jødedom

Syvarmet lysestake, menora. Illustrasjon i Tanakh fra sent på 1200-tallets Italia.

British Librarys manuskripsamling. fri

Jødedommen er en monoteistisk religion som har sitt utspring i Midtøsten. Troen på én Gud, og forholdet mellom denne guden og det jødiske folket, er det sentrale prinsippet. Ifølge tekstene i Den hebraiske bibel, Tanakh, begynner jødenes historie med utvelgelsen av Abraham og inngåelsen av en pakt mellom Gud (JHVH) og Abrahams etterkommere. Jødisk tradisjon daterer disse hendelsene til tidlig i andre årtusen før vår tidsregning. Folkets lover og leveregler ble ifølge tradisjonen åpenbart til MosesSinai og nedskrevet i Mosebøkene. Jødedommen regnes derfor som en åpenbaringsreligion. 

De øvrige tekstene i Tanakh regnes som en kronologisk beretning om jødenes tidlige historie. Tekstene gir også et bilde av Det gamle Israels tro og praksis, ikke minst av tempelkulten i Jerusalem. Tanakh er jødedommens eldste samling hellige tekster, men senere hellige tekster, som Talmud, supplerer og forklarer bibeltekstene og er langt større i omfang. Både gudsforestillingene, etikken, lovene og ritualene har gjennomgått store forandringer siden det andre tempelets tid (om lag 515 fvt. til 70 evt.). 

Dagens jødedom omfatter mange religiøse retninger med ulike oppfatninger om både tro og praksis. Mange jøder anser seg selv som ikke-troende og betrakter jødedom mer som en kultur enn en religion. Jødisk kultur omfatter både markeringer av spesielle hendelser i folkets historie, mattradisjoner, musikk, litteratur, språk og ikke minst humor. Det er svært vanskelig å fastslå det nøyaktige antall jøder i verden, men det er vanlig å anta at det lever noe under 15 millioner mennesker som i dag har en tilknytning til jødisk religion og/eller kultur. 

Moderne ortodoks jødedom, samt det som gjerne omtales som tradisjonell jødedom, er direkte videreføringer av den tidlige rabbinske jødedommen som fikk sin form etter at det siste tempelet i Jerusalem (Herodes’ tempel) ble brent av romerne i år 70 evt., og folket mistet sitt religiøse samlingspunkt. Den offentlige tempelkulten, som hadde vært en viktig del av den felles religionsutøvelsen, opphørte. Presteskapet mistet derfor mye av sin betydning.

Det ble de lærde, rabbinerne, som overtok som jødedommens religiøse ledere og lærere. Med utgangspunkt i lovtekstene i Mosebøkene utformet rabbinerne ritualer som skulle kunne praktiseres overalt – og til alle tider. Sentrum for det rituelle livet ble flyttet til hjemmet og synagogen.

Rabbinsk jødedom ble etter hvert enerådende, med få unntak (se karaitter), helt frem til opplysningstiden i Europa på 1700-tallet. På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet oppsto flere nye ikke-ortodokse retninger som reformjødedomkonservativ jødedom og rekonstruksjonisme. Men også disse har sin bakgrunn i den rabbinske jødedommen, selv om mange av dens trosforestillinger, lover og ritualer er valgt bort. Den rabbinske jødedommen står derfor sentralt i denne artikkelen.

På grunn av at jødene i flere tusen år har levd i nær kontakt med andre kulturer, i forskjellige land og i forskjellige miljøer, har det alltid vært ulike oppfatninger om mange sentrale spørsmål. Den åpne debatten om både tro og ritualer har kjennetegnet jødisk tradisjon helt frem til i dag.

Jødedommen har ingen dogmer som alle må bekjenne seg til. Jødedommen har heller ingen egentlig trosbekjennelse, men både bønnene Shema Israel (Hør Israel) og Moses Maimonides’ «13 trosbekjennelser» gir uttrykk for ideen om én Gud. 

Selv om det finnes mange forskjellige oppfatninger om både tro og ritualer, så finnes det likevel noen felles grunnforestillinger som er felles for de aller fleste jøder, også for mange av dem som ikke selv praktiserer jødiske tradisjoner.

  • Troen på én Gud er det sentrale prinsippet i jødedommen. Dette er felles for alle troende jøder, uansett hvilken religiøs retning man tilhører. Personer som tror på en treenig Gud, regnes ikke som jøder.
  • Felles for alle jøder er også forestillingen om å tilhøre ett bestemt folk, Am Israel (israelfolket)som i henhold til Den hebraiske bibel kan føre sin historie tilbake til patriarken Abraham, og som omtales som Avraham Avinu (Abraham vår far). Bibelens beskrivelse av dette folkets opprinnelse og tidlige historie danner bakgrunnen for jødenes gudsforhold, etikk og rituelle liv.
  • Jødedommen lærer at Gud har skapt og opprettholder universet og alt som er i verden, og at han kan gripe inn i historien for å straffe og belønne. Troen, etikken og livsførselen har opp gjennom historien vært basert på en overbevisning om at Gud har inngått en pakt med det jødiske folk, en pakt som innebærer både forpliktelser (mitzvot) og rettigheter (2. Mosebok 19, 5-6).

Den tradisjonelle rabbinske definisjonen på en jøde er en person som er født av en jødisk mor eller er konvertert til jødedommen. Flere ikke-ortodokse retninger godtar nå også barn med kun jødisk far som jøder, forutsatt at de får tilknytning til et jødisk miljø. Det å konvertere til jødedommen innebærer alltid innlemmelse i det jødiske folk. Det dreier seg ikke kun om tro.

