Tanakh, jødisk betegnelse for Den hebraiske bibelen. Ordet Tanakh er et akronym, dannet av forbokstavene til dens tre deler: Tora (Loven/Mosebøkene), Neviim (Profetene) og Ketuvim (Skriftene). Tekstene er, med noen få unntak, skrevet på hebraisk.

Tanakh omfatter det jødiske folkets eldste hellige skrifter, og danner grunnlaget for jødisk identitet, etikk, lov og tradisjon fra de tidligste tider og frem til i dag. Senere hellige tekster, som Mishna, Talmud og midrash, er basert på grunntekster fra Toraen, mens de historiske bøkene danner bakgrunnen for jødenes oppfatning av sin egen tidlige historie, fra Abraham til århundrene etter Det babylonske eksil (586–538 fvt.). 

Ifølge gammel rabbinsk tradisjon ble Tanakhs skrifter opprinnelig noe annerledes oppdelt og skrevet på 24 tekstruller. Det er likevel vanlig jødisk praksis å dele Tanakh i 31 forskjellige bøker. Oppdelingen av Samuelsbøkene, Kongebøkene, Krønikebøkene og Esra/Nehemja ble opprinnelig foretatt av kristne, men blir i dag også brukt i jødiske bibler. En moderne utgave av Tanakh gir derfor inntrykk av å inneholde 39 bøker, men inneholder kun de opprinnelige 31. Tekstene i Tanakh er, med få unntak, de samme som i Den norske kirkes «Det gamle testamente», men med en annen inndeling, noe ulik versinndeling og til dels svært forskjellig tolkning.

En moderne utgave av Tanakh er inndelt slik:

  • Toraen, De fem Mosebøkene, har fått navn etter bøkenes innledningsord, og består av delene: Bereshit (I begynnelsen), Shemot (Navnene), Vayikra (Og Herren kallte), Bamidbar (I ørkenen) og Devarim (Ordene). Disse fem bøkene kalles også Humash.
  • Neviim omfatter de historiske bøkene: Josva, Dommerne, Samuelsbøkene og Kongebøkene (kalt "De tidlige profetene"), de «senere» profetene: Jesaja, Jeremia og Esekiel samt de tolv mindre profetbøkene: Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habbakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, og Malaki. Disse omtales ofte under ett som «Trei asar» (De tolv). 
  • Ketuvim omfatter de resterende bøkene: Salmenes bok, Ordspåkene, Job, Høysangen, Rut, Klagesangene, Forkynneren (Ecclesiastes), Ester, Daniel, Esra, Nehemja, og Krønikebøkene.

Det er ikke kjent hvem som opprinnelig forfattet de forskjellige tekstene. Ifølge jødisk tradisjon ble Mosebøkene skrevet av Moses, etter diktat fra Gud (JHVH), mens de andre bøkene skal være forfattet under guddommelig inspirasjon. På bakgrunn av opplysninger i tekstene, ble de forskjellige tekstene likevel tillagt bestemte personer. Den moderne bibelvitenskapens teorier rundt tekstenes kilder, alder og forfattere, aksepteres ikke innenfor ortodoks jødedom, men aksepteres i stor grad innenfor de andre retningene.

Både redigeringen og kanoniseringen av tekstene var en gradvis prosess, som begynte i tiden før Det babylonske eksil, og fortsatte gjennom århundrene. Mange tekster gikk tapt underveis, og mange ble utelatt fra den endelige samlingen. Den greske oversettelsen Septuaginta, som ble laget av jøder i Aleksandria (Alexandria) på 200-tallet fvt., inneholder for eksempel mer omfattende versjoner av enkelte tekster. Rabbinerne var også lenge i tvil om hvorvidt de skulle inkludere Høysangen, Ester og Forkynneren blant de hellige skriftene. Mange tekster som ikke ble inkludert i Tanakh, ble bevart som apokryfer.

Ifølge rabbinsk tradisjon ble Tanakh kanonisert i slutten av første århundre evt., men mye tyder på at den endelige versjonen ble fastlagt noe senere. Den kanoniske hebraiske teksten vi har i dag, den masoretiske (tradisjonelle) tekst, ble ferdigstilt på 900-tallet, da de jødiske masoreter utstyrte teksten med både vokaliseringtegn og spesielle tegn som markerte rytmene i teksten. Oppdelingen i kapitler og vers ble utført av kristne teologer i middelalderen, og etter hvert også brukt i trykte utgaver av Tanakh.

Innenfor jødisk tradisjon har det vært tradisjon for at Tanakh skal og bør leses på originalspråket. Det undervises derfor i bibelens hebraisk i alle jødiske skoler rundt om i verden. Utover på 1800-tallet oppsto likevel et behov for jødiske oversettelser til moderne språk. Den første engelske oversettelsen kom i 1853 og den mye brukte jødiske familiebibelen kom allerede i 1881. Etter hvert kom det flere. I 1985 kom så en helt ny oversettelse til  et mer moderne engelsk. Denne er mye brukt i dag, spesielt innenfor ikke-ortodokse jødiske samfunn. De fleste har både den hebraiske og den oversatte teksten sik at leseren kan følge begge.

Moderne hebraisk er ikke mer forskjellig fra bibelens hebraisk enn at israelske skolebarn, som har moderne hebraisk som morsmål, kan lese tekstene på originalspråket, med litt hjelp. Likevel finnes nå også en helt ny, og mye omstridt, oversettelse til et mer moderne hebraisk. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.