Religion i Mesopotamia

Kildene til den mesopotamiske gudeverden og religiøse praksis er arkeologiske (templer og andre helligdommer, gudebilder, sylindersegl, bygningsrelieffer, grensesteiner (kudurru-steiner), kultgjenstander, samt litterære tekster som hymner, bønner, mytologiske tekster, ritualtekster og offertekster. Mange tekster er i dag oversatt til moderne språk.

Gudene ble tillagt mange menneskelige trekk og så ut som menneskene. På sylinderseglene er de ofte fremstilt omgitt av en stråleglans. Horn kunne symbolisere deres guddommelighet. De handlet og tenkte som mennesker, spiste og drakk, hadde kjærlighetsaffærer, syndet og angret seg. Den eneste forskjellen var at de var udødelige (med noen unntak) og som oftest usynlige. Statuer og bilder representerte guddommene, men var ikke guddommen selv.

Antallet guder var langt større enn de hovedgudene som opptrer i mytene. Det finnes mange lokale varianter av samme gud og en lang rekke mindre, lokale og nasjonale guder. Mer enn 3000 gudenavn er kjent, men det er vanskelig å avgjøre hvor mange av disse som tilhører separate guder og hva som er ulike navn på samme gud. I tillegg til det virkelige navnet har mange guder også adjektiver som karakteriserer deres egenskaper.

Når det finnes et så stort antall ulike guder, skyldes dette også tendensen til å guddommeliggjøre omverdenen. Ikke bare himmellegemene, men også institusjoner og redskaper ble oppfattet som guder. Det fantes for eksempel en egen ploggud, veiguder og så videre.

Gudene var innordnet i et hierarkisk system, gudefamilien, etter modell av den jordiske familie. På grunn av de mange endringer gjennom historien, lokale forskjeller, sammensmeltninger av ulike guder, overlappinger og inkonsekvenser, er likevel familierelasjonene i panteon ofte uoverskuelige og går slett ikke alltid opp.

De viktigste gudenes maktsfærer er tilordnet den mesopotamiske kosmologien som var tredelt: øverst var himmelen, nederst underverdenen med dødsriket og i midten jordskiven omgitt av saltvann, og med ferskvannet boblende opp for å fylle elver og vann. Midt i verden lå Mesopotamia med sine to elver Eufrat og Tigris. I tillegg var himmellegemer som solen, månen og morgen- og aftenstjernen Venus knyttet til bestemte guder, av begge kjønn.

I det eldste sumeriske panteon var An (sumerisk 'himmel') skaper- og himmelguden og alle guders far. Hans hustru var Antum. Hovedtempelet lå i byen Uruk. Uruks bygud var imidlertid gudinnen Inanna, gudinnen for kjærlighet, fruktbarhet og krig. Ifølge myten om Enki og Inanna, var det også hun som sørget for Uruks kulturelle betydning.

Inanna var den viktigste gudinnen i panteon gjennom hele Mesopotamias historie, og etter hvert ble en lang rekke kvinnelige guddommer identifisert med henne. I én sumerisk tekst beskrives hun som en kvinne som ikke engang 120 elskere kunne utmatte.

Fra midten av 2000-tallet fvt. mistet An sin posisjon som hovedguden i panteon til fordel for Enlil, 'luftens herre', som hadde hovedtempel i Nippur i det nordlige Sumer. Noen ganger omtales han som sønn av An. Hans hustru var modergudinnen Ninlil. En annen viktig gud var Enki (sumerisk 'jordens herre'), guden for visdom, magi og håndverk og menneskenes særlige beskytter. Enki hersket over ferskvannet under jorden (Apsu), hvor han hadde hatt tilhold siden før skapelsen. Hans hustru var Damgalnuna og hans mor var Nammu. I tillegg hadde han en rekke gudelignende vesener under seg. Enkis hovedtempel lå i Eridu der han også var bygud.

I det gamle Sumer var både Solen og Månen mannlige guddommer. Måneguden Nanna (eller Suen) var sønn av Enlil og Ninlil. Hans hustru var Ningal. Nanna/Sin var far til solguden Utu og tvillingsøsteren Inanna som også knyttes til Venus.

Babylonerne overtok sumerernes guder, men ga dem andre navn, og etter hvert også andre funksjoner. Med Babylons voksende makt fikk også byguden i Babylon, Marduk, en stadig viktigere posisjon. Til slutt ble han offisielt anerkjent som høyeste gud i panteon under Nebukadnesar 1 (ca. 1123–ca. 1104 fvt.) og innordnet i den guddommelige familie som sønn av Ea (sumerisk Enki). Teologi, egenskaper og navn ble flyttet fra Enlil og over på Marduk. I senere tid ble han rett og slett kalt Bel «Herre». Hans sønn var Nabu, skrivernes og visdommen gud, og bygud i Borsippa der han hadde et berømt tempel. Nabu var på høyden av sin popularitet i 1. årtusen fvt. Inanna ble nå kalt Ishtar, og hennes krigerske aspekter hadde økt siden sumerisk tid.

Også i Babylonia var solen og månen ansett som viktige guddommer. Noen akkadiske tekster oppgir An eller Ellil (akkadisk for Enlil) som far til Shamash (sumeriske Utu). Måneguden hadde sine viktigste templer i Ur, og, særlig i nybabylonsk tid (620–539 fvt.), i Harran i det nordlige Syria. Solguden Shamash (sumerisk Utu) var den store dommerguden. Han hadde templer i Akkad, Sippar og Larsa.

Den religiøse festen vi vet mest om er akitu-festen, slik vi kjenner den fra Babylon i første årtusen fvt., men ritualene fra den babylonske festen er også bare delvis kjent. Slike fester ble imidlertid også feiret andre steder og over et lengre tidsrom.

Hovedguden i Assyria var Assur. Ved sin side hadde han den umåtelig populære Ishtar som nå hadde sterke krigerske aspekter og hjalp kongen i krig. De viktigste Ishtar-templene i Assyria lå i Ninive og Arbela.

Med unntak for Ishtar var de mest fremtredende gudene i Assyria mannlige, noe som gjenspeiler det typiske assyriske mannssamfunnet. I bestrebelsene på å gjøre Assur til hovedgud i det mesopotamiske panteon ble han forsøkt identifisert med Enlil etter midten av 2. årtusen fvt. Som en følge av den sterke babylonske innflytelsen, var også babylonske guder som Enlil, Marduk og Nabu populære i Assyria. Krigs- og jaktguden Ninurta, sønn av Enlil, hadde sitt hovedtempel i Nippur. Hans hustruer var Gula og Bau. Ninurta var også svært populær i Assyria, med et stort tempel i Kalhu (Nimrud).

Det var også et stort tempel for solguden Shamash (og Sin) i Assur. Hans hustru var Sherida (akkadisk Aja). Shamash hadde også et særlig ansvar for spådomskunsten. Det samme hadde storm- og regnguden Hadad (Adad), sønn av An (i en annen tradisjon er han sønn av Enlil). Hadad hadde et berømt tempel i Assur.

I motsetning til i det gamle Egypt, var det ikke noe ettertraktelsesverdig liv etter døden i Mesopotamia. Under Apsu lå dødsriket, et mørkt, støvete og ubehagelig sted der de døde hadde tilhold. Gudinnen Ereshkigal hersket over dødsriket. Ifølge en tradisjon var hennes ektemann krigs- og pestguden Nergal. Nergal var smeltet sammen med en annen pestgud, Erra. Til å hjelpe seg hadde hun også sønnen Namtar, en gud som kunne ramme menneskene med et utall av de forferdeligste sykdommer, og datteren Nungal.

En babylonsk tekst opplyser at 600 ulike guder hadde tilknytning til dødsriket. Dette var et sted der de døde eksisterte i en slags skyggetilværelse. Ifølge mytene kunne andre guder (Dumuzi/Tammuz, Inanna) stige ned i dødsriket og bli der i perioder.

De skriftlige tekstene og de imponerende tempelbyggene forteller lite om hva som foregikk i gudstjenesten, eller om gudsdyrkelsen i hjemmene. Tekstene representerer dessuten kongehusets offisielle religion og sier ingenting om hvilke guder menigmann bekjente seg til. Det vi vet, er at folket kunne delta i deler av feiringen av viktige fester som akitu-festen.

• Inanna
• gudinne
• fruktbarhetskult
• Mesopotamia
• dødsriket
• religion i det gamle Egypt

• Bottero, Jean: Religion in Mesopotamia. University of Chicago Press. 2001 (1998).
• Braarvig, Jens (red.) Sumeriske skrifter, i serien Verdens hellige skrifter. Bokklubben 2006.
• Tor Åge Bringsværd og Braarvig, Jens: I begynnelsen. Skapelsesmyter fra hele verden, i utvalg. I utvalg ved I serien Verdens hellige tekster. De norske Bokklubbene 2000.
• Frankfort, Henry: Kingship and the Gods. A study of Near Eastern Religion and the Integration og Society and Nature. University of Chicago Press 1978 (1948).
• Gilhus, Ingvild & Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax forlag, Oslo 2010.
• Jacobsen, Thorkild: The Treasures of Darkness: A History of Mesopotamian Religion. New Haven. Conn. Yale Unversity Press 1976.
• Leick, Gwendolyn: Mesopotamia, The Invention of the City. Penguin, London 2002.
• van der Toorn, Karel: Family Religion i Babylonia, Syria and Israel. Leiden, Brill 1996.
• Wolkenstein, Diane & Kramer, Noah Samuel: Inanna. Queen of Heaven and Earth. Her Stories and Hymns from Sumer. Harper and Row. New York 1983.