor trekkhest fra Salzburg, Steiermark og Bayern med vekt 700–750 kg og 163–165 cm stangmålshøyde, er brukt en del. Ellers er arabisk og engelsk fullblod brukt.

Russland

Russland har mange hesteraser. Som traver er orlovtraveren mest kjent. Den ble dannet rundt 1775 av grev Orlov på grunnlag av arabiske, danske og nederlandske hester. Vanlig farge er skimmel. En tid var den meget utbredt, men ble senere fortrengt av den amerikanske traveren. I 1954 ble en hingst kjøpt av Det Norske Travselskap til bruk i traveravlen.

Mange russiske hester går under navnet kosakkhester. Disse er ikke egentlige raser; gruppen består av mer eller mindre foredlede landraser fra det sørøstlige Russland, påvirket av engelsk og arabisk blod. De er små, nøysomme og hardføre dyr som tidligere ble eksportert til mange land.

Nord- og Sør-Amerika

Nord- og Sør-Amerika har mange importerte hesteraser og noen få nasjonale raser. Mest kjent er den amerikanske traveren, som kan sies å være en halvblodshest spesialisert for trav. Sammen med den franske varmblodstraveren avles det på amerikansk traver (The Standardbred) i mange land, og rasene benyttes i totalisatorløp over hele verden. Av ridehester må nevnes The American Horse, og som lette kjørehester The Morgan Horse og den nevnte traveren, The American Trotting Horse. USA har også utviklet flere fargeraser (Pinto, Palomino et cetera) der farger og avtegn er avgjørende rasekjennetegn. En del av rasene er også importert til Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Elwyn Hartley Edwards: Den store boken om hesten. Spektrum 2012.
  • Vangen, Odd m.fl.: Hesteboka, 2. utg., 1997
  • Børresen, Bergljot: Hest i Norge, 2002,
  • Vangen, O. og Furre, S. 2016. Forelesninger I hesteavl ved NMBU.
  • Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning. 2009. Hest som tilleggsnæring. 15s.
  • Vik, J. og Farstad, M. 2012. Hest, hestehold og fôring. Status for hesteholdet i Norge. Rapport 2/2013 . Norsk Bygdeforskning.
  • Vangen, O. 2011. Utviklingen av de norske hesterasene. Arbeidshesten no.4, 2011. s. 24-33.
  • Handlingsplan for de nasjonale hesterasene 2011-2020. Norsk Hestesenter 32 s.
  • ECON 2000. Framtid for den norske hesten? Rapport 5/2000, utarbeidet for Norsk Hestesenter.
  • Bowling, A.T. 2004. Genetics of colour variation. I Genetics of the Horse. CAP International. ISBN-13: 978-0-85199-429-1. p53-70.
  • FAO, Domestic Animal Diversity Database 2016.
  • Current Biology 27 (2017): Wallner et al. Y Chromosome uncovers the recent oriental origin of modern stallions.

Kommentarer (2)

skrev Sofie Monsen Brattbakk

Hei, her ser jeg det er en del feil angående fargegenetikk. Dette blir en lang kommentar, da det var mye som ikke stemte helt. Det er kun tre basefarger, og dette er svart, brun og rød. Det somstår om svarte hester er riktig, men brune hester har svarte "points", hale og man, samt mule, rundt øyne og bein er svart. Røde hester kan ikke bli hvite, eller se slik ut, men de kan derimot være så mørke at de ser brune ut, men så lenge de ikke har svarte hår er de røde. Det at røde hester ikke kan få brune eller svarte avkom stemmer ikke helt, og heller ikke at svarte ikke kan få røde eller brune. To homozygote røde(ee/AA) kan ikke få svart avkom(EE/Ee), men AA parret med brun(EE/Ee+AA/Aa) kan produsere brunt, svart eller fuks avkom. På homozygot svart(EE/Ee) blir det omvendt. Heterozygote kan produsere brun, fuks og svart. Gule hester finnes ikke, men palomino(rød med kremgen),borket(brun med kremgen) og forskjellige varianter av blakk(basefarge og blakkgen, ved uls og gulblakk er også krem tilstede) kan se gule ut. Raser har lite med skimmelfargen å gjøre. Roan har hvite hår sperdt over kroppen, men hode og bein har solid farge. Fargen endrer seg ikke. Skimmel(engelsk grey) blir født med vanlige farger, og kan ha hvite avtegn og makeringer, men blir hvite etter hvert(avblekbar skimmel), eller grå med sjatteringer i pelsen(epleskimmel, eller dapple grey på engelsk). Primitiv farge er ikke et ord/uttrykk, og "grå" og "blakk" er ikke primitive farger. Regner med det er snakk om gråblakk og brunblakk. som er basefarger med blakkgen. Brunblakk er brun+blakkgen, gråblakk er svart+blakkgen, rødblakk er rød+blakkgen. Gulblakk er rød+blakkgen+ ett kremgen(engelsk dunskin) og ulsblakk er brun+blakkgen+ ett kremgen. Blakk skjuler ikke primitive avtegn, derfro vises ål, midtstol, halefjær og zebrastriper på bein. Gener som lysner(engelsk dilutes): Krem, blakk, champagne og perle Modifikasjoner: Sølv, grå(grey), grå(roan) og hvit(hesten er helt hvit uten pigment) Markeringer: tobiano, sabino, overo(to dominante alleler gir føll med Lethal White Overo Syndrome, føllet har underutviklet endetarm og dør i livmor eller dør kort tid etter fødsel), splash white, rabicano og appaloosa Brindl kan oppstå, men kan ikke arves. Oppstår ved at to embryoer blir til ett under svangerskap På bildene nederst i artikkelen, bilde nr 4: "hunter". Hunter er ikk en egen rase, men imtaler en hest som blir brukt i hunterklasser.

svarte Odd Vangen

Hei Lang tid siden din kommentar. Takk for innspillene. Enig i mange av de, ikek alle. Baserer meg på "The Genetics of the horse, ed. Ann Bowling. har kvalitetssikret artikkelen os en genetiker og en avlsrådgiver ved Norsk Hestesenter. Uenig med deg i at hunter ikke også er en rase, men tar bot bildet og erstatter med mer relevant rasebilde.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg