Tempelanlegget til den kvinnelige farao Hatshepsut (ca. 1479 - 1458 fvt.) ved Deir el-Bahri i Teben.

Anon. Begrenset gjenbruk

Grunnleggende for enhver fremstilling av historien til Det gamle Egypt er inndelingen i 30 dynastier. Denne er overtatt fra den egyptiske presten Manetho (3. århundre fvt.). Hans historie Aegyptiaka har dannet et ikke alltid helt pålitelig utgangspunkt for rekonstruksjonen av en egyptisk kronologi. Verket er gått tapt, men er delvis overlevert hos andre forfattere. Opplysningene hos Manetho er blitt justert gjennom en sammenligning med gammelegyptiske kilder, kilder fra samtidige kulturer og astronomiske data.

Foruten inndelingen i dynastier er det vanlig å dele inn i blomstringsperioder med mellomtider. En oversikt over dynastier, epoker og navn på de viktigste monarkene finnes i Det gamle Egypt - kronologisk oversikt.

Egypts historie i gammel tid omfatter Nildalen, Deltaet og den nordøstligste delen av Afrika. I løpet av historien hadde landet internasjonal kontakt (krig, handel, diplomati) med Afrika, Syria, Palestina, Anatolia, Assyria, Babylonia, Persia og Hellas.

Den nordøstlige delen av Afrika har hatt bosetning i hundretusener av år. Det er påvist kontinuerlig bosetning i Nil-dalen i hvert fall gjennom 200 000-300 000 år, men bortsett fra spredte funn av redskaper, vet vi lite om den aller eldste jeger- og samlekulturen.

Paleolittisk tid var preget av klimaendringer og var i perioder mer regnfull enn i våre dager. Så vel flora som fauna hadde mange arter som senere døde ut. Det har også vært en viss avskoging i området. Kulturen var en jakt- og fiskekultur med sesonglandsbyer som ble bebodd i korte perioder etter den årlige oversvømmelsen. Utgravninger fra mellom-paleolittisk tid (100 000-50 000 før vår tidsregning) har gitt rike redskapsfunn. De fleste utgravninger er fra yngre paleolittisk tid (21 000-12 000), en svært tørr periode uten mye regn. I Øvre Egypt ble det i denne tiden fanget fisk. Yngste paleolittiske tid 12 000-8000 er fortsatt lite kjent.

Helt avgjørende for Egypts tidligste historie var utviklingen av en jordbrukskultur. Det er uklart når overgangen fra matsamling til matproduksjon i det nordøstlige Afrika egentlig fant sted. Som en mulig forutsetning for utviklingen av jordbruket har enkelte pekt på at en klimaendring fra ca. 7000 fvt. tillot planter og dyr i det som i dag utgjør Saharaørkenen. Andre har hevdet at det må ha vært en forverring av klimaet som har tvunget folk i ørkenområdene til å trekke mot dalen og Nilen for å begynne matproduksjon. I neolittisk tid, fra ca. 6000 fvt., skjer en langsom befolkningsøkning med spredning av små bondelandsbyer med jordhytter. Overgangen til jordbruk har ikke vært plutselig, men neolittiske og subneolittiske grupper har eksistert side om side. I de såkalte predynastiske kulturer, fra ca. 5000 fvt., synes jordbruket å ha slått helt igjennom. Kulturen var fortsatt neolittisk, men kobber har vært sporadisk kjent. Det er gjort rike funn fra de såkalte Naqada-periodene (ca. 4000-3200 fvt.). Sen predynastisk tid, Naqada II-III (3600-3200), kjennetegnes ved innvandring av fremmede befolkningselementer, økt metallbruk, og begynnende urbanisering (Hierakonpolis, Naqada). En annen langvarig og viktig prosess som skjedde i løpet av Naqada II-III var den kulturelle og politiske foreningen av Øvre og Nedre Egypt. Dette skapte forutsetningen for den senere egyptiske stat.