Det er svært vanskelig å fastslå det nøyaktige antall jøder i verden, men det er vanlig å anta at det lever noe under 15 millioner mennesker som i dag har en tilknytning til jødisk religion og/eller kultur. 

Majoriteten av dagens jøder regner seg som enten askenaser (ashkenazier), etterkommere av jødene som bodde i Mellom- og Øst-Europa i middelalderen, som sefarder, etterkommere av jødene som ble utvist fra Spania i 1492 og fra Portugal noen år senere, eller som mizrahim (østlige jøder), hvis religiøse tradisjoner ligger tett opp til de sefardiske. 

Jøder fra Etiopia (falasha) hadde en helt spesiell form for jødedom, men får nå tilknytning til sefardisk jødedom i Israel. Det gamle kulturelle skillet mellom de forskjellige etniske gruppene eksisterer fremdeles, men er ikke lenger så skarpt som før. 

Mange som definerer seg selv som jøder, er ikke-praktiserende; noen er erklærte humanisteragnostikere eller ateister. Mange jøder er ikke medlemmer av noen organisert menighet og betrakter sin tilhørighet til jødedommen som et spørsmål om kultur heller enn religion. Religion er derfor ikke lenger et fullgodt kriterium for å fastslå hvem som er jøde.

Grunnlaget for jødisk tradisjon finner vi i Den hebraiske bibelenTanakh. Denne består av tre deler. Den første er Toraen (Mosebøkene), den andre er Neviim (Profetene), og den siste er Ketuvim (Skriftene). Betegnelsen Tanakh, er et akronym satt sammen av de tre delenes forbokstaver.

Toraen regnes som jødedommens helligste tekst og kalles Tora she-bi-khetav, eller Den skriftlige loven (Mosebøkene). Den er ifølge tradisjonen skrevet av Moses selv, som et resultat av en direkte guddommelig åpenbaring. Flere nyere jødiske retninger godtar nå likevel bibelvitenskapens teorier om at Mosebøkene ble til over lang tid, og har mange forfattere og tradisjonslag, men hevder likevel at de kan være skrevet under guddommelig inspirasjon. 

Mosebøkene er utformet som en fortelling om israelittenes tidlige historie, og som et vitnesbyrd om hvordan Gud har grepet inn i historien for å hjelpe eller straffe det jødiske folket. Hovedvekten legges på forholdet mellom Gud og Israel, det folket som nedstammer fra Abraham, Isak og Jakob og deres hustruer Sara, Rebekka, Lea og Rakel

Flukten fra Egypt, slik den er beskrevet i 2. Mosebok, var i henhold til jødisk tradisjon et vendepunkt i folkets historie. Ifølge bibelteksten har Gud inngått en pakt med det jødiske folket – en pakt som av mange anses som gyldig helt frem til i dag.

Gjennom åpenbaringene i  Sinai  skal  Moses  ha mottatt både  De ti bud  (2. Mosebok 20, 2–14 i jødiske og 2–17 i kristne bibler) og alle de andre budene som er nevnt i Toraen. Toraen regulerer både forholdet mellom mennesket og Gud og mellommenneskelige anliggender. Den omfatter både personlige, moralske, etiske, rituelle og samfunnsmessige spørsmål.  Allerede på et tidlig tidspunkt innså de lærde at mange av lovene og påbudene var uklart formulert eller vanskelige å forstå etter hvert som talespråket forandret seg. Tekstene måtte derfor tolkes og forklares for å beholde sin aktualitet i skiftende tider. Det var også nødvendig å forklare hvordan forpliktelsene skulle kunne overholdes i det daglige liv, også under helt andre omstendigheter enn da bibeltekstene ble skrevet og redigert. Etter tempelets fall var det rabbinerne som både opprettholdt og videreutviklet denne tolkningstradisjonen. Alle menneskets handlinger blir betraktet som viktige for å leve et hellig liv i henhold til pakten mellom Gud og det jødiske folk (2. Mosebok 19,5). Hvordan man skal be, hvordan man feirer helligdager og overholder fastedager og renhetsregler, samt hvordan man skal overholde de mange reglene for tilberedningen og inntaket av tillatt ( kosher ) mat, er for mange en viktig del av det å leve som jøde. 

RABBINSK LITTERATUR

Kjennskap til den omfattende rabbinske litteraturen er en forutsetning for å forstå jødedommen. Rabbinerne utviklet tidlig en idé om at Moses også fikk lover og forklaringer i muntlig form, i tillegg til de skriftlige lovene vi finner i Mosebøkene. Denne muntlige læren kalles Tora she-be-al-peh (Den muntlige Toraen). Ifølge tradisjonen skulle den ikke skrives ned, men være åpen for tolkninger for slik å beholde sin aktualitet. Etter hvert oppsto det en enorm samling av slike tolkninger av bibelteksten og av tidligere lærdes avgjørelser. På grunn av endrete tider ble denne omfattende muntlige loven til slutt skrevet ned, først i Mishna, og senere i Talmud

Også de store rabbinernes utlegninger av bibeltekstene, der de søkte å finne etiske, filosofiske og juridiske grunnprinsipper skjult i Tanakhs fortellende tekster, regnes som hellige tekster. Mye av dette stoffet, midrash, fikk plass i Talmud, men en stor mengde lov- og fortellerstoff er også redigert til egne samlinger. I noen sammenhenger kan begrepet Tora omfatte alle disse hellige tekstene. Studiet av slike tekster har tradisjonelt vært forbeholdt menn, men dette er nå under endring.

En viktig plass inntar bønneboken siddur, som finnes i mange forskjellige utgaver. Det tradisjonelle skillet går mellom askenasisk og sefardisk tradisjon, men nå også mellom de ulike retningene. Den store mengden liturgiske hymner fra mange forskjellige land, regnes også som hellige. 

Mange vil i tillegg regne den jødiske mystikkens skrifter, som Sohar, som hellige tekster. Innenfor hasidismen regnes også de hasidiske lederes uttalelser, og fortellingene om deres handlinger, som hellige.

Gud oppfattes om hellig, evig, allmektig, allvitende, barmhjertig, rettferdig, uten form og uten «bosted». Likevel er han en personlig guddom – som det er mulig å «kjenne». Gud skal ikke være et kjønnet vesen, men både Bibelens metaforer og annen språkbruk skaper inntrykk av at det dreier seg om en «mannlig» guddom. Gudsforholdet er direkte, man tiltaler Gud som «du», men ber oftest til Gud i «vi»-form.

Guds tilstedeværelse i verden uttrykkes gjerne gjennom fortelling om Shekhina, som rabbinerne lærer kan være til stede overalt i universet. Jødisk mystikk (kabbala) oppfatter Shekhina som et kvinnelig aspekt ved guddommen. Det er dette aspektet som endringsorienterte jødiske samfunn i dag ofte innlemmer i sine bønner.

I den hebraiske bibelen, Tanakh, omtales Gud oftest under navnene Elohim (en flertallsform av det semittiske el, som betyr gud), og de hebraiske bokstavene Jod-heh-vav-heh, av kristne oftest uttalt Jahve. Den opprinnelige uttalen er i dag ukjent, betydningen kan gjengis med «Jeg er den jeg er».

Dette navnet betraktes som hellig og forbudt, og uttales aldri av jøder. Det leses derfor Adonai (min, eller vår, Herre) der det forekommer i teksten. Ortodokse jøder omtaler Gud gjerne som ha-Shem (Navnet) i vanlig tale. 

Jødedommen lærer at verden, og alt som er i den, i utgangspunktet er godt, basert på 1. Mosebok 1,31: «Og Gud så på alt han hadde skapt og fant at det var meget bra». Rabbinerne har ikke utledet noen forestilling om arvesynd fra hendelsene rundt Adam og Eva. Jødedommen er derfor ikke opptatt av individuell frelse i samme grad som tilhengere av mange andre religioner.

Fordi Gud har skapt hele menneskeheten i sitt bilde, betyr det at alle mennesker i utgangspunktet er like verdifulle. Rabbinerne lærer at jødene ikke er mer verdifulle enn andre mennesker, de er bare underlagt andre forpliktelser. Bare jøder anses som bundet av pakten og forpliktet til å overholde Toraens mange bud. 

Rabbinerne lærer at mennesket er født med både gode (yetzer ha-tov) og dårlige (yetzer ha-ra) tilbøyeligheter, og at det er opp til den enkelte å arbeide med seg selv. De understreker at fri vilje er et av Toraens hovedpunkter – for uten fri vilje ville hele forestillingen om anger, straff og tilgivelse være meningsløs. Hvert menneske selv må stå til ansvar for Gud, og Gud tilgir den som oppriktig angrer og ber om tilgivelse. Å innrømme sin skyld og be om tilgivelse ble derfor tidlig en viktig del av bønnene og synagogeritualet. Yom kippur (forsoningsdagen) er i sin helhet viet dette motivet.

I jødedommen er begrepet «synd» knyttet mer til bevisste handlinger enn til teologiske problemstillinger, eller det vi kaller «tro». Med synd menes først og fremst å bryte en av Guds lover, eller å unnlate å oppfylle moralske eller religiøse plikter. Å synde innebærer at man fjerner seg fra Gud og fra det menneskelige fellesskapet, men også fra sitt eget gode selv.

Forestillingen om en kommende Messias er viktig i jødisk tradisjon, men det finnes likevel ingen enhetlig lære som alle jøder er forpliktet til å tro på.

De viktigste jødiske bønnene inneholder ønsket om at Gud vil sende en Messias som vil befri jødene fra undertrykkelse, og at folket igjen vil kunne samles i Jerusalem. Rabbinsk tradisjon lærer at dette dreier seg om et helt spesielt menneske, ikke om en guddommelig skikkelse som skal frelse den enkelte fra synd. 

Forestillingen om en Messias-skikkelse finnes fremdeles innenfor ortodoks jødedom, mens de ikke-ortodokse retningene mener at det er mer snakk om messianske tider – en ideell fremtid, som vil preges av rettferdighet og fred i verden. Noen har endret bønneritualene i henhold til denne oppfatningen.

Forpliktelsen til å leve et hellig liv fikk konsekvenser for etikk og menneskesyn. Rabbinerne utledet moralske bud fra bibeltekstene og utformet konkrete og praktiske retningslinjer for hvordan man skulle omgås sine medmennesker. Tro og etikk kan ikke skilles fra handling og kunnskap – et gudsforhold basert på tro alene er fremmed for jøder.

