Byer har i Norge tradisjonelt vært definert som kommuner med formell bystatus (administrative byer). I forbindelse med de store endringene i den kommunale inndelingen på 1960-tallet ble slik status gitt uavhengig av kommunens utstrekning og omfanget av den bymessige bebyggelsen, og må i svært mange tilfelle sies å være gitt nokså tilfeldig. Folketallet i bykommunene avspeilet ikke omfanget av urbaniseringen, og ikke minst var det umulig via et slikt administrativt bybegrep å fange opp en betydelig urbanisering utenfor de administrative byene.
I norsk offentlig statistikk har en derfor siden 1970 gitt tall for befolkningen i såkalte tettsteder. Dette er bymessig bebygde områder avgrenset etter bebyggelsesmessige kriterier uavhengig av administrative grenser og formell status. Fra 1950-tallet har det vært en klar tendens til at sektorlovgivningen på de fleste områder ikke lenger har særskilte bestemmelser for henholdsvis bykommuner og herredskommuner, og den nåværende kommuneloven, som ble vedtatt i 1992, har ingen bestemmelser som er ulike for by- og herredskommunene. Kommuneloven bruker derfor ikke begrepene «by/bykommune» eller «herred/herredskommune», bare «kommune».
Etter vedtaket av ny kommunelov i 1992 ble det foretatt en gjennomgang av det som fortsatt måtte finnes av ulike bestemmelser for henholdsvis by- og herredskommuner i særlovgivningen. Denne viste at forskjellene bare gjaldt helt uvesentlige og i dagens samfunn uaktuelle bestemmelser som Stortinget i 1995 opphevet i sin helhet. Etter dette har ikke Norge lenger «byer» i forvaltningsmessig forstand. De tidligere bykommunene og herredskommunene er nå alle «kommuner» og er underlagt samme lovgivning på alle områder.
Kommuneloven hjemler imidlertid adgang til at «kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen «by» dersom kommunen har ett eller flere tettsteder med handels- og servicefunksjoner og konsentrert, bymessig bebyggelse». Det er etter dette opp til kommunene selv å vedta bystatus for slike tettsteder. Et slikt vedtak, med senere godkjenning av Kommunal- og distriktsdepartementet, får imidlertid ingen rettslige eller forvaltningsmessige konsekvenser, men kan ha betydning for markedsføringen og profileringen av byen/byene, for eksempel med sikte på næringsutvikling og turisme.
På bakgrunn av dette har Norge ved årsskiftet 2021/2022 i alt 108 byer hvorav 46 var administrative byer (bykommuner) frem til 1992, mens det for de 62 andre byene er vedtatt bystatus ved kommunalt egetvedtak senere. Enkelte av de nye byene har tidligere hatt bystatus, men har senere mistet denne som følge av endringer i kommuneinndelingen, for eksempel Kragerø, Brevik og Stavern. De 62 nye byene fordeler seg på noen færre kommuner siden enkelte kommuner har vedtatt bystatus for mer enn ett tettsted.
Det er verdt å merke seg at kommunene i sine vedtak om å gi et sted bystatus, ikke har gjort noen geografisk avgrensning av dette. Det kan derfor ikke gis regelmessig befolkningsstatistikk for de nye byene, bare for tettsteder slik de hvert år blir avgrenset av Statistisk Sentralbyrå, uavhengig av kommuneinndelingen. Slike tall kommer i tillegg til folketallene for kommuner og grunnkretser.
Kommentarer (5)
skrev Sverre Roald
skrev Svein Askheim
svarte Geir Thorsnæs
skrev Håvard Skogmo
skrev Geir Thorsnæs
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.