Babylon. En del av bymuren slik den står i dag.

SCODE. begrenset

Babylon, berømt oldtidsby, hovedstad i Babylonia. Ruinene av det gamle Babylon ligger nå i utkanten av Iraks hovedstad Bagdad. Byen spilte en helt sentral rolle gjennom 2. og 1. årtusen fvt. og var i perioder Midtøstens viktigste by.

Prosesjonsgate som leder frem til Ishtar-porten. Modell i Pergamonmuseet i Berlin.

prosesjonsgate av Bente Groth. CC BY NC SA 3.0

Byens tidligste historie er ukjent for oss. Byen er omtalt i kileskrifttekster allerede under Sargon av Agade (Akkad), ca. 2350 fvt. Midten av det 3. årtusen fvt. var et høydepunkt i urbaniseringsprosessen i det sørlige Mesopotamia. Denne skyldtes i første rekke utviklingen av en avansert vanningsteknologi og førte til omfattende økonomisk vekst i området. Babylon hadde begrenset betydning i Ur III (siste tredjedel av 3. årtusen fvt.), men da Hammurabi (ca. 1792–1750 fvt.), grunnleggeren av det gammelbabylonske riket, gjorde den til da ubetydelige byen til sin hovedstad, var grunnlaget lagt for Babylons senere storhetstid. Nesten ikke noe arkeologisk materiale er bevart fra Hammurabis tid. Dette skyldes bl.a. det høye grunnvannsspeilet i området. 

Kildene til Babylons historie er relativt fåtallige. Berømt er Herodots greske beskrivelse av byens templer og murer (5. århundre fvt.).  Bibelske kilder spiller bare en viss rolle. De viktigste opplysningene kommer fra arkeologien. Byens bygninger, som var konstruert av teglstein, var sammenrast og lå begravet under mange meter tykke lag med sand. Utgravninger, som fant sted med finansiering fra både Det kongelige museet i Berlin og Det tyske orientselskap på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, avdekket etter hvert både rester av bygninger, store mengder glaserte tegstein og tavler med kileskrift.

De fant en rekke monumentalbygninger fra Nebukadnesar 2s nybabylonske by: tre store kongepalasser, en rekke tempelbygninger og mange bolighus. Nebukadnesars 2s kongepalass omfattet en dekorert tronsal, hvis vegger var utsmykket med relieffer av glasert teglstein.  Både tronsalens fasade og den praktfulle Ishtar-porten ble  rekonstruert med originale materialer og befinner seg i Pergamonmuseet i Berlin. Lenge trodde man at de legendariske hengende hager var en del av anlegget, men den nøyaktige plasseringen av disse er ikke fastslått. 

Tyske arkeologer gjenopptok utgravningene i 1970, og konsentrerte seg særlig om restene av zigguraten. Fra 1978 til 1989, under Saddam Hussein, foretok irakiske kulturmyndigheter både videre utgravninger og rekonstruksjon av flere monumenter– i følge arkeologene ikke alltid korrekte.

Ishtar-porten. Rekonstruert med originale materialer. Pergamonmuseet i Berlin

Ishtar-porten av Bente Groth. CC BY NC SA 3.0

Byen lå på begge sider av Eufrat, den eldste delen på den østlige bredden. Byen var beskyttet av doble murer, den ytre muren var mer enn fem meter tykk. Med jevne mellomrom var det reist store forsvarstårn. Minst åtte store, doble portanlegg ledet inn til byen. 

Midt i byen lå byguden Marduks hovedtempel Esagila. Tempelområdet utgjorde ca. 20 000 m2 og var omkranset av en ringmur. Her feiret man nyttårsfesten, akitufesten, der alle gudestatuene ble presentert for Marduk. Nord for dette lå det mektige tempelområdet Etemenanki. Man fant bare rester etter fundamentene til dets sammenraste nybabylonske ziggurat, som igjen var bygget på ruinene av en tidligere ziggurat. Sidene skal ha vært nitti meter lange, og det skal ha hatt syv avsatser og et tempel med flere kultrom på toppen. Hvilken kult som ble utøvd der er uklart. Men det er en vanlig oppfatning at dette kan være det Babels tårn som ble beskrevet med beundring i Herodots historieverks første bok og som også nevnes i 1. Mosebok 11. 

Byen var enorm etter datidens forhold og dekket et område på rundt 850 hektar. Befolkningstallet kan ha vært rundt 100 000 eller mer. (Se også Babylons gylne murer.

Da Aleksander den store underla seg Mesopotamia, fikk han herredømme over en rekke større byer, som hadde flere tusen års historie bak seg. Han ønsket å gjøre Babylon til hovedstaden i sitt imperium, men døde i Babylon i 323 fvt. før han hadde rukket å konsolidere sitt rike. I 306/5 fvt. ble Selevkia ved Tigris, grunnlagt av Selevkos 1 som en utpreget gresk by, valgt som selevkidedynastiets hovedstad i stedet for Babylon. På slutten av 300- og begynnelsen av 200-tallet fvt. tvangsflyttet kongene Selevkos 1 og Antiokhos 1 innbyggere fra Babylon til den nye hovedstaden.

Selv om Babylon hadde greske innbyggere, og enkelte babylonere tok greske navn, ble byen i liten grad påvirket av helleniseringen og fortsatte sin eksistens som en orientalsk by og ikke som en gresk polis. Samtidig begynte Babylons nedgangstid. Etter hvert mistet selevkidene de østlige provinser til parterne, og Babylon ble mer og mer svekket. Vanningssystemene forfalt, og mye av området utviklet seg til sump. Rundt 200 evt. var byen, som engang hadde representert selve innbegrepet av den østlige middelhavssivilisasjonen, på det nærmeste folketom.

Også de bibelske kildene er viktige for vårt kjennskap til Babylon. Beretningen om Babels tårn i 1 Mosebok 11 er uten historisk verdi. I Kongebøkene og Jesaja-boken finnes imidlertid historiske opplysninger. Mens den greske litteraturen ofte betraktet Babylon med beundring, er de bibelske kildene negative og fremstiller Babylon som et symbol på synd, overmot, frafall og ondskap. Derfor har Gud selv bestemt at byen skal gå til grunne (Jesaja 13–14, Jeremia 50).

Særlig skjellsettende begivenheter var babylonerkongen Nedukadnesar 2s erobring av Jerusalem og bortføringen av kong Jojakin og deler av kongehuset til Babylon i året 597 fvt., og omgjøringen av Juda rike til en babylonsk vasallstat. Knapt ti år senere, i 586 fvt., ble Jerusalem lagt øde, Salomos tempel brent og en stor del av landets befolkning ført i eksil til Babylonia. I kristen og jødisk tradisjon skulle «det babylonske fangenskap» etter hvert få en lignende symbolbetydning som utferden fra Egypt. I jødisk tradisjon blir det rundt femti år lange (586–538 fvt.) tvungne oppholdet i Babylonia regnet som utgangspunktet for utviklingen av moderne jødedom.

Men samtidig som bortførelsen til Babylon ble sett på som Guds straff for israelittenes synder, skulle også Babylon selv straffes for sin forsyndelse mot og undertrykking av Guds eget folk. I Det nye testamente fremstår Babylon som arketypen på all ondskap. I et rikt billedspråk skildres det syndige og onde Babylon, den store horen (Johannes´åpenbaring 17), som et synonym for Romerriket. Forestillingen stammer fra tidlig jødisk litteratur, der det undertrykkende Romerriket ble identifisert med Babylon, ondskapens høyborg.

Den jødisk/kristne arven er viktig og har vært med på å bestemme holdninger og mentaliteter i den vestlige kulturen like frem til våre dager. Som et synonym for kaos og dekadanse, på samme tid fascinerende og frastøtende, har oldtidsbyen Babylon fått et rikt nedslag også i den moderne tidens kunst og litteratur.

Se Mesopotamia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.