hest

Drektighetstiden hos hester er omkring 11 måneder, og det fødes som regel bare én unge (føll). Både hingst og hoppe blir kjønnsmodne ved 1–2 års alder. Hesten kan pares med esel. Dette gir imidlertid sterilt avkom, som kalles muldyr eller mulesel ettersom hesten er henholdsvis mor eller far.

I Kina er hesten blitt brukt som trekk- og ridedyr fra cirka 2000 før vår tidsregning (fvt.). I Norden regner man med at den ble tatt i bruk som husdyr rundt 1500–1200 fvt. Arkeologiske funn fra bronse- og jernalder viser at oksen måtte vike plassen for hesten både ved lette og tunge trekk, og funn av munnbitt, stigbøyler og sporer har vist at hesten allerede fra gammelt også var ridedyr.

I Osebergfunnet var det både vogner og sleder. Vikingene brakte hester med hjem fra sine ferder. Snorre og de islandske ættesagaer forteller om hesteoppdrett og hestestell i middelhavslandene, og i Norden var hesten midtpunktet både i offerfestene og idrettsstevnene som ble arrangert når folk møttes. Skikken med hingstekamper gikk etter hvert over til kappritt og kappkjøring i trav.

Etter folkevandringene og vikingtiden ble rytteriet et viktig våpen i krigføringen. Denne utviklingen kom sent i Norden. Magnus den gode var til hest i slaget på Lyrskog hede i 1043, men først 100 år senere fikk rytteriet betydning i Norden. Med korsfarerne kom riddervesenet til Norge. Ringbrynjen måtte vike plass for den tunge rustningen, og med dette utstyret kom den tunge hesten inn. I 1530-årene foretok Olaus Magnus, den senere biskopen i Uppsala, en reise til Norge og priste den norske hesten og fortalte at bøndene sendte sine hester til fjells om sommeren. Hingstene var skarpskodde for å verne følgjene mot rovdyr. Når hestene ble tatt hjem om høsten, ble unghingstene skilt fra og sendt med båt som eksportvare til Tyskland, Danmark og De britiske øyer.

Et planmessig avlsarbeid med trekkhest for jordbruket begynte i Norge først etter 1800. Tidligere tok avlen sikte på hoff- og krigsbruk. Hesten som menneskets tjener har satt spor etter seg gjennom hele historien, og dens betydning for jord- og skogbruk kan neppe overvurderes. Etter at traktoren har overtatt tungarbeidet på jordet og i skogen, og laste- og personbilen har overtatt skysskjøringen, er hesten blitt stadig mer populær som sportsdyr og som fritidsbeskjeftigelse.

Hesten er sentral i mange folks mytologi og trosforestillinger, både som livs- og dødssymbol. Hos buddhistene står den for bestandighet og tingenes skjulte natur, i islam symboliserer den rikdom og lykke. I Kina forbindes den blant annet med yang, ild og himmelen, mens den i kristendommen har symbolisert Solen og gavmildhet, foruten flere helgener, blant annet Sankt Georg.

I skandinavisk religion hadde hesten en viktig plass. Fra bronsealderen finner vi ofte fremstillinger av hesten sammen med soltegn, skip og orm, og den har derfor sikkert vært knyttet til fruktbarhetskult. I kulten ved blotene var hest vanlig som offerdyr, like ens ved gravlegging, da enten hele hesten eller hestehodet ble gravlagt sammen med den døde. I Gokstad- og Oseberg-haugene var det for eksempel henholdsvis tolv og 15 hester. I vikingtidens mytologi var hesten oftest knyttet til Frøy og Odin som red på den åttebente Sleipne. Hesten trakk også Sol og Måne. Kjent er bruken av hestehode i magisk handling. Egil Skallagrimsson reiste nidstang med hestehode og magiske runer mot Eirik Blodøks.

Mange forskere har hevdet at det var vanlig å spise hestekjøtt i hedensk tid. Dette er langt fra sikkert, og når den kristne kirken forbød nyting av hestekjøtt, er det rimelig å se dette på bakgrunn av hesten som hedensk offerdyr.

I folketro innsamlet på 1800- og 1900-tallet varslet det ulykke, brann eller dødsfall å drømme om en hest. Ristet hesten seg med selen på, kunne man vente uvær eller dødsfall. Dødsfall spådde det også om en hest rullet seg utenfor husdøren. Å finne hestesko menes i mange land å bringe lykke. Hesteskoen kan da bli anbrakt over døren. Opp mot vår tid har deler eller produkter av hest vært brukt i folkemedisinen, for eksempel hestemelk mot kikhoste eller hesteurin eller hestetagl mot vorter.

