Norsk dølahest av . Gjengitt med tillatelse

hest

Jente rir på en shetlandsponni. Bildet er fra en rideskole i Vestfossen.
rideskole av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse
Travsport. Hingsten Steinlager og kusken Per Oleg Midtfjeld under løpet Oslo Grand Prix på Bjerkebanen i 2006.
Oslo Grand Prix av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse
Fjordhest (fjording, vestlandshest) er en hesterase som opprinnelig kommer fra Vestlandet i Norge.
Fjordhest på Lycksele Djurpark i Sverige av /Flickr. CC BY NC ND 2.0

Hest er en dyreart i familien hester, som holdes som husdyr. Alle dagens hesteraser nedstammer fra den utdødde villhesten tarpan. Den ble temmet for cirka 6500 år siden på de eurasiske steppeområdene.

Faktaboks

Også kjent som

Equus caballus (vitenskapelig navn)

Hester har en enestående tilpasningsevne og finnes nå som husdyr i nesten alle land. Forvillede hester finnes i Nord- og Sør-Amerika samt Australia, hvor den som regel lever i mindre flokker. I verden er det over 60 millioner hester, fordelt på over 800 raser. De fleste av disse rasene er lokale, og 70 av de er internasjonale, det vil si at de finnes i mer enn 2-3 land (FAO, Domestic Animal Diversity Database 2016).

Menneskene har avlet frem hester til ulike formål, og dette har gitt betydelig variasjon i størrelse og utseende. De argentinske falabellaene har en mankehøyde på maksimalt 76 centimeter, mens engelske shirehester kan måle opp mot 200 cm ved manken og veie over 1000 kilo. Både forbena og bakbena har sener som avlaster muskulaturen under hvile. Hesten kan dermed stå uten å bli sliten og den sover gjerne i stående stilling.

Hannen hos hester kalles hingst og hunnen hoppe. En kastrert hingst kalles vallak.

Formering

Drektighetstiden hos hester er omkring 11 måneder, og det fødes som regel bare én unge (føll). Både hingst og hoppe blir kjønnsmodne ved 1–2 års alder. Hesten kan pares med esel. Dette gir imidlertid sterilt avkom, som kalles muldyr eller mulesel ettersom hesten er henholdsvis mor eller far.

Hestens historie

I Kina er hesten blitt brukt som trekk- og ridedyr fra cirka 2000 før vår tidsregning (fvt.). I Norden regner man med at den ble tatt i bruk som husdyr rundt 1500–1200 fvt. Arkeologiske funn fra bronse- og jernalder viser at oksen måtte vike plassen for hesten både ved lette og tunge trekk, og funn av munnbitt, stigbøyler og sporer har vist at hesten allerede fra gammelt også var ridedyr.

I Osebergfunnet var det både vogner og sleder. Vikingene brakte hester med hjem fra sine ferder. Snorre og de islandske ættesagaer forteller om hesteoppdrett og hestestell i middelhavslandene, og i Norden var hesten midtpunktet både i offerfestene og idrettsstevnene som ble arrangert når folk møttes. Skikken med hingstekamper gikk etter hvert over til kappritt og kappkjøring i trav.

Etter folkevandringene og vikingtiden ble rytteriet et viktig våpen i krigføringen. Denne utviklingen kom sent i Norden. Magnus den gode var til hest i slaget på Lyrskog hede i 1043, men først 100 år senere fikk rytteriet betydning i Norden. Med korsfarerne kom riddervesenet til Norge. Ringbrynjen måtte vike plass for den tunge rustningen, og med dette utstyret kom den tunge hesten inn. I 1530-årene foretok Olaus Magnus, den senere biskopen i Uppsala, en reise til Norge og priste den norske hesten og fortalte at bøndene sendte sine hester til fjells om sommeren. Hingstene var skarpskodde for å verne følgjene mot rovdyr. Når hestene ble tatt hjem om høsten, ble unghingstene skilt fra og sendt med båt som eksportvare til Tyskland, Danmark og De britiske øyer.

Et planmessig avlsarbeid med trekkhest for jordbruket begynte i Norge først etter 1800. Tidligere tok avlen sikte på hoff- og krigsbruk. Hesten som menneskets tjener har satt spor etter seg gjennom hele historien, og dens betydning for jord- og skogbruk kan neppe overvurderes. Etter at traktoren har overtatt tungarbeidet på jordet og i skogen, og laste- og personbilen har overtatt skysskjøringen, er hesten blitt stadig mer populær som sportsdyr og som fritidsbeskjeftigelse.

Hesten i mytologi og folketro

Hestekjøretøy. Relieff som viser en reisevogn fra Romerriket.

av . fri

Hesten er sentral i mange folks mytologi og trosforestillinger, både som livs- og dødssymbol. Hos buddhistene står den for bestandighet og tingenes skjulte natur, i islam symboliserer den rikdom og lykke. I Kina forbindes den blant annet med yang, ild og himmelen, mens den i kristendommen har symbolisert Solen og gavmildhet, foruten flere helgener, blant annet Sankt Georg.

I skandinavisk religion hadde hesten en viktig plass. Fra bronsealderen finner vi ofte fremstillinger av hesten sammen med soltegn, skip og orm, og den har derfor sikkert vært knyttet til fruktbarhetskult. I kulten ved blotene var hest vanlig som offerdyr, like ens ved gravlegging, da enten hele hesten eller hestehodet ble gravlagt sammen med den døde. I Gokstad- og Oseberg-haugene var det for eksempel henholdsvis tolv og 15 hester. I vikingtidens mytologi var hesten oftest knyttet til Frøy og Odin som red på den åttebente Sleipne. Hesten trakk også Sol og Måne. Kjent er bruken av hestehode i magisk handling. Egil Skallagrimsson reiste nidstang med hestehode og magiske runer mot Eirik Blodøks.

Mange forskere har hevdet at det var vanlig å spise hestekjøtt i hedensk tid. Dette er langt fra sikkert, og når den kristne kirken forbød nyting av hestekjøtt, er det rimelig å se dette på bakgrunn av hesten som hedensk offerdyr.

I folketro innsamlet på 1800- og 1900-tallet varslet det ulykke, brann eller dødsfall å drømme om en hest. Ristet hesten seg med selen på, kunne man vente uvær eller dødsfall. Dødsfall spådde det også om en hest rullet seg utenfor husdøren. Å finne hestesko menes i mange land å bringe lykke. Hesteskoen kan da bli anbrakt over døren. Opp mot vår tid har deler eller produkter av hest vært brukt i folkemedisinen, for eksempel hestemelk mot kikhoste eller hesteurin eller hestetagl mot vorter.

Hesteraser

Araberhest (arabisk fullblod), hoppe med føll.

av . Begrenset gjenbruk

Av verdens over 800 hesteraser skiller man mellom to hovedtyper: varmblod og kaldblod, etter type og temperament. Inndelingen avspeiler slektskap med den arabiske hesten.

Varmblodshestene deles i fullblod og halvblod. Fullblodshester består av tre raser: engelsk fullblod, arabisk fullblod og angloarabisk fullblod. De er raske og har et livlig gemytt. Fullblodsaraber er en liten hest med kort kropp, lette bevegelser, høy haleføring og livlig temperament. Den er kjent for utholdenhet og nøysomhet. Den engelske fullblodshesten er utviklet fra araberhesten for hurtighet i galopp.

Halvblodsraser har oppstått ved bruk av fullblod og tyngre kaldblodsraser, i denne gruppen finnes alle verdens fremste ridehestraser samt varmblodstraver.

Til kaldblodshestene hører trekk- og brukshestrasene. På grunnlag av brukstype deles rasene gjerne i ridehester, kjørehester, travhester og trekkhester. Trekkhestene deles igjen i tunge, middelstunge og lette.

Hestefarger

Det skilles mellom kroppsfarger, som dekker det meste av hestekroppen, og avtegn som er tydelige flekker med en annen farge.

kroppsfarger

De vanligste hestefargene er sort, brun, rød og skimlet, og de finnes hos de fleste hesteraser. Skimlete hester har fargede og hvite hår i blanding.

Hestefargenes genetikk er godt dokumentert. Ved siden av genene som gir kroppsfargene sort, brun, rød og skimlet, finnes gener som modifiserer disse igjen. Slike modifiserende gener kan for eksempel gi fargevariantene blakk og sølv.

Blakk er en blekgul eller blekt brunlig farge som regnes som en primitiv (opprinnelig) grunnfarge hos hest. Den er typisk blant annet for den norske hesterasen fjordhest. Sølvfarge forekommer hos rasene nordlandshest/lyngshest og islandshest.

Avtegn

Avtegn som ofte forekommer på hode og ben hos hest: 1) Stjerne. 2) Liten stjerne og snipp. 3) Gjennomløpende bless (bredt stjernebless). 4) Maske. 5) Hvit krone. 6) Hvit kode. 7) Sokk. 8) Hvitt ben (strømpe).

Avtegn (hest, hode og ben) av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

De vanligste avtegn på hode er stjerne, bles og stjernebles. Større hvite felt kan også forekomme («hjelm»). De vanligste avtegn på bein er hvit kode, sokk eller strømpe (høy sokk). Hvite avtegn på kroppen kalles flekket, botet, prikket et cetera avhengig av størrelse og plassering. Enkelte hesteraser har mer eller mindre uregelmessige hvite partier på kroppen. Eksempler er pinto og paintrasene i USA, knabstruper, pinzgauer, gotlandsruss og islandshesten.

Norge

Nordlandshest med føll. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Nordlandshest av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Norge har fire nasjonale raser: dølehest, fjordhest, norsk kaldblodstraver og nordlandshest. De hører til kaldblodshestene og har utgjort landbrukets trekkraftkilde i mange hundre år.

Rasene er utviklet fra den gamle norske hesten, men med større eller mindre påvirkning av utenlandske raser. Størst betydning har utenlandske hester hatt for dannelsen av vår tyngste rase, dølehesten, og for den norske kaldblodstraveren. Dølehesten ble avlet frem i Gudbrandsdalen for å dekke behovet for en tyngre trekkhest etter som trekkraftbehovet økte i jordbruket på slutten av 1800-tallet. I dag er tungdølen, som den opprinnelige rasen også kalles på folkemunne , en liten, truet rase. En lettere type av dølehesten, kaldblodstraveren, ble utviklet på 1900-tallet og brukes til travløp. Det er rasen med flest antall individer i Norge i dag. Dølehesten og norsk kaldblodstraver regnes nå som to raser med individuelle avlsplaner og stambøker.

De to andre norske rasene klassifiseres internasjonalt som ponnier, det vil si hester med mankehøyde under 148 centimeter. Foruten å være en arbeidshest, er fjordhesten populær som sports- og hobbyhest i flere land. Rasen har beholdt mange av de primitive kjennetegnene vi finner hos villhest, så som svart stripe i man og langs ryggen og mørke tverrstriper på bena. Nordlandshesten er reddet fra å dø ut etter siste verdenskrig, og er nå en allround hobbyrase i konkurranse med importerte ponniraser. Den er svært nøysom og kan bli veldig gammel.

Hestehold I Norge

Mekaniseringen av landbruket reduserte antall hester i Norge fra 238 000 i 1946 til cirka 20 000 på 1970-tallet. Rundt 2010 hadde bare om lag åtte prosent av driftsenhetene i landbruket hest, men antall hester er fortsatt i sterk økning på grunn av fritidsbehov, rytter-, trav- og galoppsport.

Det er i 2012 totalt over 125 000 hester i Norge og det fødes cirka 5000 føll i året. De viktigse rasene er kaldblodstraver, varmblodstraver, varmblods ridehest, ponnier, islandshest samt de tre norske rasene dølehest, fjordhest og nordlandshest/lyngshest. I tillegg finnes en rekke importerte raser, som har økt i antall de senere årene.

Mange av de tradisjonsrike avlstiltakene holdes i hevd også i dagens hesteavl. Hesteslipp i fjellet, hesteutstillinger, fellesbeiter og hesteavlslag er fortsatt en del av dagens avlsarbeid og av norsk kulturhistorie. Samtidig er moderne avlsprinsipper med avlsplaner, avlsverdiberegninger og så videre tatt i bruk i hesteavlen.

Som sportsdyr blir hesten brukt i galoppsport, travsport, ridning, kjøring, helseformål som terapi og rehabilitering, turisme og hobbybruk. Det drives totalisatorspill på elleve travbaner og én galoppbane i Norge. Totalomsetningen var i 2008 på 3,7 milliarder kroner. Ryttersporten er i sterk utvikling, og andre hobby-, terapi- og fritidstilbud med hest øker også sterkt. Antall årsverk knyttet til hestehold er cirka 4500. Norges Rytterforbund har som den største organisasjonen cirka 42 000 medlemmer og noe over 6000 aktive hester. Det Norske Travselskap har rundt 15 000 medlemmer og 5000 aktive hester (av cirka 25 000 travhester totalt). Norsk HestesenterLenaToten er senter for utdanning av hestepersonell og avl på hest i Norge. De utsteder cirka 2000 hestepass i året og registrerer rundt 40 000 hester totalt, vesentlig for de norske hesterasene.

Sysselsettingen i hestenæringen fordeler seg på mange områder. Trening og konkurranse innen trav og galopp utggjør 26 prosent, rideskole, turisme og helseaktiviterer 23 prosent, avl og oppdrett samt produksjon av fôr 21 prosent og organisasjoner, banedrift og spill 18 prosent er de viktigste områdene. Antall sysselsatte i disse feltene var i 2000 opp mot 4500, og er per 2016 antakelig over 5000.

Hestekjøtt er noe mørkere enn kjøtt av storfe, men mørere, mindre fettholdig, og mer fintrevlet. Det godkjennes per 2013 cirka 1000 hesteslakt til menneskeføde årlig, og tallet er nedadgående på grunn av strenge regler for identifikasjon, slakting og medisinering før slakting.

Norden

Islandshest.
Islandshest av . CC BY NC SA 3.0

Av nordiske hesteraser er finsk hest en lettere trekkhest med en vekt på 450–600 kilo og 150–158 centimeters stangmålshøyde. Den er av asiatisk opprinnelse og har gode traveranlegg. Den er også en utmerket skogshest. Fargen er som regel rød.

Danmark har to nasjonale hesteraser: den jyske hest, med en vekt på 600–800 kg og 158–163 cm stangmålshøyde. Den er en middelstor trekkhest dannet ved krysning av den gamle landhesten med engelske trekkhester, særlig en rød hingst (Oppenheim) av shireutseende, er allerede nevnt.

Den andre er halvblodsrasen og kjørehesten frederiksborghest. Det gamle, berømte Frederiksborg Stutteri ble opprettet rundt 1570–1580 og var i drift til 1876. Rasen ble dannet ved bruk av arabiske og spanske hester og var i sin tid ansett som en av de mest elegante hesteraser i Europa. Avlen ble tatt opp igjen i 1920-årene, med avkom fra den gamle bestanden med noe påvirkning av engelsk og arabisk fullblod. Det er en lettere vogn- og kjørehest som er meget brukbar til lettere jordbruksarbeid. Vekten er 550–650 kilo og stangmålshøyden 152–162 centimeter. Rasen er i dag mer eller mindre inkludert i dansk varmblod.

Dansk varmblod er felles rasebetegnelse for populasjonen av varmblods ridehester i Danmark. Den avles i dag for sprang- og dressuregenskaper. Tyske hingster (holsteiner, hannoveraner, trakehner) benyttes i en viss grad i avlen.

Islandshesten har sannsynligvis samme opprinnelse som den norske fjordhesten, men er muligens krysset med ponniraser fra Shetland og Orknøyene. Det finnes røde, brune, svarte, gråskimlede og blakke hester. Bevegelsen er rask og sikker, mange går i pass, og enkelte dyr har en spesiell, energisk og elastisk firtaktig gangart («flygende skritt»), den såkalte tølt. En egen ridesportgren er utviklet basert på rasen og dens spesielle gangarter.

