Kildene til den mesopotamiske gudeverden og religiøse praksis er arkeologiske (templer og andre helligdommer, gudebilder, sylindersegl, bygningsrelieffer, kudurru-steiner, kultgjenstander) og litterære (hymner, bønner, mytologiske tekster, ritualtekster, offertekster).

Kildene gir likevel bare en begrenset innsikt i den religiøse praksis og i gudeverdenen. Ikonografien synes å leve sitt eget liv og bare unntaksvis å illustrere mytene. De skriftlige tekstene og de imponerende tempelbyggene forteller lite om hva som foregikk i gudstjenesten eller om hva folk faktisk trodde. Tekstene representerer dessuten kongehusets offisielle religion og sier ingenting om hva slags guder menigmann bekjente seg til. Folk flest hadde ikke adgang til den tempelkulten som tekstene beskriver, men på de store festdagene kunne de betrakte de store opptogene med kultpersonell og gudestatuer som ble båret omkring i gatene før de forsvant inn i templene. Særlig kjent er den store prosesjonen under akitu-festen i Babylon, der alle gudestatuene ble båret fra Marduk-tempelet til festhuset utenfor murene, og tilbake.

Når vi i tillegg tar i betraktning det store tidsrom på flere tusen år som kildene dekker, og de mange endringer som fant sted i løpet av perioden, gir det seg at det ikke er mulig å forstå Mesopotamias religionshistorie tilfredsstillende. Om religionens og gudenes betydning er det likevel ingen tvil. Det religiøse systemet gjennomsyret fullstendig alt som skjedde i det mesopotamiske samfunnet. Også på dette området er det snakk om arv fra sumererne. Babylonsk religion er fullstendig avhengig av den sumeriske, men mange av gudene skiftet navn og betydning gjennom tidene. 

Litt grovt kan vi si at religionene er identiske. Ettersom assyrerne mottok avgjørende impulser fra babylonerne, kan det forsvares å si at mesopotamisk religion stort sett utgjør ett religiøst system, men med en rekke lokale varianter.

Polyteisme og antropomorfisme er særkjennetegn for den mesopotamiske religionen. Antallet guder var langt større enn de hovedguder som opptrer i mytene. Det finnes mange lokale varianter og en lang rekke mindre, lokale og nasjonale guder. Mer enn 3000 gudenavn er kjent, men det er vanskelig å avgjøre hvor mange av disse som tilhører separate guder og ikke er ulike navn på samme gud. I tillegg til navnet har mange guder også adjektiver som karakteriserer deres egenskaper. Når det finnes et så stort antall ulike guder, skyldes dette også tendensen til å guddommeliggjøre omverdenen. Ikke bare himmellegemene, men også institusjoner og redskaper ble oppfattet som guder. Det fantes f.eks. en egen ploggud, veiguder osv.

Til de viktigste gudene hørte et tempelkompleks og til de mindre viktige templer. Ikke alle gudene hadde egne templer. Til hvert tempel var det knyttet en stor gruppe prester og annet personell, som utførte de nøye foreskrevne og omfattende offerritualene til gudenes ære og sørget for deres velferd gjennom mat og drikke. Kongen var øversteprest. I mange tilfeller tjente hans døtre som viktige prestinner. Av de mange fester i Babylonia og Assyria var akitu-festen, der gudenes statuer ble båret gjennom gatene i prosesjon, den viktigste.

Gudene ble oppfattet sterkt antropomorfisk. De så ut som menneskene og handlet som dem. De åt og drakk, hadde kjærlighetsaffærer, syndet og angret seg. Den eneste forskjellen var at de var udødelige og som oftest usynlige. Gudene var innordnet i et hierarkisk system, gudefamilien, etter modell av den jordiske familie. Pga. de mange endringer gjennom historien, lokale forskjeller, sammensmeltninger av ulike guder, overlappinger og inkonsekvenser, er likevel familierelasjonene i panteon ofte uoverskuelige og går slett ikke alltid opp.

De viktigste gudenes maktsfærer er tilordnet den mesopotamiske kosmologien som var tredelt: øverst var himmelen, nederst underverdenen med dødsriket og i midten jordskiven omgitt av saltvann, og med ferskvannet boblende opp for å fylle elver og vann. Midt i verden lå Mesopotamia med sine to elver Eufrat og Tigris. Saltvannet omringet verden. Jorden og menneskene var skapt, men gudene hadde alltid vært til.

I det eldste sumeriske panteon (til og med Uruk-perioden) var skaper- og himmelguden og alle guders far An (sumerisk 'himmel') med hovedtempel i Uruk. Hans hustru var Antum. Uruks bygud var imidlertid gudinnen Inanna. Inanna (akkadisk Ishtar), gudinne for krig og kjærlighet, var den viktigste gudinnen i Mesopotamia og etter hvert ble en lang rekke kvinnelige guddommer identifisert med henne. I én sumerisk tekst beskrives hun som en kvinne som ikke engang 120 elskere kunne utmatte.

Fra midten av 2000-tallet fvt. mistet An sin posisjon som hovedguden i panteon til fordel for Enlil (akkadisk Ellil), 'luftens herre', som hadde hovedtempel i Nippur i det nordlige Sumer. Noen ganger omtales han som sønn av An. Hans hustru var modergudinnen Ninlil. En viktig gud var Enki (sumerisk 'jordens herre', akkadisk Ea), guden for visdom, magi og håndverk og menneskenes særlige beskytter. Enki hersket over ferskvannet under jorden (Apsu), hvor han hadde hatt tilhold siden før skapelsen. Hans hustru var Damgalnuna (akkadisk Damkina) og hans mor var Nammu. I tillegg hadde han en rekke gudelignende vesener under seg. Enkis hovedtempel lå i Eridu der han også var bygud.

Under Apsu lå dødsriket, et mørkt, støvet og ubehagelig sted der alle de døde hadde tilhold, også døde guder. Gudinnen Ereshkigal hersket over dødsriket. Ifølge en tradisjon var hennes ektemann krigs- og pestguden Nergal. Nergal var smeltet sammen med en annen pestgud, Erra. Til å hjelpe seg hadde hun også sønnen Namtar, en gud som kunne ramme menneskene med et utall av de forferdeligste sykdommer, og datteren Nungal. En babylonsk tekst opplyser at 600 ulike guder hadde tilknytning til dødsriket. Dette var et sted der de døde eksisterte i en slags skyggetilværelse. I motsetning til i Egypt var det ikke noe ettertraktelsesverdig liv etter døden i Mesopotamia. Det var heller ingen offentlige gravplasser. Folk ble gravlagt ved en enkel seremoni under husene og sammen med noen av sine eiendeler. De måtte ha stadige vannoffer for at de ikke skulle vende tilbake fra dødsriket som spøkelser og plage de levende.

Med Babylons voksende makt fikk også byguden i Babylon, Marduk, en stadig viktigere posisjon. Til slutt ble han offisielt anerkjent som høyeste gud i panteon under Nebukadnesar 1 (ca. 1123–ca. 1104 fvt.) og innordnet i den guddommelige familie som sønn av Ea (sumerisk Enki). Teologi,  egenskaper og navn ble flyttet fra Enlil og over på Marduk. I senere tid ble han rett og slett kalt Bel «Herre». Hans sønn var Nabu, skrivernes og visdommen gud, og bygud i Borsippa der han hadde et berømt tempel. Nabu var på høyden av sin popularitet i 1. årtusen fvt.

Hovedguden i Assyria var Assur. Ved sin side hadde han den umåtelig populære Ishtar. De viktigste Ishtartemplene i Assyria lå i Ninive og Arbela. Med unntak for Ishtar var de mest fremtredende gudene i Assyria mannlige, noe som gjenspeiler det typiske assyriske mannssamfunnet. I bestrebelsene på å gjøre Assur til hovedgud i det mesopotamiske panteon ble han forsøkt identifisert med Enlil etter midten av 2. årt. fvt., og Ninlil ble hans hustru (dyrket i Assyria under navnet Mulissu). Som en følge av den sterke babylonske innflytelsen var også babylonske guder som Enlil, Marduk og Nabu populære i Assyria. Krigs- og jaktguden Ninurta, sønn av Enlil, hadde sitt hovedtempel i Nippur. Hans hustruer var Gula og Bau. Ninurta var også svært populær i Assyria, med et stort tempel i Kalhu (Nimrud).

I det gamle Sumer var både Solen og Månen mannlige guddommer. Måneguden Nanna (eller Suen), akkadisk Sin, var sønn av Enlil og Ninlil. Hans hustru var Ningal. Nanna/Sin var far til solguden Utu (akkadisk Shamash) og tvillingsøsteren, krigs- og kjærlighetsgudinnen Inanna/Ishtar. Noen akkadiske tekster oppgir An eller Ellil (akkadisk for Enlil) som far til Shamash. Måneguden hadde sine viktigste templer i Ur, og, særlig fra nybabylonsk tid av, i Harran i det nordlige Syria. Solguden Shamash (sumerisk Utu) var den store dommerguden. Han hadde templer i Akkad, Sippar og Larsa. I Assyria var det et stort tempel for Shamash (og Sin) i Assur. Hans hustru var Sherida (akkadisk Aja). Shamash hadde også et særlig ansvar for spådomskunsten. Det samme hadde storm- og regnguden Ishkur (akkadisk Adad, Addu, Adda), sønn av An (i en annen tradisjon er han sønn av Enlil). Adad hadde et berømt tempel i Assur. Se også assyriologi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.