Etikken oppsummeres gjerne gjennom rabbi Hillels versjon av den gylne regel: «Du skal ikke gjøre mot andre hva du ikke vil andre skal gjøre mot deg selv». Dette er igjen en tolkning av kjærlighetsbudet i 3. Mosebok 19,18, som påbyr «å elske din neste som deg selv».

I mer enn to tusen år har rabbinerne vært opptatt av å tolke og forklare hva det å leve etter Toraens bud innebærer i praksis. De utviklet etter hvert et system av ritualer, forpliktelser (mitzvot) og lover, som alle går inn under begrepet halakha.

Halakha bygger både på Mosebøkene og på de senere rabbinske skriftene. Den viktigste kilden til halakha er Talmud og senere rabbinernes tolkninger av denne. For den vanlige jøde er svar på rituelle og juridiske spørsmål lettere å finne i lovsamlingen Shulkhan Arukh (Det dekkete bord) som finnes i mange hjem, også i lett tilgjengelige forkortete oversettelser.

Nye livsvilkår, nye oppfinnelser og medisinske nyvinninger og vår tids moderne likestilling mellom kjønnene krever stadig nye tolkninger og tilpasninger. Vår tids rabbinere, fra ulike jødiske retninger, må derfor kontinuerlige finne svar på både gamle og nye problemstillinger.

Ortodokse jøder vil tilstrebe å overholde de forskjellige forpliktelsene i størst mulig grad. Spesielt gjelder dette de mange reglene som omhandler ting som angår familiens daglige liv, som bønner, matregler (kosher), feiring av sabbaten og helligdager. Dette anses oftest som en glede, ikke en byrde. 

Svært mange ikke-ortodokse jøder betrakter seg ikke som bundet av de tradisjonelle lovene og forpliktelsene. Andre overholder dem i svært varierende grad. Mange feirer likevel spesielle jødiske fester som pesach og lar sine sønner omskjære, men da mer av kulturelle grunner.

I tempelets tid (frem til år 70 evt.) var kulten ledet av et arvelig presteskap. Etter tempelkultens opphør ble bønn og studium en viktig del av vanlige jødiske menns liv. Rabbinerne utviklet de viktigste bønnene, som Shema (Israel) og Amida, som ble kjernen i det daglige bønneritualet helt frem til i dag.

Bønnene inneholder lovprisninger, takksigelser, bønner om visdom, tilgivelse og helbredelse. Bønnene omfatter fra gammelt av også ønsket om å vende tilbake til Sion, at tempelet i Jerusalem vil bli gjenreist, og at Messias vil komme. Men bare et fåtall blant dagens jøder mener at drømmen om et nytt tempel må omsettes i virkelighet.

Ortodokse jødiske menn er forpliktet til å be tre daglige bønner, til fastsatte tider: morgenbønnene (shaharit), ettermiddagsbønnen (minha) og aftenbønnen (ma´ariv). Man kan be i hjemmet, der man måtte befinne seg, eller i synagogen. 

Askenasiske og sefardiske synagoger har noe ulike ritualer, og resitasjonene og sangene har forskjellig rytme og melodi. Svært mye er likevel felles: Hver mandag og torsdag, samt på sabbaten og de store festdagene, leses det fortløpende fra Tora-rullene (De fem Mosebøkene håndskrevet på pergament). På denne måten leser man i løpet av et år hele teksten fra begynnelse til slutt. På sabbaten og de store festdagene leses det også en tilhørende tekst fra Profetbøkene i Den hebraiske bibel.

For å holde en tradisjonell og offentlig ortodoks gudstjeneste må det være minst ti voksne jødiske menn til stede – dette kalles en minyanGudstjenesten gjennomføres av menighetens menn. En rabbiner deltar på lik linje med de andre, men kan holde en preken ved spesielle anledninger.

Det Mosaiske Trossamfund er det vanlig at rabbineren holder en preken ved de store gudstjenestene. Større menigheter har også oftest en kantor (forsanger) som leder sangen og resitasjonene på sabbaten og i forbindelse med de store høytidene.

Ortodokse rabbinere lærer at de to kjønn er likeverdige for Gud, men at de har forskjellige oppgaver. Kvinnen har tradisjonelt vært hovedansvarlig for hjemmet og overholdelsen av renhetsreglene og matreglene. Hun har derfor vært fritatt fra alle tidsbestemte religiøse forpliktelser, som å be de tre fastlagte bønnene. Men selv om kvinnene også var fritatt fra plikten til å gå i synagogen, har det mange steder vært vanlig at kvinner er til stede som tilhørere under de store gudstjenestene.

I ortodokse menigheter sitter kvinnene på et galleri eller bak et forheng. Flere steder ønsker også ortodokse kvinner nå å utføre de pliktene de en gang ble fritatt for, og i enkelte menigheter holder ortodokse kvinner egne gudstjenester.

Ikke-ortodokse menigheter ordinerer i dag også kvinnelige rabbinere, og kvinner deltar da i ritualene på like linje med menn. Innenfor de ikke-ortodokse jødiske retningene overholdes bønnetider og synagogebesøk i varierende grad. Mange ikke-religiøse jøder ber sjelden eller aldri.

Fra gammelt av er det tradisjon at menn dekker sitt hode med en kalott, kipa, eller hatt i forbindelse med bønner og gudstjenester. Mange ortodokse jøder dekker også sitt hode hele dagen. Kvinner har tradisjonelt dekket sitt hår med et sjal når de er til stede i synagogen, men i ikke-ortodokse menigheter bruker mange kvinner nå heller en kipa.

De såkalte bønneremmene, tefillin, to små lærbokser som festes med spesielle lange lærremmer til venstre overarm og til pannen, har sin bakgrunn i teksten i 2. Mosebok 13, 9–10. Tradisjonelt brukes tefillin under morgenbønnen, unntatt på sabbaten og de store helligdagene. I enkelte menigheter bruker nå også kvinner tefillin. I forbindelse med de fleste bønnene skal menn dekke sine skuldre med sitt bønnesjal tallit. Mange ortodokse menn bruker også en liten utgave av tallit under klærne, hele dagen.

Jødiske hjem og offentlige bygninger har oftest en liten sylinder, mezuza, festet til høyre dørkarm, både ved inngangsdøren og andre oppholdsrom. Sylinderen inneholder en liten pergamentrull med hebraiske tekster.

I de aller fleste synagoger har man også en stor lysestake, menora, som skal minne om tempelet i Jerusalem. Men rabbinerne bestemte tidlig at siden synagogen ikke er å likestille med tempelet, skulle man ikke lage etterlignelser av den syvarmede tempellysestaken menora. Det var tillatt å bruke den som tegnet symbol på vegger og i bøker. 

I synagoger og i jødiske hjem brukes derfor tradisjonelt den åttearmede hanukka-lysestaken, men en seksarmet er også tillatt. Sionismens fremvekst førte til en fornyet interesse for den syvarmede lysestaken som nasjonalt symbol, og en stor utgave av denne står utenfor nasjonalforsamlingen (Knesset) i Jerusalem. Også enkelte synagoger bruker nå syvarmede lysestaker. 

Bruken av den sekskantede stjernen, davidstjernenmagen David (Davids skjold), som jødisk symbol, går tilbake til middelalderen. Men først på 1800-tallet ble det vanlig å bruke dette symbolet i utsmykkingen av synagogene, og etter hvert også som kjennetegn på jødiske organisasjoner.

Feiringen av de mange helligdagene binder jøder sammen. For mange er det å feire helligdagene selve essensen av det å være jøde. Mange som ikke praktiserer noen jødiske skikker til hverdags, velger likevel å markere de viktigste helligdagene på en eller annen måte. Hvordan disse feires, varierer også fra retning til retning og fra den ene etniske gruppen til den andre.  

De fleste jødiske fest- og merkedager markerer spesielle hendelser i det jødiske folkets historie, slik den er beskrevet i Den hebraiske bibel. Flere av festene er også knyttet til tidene for innhøsting i Det gamle Israel. Det ble tidlig bestemt at de store høytidene skulle feires en ekstra dag utenfor landet Israels grenser, mange fester har derfor forskjellig varighet i Israel og i diasporaen.

Den viktigste jødiske helligdagen er sabbaten (shabbat), som har en helt spesiell status. Den skal minne om skapelsen og om pakten mellom Gud og israelfolket. Plikten til å overholde hviledagen er det 4. av De ti bud i jødisk tradisjon, og pålagt i 2. Mosebok 20,8–10 og 5. Mosebok 5,12–15. På denne dagen skal både mennesker og dyr hvile, alt ikke livsnødvendig arbeid er derfor forbudt. 

Vårfesten, pesach, begynner den 15. nisan og hovedmotivet er å minnes befrielsen fra Egypt. Pesach er også den første av de tre gamle pilegrimsfestene, da folket skulle komme opp til Jerusalem. Festen varer i syv dager i Israel og blant reformjøder, åtte dager ellers i diasporaen. Bare den første og siste (henholdsvis to første og to siste) er fulle helligdager.

Femti dager etter pesach, den 6. sivan, kommer shavuot (ukefesten), som er den andre av de gamle pilegrimsfestene. Fra gammelt av markerer den begynnelsen på hveteinnhøstingen i landet Israel (2. Mosebok 34,22) og kalles også «de første frukters dag». I rabbinsk tradisjon knyttes dagen også til lovgivningen på Sinai. 

Den tredje pilegrimsfesten er sukkot (løvhyttefesten) som begynner den 15. tishrei (september/oktober) og markerer slutten på årets innhøsting. Festen varer i syv dager, men avsluttes med to ytterligere helligdager, shemini azeret (forsamlingens åttende dag) og simchat Tora (gleden over loven). I Israel blir disse slått sammen til én. Simchat Tora markerer at man i året som gikk, har lest hele Toraen i synagogen og kan begynne på 1. Mosebok igjen.

Årene telles fra rosh ha-shana, jødisk nyttår, som begynner den 1. tishrei (september/ begynnelsen av oktober) og varer i to dager, også i Israel. Rosh ha-shana markerer skapelsen, og er i henhold til rabbinsk tradisjon den dagen da alle mennesker må passere foran Gud for å stilles til ansvar for sine handlinger.

Rosh ha-shana markerer begynnelsen på en ti dager lang botsperiode, en tid for selvransakelse og søken etter tilgivelse – både fra Gud og ens medmennesker. Rabbinerne lærer at Guds endelige dom over hvert menneske faller på fastedagen yom kippur (forsoningsdagen), den 10. tishrei, som er året mest alvorstunge dag. 

25. kislev (november/desember) begynner den åtte dager lange hanukka (tempelinnvielsesfesten), til minne om gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem etter at dette i år 164 fvt. var blitt vanhelliget av fremmede. Den 15. adar (mars) feires purim til minne om hendelsene beskrevet i Esters bok

I tillegg finnes flere mindre festdager, som tu b´shevat (trærnes nyttår), den 15. shevat (januar), som har betydning for beregningen av tiende for landbruksvarer.