Sverige har hatt stor hestebestand. I Sør-Sverige og Midt-Sverige var den belgiske hesten, ardenneren, den dominerende trekkhesten. Dessuten forekom en god del halvblodshester i de samme områdene. Avlen av varmblodshester var sterkt knyttet til avlssenteret og det tidligere statsstutteriet Flyinge ved Lund. Svensk varmblod er i dag utbredt i nesten hele Sverige, og rasen er kjent for å ha produsert noen av verdens fremste dressurhester. Avlen har tradisjonelt vært knyttet til Forsvaret og det svenske jordbruket. Idag drives det varmblodsavl i hele Sverige.

I Norrland og grensebygdene mot Norge er den nordsvenske hesten utbredt. Det er en lett trekkhest med gode traveranlegg. Den ligner mye på den norske dølehesten og er delvis bygd opp på avlsmateriale innført fra Norge. Vekten er 500–600 kilo og stangmålshøyden 150–158 centimeter. Det er fortsatt en del utveksling av avlshester mellom de to rasene.

Storbritannia og Irland

Hesteveddeløp i den russiske byen Pjatigorsk. Rasen engelsk fullblodshest er spredd verden over til bruk i slike galoppløp.
hesteveddeløp av /iStock. Gjengitt med tillatelse

Den engelske fullblodshesten (The Thoroughbred Horse) nedstammer fra tre orientalske hingster, Byerly Turk (1689), Darley Arabian (1706) og Godolphin Barb (1724). Avlsutvalg foregår bare etter sportsprestasjoner på veddeløpsbanen og etter avstamning. Som rene regnes bare hesteraser fra hester som i ubrutt rekkefølge føres tilbake til første bind av stamboken (The General Stud Book, 1793). Denne er sannsynligvis verdens første stambok på hest.

Den engelske fullblodshesten er oftest brun, rød eller skimlet, ofte med avtegn, vekt på 450–475 kg og 152–163 cm stangmålshøyde. Den er forholdsvis høybent og smal. Den er verdens hurtigste og mest energiske hest, og av den grunn har den fått enorm betydning for hesteavlen ved at den har bidratt til å danne og vedlikeholde halvblodshester i praktisk talt alle land. I Storbritannia som i andre land har hesteavlen gått tilbake, og bare noen få raser skal nevnes.

Av engelske halvblodshester er hackney (norfolkhest) med en vekt på 450–590 kilo og 152–160 centimeters stangmålshøyde en lettere kjørehest med særlig høy bevegelse og sterk reisning av halsen. Cleveland Bay og Yorkshire Coach Horse, med en vekt på 540–700 kg og 160–170 cm stangmålshøyde, hadde sin glansperiode i hestevognenes tid.

Storbritannia har også ikke få rene araberhester. Av ponnier har særlig New Forest, Welsh Mountain og Shetland Pony holdt seg.

Av trekkhestraser finnes blant annet shirehesten, verdens største trekkhest med en vekt på rundt 900 kilo, 165–175 centimeters stangmålshøyde og 180–190 centimeters båndmål over manken. Den har gått sterkt tilbake. Den rundt 800 kilo tunge clydesdalehesten er en skotsk, lettere type av shirehesten. Den har holdt seg bedre og har hatt stor utbredelse utenfor Europa .Den jevntunge røde suffolkhesten har gått tilbake. Halvblodshesten Cleveland Bay har en viss utbredelse som lettere trekkhest.

I Irland er Connemara-ponnien utviklet. Hunter er ikke egentlig en rase, men en sterkt blodspåvirket hest som passer til jaktbruk og kan ha forskjellig avstamning. Vanlig brukes krysning mellom fullblod og halvblod, det vil si 3/4 fullblod.

Frankrike

Frankrike har hatt mange halvblodsraser. Den største og viktigste er normanneren (anglo-normanneren). Rasen har oppstått ved krysning mellom engelske fullblodshingster og landrasehopper i Normandie, det viktigste avlsområdet. Det er travere, ride- og trekkhester (vognhester) blant dem. En lettere trekkhest er bretonneren, dannet av landrasehopper i Bretagne, krysset med den engelske hackney.

Den typiske trekkhesten i Frankrike er percheronhesten, en av verdens beste trekkhester. Den har fått stor utbredelse i andre land. Vekten er cirka 800 kilo og stangmålshøyden 165–173 centimeter. Hjemstedet er Le Perche, vest og sørvest for Paris. Den er noe påvirket av orientalsk blod. Fargen er svart og gråskimlet, og vekten er om lag 800 kilo. Den har hatt stor utbredelse i USA, der den svarte fargen er foretrukket. Den har også fått en del utbredelse i Storbritannia.

Mellom-Europa

Hest. Hannoveraner. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Hest (Hesteraser) (hannoveraner) av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Hest. Lipizzaner.

av . Begrenset gjenbruk

Den belgiske trekkhesten regnes som verdens mest typiske trekkhestrase, med en vekt på 650–900 kg og 158–170 cm stangmålshøyde. Den er vanligvis brun, skimlet og rød. Rasen har fått stor utbredelse over hele verden.

I Mellom-Europa har halvblodsraser vært av stor betydning, og den er blitt relativt større etter hvert. Tyskland har blant annet den noe tunge halvblodsrasen oldenburger. De lettere ridehestrasene holsteiner og hannoveraner er spredt over hele Europa. De to siste er i dag ledende ridehestraser i Europa.

Hollandsk varmblod er en av de ledende ridehestrasene i Europa, basert på euopeisk statistikk over konkurrerende hester i ridesporten. Rasen er dannet etter siste verdenskrig fra lettere hollandske hester, fullblod og tyske halvblodsraser.

Trakehneren har en vekt på 450–550 kilo og 158–163 centimeters stangmålshøyde. Den hadde sitt avlssenter i stutteriet i Trakehnen i det tidligere Øst-Preussen, anlagt i 1732. Rasen er sterkt påvirket særlig av engelsk og til dels arabisk fullblod. Den ble brukt i hæren som kavalerihest og hørte til verdens fremste på området.

Østerrike har lipizzaneren, som er sterkt påvirket av den andalusiske hesten. Fargen er avblekbar skimmel. De fleste blir hvite innen de er syv år. Sirkushester tilhører vanligvis denne rasen. Typiske trekkhester finnes det få av i Mellom-Europa. Den noriske hesten (noriker, pinzgauer), en middelstor trekkhest fra Salzburg, Steiermark og Bayern med vekt 700–750 kg og 163–165 cm stangmålshøyde, er brukt en del. Ellers er arabisk og engelsk fullblod brukt.

Russland

Russland har mange hesteraser. Som traver er orlovtraveren mest kjent. Den ble dannet rundt 1775 av grev Orlov på grunnlag av arabiske, danske og nederlandske hester. Vanlig farge er skimmel. En tid var den meget utbredt, men ble senere fortrengt av den amerikanske traveren. I 1954 ble en hingst kjøpt av Det Norske Travselskap til bruk i traveravlen.

Mange russiske hester går under navnet kosakkhester. Disse er ikke egentlige raser; gruppen består av mer eller mindre foredlede landraser fra det sørøstlige Russland, påvirket av engelsk og arabisk blod. De er små, nøysomme og hardføre dyr som tidligere ble eksportert til mange land.

Nord- og Sør-Amerika

Nord- og Sør-Amerika har mange importerte hesteraser og noen få nasjonale raser. Mest kjent er den amerikanske traveren, som kan sies å være en halvblodshest spesialisert for trav. Sammen med den franske varmblodstraveren avles det på amerikansk traver (The Standardbred) i mange land, og rasene benyttes i totalisatorløp over hele verden. Av ridehester må nevnes The American Horse, og som lette kjørehester The Morgan Horse og den nevnte traveren, The American Trotting Horse. USA har også utviklet flere fargeraser (Pinto, Palomino et cetera) der farger og avtegn er avgjørende rasekjennetegn. En del av rasene er også importert til Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Elwyn Hartley Edwards: Den store boken om hesten. Spektrum 2012.
  • Vangen, Odd m.fl.: Hesteboka, 2. utg., 1997
  • Børresen, Bergljot: Hest i Norge, 2002,
  • Vangen, O. og Furre, S. 2016. Forelesninger I hesteavl ved NMBU.
  • Norsk Institutt for landbruksøkonomisk forskning. 2009. Hest som tilleggsnæring. 15s.
  • Vik, J. og Farstad, M. 2012. Hest, hestehold og fôring. Status for hesteholdet i Norge. Rapport 2/2013 . Norsk Bygdeforskning.
  • Vangen, O. 2011. Utviklingen av de norske hesterasene. Arbeidshesten no.4, 2011. s. 24-33.
  • Handlingsplan for de nasjonale hesterasene 2011-2020. Norsk Hestesenter 32 s.
  • ECON 2000. Framtid for den norske hesten? Rapport 5/2000, utarbeidet for Norsk Hestesenter.
  • Bowling, A.T. 2004. Genetics of colour variation. I Genetics of the Horse. CAP International. ISBN-13: 978-0-85199-429-1. p53-70.

Kommentarer (2)

skrev Sofie Monsen Brattbakk

Hei, her ser jeg det er en del feil angående fargegenetikk. Dette blir en lang kommentar, da det var mye som ikke stemte helt. Det er kun tre basefarger, og dette er svart, brun og rød. Det somstår om svarte hester er riktig, men brune hester har svarte "points", hale og man, samt mule, rundt øyne og bein er svart. Røde hester kan ikke bli hvite, eller se slik ut, men de kan derimot være så mørke at de ser brune ut, men så lenge de ikke har svarte hår er de røde. Det at røde hester ikke kan få brune eller svarte avkom stemmer ikke helt, og heller ikke at svarte ikke kan få røde eller brune. To homozygote røde(ee/AA) kan ikke få svart avkom(EE/Ee), men AA parret med brun(EE/Ee+AA/Aa) kan produsere brunt, svart eller fuks avkom. På homozygot svart(EE/Ee) blir det omvendt. Heterozygote kan produsere brun, fuks og svart. Gule hester finnes ikke, men palomino(rød med kremgen),borket(brun med kremgen) og forskjellige varianter av blakk(basefarge og blakkgen, ved uls og gulblakk er også krem tilstede) kan se gule ut. Raser har lite med skimmelfargen å gjøre. Roan har hvite hår sperdt over kroppen, men hode og bein har solid farge. Fargen endrer seg ikke. Skimmel(engelsk grey) blir født med vanlige farger, og kan ha hvite avtegn og makeringer, men blir hvite etter hvert(avblekbar skimmel), eller grå med sjatteringer i pelsen(epleskimmel, eller dapple grey på engelsk). Primitiv farge er ikke et ord/uttrykk, og "grå" og "blakk" er ikke primitive farger. Regner med det er snakk om gråblakk og brunblakk. som er basefarger med blakkgen. Brunblakk er brun+blakkgen, gråblakk er svart+blakkgen, rødblakk er rød+blakkgen. Gulblakk er rød+blakkgen+ ett kremgen(engelsk dunskin) og ulsblakk er brun+blakkgen+ ett kremgen. Blakk skjuler ikke primitive avtegn, derfro vises ål, midtstol, halefjær og zebrastriper på bein. Gener som lysner(engelsk dilutes): Krem, blakk, champagne og perle Modifikasjoner: Sølv, grå(grey), grå(roan) og hvit(hesten er helt hvit uten pigment) Markeringer: tobiano, sabino, overo(to dominante alleler gir føll med Lethal White Overo Syndrome, føllet har underutviklet endetarm og dør i livmor eller dør kort tid etter fødsel), splash white, rabicano og appaloosa Brindl kan oppstå, men kan ikke arves. Oppstår ved at to embryoer blir til ett under svangerskap På bildene nederst i artikkelen, bilde nr 4: "hunter". Hunter er ikk en egen rase, men imtaler en hest som blir brukt i hunterklasser.

svarte Odd Vangen

Hei Lang tid siden din kommentar. Takk for innspillene. Enig i mange av de, ikek alle. Baserer meg på "The Genetics of the horse, ed. Ann Bowling. har kvalitetssikret artikkelen os en genetiker og en avlsrådgiver ved Norsk Hestesenter. Uenig med deg i at hunter ikke også er en rase, men tar bot bildet og erstatter med mer relevant rasebilde.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg