Inanna og Dumuzi
Del av bilde av terracotta, 15 cm høyde, fra ca. 2000–1600 fvt. I dag i Louvre, Paris.
Inanna og Dumuzi
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Religionen i Mesopotamia – oldtidsrikene Sumer og Akkad, Babylonia og Assyria – kjennetegnes av polyteisme (troen på mange guder) og antropomorfisme (menneskeliknende guder).

Sumererne (cirka 2900–2000 fvt.) er det første folket i Mesopotamia som har etterlatt oss innsikt i sine religiøse forestillinger. Babylonerne (cirka 2000– 539 fvt.) overtok mange av sumerernes forestillinger, guder og institusjoner, men mange av gudene skiftet navn og betydning gjennom tidene.

Assyrerne (cirka 2000–609 fvt.) mottok avgjørende impulser fra både sumerere og babylonerne. Vi kan derfor si at mesopotamisk religion stort sett utgjør ett religiøst system, men med en rekke lokale og tidsmessige varianter. Dette systemet besto i rundt tre tusen år.

Kilder

Avtrykk av sylindersegl fra Sumer, ca. 2.500 fvt.
To mennesker tilber en guddom.
Avtrykk av sylindersegl fra Sumer, ca. 2.500 fvt.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Kildene til den mesopotamiske gudeverden og religiøse praksis er arkeologiske (templer og andre helligdommer, gudebilder, sylindersegl, bygningsrelieffer, grensesteiner (kudurru-steiner), kultgjenstander, samt litterære tekster som hymner, bønner, mytologiske tekster, ritualtekster og offertekster. Stadig flere tekster er i dag oversatt til moderne språk, også til norsk.

Gudene

En helt kjemper mot to drager/demoner.
Nyassyrisk eller nybabylonsk (700–600-tallet fvt. Museum of Fine Art. Lyon.
En helt kjemper mot to drager/demoner.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Gudene ble tillagt mange menneskelige trekk og fremstilt som menneskelige skikkelser. På sylinderseglene er de ofte fremstilt omgitt av en stråleglans. Horn kunne symbolisere deres guddommelighet. De handlet og tenkte som mennesker, spiste og drakk, hadde kjærlighetsaffærer, syndet og angret seg. Den eneste forskjellen var at de var udødelige (med noen unntak) og som oftest usynlige. Statuer og bilder representerte guddommene, men ble ikke oppfattet som guddommen selv.

Antallet guder og gudinner var langt større enn de hovedgudene som opptrer i mytene. Det finnes også mange lokale varianter av samme gud og en lang rekke mindre, lokale og nasjonale guder. Mer enn 3000 gudenavn er kjent, men det er vanskelig å avgjøre hvor mange av disse som tilhører separate guder og hva som er ulike navn på samme gud. I tillegg til det virkelige navnet har mange guder også adjektiver som karakteriserer deres egenskaper.

Når det finnes et så stort antall ulike guder, skyldes dette også tendensen til å guddommeliggjøre omverdenen. Ikke bare himmellegemene, men også institusjoner og redskaper ble oppfattet som guder. Det fantes for eksempel en egen ploggud, veiguder og så videre.

Gudene var innordnet i et hierarkisk system, gudefamilien, etter modell av den jordiske familie. På grunn av de mange endringer gjennom historien, lokale forskjeller, sammensmeltninger av ulike guder, overlappinger og inkonsekvenser, er likevel familierelasjonene i panteon ofte uoverskuelige og går slett ikke alltid opp. Inanna, Mesopotamias mektigste gudinne gjennom tidene, blir i ulike myter fremstilt som datter av både måneguden Nanna (Sin), Enlil og Enki.

De viktigste gudenes maktsfærer er tilordnet den mesopotamiske kosmologien som var tredelt: øverst var himmelen, nederst underverdenen med dødsriket og i midten jordskiven omgitt av saltvann, og med ferskvannet boblende opp for å fylle elver og vann. Midt i verden lå Mesopotamia med sine to elver Eufrat og Tigris. I tillegg var himmellegemer som solen, månen og morgen- og aftenstjernen Venus knyttet til bestemte guder, av begge kjønn.

Drager og demoner

I tillegg til større og mindre guder fantes også en mengde mellomvesener, som ofte hadde fryktinngydende former. Blant disse er de kvinnelige demonene Lilith og Lamashtu. Begge var knyttet til farlig seksualitet og røving av andres spedbarn. Blant mannlige demoner finner vi Pazuzu, Lamashtus mann. I tillegg finnes en mengde fabeldyr, med menneskehoder og dyrekropp.

Tempelkulten

Relieff av Etemenanki, et av templene i Esagila-komplekset.
Relieff av Etemenanki, et av templene i Esagila-komplekset.
Av .

De viktigste gudene hadde egne store tempelkomplekser. De mindre gudene hadde mindre templer, og mange hadde ingen egne templer. Tempelet ble ansett for å være gudens bolig, og stedet der guden ble tilbedt og fikk mat og drikke, samt klær. Blant offergavene var både kjøtt, landbruksprodukter og røkelse. Mytene forteller at gudene elsket å puste inn lukten fra offerbålene.

Til hvert tempel var det knyttet en stor gruppe prester og annet personell, både kvinner og menn. Disse utførte nøye foreskrevne og omfattende offerritualer til gudenes ære og sørget for deres velferd. Kongen var øversteprest, og ble i enkelte perioder oppfattet som guddommelig.

I de sumeriske mytene er det gudinnen Inannas forening med sin elsker Dumuzi som sikrer landets fruktbarhet. I praksis var det kongens oppgave å gjennomføre nyttårsritualer som skulle bidra til fruktbarhet og velstand. I tidlig tid skal nyttårsfestene ha omfattet et såkalt hellig bryllup (hieros gamos), der kongen forente seg med gudinnen, representert gjennom en prestinne. Forskningen har ikke kommet til enighet om hvordan dette foregikk og hvor lenge det ble praktisert i de forskjellige områdene av Mesopotamia.

I mange tilfeller tjente kongens døtre som viktige prestinner. Enheduanna, verdens første kjente forfatter av religiøse hymner, var datter av kong Sargon av Akkad (cirka 2334–2279 fvt.), og bidro sterkt til å styrke farens posisjon og samle de forskjellige bystatene i Sumer, blant annet gjennom å forene de forskjellige gudene. I gammelbabylonsk (cirka 2000–1550 fvt.) periode kunne kvinner velge en slags klostertilværelse, der de hadde stor selvstendighet (naditu-kvinner).

Så vidt vi vet hadde ikke folk flest adgang til den tempelkulten som tekstene beskriver, men på de store festdagene kunne de betrakte de store opptogene med kultpersonell og gudestatuer som ble båret omkring i gatene, før de forsvant inn i templene.

Sumer

rund skive dedikert til Enheduanna

Utstilt i Penn Museum. University of Pennsylvania.

rund skive dedikert til Enheduanna
Av .
Lisens: CC BY 2.0

I det eldste sumeriske panteon var An (sumerisk 'himmel') skaper- og himmelguden og alle guders far. Hans hustru var Antum. Hovedtempelet lå i byen Uruk. Uruks bygud var imidlertid gudinnen Inanna. Ifølge myten om Enki og Inanna, der Enki gir henne makt over alle kulturens prinsipper, fra kjærlighetskunster til skrivekunsten og håndverkskunsten til krigskunsten, var det hun som bragte kulturen til Uruk og sørget for byens betydning blant bystatene.

Inanna var den viktigste gudinnen i panteon gjennom hele Mesopotamias historie, og etter hvert ble en lang rekke kvinnelige guddommer identifisert med henne. I én sumerisk tekst beskrives hun som en kvinne som ikke engang 120 elskere kunne utmatte. Men hun tok også liv av dem som ikke behaget henne.

Fra midten av 2000-tallet fvt. mistet An sin posisjon som hovedguden i panteon til fordel for Enlil, 'luftens herre', som hadde hovedtempel i Nippur i det nordlige Sumer. Noen ganger omtales han som sønn av An. Hans hustru var modergudinnen Ninlil. En annen viktig gud var Enki (sumerisk 'jordens herre'), guden for visdom, magi og håndverk og menneskenes særlige beskytter. Enki hersket over ferskvannet under jorden (Apsu), hvor han hadde hatt tilhold siden før skapelsen. Hans hustru var Damgalnuna og hans mor var Nammu. I tillegg hadde han en rekke gudelignende vesener under seg. Enkis hovedtempel lå i Eridu der han også var bygud.

I det gamle Sumer var både Solen og Månen mannlige guddommer. Måneguden Nanna (eller Suen) var sønn av Enlil og Ninlil. Hans hustru var Ningal. Nanna/Sin var far til solguden Utu og tvillingsøsteren Inanna som også knyttes til Venus.

Babylonia

Marduk
Marduk, Babylons hovedgud, relieff
Av /Musée du Louvre.

Babylonerne overtok sumerernes guder, men ga dem andre navn, og etter hvert også andre funksjoner. Med Babylons voksende makt fikk også byguden i Babylon, Marduk, en stadig viktigere posisjon. Til slutt ble han offisielt anerkjent som høyeste gud i panteon under Nebukadnesar 1 (ca. 1123–ca. 1104 fvt.) og innordnet i den guddommelige familie som sønn av Ea (sumerisk Enki). Teologi, egenskaper og navn ble flyttet fra Enlil og over på Marduk. I senere tid ble han rett og slett kalt Bel «Herre». Hans sønn var Nabu, skrivernes og visdommen gud, og bygud i Borsippa der han hadde et berømt tempel. Nabu var på høyden av sin popularitet i første årtusen fvt. Inanna ble nå kalt Ishtar, og hennes krigerske aspekter hadde økt siden sumerisk tid.

Også i Babylonia var solen og månen ansett som viktige guddommer. Noen akkadiske tekster oppgir An eller Ellil (akkadisk for Enlil) som far til Shamash (sumeriske Utu). Måneguden hadde sine viktigste templer i Ur, og, særlig i nybabylonsk tid (620–539 fvt.), i Harran i det nordlige Syria. Solguden Shamash (sumerisk Utu) var den store dommerguden. Han hadde templer i Akkad, Sippar og Larsa.

Den religiøse festen vi vet mest om er akitu-festen, slik vi kjenner den fra Babylon i første årtusen fvt., men ritualene fra den babylonske festen er også bare delvis kjent. Slike fester ble imidlertid også feiret andre steder og over et lengre tidsrom.

Akitu-festen

Festen i Babylon varte i tolv dager og besto av flere deler. Hovedaktørene var Babylons hovedgud Marduk (som på denne tiden gjerne ble kalt Bel), hans sønn Nabu, og kongen. Men også kongens hustru, Sarpanitu, blir tilbedt og oppfordret til å hjelpe både kongen og befolkningen. Ritualene fant sted i Marduks hovedtempel, Esagila, og i «akitu-huset» utenfor byen. Men kongen besøkte også Nabus tempel i byen Borsippa. Prestene, og særlig øverstepresten, hadde også viktige roller.

Hovedmotivet var gjenskapning av verden og gjeninnsettelse av kongen, slik at et nytt år kunne begynne. Det er også en vanlig oppfatning at Marduk satt på den såkalte «skjebnetronen» i løpet av festen og bestemte kongens og folkets videre skjebne. Det er imidlertid ikke enighet om hvorvidt det der også fant sted et såkalt hellig bryllup (hieros gamos), en forening mellom kongen og gudinnen, representert gjennom en prestinne eller statue.

Assyria

Guder
Relieff fra tempel i Assur, som viser skjeggete gud og to vanngudinner. (ca. 2000–1500 fvt. Pergamonmuseet i Berlin.
Guder
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Hovedguden i Assyria var Assur. Ved sin side hadde han den umåtelig populære Ishtar som nå hadde sterke krigerske aspekter og hjalp kongen i krig. De viktigste Ishtar-templene i Assyria lå i Ninive og Arbela.

Med unntak for Ishtar var de mest fremtredende gudene i Assyria mannlige, noe som gjenspeiler det typiske assyriske mannssamfunnet. I bestrebelsene på å gjøre Assur til hovedgud i det mesopotamiske panteon ble han forsøkt identifisert med Enlil etter midten av andre årtusen fvt. Som en følge av den sterke babylonske innflytelsen, var også babylonske guder som Enlil, Marduk og Nabu populære i Assyria. Krigs- og jaktguden Ninurta, sønn av Enlil, hadde sitt hovedtempel i Nippur. Hans hustruer var Gula og Bau. Ninurta var også svært populær i Assyria, med et stort tempel i Kalhu (Nimrud).

Det var også et stort tempel for solguden Shamash (og Sin) i Assur. Hans hustru var Sherida (akkadisk Aja). Shamash hadde også et særlig ansvar for spådomskunsten. Det samme hadde storm- og regnguden Hadad (Adad), sønn av An (i en annen tradisjon er han sønn av Enlil). Hadad hadde et berømt tempel i Assur.

Dødsriket i Mesopotamia

I motsetning til i det gamle Egypt, var det ikke noe ettertraktelsesverdig liv etter døden i Mesopotamia. Under Apsu lå dødsriket, et mørkt, støvete og ubehagelig sted der de døde hadde tilhold. Gudinnen Ereshkigal hersket over dødsriket. Ifølge en tradisjon var hennes ektemann krigs- og pestguden Nergal. Nergal var smeltet sammen med en annen pestgud, Erra. Til å hjelpe seg hadde hun også sønnen Namtar, en gud som kunne ramme menneskene med et utall av de forferdeligste sykdommer, og datteren Nungal.

En babylonsk tekst opplyser at 600 ulike guder hadde tilknytning til dødsriket. Dette var et sted der de døde eksisterte i en slags skyggetilværelse. Bare noen ganske få guder kunne besøke dødsriket og komme tilbake igjen. Ifølge en myte, kjent som Inannas nedstigning til underverdenen, dro gudinnen Inanna ned i dødsriket for å besøke sin søster Ereshkigal. Men Inanna kom bare tilbake ved andre guders hjelp, og under den forutsetning at en annen gud tok hennes plass der nede. Inannas mann, Dumuzi/Tammuz, og hans søster Gershtinanna måtte deretter tilbringe halve året hver i dødsriket.

Folkereligionen

Gudestatuetter fra Sumer
Vorderasiatisches Museum, Berlin
Gudestatuetter fra Sumer
Lisens: CC BY SA 3.0

De skriftlige tekstene og de imponerende tempelbyggene forteller lite om hva som foregikk i gudstjenesten, eller om gudsdyrkelsen i hjemmene. Tekstene representerer dessuten kongehusets offisielle religion og sier ingenting om hvilke guder menigmann bekjente seg til. Det vi vet, er at folket kunne delta i deler av feiringen av viktige fester som akitu-festen.

De døde

Det var ingen offentlige, eller felles gravplasser i Mesopotamia. Folk ble oftest gravlagt ved en enkel seremoni under husene og sammen med noen av sine eiendeler. De måtte ha stadige vannoffer for at de ikke skulle vende tilbake fra dødsriket som spøkelser og plage de levende. Å sørge for forfedrenes ve og vel var familiens, og hovedsakelig sønnenes, oppgave. Å slurve med dette kunne medføre at de døde vendte tilbake for å plage de gjenlevende.

De mange gudene, de ulike mytene og manglende sammenhengende fremstillinger av tro og praksis gjør mesopotamisk religionen vanskelig for oss å forstå. Om religionens og gudenes betydning i det mesopotamiske samfunnet er det likevel ingen tvil. Vi kan anta at vanlige folk kjente de viktigste offentlige ritualene og de store gudene, og i tillegg valgte seg ut sine egne spesielle guder som de så tilba i sine egne hjem. I ruinene av bolighus har arkeologene funnet en stor mengde små sylindersegl, offeraltere og statuer som vitner om det.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bottero, Jean: Religion in Mesopotamia. University of Chicago Press. 2001 (1998).
  • Braarvig, Jens (red.)(2006). Sumeriske skrifter, i serien Verdens hellige skrifter. Bokklubben
  • Tor Åge Bringsværd og Braarvig, Jens (2000). I begynnelsen. Skapelsesmyter fra hele verden, i utvalg. I utvalg ved I serien Verdens hellige tekster. De norske Bokklubbene
  • Frankfort, Henry: Kingship and the Gods. A study of Near Eastern Religion and the Integration og Society and Nature. University of Chicago Press 1978 (1948).
  • Gilhus, Ingvild & Thomassen, Einar (2010). Oldtidens religioner. Pax forlag, Oslo
  • Jacobsen, Thorkild (1976). The Treasures of Darkness: A History of Mesopotamian Religion. New Haven. Conn. Yale Unversity Press
  • Leick, Gwendolyn (2002). Mesopotamia, The Invention of the City. Penguin, London
  • van der Toorn, Karel (1996). Family Religion i Babylonia, Syria and Israel. Leiden, Brill
  • Wolkenstein, Diane & Kramer, Noah Samuel (1983). Inanna. Queen of Heaven and Earth. Her Stories and Hymns from Sumer. Harper and Row. New York

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg