Hammurapi, en av de mest berømte babylonske konger. Hans regjerte ca. 1792–1750 fvt., var den 6. konge av det første amorittiske dynasti  i Babylon og grunnleggeren av et storrike i Mesopotamia. (I følge en tidligere kronologi regjerte han fra 1728–1686 fvt.) I vår tid er han mest kjent for sin lovsamling, Hammurabis lov. Han førte en utstrakt korrespondanse med fremmede herskere og sendte ambassadører og andre sendebud til nær og fjern. Siden brevene ble skrevet på leirtavler, er mye overlevert til ettertiden. Hans handlinger og lover er derfor godt dokumentert.

Etter å ha overtatt makten etter sin far, Sin–Muballit, sørget Hammurabi først for å få folkets støtte, organisere samfunnet, øke byggevirksomheten i byen og forsterke Babylons befestninger. Deretter styrket han sin hær og gjorde seg klar til å utvide landets grenser. Han begynte med å underlegge seg flere mindre bystater i syd, som Uruk og Isin (ca. 1787 fvt.), samt å inngå allianser med flere andre. Senere lyktes han i også å erobre viktige byer som Larsa. Gjennom sine videre erobringer i nord, som den mektige amorittiske byen Mari og Eshnunna i Assyria, la han så grunnen til et mektig rike, som ved hans død strakte seg fra Mari i Nord til Eridu i syd. Rikets storhet ble imidlertid kortvarig, og allerede under sønnen og etterfølgeren, Samsu-Iluna, gikk viktige deler av det tapt. Ingen av de senere kongene klarte å samle det store riket igjen. 

Hammurabi fremmet både jordbruk og handel, bl.a. gjennom å la bygge betydningsfulle kanalanlegg. Oppdemming, omledning og kontroll av vann ble også brukt som en del av hans erobringsstrategi. Tallrike bygninger (ingen av dem bevart) ble oppført, både for verdslige og religiøse formål. Som statens øverste prest tok han seg av kulten, hvor han gjorde den babylonske bygud Marduk til den fremste i panteon. Dermed ble Babylon både et religiøst og politisk sentrum for det nye storriket. I kulten ble det sumeriske språk fremdeles benyttet, mens språket for øvrig fra da av ble det semittiske akkadiske.

Hammurabi er kanskje mest kjent for sin lovbok, den berømte Hammurabis lover (Codex Hammurabi). Den er skrevet i kileskrift på akkadisk og ble gjenfunnet i 1902 av Jacques de Morgan under franskledete utgravninger i Susa. Lovene hviler på eldre forvaltnings-, handels- og strafferett, blant annet Ur-Nammus (ca. 2100–2050 fvt.) lover. Lovene omfatter alle sider av et velorgansiert samfunn, fra strafferett, erstatningsrett, arverett, landbruksrett, forretningsrett og familierett. 

Man ble snart oppmerksom på at flere lover gjenfinnes i den Hebraiske bibelens lover. Codex Hammurabi §§ 196, 199 ff.: «Om noen ødelegger øyet på en fribåren mann, så skal man ødelegge et øye på ham selv... Om noen slår ut tenner på en med ham jevnbyrdig person, skal man slå ut tenner på ham selv»; likner lovene i den såkalte Paktbok (2 Mosebok 20,22–23,33), f.eks. 2 Mosebok 21,24: «Øye for øye, tann for tann».

Hammurabis lover er oversatt til norsk (1943) av A. S. Kapelrud.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. oktober 2009 skrev Magnus Pettersen Kjellin

Det kan ikke stemme at Hammurabi regjerte fra 1792–1749 f.Kr. I alle andre kilder jeg finner står det 14/15 år. Tipper dette er hand leveår.

28. oktober 2009 svarte Tidligere redaksjon for historiske og politiske fag

Ja, det er ikke helt usannsynlig. Men samtidig står det f.eks. i det svenske nasjonalleksikonet at han først regjerte i tre desennier før han samlet større deler av riket, og så deretter over hele Babylonia. Jeg lar oppl. stå inntil videre til jeg får sjekket mer rundt dette.

Mvh
Knut Are Tvedt
Kunnskapsforlaget

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.