Mange jødiske kvinner har gjenopptatt den gamle skikken med å markere nymånedagen i såkalte rosh hodesh-grupper. I tillegg feirer jøder verden over Israels nasjonaldag den 5. i måneden iyar.

Det finnes også sørge- og fastedager. Den 9. i måneden av (tisha be-av) markeres den tradisjonelle datoen for både det første og det andre tempelets ødeleggelse. I vår tid markeres også utryddelsen av de seks millioner jøder under nazistyret med en spesiell sørgedag den 28. nisan. Dagen før Israels nasjonaldag markeres dagen for Israels falne. 

Gutter blir omskåret (man fjerner forhuden på penis), og får navn, på sin åttende levedag. Dette er i henhold til pakten, brit mila, mellom Gud og Abraham (1. Mosebok 17, 10–13). Faren holder en utløsningsseremoni, pidion ha-ben, for sin førstefødte sønn når denne er minst 30 dager gammel. Denne skikken praktiseres ikke lenger av reformjøder. Jenter omskjæres ikke. I praktiserende familier får jenter sitt navn i synagogen i forbindelse med gudstjenesten, oftest uten selv å være til stede. 

Gutter anses som voksne i religiøs forstand, bar mitzva, når de blir 13 år. Gutten får da delta aktivt i synagogegudstjenesten og lese fra Tora-rullene. Etterpå holdes tradisjonelt en stor fest. Jenter blir myndige, bat mitzva, når de er 12 år. Dagen ble tidligere ikke feiret. Ortodokse menigheter feirer i dag ofte jenters bat mitzva i menighetshuset, eller utenom de faste gudstjenestene i synagogen.

Noen ortodokse menigheter har innført en ny seremoni, bat hayil, for jenter. I Norge holdes denne når jentene er rundt 15 år. Ikke-ortodokse menigheter feirer oftest bat mitzva på like linje med gutters bar mitzva.

Innenfor tradisjonell rabbinsk jødedom betraktes ekteskapet og familien som menneskets naturlige ramme, en nødvendighet for å oppnå full emosjonell og intellektuell utvikling. Tidligere ble ekteskap oftest arrangert, men begge parter skulle gi sitt samtykke. I dag velger de aller fleste sin egen ektefelle.

En tradisjonell jødisk vielse kan finne sted i synagogen, i friluft eller i et festlokale. I ortodokse menigheter er det viktig at det er ti voksne menn til stede (minyan). Selve seremonien foregår alltid under en vakker baldakin (chuppah), som skal symbolisere brudekammerets intimitet, samtidig som de åpne sidene viser at brudeparet er en del av et fellesskap. Rabbineren leder vielsesseremonien og velsigner vinen som brudefolkene drikker av. Brudgommen setter en ring på brudens finger med ordene: «Vær helliget til meg med denne ring i overensstemmelse med Moses’ og Israels lover».

Det resiteres syv spesielle velsignelser, og seremonien slutter med at brudgommen knuser et glass med foten. Skikken har mange forklaringer. Den ene er at det knuste glasset skal minne om tempelets ødeleggelse. Deretter holdes gjerne en stor fest med mange deltagere.

Kvinnen fikk, og får fremdeles i mange menigheter, en ekteskapskontrakt (ketuba) som skal sikre henne økonomisk i tilfelle skilsmisse. Rabbinsk jødedom tillater skilsmisse, men i henhold til halakha er det mannen som må innvilge kvinnen skilsmisse (get), en bestemmelse flere retninger i dag har endret i mer egalitær retning. Bortsett fra i staten Israel kan jøder også velge å la seg skille etter sivil lovgivning, slik det er i Norge. Gjengifte er tillatt innen alle retningene.

I ikke-ortodokse menigheter kan vielsen ha ulik form, og det er vanlig at paret gir hverandre ringer. Noen rabbinere foretar også vielser mellom jøder og ikke-jøder, eller mellom jøder som tilhører forskjellige retninger. Innenfor enkelte menigheter vies nå også homofile og lesbiske.

Jødiske begravelser skal finne sted så raskt som mulig, og være enkle. Graven skal bestå til evig tid. Fra gammelt av har mange ønsket å bli begravet i Jerusalem, og å flytte dit på sine eldre dager har derfor gjennom tidene vært et utbredt ønske.

Den døde vaskes rituelt (menn av menn, kvinner av kvinner), av en dertil utpekt gruppe blant menighetens medlemmer, hevre kadisha. Å delta i denne gruppen går ofte på omgang blant menighetens medlemmer og regnes som et ærefullt oppdrag. Den døde svøpes i et hvitt klede og legges i en enkel kiste. Hvis mulig skal det legges litt jord fra landet Israel under den dødes hode. I Israel begraves de døde vanligvis uten kiste.

Kremasjon er ikke tillatt innenfor de fleste retningene – mennesket er kommet fra jord, og skal vende tilbake til jord. En mannlig pårørende, tradisjonelt eldste sønn, leser den spesielle lovprisningen Kaddish. I mange menigheter kan Kaddish nå også leses av en datter. Deretter river eller klipper de pårørende en symbolsk rift i yttertøyet som tegn på sorg.

Det oppfattes som en religiøs plikt å delta i familie og venners begravelser. De tilstedeværende resiterer forskjellige velsignelser og bønner. Like før graven dekkes helt til, resiteres (synges) den alvorstunge bønnen El malei Rahamim … («Gud, som er full av barmhjertighet …»). Etter begravelsen samles den nærmeste familien i hjemmet til en syv dager lang sørgeperiode (shiva), der venner og familie kommer på besøk for å trøste de sørgende og delta i bønner.

Jødedommen legger mest vekt på hvordan man skal leve livet her på jorden. Døden skal bekjempes så langt mulig, noe som har fått betydning i forbindelse med nåtidige spørsmål som moderne medisinske nyvinninger og vanskelige temaer som aktiv og passiv dødshjelp.

Til tross for jødedommens dennesidighet har rabbinerne også vært opptatt av hva som skjer med de døde. Allerede fariseerne utviklet en lære om at mennesket består av kropp og sjel, og at disse vil forenes på dommens dag. Det ble også en utbredt oppfatning at dette skulle skje når Messias en gang kommer. Rabbinsk tradisjon lærer at dette vil bli en tid da alle verdens jøder igjen blir samlet i Eretz Israel, og da jøder igjen vil kunne oppfylle alle sine religiøse plikter. 

Det finnes også mange forestillinger om Himmelen, «Den neste verden» (olam ha-ba) eller Edens hage, hvor de rettferdige, i henhold til folkelig tro, kan fortsette sine Tora-studier.

Jødedommen har ingen lære om evig fortapelse, men allerede rundt vår tidsregnings begynnelse oppsto en forestilling om Gehenna, der de skyldige kunne straffes etter døden. Det dreier seg om en tidsbegrenset renselse, elleve måneder regnes som den maksimale tid noen kan måtte oppholde seg der. Det hersker bred enighet innen alle retningene om at også ikke-jøder som har levd et moralsk og redelig liv vil få tilgang til denne gode «neste verden».

Rabbinsk tradisjon inkluderer fremdeles mange forskjellige syn på hva som vil skje med de døde. Rabbinerne har vært svært tilbakeholdne med å utarbeide faste forestillinger og dogmer som enhver jøde skal måtte tro på. Dette er heller ikke sentrale forestillinger for de alle fleste jøder. Ikke-ortodokse jøder mener vanligvis at et evig liv vil kunne dreie seg om sjelens udødelighet, heller en legemlig oppstandelse. 

Rabbinernes tradisjonelle jødedom, med enkelte lokale variasjoner, var nesten enerådende i hele den jødiske verden i mer enn femten hundre år. Men opplysningstiden i Vest-Europa på 1700-tallet, med dens ideer om utdannelse, likhet og assimilasjon, førte til dannelsen av nye jødiske religiøse bevegelser.

Reformjødedommen og den konservative jødedommen oppsto på 1800-tallet og rekonstruksjonistisk jødedom tidlig på 1900-tallet. Alle søkte å forene integrering i storsamfunnet med praktisering av jødedom som privat religion. Innenfor de ikke-ortodokse retningene ble det foretatt både endringer i rituell praksis, i vektleggingen av de hellige skriftene, i synet på åpenbaringen og på historien. Det ble også tillatt å studere jødedommen med den moderne vitenskaps øyne.

Samtidig utviklet andre rabbinere en tilpasset form for tradisjonell jødedom der man foretok et skille mellom den religiøse og den profane sfære, noe som muliggjorde deltakelse i storsamfunnets yrkesliv. Denne kalles ofte nyortodoksien. Medlemmer av ortodokse trossamfunn deltar i dag i alle deler av yrkes- og samfunnsliv, men forsøker å overholde mest mulig av de gamle tradisjonene i hjemmet. Slik er det også i Norge, der Det Mosaiske Trossamfund av historiske grunner er et ortodokst trossamfunn, men der medlemmene praktiserer jødiske skikker i varierende grad.

De som ikke godtok tilpasninger, gjerne omtalt som ultraortodokse, fortsatte å leve mest mulig segregert fra storsamfunnet. Denne gruppen inkluderer både tilhengere av hasidismen og andre svært strengt praktiserende jøder. 

På slutten av 1800-tallet førte antisemittismen i Europa til fremveksten av den opprinnelig sekulære bevegelsen sionismen, som hadde som mål å opprette et nasjonalt hjemland for jøder i det den gang tyrkisk administrerte Palestina. Retningen fikk forholdsvis raskt også en religiøs fløy. Synet på sionismen og staten Israel varierer i dag fra retning til retning, og fra person til person. Det finnes ingen enhetlig oppfatning som er felles for alle jøder.

I de senere år er det oppstått mange nye jødiske bevegelser, for eksempel slike som i økende grad vektlegger personlige religiøse opplevelser og inkluderer både menn, kvinner, homofile og lesbiske i sine ritualer. De organiserer seg ofte i små «vennegrupper», og slike eksisterer nå også i Norge. Den nyere retningen humanistisk jødedom er derimot en ren sekulær bevegelse som også vinner stadig flere tilhengere.

  • Feinberg, Lynn, Claire: Bioetikk i jødedommen, i Jacobsen, Knut, A. (red.) Bioetikk i verdensreligionene: Religion, medisin og teknologisk endring, Abstrakt forlag, 2010.
  • Gilhus, Ingvild Sælid og Micaelsson, Lisbeth (red.): Verdens levende religioner, Pax, 2007/2010.
  • Groth, Bente: Jødedommen, 2000, 2011.
  • Groth, Bente (red): Jødiske skrifter, i Jødedommen, i serien Verdens hellige tekster, De Norske Bokklubbene, 2002.
  • Groth, Bente: «Mann og kvinne skapte han dem», i Thorbjørnsrud, Berit (red.) Evig din?, Abstrakt forlag, 2005.
  • Harket, Håkon: Jødestaten: Historien om en moderne ide, Universitetsforlaget, 2001.
  • Tanakh, the Holy Scriptures, Jewish Publication Society (mange versjoner.) Se fulltekst hos Jewish Publication Society
  • Winje, Geir: Guddommelig skjønnhet: Kunst i religionene, Universitetsforlaget, 2001.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

1. mars 2011 skrev Herman T. Lund

Hei. Det er noen usammenhengende setninger og et par tegnsettingsfeil (punktum mangler) i avsnittet "Menneskesyn". Foreslår å gå gjennom det for å se på mulig omformulering. Spesielt denne setningen slår meg som usammenhengende: "En viktig tid for anger og bønn om tilgivelse er tiden fra jødisk nyttår (rosh ha-shana) og forsoningsdagen (jom kippur)." - Skal det kanskje stå "til", i stedet for "og"? Ellers god artikkel, dog det stod litt lite om hva som menes med Messias, og hva Messias' oppgave er, i jødedommen.

10. november 2011 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,

Nå er det en god stund siden du skrev denne kommentaren. Men jeg vil bare varsle at Bente Groth nå har gjort en total gjennomgang av artikkelen, og blant annet skrevet mer om Messias slik du etterlyste.

Beste hilsen

Marte Ericsson Ryste
Redaktør

27. oktober 2011 skrev Berit Marie Frydenlund

I jødedommen er det benytte ordet eutanasi mot slutten av artiklen. Ved utskrift kommer det på side 5. Jeg tror veldig få mennesker kjenner til dette ordet som jo betyr dødshjelp (jeg måtte slå det opp), derfor foreslår jeg at dødshjelp står i teksten og at eutanasi settes i parantes. Mye av dette brukes av elever i ungdomsskolen som oppslagsverk i forbindelse med RLE.

28. oktober 2011 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,Takk for et godt innspill!Jeg skjønner at du allerede har fått svar på dette spørsmålet fra fagansvarlig, men jeg legger likevel ut en kommentar her i tilfelle andre skulle lure på det samme.Det kommer snart en ny utgave av denne artikkelen. Her vil det både komme en forklaring på hva eutanasi betyr, samt en lenke til mer lesing. Beste hilsen Marte Ericsson RysteRedaktør

7. april 2013 skrev Emil Gjærum Berge

hei!
etter å ha skummlest etter svar på om hvor mange jøder det er i norge og retning og slikt, ble jeg skuffet. dette burde dere gjøre noe med. det stod ingenting om jøder i Norge i dag.

8. april 2013 svarte Bente Groth

Hei,

takk for at du kommer med kommentarer, det er alltid nyttig. Artikkelen om jødedom har ikke mer informasjon om jødene i Norge, da dette er dekket i flere andre artikler, delvis med andre fagansvarlige. Jeg hadde imidlertid lenket til artikkelen "Det Mosaiske Trossamfund", der du finner mer. Det står mer om historien til jødene i Norge under "jøder – nordiske land". Jeg setter nå inn en lenke til den også. Hilsen Bente Groth (fagansvarlig jødedom).

15. august 2013 skrev Kristian Stensland

Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love. This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.

Jürgen Habermas.

16. august 2013 svarte Bente Groth

Dette var et fint sitat! Når det er sagt, så er det greit å minne om at kjærlighet er et viktig moment, også i jødisk etikk.

Bente Groth (fagansvarlig)

18. juni skrev Alf Sofen

https://snl.no/j%25C3%25B8dedom

Hvilken kilde eller begrunnelse brukes for at jødedom er en religion?

Jødedom er åpenbart religiøs ideologi og ikke religion pga. politiske moselover.

Religion er ifølge Oxford dictionary og standardordboken for det norske språk ved universitet i Oslo, tro eller tilbedelse av noe overnaturlig, spesielt Gud(er). Denne definisjon omfatter aldri politiske ideer om hvordan et samfunn skal styres, noe samme ordbøker definerer ideologi som. Ideologier betegnes ofte som en isme, f.eks. kommunisme og nazisme og har ofte elementer av religion eller livssyn (åndelige verdier som metafysikk og etikk men ikke politikk). Bibelens mosebøker og Koranen er de eldste og mest kjente ideologier som finnes, der både religion og politikk er blandet. Det har vært etablert kunnskap i hundrevis år at både Koranen og moselovene inneholder politiske regler, f.eks. straffelover. På tross av dette hevdes det både av tilhengere av Koranen (muhammedanere) og tilhengere av moselovene at deres ideologi er en religion, selv om det er lett å bevise hinsides enhver rasjonell tvil at det ikke er religion men religiøs ideologi siden den inneholder både religion og politikk.

1. juli svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Alf,
Både religion, politikk og ideologi er begreper hvor det finnes stor uenighet om hvordan de skal defineres. Men definisjonene på religion du viser til setter ikke opp nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at noe skal være en religion, og politiske dimensjoner ved opprinnelig religiøse normer fører dermed ikke til at de regnes som ikke-religiøse. Se vår oppføring om religion for utdypende diskusjoner: snl.no/religion
Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.