Av verdens over 800 hesteraser skiller man mellom to hovedtyper: varmblod og kaldblod, etter type og temperament. Inndelingen avspeiler slektskap med den arabiske hesten.

Varmblodshestene deles i fullblod og halvblod. Fullblodshester består av tre raser: engelsk fullblod, arabisk fullblod og angloarabisk fullblod. De er raske og har et livlig gemytt. Fullblodsaraber er en liten hest med kort kropp, lette bevegelser, høy haleføring og livlig temperament. Den er kjent for utholdenhet og nøysomhet. Den engelske fullblodshesten er utviklet fra araberhesten for hurtighet i galopp.

Halvblodsraser har oppstått ved bruk av fullblod og tyngre kaldblodsraser, i denne gruppen finnes alle verdens fremste ridehestraser samt varmblodstraver.

Til kaldblodshestene hører trekk- og brukshestrasene. På grunnlag av brukstype deles rasene gjerne i ridehester, kjørehester, travhester og trekkhester. Trekkhestene deles igjen i tunge, middelstunge og lette.

Det skilles mellom kroppsfarger, som dekker det meste av hestekroppen, og avtegn som er tydelige flekker med en annen farge.

Norge har fire nasjonale raser: dølehest, fjordhest, norsk kaldblodstraver og nordlandshest. De hører til kaldblodshestene og har utgjort landbrukets trekkraftkilde i mange hundre år.

Rasene er utviklet fra den gamle norske hesten, men med større eller mindre påvirkning av utenlandske raser. Størst betydning har utenlandske hester hatt for dannelsen av vår tyngste rase, dølehesten, og for den norske kaldblodstraveren. Dølehesten ble avlet frem i Gudbrandsdalen for å dekke behovet for en tyngre trekkhest etter som trekkraftbehovet økte i jordbruket på slutten av 1800-tallet. I dag er tungdølen, som den opprinnelige rasen også kalles på folkemunne , en liten, truet rase. En lettere type av dølehesten, kaldblodstraveren, ble utviklet på 1900-tallet og brukes til travløp. Det er rasen med flest antall individer i Norge i dag. Dølehesten og norsk kaldblodstraver regnes nå som to raser med individuelle avlsplaner og stambøker.

De to andre norske rasene klassifiseres internasjonalt som ponnier, det vil si hester med mankehøyde under 148 centimeter. Foruten å være en arbeidshest, er fjordhesten populær som sports- og hobbyhest i flere land. Rasen har beholdt mange av de primitive kjennetegnene vi finner hos villhest, så som svart stripe i man og langs ryggen og mørke tverrstriper på bena. Nordlandshesten er reddet fra å dø ut etter siste verdenskrig, og er nå en allround hobbyrase i konkurranse med importerte ponniraser. Den er svært nøysom og kan bli veldig gammel.

Av nordiske hesteraser er finsk hest en lettere trekkhest med en vekt på 450–600 kilo og 150–158 centimeters stangmålshøyde. Den er av asiatisk opprinnelse og har gode traveranlegg. Den er også en utmerket skogshest. Fargen er som regel rød.

Danmark har to nasjonale hesteraser: den jyske hest, med en vekt på 600–800 kg og 158–163 cm stangmålshøyde. Den er en middelstor trekkhest dannet ved krysning av den gamle landhesten med engelske trekkhester, særlig en rød hingst (Oppenheim) av shireutseende, er allerede nevnt.

Den andre er halvblodsrasen og kjørehesten frederiksborghest. Det gamle, berømte Frederiksborg Stutteri ble opprettet rundt 1570–1580 og var i drift til 1876. Rasen ble dannet ved bruk av arabiske og spanske hester og var i sin tid ansett som en av de mest elegante hesteraser i Europa. Avlen ble tatt opp igjen i 1920-årene, med avkom fra den gamle bestanden med noe påvirkning av engelsk og arabisk fullblod. Det er en lettere vogn- og kjørehest som er meget brukbar til lettere jordbruksarbeid. Vekten er 550–650 kilo og stangmålshøyden 152–162 centimeter. Rasen er i dag mer eller mindre inkludert i dansk varmblod.

Dansk varmblod er felles rasebetegnelse for populasjonen av varmblods ridehester i Danmark. Den avles i dag for sprang- og dressuregenskaper. Tyske hingster (holsteiner, hannoveraner, trakehner) benyttes i en viss grad i avlen.

Islandshesten har sannsynligvis samme opprinnelse som den norske fjordhesten, men er muligens krysset med ponniraser fra Shetland og Orknøyene. Det finnes røde, brune, svarte, gråskimlede og blakke hester. Bevegelsen er rask og sikker, mange går i pass, og enkelte dyr har en spesiell, energisk og elastisk firtaktig gangart («flygende skritt»), den såkalte tølt. En egen ridesportgren er utviklet basert på rasen og dens spesielle gangarter.

Sverige har hatt stor hestebestand. I Sør-Sverige og Midt-Sverige var den belgiske hesten, ardenneren, den dominerende trekkhesten. Dessuten forekom en god del halvblodshester i de samme områdene. Avlen av varmblodshester var sterkt knyttet til avlssenteret og det tidligere statsstutteriet Flyinge ved Lund. Svensk varmblod er i dag utbredt i nesten hele Sverige, og rasen er kjent for å ha produsert noen av verdens fremste dressurhester. Avlen har tradisjonelt vært knyttet til Forsvaret og det svenske jordbruket. Idag drives det varmblodsavl i hele Sverige.

I Norrland og grensebygdene mot Norge er den nordsvenske hesten utbredt. Det er en lett trekkhest med gode traveranlegg. Den ligner mye på den norske dølehesten og er delvis bygd opp på avlsmateriale innført fra Norge. Vekten er 500–600 kilo og stangmålshøyden 150–158 centimeter. Det er fortsatt en del utveksling av avlshester mellom de to rasene.

Den engelske fullblodshesten (The Thoroughbred Horse) nedstammer fra tre orientalske hingster, Byerly Turk (1689), Darley Arabian (1706) og Godolphin Barb (1724). Avlsutvalg foregår bare etter sportsprestasjoner på veddeløpsbanen og etter avstamning. Som rene regnes bare hesteraser fra hester som i ubrutt rekkefølge føres tilbake til første bind av stamboken (The General Stud Book, 1793). Denne er sannsynligvis verdens første stambok på hest.

Den engelske fullblodshesten er oftest brun, rød eller skimlet, ofte med avtegn, vekt på 450–475 kg og 152–163 cm stangmålshøyde. Den er forholdsvis høybent og smal. Den er verdens hurtigste og mest energiske hest, og av den grunn har den fått enorm betydning for hesteavlen ved at den har bidratt til å danne og vedlikeholde halvblodshester i praktisk talt alle land. I Storbritannia som i andre land har hesteavlen gått tilbake, og bare noen få raser skal nevnes.

Av engelske halvblodshester er hackney (norfolkhest) med en vekt på 450–590 kilo og 152–160 centimeters stangmålshøyde en lettere kjørehest med særlig høy bevegelse og sterk reisning av halsen. Cleveland Bay og Yorkshire Coach Horse, med en vekt på 540–700 kg og 160–170 cm stangmålshøyde, hadde sin glansperiode i hestevognenes tid.

Storbritannia har også ikke få rene araberhester. Av ponnier har særlig New Forest, Welsh Mountain og Shetland Pony holdt seg.

Av trekkhestraser finnes blant annet shirehesten, verdens største trekkhest med en vekt på rundt 900 kilo, 165–175 centimeters stangmålshøyde og 180–190 centimeters båndmål over manken. Den har gått sterkt tilbake. Den rundt 800 kilo tunge clydesdalehesten er en skotsk, lettere type av shirehesten. Den har holdt seg bedre og har hatt stor utbredelse utenfor Europa .Den jevntunge røde suffolkhesten har gått tilbake. Halvblodshesten Cleveland Bay har en viss utbredelse som lettere trekkhest.

I Irland er Connemara-ponnien utviklet. Hunter er ikke egentlig en rase, men en sterkt blodspåvirket hest som passer til jaktbruk og kan ha forskjellig avstamning. Vanlig brukes krysning mellom fullblod og halvblod, det vil si ³/₄ fullblod.

Frankrike har hatt mange halvblodsraser. Den største og viktigste er normanneren (anglo-normanneren). Rasen har oppstått ved krysning mellom engelske fullblodshingster og landrasehopper i Normandie, det viktigste avlsområdet. Det er travere, ride- og trekkhester (vognhester) blant dem. En lettere trekkhest er bretonneren, dannet av landrasehopper i Bretagne, krysset med den engelske hackney.

Den typiske trekkhesten i Frankrike er percheronhesten, en av verdens beste trekkhester. Den har fått stor utbredelse i andre land. Vekten er cirka 800 kilo og stangmålshøyden 165–173 centimeter. Hjemstedet er Le Perche, vest og sørvest for Paris. Den er noe påvirket av orientalsk blod. Fargen er svart og gråskimlet, og vekten er om lag 800 kilo. Den har hatt stor utbredelse i USA, der den svarte fargen er foretrukket. Den har også fått en del utbredelse i Storbritannia.

Den belgiske trekkhesten regnes som verdens mest typiske trekkhestrase, med en vekt på 650–900 kg og 158–170 cm stangmålshøyde. Den er vanligvis brun, skimlet og rød. Rasen har fått stor utbredelse over hele verden.

I Mellom-Europa har halvblodsraser vært av stor betydning, og den er blitt relativt større etter hvert. Tyskland har blant annet den noe tunge halvblodsrasen oldenburger. De lettere ridehestrasene holsteiner og hannoveraner er spredt over hele Europa. De to siste er i dag ledende ridehestraser i Europa.

Hollandsk varmblod er en av de ledende ridehestrasene i Europa, basert på euopeisk statistikk over konkurrerende hester i ridesporten. Rasen er dannet etter siste verdenskrig fra lettere hollandske hester, fullblod og tyske halvblodsraser.

Trakehneren har en vekt på 450–550 kilo og 158–163 centimeters stangmålshøyde. Den hadde sitt avlssenter i stutteriet i Trakehnen i det tidligere Øst-Preussen, anlagt i 1732. Rasen er sterkt påvirket særlig av engelsk og til dels arabisk fullblod. Den ble brukt i hæren som kavalerihest og hørte til verdens fremste på området.

Østerrike har lipizzaneren, som er sterkt påvirket av den andalusiske hesten. Fargen er avblekbar skimmel. De fleste blir hvite innen de er syv år. Sirkushester tilhører vanligvis denne rasen. Typiske trekkhester finnes det få av i Mellom-Europa. Den noriske hesten (noriker, pinzgauer), en middelstor trekkhest fra Salzburg, Steiermark og Bayern med vekt 700–750 kg og 163–165 cm stangmålshøyde, er brukt en del. Ellers er arabisk og engelsk fullblod brukt.

Russland har mange hesteraser. Som traver er orlovtraveren mest kjent. Den ble dannet rundt 1775 av grev Orlov på grunnlag av arabiske, danske og nederlandske hester. Vanlig farge er skimmel. En tid var den meget utbredt, men ble senere fortrengt av den amerikanske traveren. I 1954 ble en hingst kjøpt av Det Norske Travselskap til bruk i traveravlen.

Mange russiske hester går under navnet kosakkhester. Disse er ikke egentlige raser; gruppen består av mer eller mindre foredlede landraser fra det sørøstlige Russland, påvirket av engelsk og arabisk blod. De er små, nøysomme og hardføre dyr som tidligere ble eksportert til mange land.

Nord- og Sør-Amerika har mange importerte hesteraser og noen få nasjonale raser. Mest kjent er den amerikanske traveren, som kan sies å være en halvblodshest spesialisert for trav. Sammen med den franske varmblodstraveren avles det på amerikansk traver (The Standardbred) i mange land, og rasene benyttes i totalisatorløp over hele verden. Av ridehester må nevnes The American Horse, og som lette kjørehester The Morgan Horse og den nevnte traveren, The American Trotting Horse. USA har også utviklet flere fargeraser (Pinto, Palomino et cetera) der farger og avtegn er avgjørende rasekjennetegn. En del av rasene er også importert til Norge.

• hestefamilien

• Elwyn Hartley Edwards: Den store boken om hesten. Spektrum 2012.
• Vangen, Odd m.fl.: Hesteboka, 2. utg., 1997
• Børresen, Bergljot: Hest i Norge, 2002,
• Vangen, O. og Furre, S. 2016. Forelesninger I hesteavl ved NMBU.
• Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning. 2009. Hest som tilleggsnæring. 15s.
• Vik, J. og Farstad, M. 2012. Hest, hestehold og fôring. Status for hesteholdet i Norge. Rapport 2/2013 . Norsk Bygdeforskning.
• Vangen, O. 2011. Utviklingen av de norske hesterasene. Arbeidshesten no.4, 2011. s. 24-33.
• Handlingsplan for de nasjonale hesterasene 2011-2020. Norsk Hestesenter 32 s.
• ECON 2000. Framtid for den norske hesten? Rapport 5/2000, utarbeidet for Norsk Hestesenter.
• Bowling, A.T. 2004. Genetics of colour variation. I Genetics of the Horse. CAP International. ISBN-13: 978-0-85199-429-1. p53-70.