Med den endelige seieren over Hyksos, som hadde hatt makten i Egypt fra rundt midten av det 17. århundre fvt., fulgte en ny storhetstid. Etter rundt to århundrer med forfall og splittelse ble Egypt gjenforent under kong Ahmose 1, grunnleggeren av det 18. dynasti. I hans tid ekspanderte Egypt for første gang virkelig utenfor sine grenser, og i løpet av det nye rikets tid ble landet den viktigste stormakt i Den gamle For-orient.
Sammen med Hettitterriket i Anatolia, Mitanni, Assyria, Babylonia og en rekke bystater i Syria og Palestina deltok Egypt på den storpolitiske arena, der det gjaldt å sikre seg kontrollen med handelen og politisk overherredømme. Som svar på trusselen fra utenlandske militærstyrker, og sikkert med erfaringen med Hyksos i fersk erindring, deltok egyptiske hærer i flere felttog og vant viktige slag i Palestina og Syria, der Egypt underla seg en rekke bystater.
Hærtogene brakte rikdom til Egypt. Viktig var også ekspansjonen sørover. Nubia ble igjen innlemmet i Egypt, noe som sikret handelsveiene sørover og gav tilgang på gull og andre naturressurser. Kloke konger sikret freden under det 18. dynasti gjennom diplomatiske avtaler og arrangerte ekteskap. Ikke minst gjaldt dette overfor erkefienden Mitanni-riket. Her stod farao Thutmosis 3 sentralt. Til tross for at mye er blitt ødelagt for ettertiden, vitner mektige byggverk, gravanlegg, kunst, litteratur, samt juridiske og administrative tekster, om Egypts storhetstid i denne perioden.
Den kanskje mest berømte farao fra det 18. dynasti er Akhenaten, kjent for sitt forsøk på å favorisere solguden gjennom dyrkningen av solskiven Aten. Han bygde blant annet et kjempetempel i Karnak og lot bygge en ny hovedstad i Øvre Egypt, kalt Akhetaten, dagens Tell el-Amarna. Her er det funnet et meget viktig arkiv, og perioden omtales ofte som «Amarnaperioden». Hans religionsreform ble av ettertiden oppfattet som et stort feilsteg og overlevde ikke han selv. Ved hans død var landet i problemer. Etterfølgeren Tutankhaten skiftet navn til Tutankhamon og flyttet hoffet tilbake til Memfis.
I mellomtiden hadde Hettitterriket overtatt Mitanni-rikets hegemoni og presset sterkt på for å overta den politiske kontrollen i For-orienten. Egypt følte behovet for en sterk militær leder. Ramses 1, grunnleggeren av det 19. dynasti, svarte til kravet. Blant annet ble solguden Ra igjen løftet frem, og kulten gjort til rikskult etter «Amarna-frafallet». Ramessidene i de 19. og 20. dynastier sikret landet militært, deltok i slag mot hettittene og konsoliderte Egypts overherredømme i Syria og Palestina.
Perioden ble preget av militære seirer, tap og fredsinngåelser, men stort sett maktet Egypt å opprettholde sitt politiske hegemoni. Det ble drevet et utstrakt monumentalbyggeri, blant annet fikk Memfis en ny storhetstid som rikshovedstad. Blant de best kjente byggverk hører Ramses 2s klippetempel ved Abu Simbel. Interessen for egen fortid blomstret også opp, de gamle pyramideanleggene ble restaurert, og i skrivestuene ble den overleverte nasjonale litteraturen kopiert som aldri før. Det ble også produsert ny litteratur.
Egypt ble internasjonal også på annet vis, idet en rekke ulike folkeslag slo seg ned i landet. Mot slutten av perioden ble presset fra utsiden sterkere og sterkere. Farao Merenptah måtte kjempe harde slag for å hindre libyske stammer fra å trenge inn i Deltaet. I en stele reist av Merenptah, som nå befinner seg i Kairo, omtales Israel for første gang som folkeslag. Særlig under Ramses 3 plages Egypt av de såkalte sjøfolkene, eller havfolkene.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.