Foreningen av Egypt i sen predynastisk tid ble videreutviklet av kongene i de to første dynastier. Ifølge egyptisk tradisjon het den første kongen Menes. Han skal ha grunnlagt Memfis (nær dagens Kairo) som hovedstad. Det er imidlertid vanskelig å vite om Menes er en historisk skikkelse. Selv om de første dynastier varte lenge, finnes det ingen skriftlige kilder til å belyse perioden, og særlig begynnelsen av Egypts historie ligger i mørke. Overhodet er det en historisk gåte hvordan den spredte landsbybebyggelsen i Nildalen, med visse tilløp til urbanisering, etter 3100 fvt. plutselig kunne utvikle seg til en imponerende sivilisasjon med avansert monumentalkunst, arkitektur, teknologi og sosial organisasjon og fremstå som den ledende stormakt i samtiden.

De fleste av våre kunnskaper om Egypt i tidlig dynastisk tid stammer fra utgravninger i gravanlegg, særlig i Sakkara, Abydos og Buto. Viktig for utviklingen av kongedømmet i de to første dynastier var vektleggingen av kongen som en guddommelig inkarnasjon av falkeguden Horus, og troen på at gudekongen sikret statens og innbyggernes velstand. Kongenavn fra det første dynasti var Narmer, Aha, Djer, Djet, Den. Fra det annet dynasti kjennes bl.a. Khasekhemwy og Peribsen.

Sentralt i de tidligste dynastier stod utviklingen av et kongelig byråkrati. Dette organiserte den landeiende eliten og hadde som oppgave å forvalte den kongelige økonomien. Viktigst var skatteinnsamlingen, men også utenlandshandelen og byggingen av vanningsanlegg for å mestre Nilens oversvømmelser stod under kongens domene. Det samme gjaldt den omfattende byggevirksomheten som fant sted (templer, palasser, gravanlegg og andre kongelige byggverk).

Gjennom ytterligere konsolidering av gudekongens makt skjedde det i denne perioden en voldsom oppblomstring i Egypt, og riket utviklet seg, sammen med Sargons Akkaderike i Mesopotamia, til å bli den ledende sivilisasjon i verden.

Sentraliseringen av kongemakten til Memfis fikk stor betydning, og kongene ble etter hvert nå identifisert med solguden Ra. Egypt var likevel fortsatt isolert i internasjonal sammenheng og levde sitt liv innenfor landets grenser. De eneste kontakter med utenverdenen skjedde gjennom en stadig økende handel, samt ved sporadiske militære konfrontasjoner ved grensene når fremmede forsøkte å trenge inn i landet.

Velstanden ytret seg i en voldsom byggeaktivitet. Monumentalarkitekturen artet seg dels som tempelbygging (f.eks. Ptah-tempelet i Memfis og Ra-tempelet i Heliopolis, ingen av dem bevart) og dels som massive pyramideanlegg som ble bygd som gudekongens gravkammer. Fra 3. dynasti stammer trappepyramiden til kong Djoser i Sakkara (delvis restaurert). 4. dynasti utgjør høydepunktet i pyramidekulturen. Hver eneste konge i dette dynasti bygde et pyramideanlegg. Best kjent er Snofrus pyramide i Dahshur og pyramidene til Khufu (gr. Kheops) og Khafre (gr. Khefren) i Giza.

Pyramidene hadde dobbeltfunksjon som symbol på kongens makt og forbindelse med solguden Ra (som han senere skulle stige opp til i himmelen) og som kongens grav. Den døde kongen ble identifisert med guden Osiris. Etter gravleggingen ble inngangen forseglet og skjult. I pyramidene levde gudekongen videre etter sin død, og det knyttet seg ulike kultiske aktiviteter og religiøse forestillinger til pyramidene. Tekster på veggene gir viktig informasjon om disse.

Den økonomiske betydningen av pyramideinstitusjonen kan knapt overdrives. Det store forbruk av materialer og arbeidskraft førte til et veldig økonomisk oppsving og en sterk utvikling av det administrative apparatet. Som arbeidskraft ble ikke brukt slaver, men småbønder som ble lønnet med mat- og klesrasjoner.

Etter hvert ble imidlertid den mektige pyramidestaten svekket. Årsakene til nedgangen er mange. Utviklingen av en sterk statsadministrasjon, der ledende embetsmenn ble rekruttert fra velstående familier, førte til at kongens makt ble minsket. Tronstridigheter er bevitnet allerede i det 4. dynasti. Særlig uheldig synes det å ha vært at Pepi 2 (6. dynasti) ble sittende på tronen altfor lenge og synes å ha mistet kontrollen. Med uroen rundt kongehuset ble tilliten til gudekongen svekket. Samtidig ledet problemer med å kontrollere Nilen og nedgang i utenrikshandelen til et sammenbrudd i økonomien. Særlig utslagsgivende ble her at Egypt mistet kontrollen over det nordlige (Nedre) Nubia. Etter hvert kollapset hele infrastrukturen, og det indre forfall utviklet seg til fullt anarki. De 7. og 8. dynastier er overgangsdynastier. Noen regner disse til 1. mellomperiode, snarere enn til den glansfylte pyramidetiden.

Etter hvert sluttet Memfis å fungere som sete for sentraladministrasjonen, og Egypt ble igjen delt. De 9. og 10. dynastier regjerte fra Herakleopolis (i dag landsbyen Ihnasya el-Medina) i Midtre Egypt. Selv om dette utgjorde Herakleopolis' storhetstid, finnes ingen egentlige arkeologiske rester fra denne tiden. En lang rekke konger hersket i perioden, men ingen utmerket seg særlig, og makten ble mer og mer fragmentert. Kildene forteller om ustabilitet og hungersnød (det siste var relativt sjeldent i Det gamle Egypt). Det 11. dynasti (som fulgte det 8. og i siste halvdel var samtidig med de 9. og 10. dynastier) regjerte fra Teben i Øvre Egypt. Det tebanske dynasti var mer stabilt enn de herakleopolitanske med sine stadige kongeutskiftninger. Pga. Tebens rolle i Egypts senere historie vet vi også mer om denne tiden. Gjennom å beseire det nordlige dynasti i Nedre Egypt maktet herskerne i Teben å gjenforene landet. Dette skjedde under periodens viktigste konge Nebhepetre Mentuhotep 2. Med sin samling av riket kan denne kongen regnes som den egentlige grunnlegger av Det midtre riket.

Med Amonemhet 1s grunnleggelse av det 12. dynasti fulgte en ny oppblomstring for Egypt. For å markere tilhørigheten til tidligere storhetstider, flyttet kongen fra Teben til en helt ny by, Itj-tawy, syd for Memfis, der han bygde pyramider i gammel stil. Til tross for stridigheter innen kongehuset maktet kongen å konsolidere sentralmakten gjennom en reorganisering av nome-systemet. Nedre Nubia kom igjen under egyptisk innflytelse, og handelen tok seg opp.

Den mest markante konge i det 12. dynasti var Senuseret 3 som ekspanderte langt inn i Nubia. Egypts sørgrense ble flyttet forbi 2. katarakt, til Semna i dagens Sudan. Med sin rikdom på gull, kobber, halvedelstener og steinbrudd var Nubia av stor økonomisk betydning. Også Syria og Palestina kom, gjennom en utstrakt handelsvirksomhet, under egyptisk innflytelse. Egypt hadde imidlertid ikke politisk kontroll over området og ble stadig utsatt for herjingstokter fra bystatene i Palestina. Navn som Jerusalem, Askelon og Sikem nevnes for første gang i egyptiske kilder tidlig i det 2. årtusen fvt.

Rikdommen avspeilet seg særlig i en omfattende byggevirksomhet. Som en følge av utviklingen innen handel og administrasjon ble byråkrater og regnskapsmenn de mest innflytelsesrike yrkesgrupper, men det finnes også en rik litteratur fra perioden. Kongemakten ble stadig styrket på bekostning av de lokale herskere, men også synet på kongen endret seg. Mens kongen tidligere var den opphøyde gudekonge, ble han nå betraktet som «hyrde» for sitt folk.

Også det 13. dynasti var relativt stabilt, men kongemakten var svak. Hele 70 forskjellige konger satt på tronen i perioden. Med en stadig økende administrasjon ble makten langsomt flyttet over til byråkratiet. Muligens bidrog også den store mengden innvandrere fra Palestina til å svekke sentralmakten. Denne var et resultat av endringer i befolkningsmønsteret i For-orienten etter 1800 fvt. Særlig opptrer amorittiske navn. Deltaet ble tett befolket med fremmede befolkningsgrupper. Det 13. dynasti ble mer og mer svekket.

Med svekkelsen av det 13. dynasti begynte Egypts andre overgangsperiode. Landet ble mer og mer splittet, og rivaliserende dynastier kjempet om makten. En særlig tildragelse i perioden var de såkalte Hyksos-kongene. Tidligere hadde Egypt stort sett ikke opplevd invasjon av fremmede makter. Nå feiet invaderende horder fra Asia, kalt «Hyksos» (fra egyptisk heqa khasut, 'høvding over fremmede land'), inn over Deltaet og brakte en slutt på det 13. dynastis vaklende styre. Hyksos-fenomenet er fortsatt lite forstått. Samtidig som navnene på lederne er hurrittiske og indoeuropeiske, mener de fleste forskere likevel at det dreier seg om folk av amorittisk opprinnelse. Amorittene spilte i hele middelbronsealderen en viktig rolle over hele Syria/Palestina, og amoritter fra det sørlige Palestina hadde allerede slått seg ned i den nordøstlige delen av Deltaet. Utgravninger av Hyksos-steder røper en materiell kultur som like gjerne kunne vært i Palestina som i Egypt. Det politiske bildet er komplisert. Det 14. dynasti hadde makten i det vestlige Delta, mens det 15. dynasti (Hyksos) styrte i den østlige delen av Deltaet. Det 13. dynasti satt fortsatt fast i Itj-tawy. Senere hersket det 17. dynasti i Teben. Det såkalte 16. dynasti er et kunstig navn på mindre mektige hyksoskonger som etter hvert ble kontrollert av det 15. dynasti. I kaoset benyttet nubierne igjen sjansen til å fri seg fra Egypts overherredømme. I motsetning til de 13. og 14. dynastiers stadige skifte av konger var Hyksos' 15. dynasti relativt langvarig og fikk etter hvert makten over hele Egypt. Det 17. dynasti i Theben vokste seg etter hvert sterkere, og den siste kongen, Kamose, beseiret de fremmede Hyksos-konger. Han ble feiret over hele Egypt som en frigjører.

Med den endelige seieren over Hyksos, som hadde hatt makten i Egypt fra rundt midten av det 17. århundre fvt., fulgte en ny storhetstid. Etter rundt to århundrer med forfall og splittelse ble Egypt gjenforent under kong Ahmose 1, grunnleggeren av det 18. dynasti. I hans tid ekspanderte Egypt for første gang virkelig utenfor sine grenser, og i løpet av det nye rikets tid ble landet den viktigste stormakt i Den gamle For-orient. Sammen med Hettitterriket i Anatolia, MitanniAssyriaBabylonia og en rekke bystater i Syria og Palestina deltok Egypt på den storpolitiske arena, der det gjaldt å sikre seg kontrollen med handelen og politisk overherredømme. Som svar på trusselen fra utenlandske militærstyrker, og sikkert med erfaringen med Hyksos i fersk erindring, deltok egyptiske hærer i flere felttog og vant viktige slag i Palestina og Syria, der Egypt underla seg en rekke bystater. Hærtogene brakte rikdom til Egypt. Viktig var også ekspansjonen sørover. Nubia ble igjen innlemmet i Egypt, noe som sikret handelsveiene sørover og gav tilgang på gull og andre naturressurser. Kloke konger sikret freden under det 18. dynasti gjennom diplomatiske avtaler og arrangerte ekteskap. Ikke minst gjaldt dette overfor erkefienden Mitanni-riket. Her stod farao Thutmosis 3 sentralt. Til tross for at mye er blitt ødelagt for ettertiden, vitner mektige byggverk, gravanlegg, kunst, litteratur, samt juridiske og administrative tekster, om Egypts storhetstid i denne perioden.

Den kanskje mest berømte farao fra det 18. dynasti er Akhenaten, kjent for sitt forsøk på å favorisere solguden gjennom dyrkningen av solskiven Aten. Han bygde bl.a. et kjempetempel i Karnak og lot bygge en ny hovedstad i Øvre Egypt, kalt Akhetaten, dagens Tell el-Amarna. Her er det funnet et meget viktig arkiv, og perioden omtales ofte som «Amarnaperioden». Hans religionsreform ble av ettertiden oppfattet som et stort feilsteg og overlevde ikke han selv. Ved hans død var landet i problemer. Etterfølgeren Tutankhaten skiftet navn til Tutankhamon og flyttet hoffet tilbake til Memfis.

I mellomtiden hadde Hettitterriket overtatt Mitanni-rikets hegemoni og presset sterkt på for å overta den politiske kontrollen i For-orienten. Egypt følte behovet for en sterk militær leder. Ramses 1, grunnleggeren av det 19. dynasti, svarte til kravet. Bl.a. ble solguden Ra igjen løftet frem, og kulten gjort til rikskult etter «Amarna-frafallet». Ramessidene i de 19. og 20. dynastier sikret landet militært, deltok i slag mot hettittene og konsoliderte Egypts overherredømme i Syria og Palestina. Perioden ble preget av militære seirer, tap og fredsinngåelser, men stort sett maktet Egypt å opprettholde sitt politiske hegemoni. Det ble drevet et utstrakt monumentalbyggeri, bl.a. fikk Memfis en ny storhetstid som rikshovedstad. Blant de best kjente byggverk hører Ramses 2s klippetempel ved Abu Simbel. Interessen for egen fortid blomstret også opp, de gamle pyramideanleggene ble restaurert, og i skrivestuene ble den overleverte nasjonale litteraturen kopiert som aldri før. Det ble også produsert ny litteratur. Egypt ble internasjonal også på annet vis, idet en rekke ulike folkeslag slo seg ned i landet. Mot slutten av perioden ble presset fra utsiden sterkere og sterkere. Farao Merenptah måtte kjempe harde slag for å hindre libyske stammer fra å trenge inn i Deltaet. I en stele reist av Merenptah, som nå befinner seg i Kairo, omtales Israel for første gang som folkeslag. Særlig under Ramses 3 plages Egypt av de såkalte sjøfolkene, eller havfolkene.

Med 3. mellomperiode befinner Egypt seg igjen i en urolig tid, med stadige maktskifter. Libyske militære ledere (som nedstammet fra etterkommere etter libyske fanger som Ramses 3 hadde latt slå seg ned i militærkolonier over hele landet) bosatte seg rundt slutten av det 20. dynasti i Bubastis i Deltaet, halvveis mellom Tanis og Memfis. De kom til å spille en stadig viktigere rolle, og da den siste kongen i det 21. dynasti døde uten etterkommer, grunnla en av dem, Sheshonk, det 22. dynasti. De 22. og 23. dynastier, med senter i Deltaet, kalles de libyske, og kongenavn fra perioden røper libysk opphav (Sheshonk, Osorkon, Takelot). Etter hvert hersket det 22. dynasti over hele Egypt. Med farao Sheshonk 3 (ca. 841-803 fvt.) i det 22. dynasti er det slutt på et forent Egypt, og etterfølgerne klarte ikke lenger å forhindre fragmentering av den politiske makten.

Resultatet ble at kusjittene nå presset på nordover. Kusj (i dagens Sudan) hadde, politisk og kulturelt, vært under egyptisk innflytelse siden utgangen av Det nye riket. I mellomtiden var landet vokst til en stat, med hovedstaden Napata (Gebel Barkal ved 4. katarakt), som nå overtok makten både over Nubia og Egypt. Kusjittiske faraoer (Shabaka og Taharka) utgjorde det 25. dynasti, med sete i Memfis. Kusjittenes makt ble brutt av to assyriske erobringsforsøk (667/6 og 664/3 fvt.), som drev dem tilbake sørover til Nubia. I tumultene som fulgte i kjølvannet av assyrernes invasjon, kom faraoene i Sais i Deltaet til makten. Det 26. dynasti kalles den saitiske renessanse, og med den nye foreningen av hele Egypt var det libyiske anarki endelig brakt til opphør. Kjente konger i perioden var Psamtek 1 og Nekho 2. Assyrerne måtte gi tapt i forsøket på å erobre Egypt. På denne tiden begynner gresk innflytelse å gjøre seg gjeldende.

Det assyrerne ikke hadde maktet, klarte perserne. Etter at disse hadde erobret Lydia og Babylonia, var det bare Egypt av de gamle stormakter som kunne representere noen fare for Perserriket. Perserkongen Kambyses erobret Egypt i 525 fvt., og perserne satt med makten i Egypt i to perioder, fra 525-404 og 343-332 fvt. Persertiden ble avbrutt av en kort periode hvor egyptiske konger (dynasti 28 - 30) klarte å ta makten tilbake over Egypt  Da kildene er relativt beskjedne, vet vi lite om persernes styre i Egypt. Ifølge senere, klassiske kilder, var det et brutalt styre, men mye kan tyde på at dette ikke var tilfelle. Antagelig blandet perserne seg, slik det var vanlig i de landene de underla seg, i liten grad inn i Egypts indre forhold. Perserkongene overtok den egyptiske faraos titler og hans guddommelige status, men ettersom de selv ikke residerte i landet, ble det daglige styre overlatt til guvernører og satraper som, naturlig nok, var mest interessert i skatteinndrivelser.

Den gresk-romerske perioden i Egypts historie innledes med Aleksanders erobring i 332 fvt. og avsluttes med Egypts innlemmelse i Romerriket i 30 fvt. Mens perserne hadde hatt én guvernør for hele Egypt, innsatte Aleksander to innfødte egyptere som satraper, én for Øvre og én for Nedre Egypt.

Kort før Aleksanders død i 323 fvt. ble Ptolemaios, sønn av Lagos, en av Aleksanders generaler, satrap i Egypt. I året 305 tok Ptolemaios 1 Soter kongetittel og grunnla derved det ptolemeiske dynasti, som varte i 300 år. I alt 15 gresktalende konger bar det makedonske navnet Ptolemaios. De første ptolemeerne var store administratorer, og under deres ledelse fikk Egypt et økonomisk og militært oppsving. Landet ble på ny et kornkammer for nabolandene, papyrusproduksjonen økte, og vanningssystemene ble forbedret. Den bedrede økonomien ga høyere skatter. Residensbyen Alexandria ble et handelssentrum, men fikk også kulturhistorisk betydning som et hovedsete for litteratur og vitenskap. Ptolemeerne drev også en omfattende restaureringsvirksomhet og helrenoverte flere av de gamle byggverkene. Thebaïs, det greske navnet på Øvre Egypt (etter hovdstaden Teben) gjorde opprør mot ptolemeerne i 208-186 og i 88-86 fvt.

Da den mest berømte av alle ptolemeerne, Kleopatra 7, døde, ble Egypt innlemmet i Romerriket av Octavian (Augustus) i år 30 fvt. Romerne hadde store troppekonsentrasjoner i landet og holdt Egypt i et fast grep. Alle forsøk på opprør ble øyeblikkelig slått ned. Sør for Egypt oppfattet kongene i Meroë i det sørlige Nubia seg som de gamle faraoenes rettmessige etterkommere. I år 23 fvt. sendte de tropper nordover og forsøkte å trenge inn i Egypt. Dette førte til at nedre Nubia ble gjennombygd av romerske militærinstallasjoner som virket som en buffersone mot sør. Etter å ha konsolidert sin makt gikk romerne i gang med å reparere vanningssystemer og å effektivisere administrasjonen. I løpet av kort tid blomstret den egyptiske økonomien på ny, og Alexandria ble den viktigste handelsbyen i det østlige middelhavsområdet. Oppsvinget varte til godt ut i det 2. århundre evt. Romerne førte imidlertid en ren utplyndringspolitikk, og alle pengene gikk til den romerske statskassen. Egypterne selv ble underkuet og utbyttet, og deres kultur og religion nådde et lavmål i landets historie. Også templene ble lagt under romersk kontroll. Mens byene blomstret økonomisk, led landsbygda under uro og bondeopprør. Da Diokletian ble keiser i 284, forsøkte han å bøte på uroen ved å dele Egypt inn i tre provinser. Etter hans abdikasjon i 305 ble Egypt reorganisert nok en gang. På midten av 4. århundre var stort sett hele Egypt blitt kristnet. Fra 395 ble landet kontrollert fra Bysants. Etter at de islamske hærer i 642 tvang bysantinerne ut av Alexandria, ble Egypt arabisk. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.