by

Bologna

Bogdan Data/Unsplash. Falt i det fri (Public domain)

En by er et område med konsentrert bebyggelse for bolig, arbeid, handel og kultur, og ofte et knutepunkt for samferdsel som forbinder byen med et større omland og andre byer. Byer er funksjonelt og geografisk avgrenset i landskapet og mot primærnæringene utenfor.   

Byene spiller en sentral rolle i moderne samfunn. En stadig økende andel av jordens befolkning bor i byer, både i industrilandene og i utviklingslandene, som lenge hadde en relativt liten urbaniseringsgrad. I dag bor 54 prosent av jordas befolkning i byer (2014) mens andelen i Norge er 81 prosent (2016). Urbaniseringsgraden varierer mellom land og landområder, hovedsakelig som følge av forskjeller i økonomisk og industriell utvikling, men forskjellene kan også avspeile varierende geografiske og administrative forhold og ikke minst ulike definisjoner av bybegrepet.

Fremveksten av byer er nært knyttet til utviklingen av sivilisasjonen. De første bydannelsene skjedde på omtrent samme tid og i de samme geografiske områdene som utviklingen av grunnleggende tekniske, økonomiske og samfunnsmessige elementer. Av stor betydning er fast bosetting, dyrking av jord og temming av husdyr, bruken av metaller, oppfinnelsen av hjulet og seilet, skrivekunsten, utviklingen av handel og de første statsdannelsene, noe som i hovedsak kan stedfestes til det indre Middelhavsområdet og områdene videre østover mot Indusdalen.

I egypternes hieroglyfer fra tre–fire år f. Kr. finnes et symbol for by, nemlig et kryss omgitt av en sirkel. En rimelig tolkning er at krysset forestiller veier, og følgelig også strømmer av mennesker, varer og ideer som møtes. Sirkelen symboliserer en avgrensning, en mur eller en vollgrav. Gjennom tusener av år har byen omgitt seg med slike forsvarsverk. Fortsatt finnes godt bevarte bymurer og vollgraver både fra middelalderen og fra senere perioder i norske og andre europeiske byer.

Etter hvert har de fleste byer fått en mer flytende grense mot landsbygda rundt, noe som ofte kalles et by-land-kontinuum, eller 'the rural-urban fringe' på engelsk. Overgangen fra by til spredtbygde områder er blitt diffus i mange land, byer vokser sammen, og byelementer infiltrerer og fortrenger tidligere landlige miljøer.

Flyfoto av Oslo, med Akershus Festning og Den Norske Opera & Ballett midt i bildet.

av Georg Kjøll. fri

Det er tre faktorer som går igjen hos de fleste forskere som definerer begrepet by:

  1. folketallet er over en viss størrelse
  2. bosettingen/bebyggelsen er konsentrert
  3. næringslivet og aktiviteten skal være bymessig, det vil si ikke høre til jord- og skogbruk

At folketallet må være over en viss størrelse, er klart, men det er ikke gitt hva som skal settes som en nedre grense. Både byggetradisjoner, folketetthet og bosettings- og bebyggelsesmønster gjør det urimelig å benytte det samme størrelseskriteriet fra land til land. I tynt befolkede land som for eksempel Norge og Sverige kan ganske beskjedne tettbebyggelser framstå som noe vesensforskjellig fra landsbygda omkring. I land på det europeiske kontinentet må stedene være større for at det skal være rimelig å oppfatte dem som byer.

At næringslivet er bymessig, betyr at stedet har et visst minimum av byfunksjoner. Det vil si at stedet er møteplass for mennesker, et senter for handel og andre tjenesteytende næringer som skoler utover grunnskole, kulturinstitusjoner og helsestell og har et visst minimum av kommunikasjoner med omlandet. Det store flertall av de yrkesaktive i byene henter sitt utkomme i industriell virksomhet eller tjenesteytende sektorer. 

En geografisk definisjon av by vil måtte ta hensyn til alle de tre kjennetegnene ovenfor.

 I Norge har et tettsted tidligere vært definert slik:

  1. Minste folketall 200 innbyggere
  2. mindre enn 50 meter mellom husene
  3. mindre enn 25 prosent av de yrkesaktive sysselsatt i jord- og skogbruk. 

I Norge har Hallstein Myklebost (1960) laget statistiske oversikter over alle norske tettsteder i perioden 1875-1950 der disse tre elementene er lagt til grunn.

Selv om bybegrepet i dag er blitt nokså uklart og bystatus nokså irrelevant, har likevel mange tettsteder sett seg tjent med å kalle seg «by». Det finnes derfor en bestemmelse i kommuneloven (§ 3.5; tilføyd i 1997) som åpner for lokale initiativ i så måte: «Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by dersom kommunen har et bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse. Kommunal- og moderniseringsdepartementet kan fravike bestemmelsen i første ledd dersom tungtveiende grunner tilsier det». Siden vedtak om bystatus i henhold til denne bestemmelsen ikke har rettslige eller forvaltningsmessige konsekvenser, har denne bestemmelsen i praksis bare hatt en veiledende funksjon overfor kommunene.

De "nye" byene opprettet ved egenvedtak etter 1995 er veldig ulike i størrelse og karakter, se byer i Norge. Noen er eldre byer; dette gjelder både tidligere mindre kjøpsteder, for eksempel Brevik, og i de fleste tilfellene tidligere ladesteder som mistet sin bystatus i samband med kommunerevisjonene på 1960-tallet, for eksempel Drøbak, Kragerø, Lillesand, Kopervik, Skudeneshavn, Mo i Rana og Brønnøysund. De langt fleste av de "nye" byene er imidlertid tettsteder som aldri har hatt noen formell bystatus tidligere. Noen av dem er større enn de tradisjonelle byene med bystatus i sitt fylke, for eksempel utgjør Alta et klart større tettsted enn det en finner i de tradisjonelle bykommunene i Finnmark, og Førde er blitt et større tettsted enn Florø som har hatt bystatus siden 1860, som eneste kommune i Sogn og Fjordane. Andre er tradisjonsrike sentralsteder, til dels med et oppland som strekker seg langt utover kommunegrensene, men som aldri har hatt bystatus, for eksempel Askim, Ski, ElverumBryne (Time), Leirvik, Stjørdalshalsen og Kirkenes.

Den største gruppen av nye byer er tettsteder som utgjør kommunale sentre. Årsaken til å vedta bystatus er i de fleste tilfellene ønsket om å markere en "bymessig identitet", til profilering og markedsføring av kommunen/tettstedet, av turisthensyn osv.

To modeller for arealbruken i byer. 1) Det sentrale forretningsstrøk. 2) Engros og lettindustri. 3) Lavere klassers bosteder. 4) Middelklassens bosteder. 5) Overklassens bosteder. 6) Tungindustri. 7) Forretningsstrøk i utkanter. 8) Forstad med boområder. 9) Forstad med industri.

av Kunnskapsforlaget. Gjengitt med tillatelse

Byene bærer preg av de perioder de har gjennomlevd. Endringer i teknologi og sosiale forhold bidrar til byenes morfologi, eller til «bylandskapet» som enkelte kaller det (engelsk townscape). Den mest iøynefallende morfologiske faktor, i hvert fall på kartet, er gateplanen. Den avspeiler ofte byens forskjellige utbyggingsperioder. Dersom ikke bybranner eller andre ødeleggelser helt har skjult byplan og bebyggelse fra tidligere tider, vil vi se at utbyggingen av byene har foregått i rykk og napp, styrt av utviklingen i teknologiske  og økonomiske forhold, ikke minst på transportsektoren, nye ideer i byplanleggingen, osv. For eksempel kan mange byers gatenett være lite fleksibelt, men det kan likevel beholdes selv om det ikke er «hensiktsmessige». Bygningene fra ulike tider utgjør en annen komponent i bybildet, og en tredje komponent utgjøres av de funksjoner gater og bygninger har. Disse tre trådene er vevd inn i et bymønster tilpasset topografien på stedet. Alle tre kan forandre seg med forskjellig fart, og byen kan skifte utseende på kort tid.

De sentrale delene i adskillige europeiske byer er av romersk opprinnelse der rester av romertidens regelmessige kvartaler fremdeles kan spores. Denne kjernen kan så være omgitt av middelalderens mer kronglete mønster som i sin tur kan avløses av 1800-tallets mer planlagte gatenett lenger ute. I større byer kan middelalderbyen være omkranset av områder med brede, åpne bulevarder, ofte ringveier, som kan skjule rester av gamle festningsmurer. Veksten på 1900-tallet skjedde så utenfor disse ringveiene. Denne forenklede skissen av bebyggelsesmessig ekspansjon er ikke alltid lett å etterspore i virkeligheten. Kriger og ødeleggelse, sanering og nye byggverk og transportårer kan fullstendig overdekke sporene fra tidligere tider. Ikke minst gjelder dette mange bykjerner.

Den gang de greske kolonibyene ble anlagt for 2800 år siden, var det vanlig med kvadraturplaner. Milet er et godt eksempel. Romerne spredte bruken av kvadraturplanen til det nordvestre Europa. En typisk romersk militærleir var satt på denne måten, og den samme planen ble brukt da byer ble anlagt.

Middelalderbyer tenker man seg gjerne som byer med et kronglet, uregelmessig mønster, men også i denne perioden ble mange byer grunnlagt etter regulære planer. Bastidebyene i det sørlige Frankrike ble for eksempel anlagt etter kvadraturplanen.

Hvor god denne planen var i tider med ekspanderende bebyggelse, fikk man eksempler på i Nord-Amerika der man snart begynte å benytte seg av et rettlinjet gatemønster i mange byer. Selv om det finnes mange eksempler på byer som ble anlagt på en annen måte, for eksempel de første spanske byene i Amerika, er det riktig å hevde at den planmessige byregulering dominerte i den avgjørende perioden i de nordamerikanske byenes historie, særlig gjaldt dette kvadraturplanen. Under koloniseringen ga denne planen klare fordeler for bybyggerne. Den var lett å sette ut i livet og lett å tilpasse byutvidelser. Men fordelene er ikke eviggyldige. I storbyene, der det er sterk rift om de mest sentrale tomtene, opptar trafikkarealene stor plass, en forsvarlig differensiering mellom biler og fotgjengere kan være vanskelig å få til, og flyten i trafikken kan hindres av tallrike rettvinklede gatekryss der mange gater er like viktige (for eksempel på Manhattan i New York).

Mange byer er betydelige minnesmerker i seg selv der grunnplanen forteller om tidligere storhet. Fra renessansens Europa er byer som Versailles og Karlsruhe uttrykk for makt og prestisje. Trangen til å finne synlige uttrykk for verdslig makt har neppe vært den eneste drivkraften. Skiftende kunstneriske holdninger og muligheter til realisering har utvilsomt hatt en viktig innflytelse på bymønsteret.

Et kvadrat- eller rektangelmønster ble gjerne tatt i bruk også i norske byer; særlig gjaldt dette nye byer på 1600-tallet. Gode eksempler på dette er Christiania, Kristiansand og etter nyregulering også Trondheim. I Gamlebyen i Fredrikstad danner et firkantmønster kjernen i en befestet by, anlagt noe senere enn de andre tre.

Naturlig nok er det sammenheng mellom byenes form og den funksjon og rolle de har og har hatt. For noen byer er det enkelt å peke på de opprinnelige årsakene til at de ble anlagt akkurat der de ligger; det kan være bestemt av havneforhold, forskjellige naturressurser, forsvarsanlegg, osv. For andre byer er det vanskelig å si noe sikkert om opprinnelige årsaker.

Den økonomiske aktiviteten i alle byer kan vi prinsipielt dele i to: den virksomhet som byene driver for omverdenen, og den som tar sikte på stedets egne innbyggere. Den første, bytteproduksjonen, er byens eksistensgrunnlag. Dette varierer fra by til by. I én by danner et jernverk basis, i en annen er flere ulike industrigrener grunnlaget, i en tredje er det universitetet og forskningsinstitusjoner, osv. Den andre typen av økonomisk aktivitet, egenproduksjonen, er virksomhet som tar sikte på stedets egen befolkning. Egenproduksjonen er, i motsetning til bytteproduksjonen, temmelig ensartet fra by til by. Imidlertid er den mer allsidig jo større byen er.

At byene danner et hierarki, et spesielt system av noen få store byer, atskillig flere mindre byer, og atter enda flere enda mindre byer, er langt fra noen ny «oppdagelse». Fenomenet ble beskrevet for mer enn tusen år siden av den arabiske geografen Al-Muqaddasi. Vi snakker om et regionalt hierarki, et nasjonalt hierarki (jfr. det norske byhierarkiet beskrevet ovenfor) og et globalt hierarki. Det globale byhierarkiet er dominert av et lite antall sentre som representerer kontroll og makt i verdens ledende økonomiske system, den globale kapitalismen. Slike sentre er ikke nødvendigvis av de største millionbyene eller hovedsteder i store land, men har fått langt større innflytelse enn folketallet skulle tilsi. De rommer hovedkontorer for flernasjonale selskaper, store organisasjoner og institusjoner. Og byene er bosted for nøkkelpersonell og ledere i konserner og organisasjoner der det fattes beslutninger som har verdensomspennende rekkevidde. Det er derfor ikke tilfeldig at noen byer har fått betegnelsen verdensbyer. Begrepet ble brukt første gang i begynnelsen av 1900-tallet og ble introdusert på nytt av den britiske byteoretikeren og geografen Peter Hall i 1966. Han skilte ut verdensbyene fra andre folkerike byer fordi de var hovedsete for politisk makt, sete for viktige internasjonale organisasjoner, for handel, finansiering og kommunikasjon. I tillegg var de kjent for spesialisert forskning og for kunsthaller, museer og andre uttrykk for kulturell aktivitet. På et slikt grunnlag var verdensbyene i 1966 London, Paris, Randstad-Holland, Rhinen-Ruhr, Moskva, New York og Tokyo.

I løpet av de nesten 50 årene som har gått siden, har innholdet i begrepet og følgelig en liste over verdensbyene skiftet. Global økonomisk status og innflytelse har erstattet omfanget av handel og andre transaksjoner som nøkkelkriterier. De viktigste kjennetegnene på verdensbyen er blitt et sted der kapital akkumuleres, konsentreres og kontrolleres, altså et kontroll- og beslutningssenter. Etter et nærmere spesifisert sett av slike kriterier har London, Paris, Rotterdam, Frankfurt og Zürich i Europa, New York. Los Angeles og Chicago i USA og Tokyo i Japan vært regnet som de primære verdensbyene. Nesten halvparten av hovedkontorene til verdens 500 største flernasjonale selskaper er å finne i ti byområder. Over en firedel av selskapene hadde i år 2000 hovedkontor i New York, London, Tokyo og Paris alene. I dette perspektivet kan vi betrakte verdensbyene som geografiske kontrollposter i verdensøkonomien.

Ser vi på arealbruken i et sammenhengende byområde, oppdager vi klare skiller – byene har en indre differensiering. Bysenteret er på sett og vis sentrum i en mangearmet stjerne der armene er transportårer. De møtes i bykjernen som derfor sies å ha høyest tilgjengelighet. Her ligger de mest spesialiserte forretningene, finansinstitusjoner, stormagasiner, administrative kontorer, både private og offentlige, osv. Ofte vil vi finne strøk med en særlig sterk konsentrasjon av bestemte aktiviteter, for eksempel offentlig administrasjon, finansvirksomhet, juridisk, teknisk og forretningsmessig tjenesteyting, kinoer, teatre og andre underholdningstilbud, restauranter, høyt spesialisert varehandel, osv. Denne opphopningen av besøksmål fører selvsagt til en opphopning av mennesker – både sysselsatte, kunder og besøkende.

Konkurransen om sentralt beliggende tomter fører til høye grunnpriser. Et resultat av dette er at det bygges flere høyhus i byenes sentrale strøk. Her ligger kontorene "lag på lag". Dette trekket er kanskje best illustrert i amerikanske byer der grunnprisenes spill er så fritt at det gir byene deres morfologiske egenart. Ikke overraskende er personheiser blitt en uunnværlig del av transportnettet i storbyene; de går 200 000 km hver dag i New York.

Et annet trekk ved utviklingen av de sentrale strøk i vestlige byer har vært den kraftige reduksjonen av andelen av bebyggelsen som utgjøres av boliger. Denne er et direkte resultat av den økte konsentrasjonen av kommersiell virksomhet i bykjernen. Boliger forsvinner i sentrum, og nye bosteder vokser opp i byenes periferi. Etter hvert som byen blir arbeidsplass for flere og flere mennesker, blir det også stadig flere som bor så langt fra sin arbeidsplass at de må reise både en og to timer hver vei. Byen får således et pendlingsomland som strekker seg vesentlig lenger enn det vi visuelt oppfatter som byen. Denne funksjonelle regionen – by med omland – er i mange land blitt til nye bykommuner. 

Følgen av omfordelingen av arbeidssteder og bosteder er ofte kaotiske trafikkforhold; strømmer inn mot bykjernen om morgenen og ut om ettermiddagen. Bykjernens dagbefolkning er mange ganger større enn dens nattbefolkning. Det er særlig privatbilismen som bidrar til trafikkorker, ikke minst fordi bykjernen fikk sin form før bilens tidsalder. En annen årsak er at flere veier som hver for seg kan ha stor kapasitet, så å si møtes i samme punkt. Rene fotgjengerstrøk, gågater og kompakte forretningsstrøk er nå løsninger som vinner terreng, men også slike anlegg er avhengige av at parkeringsproblemene kan løses. I de aller fleste store byer reiser fremdeles mesteparten av trafikantene inn til sentrum med offentlige transportmidler. I city i London reiser for eksempel 90 prosent av dem som har arbeidsreiser, med kollektive transportmidler, de fleste med undergrunnsbanen.

En tilsvarende tendens som for bostedene finner en når det gjelder industri. Bare visse former for spesialisert industri samler seg i og omkring sentrum i større byer. Av og til er denne industrien bare levninger av tidligere konsentrasjoner som blir tvunget ut av sentrum i konkurransen med forretningsvirksomhet.

Etter hvert som byene vokser, skjer det også en forandring i deres indre sosiale liv, og dette kan avspeiles i byens arealbruk: Sosiale ulikheter gir seg utslag i synlige areelle forskjeller. Dette gjelder ikke bare de brutalt iøynefallende ulikheter i storbyene i den fattige verden. I Norge har nye innflyttere og unge arbeidstakere ofte ikke økonomisk evne til å skaffe seg boliger med høy standard. Disse blir derfor gjerne samlet i strøk der boligstandarden er forholdsvis lav og statusen til strøket tilsvarende lav.

Etymologi

Ordet «by» er opprinnelig en betegnelse for en klynge bebodde hus, jfr. , 'bosted'. På svensk heter det stad, men når svenskene bruker ordet by, mener de det vi betegner landsby (se senere). På tysk er by Stadt og landsby Dorf. Det engelske town eller -ton finner vi på norsk som 'tun'. En engelsk city var opprinnelig gjerne omringet av en bymur og hadde katedral, og er vanligvis større enn en town. Det franske ville er 'by', mens village både i Frankrike og England er 'landsby'. Av samme opphav som city er det spanske ciudad, av lat. civitas, en ansamling av cives (entall civis), 'borgere'; jf. fransk cité og italiensk città.

Det russiske gorod er opprinnelig samme ord som vårt 'gård', som i sin tur er avledet av norrønt garðr, gjerde. Novgorod er altså 'ny gård'. Ordet grad (i for eksempel Leningrad) er en annen form av gorod

En større by har også en kjerne, city, et begrep som internasjonalt har fått en del utbredelse som betegnelse på bysenteret i større byer. I engelskspråklige land, særlig i USA, kalles bysenteret ofte Central Business District, forkortet til CBD.

Urbanisering kommer av det latinske ordet urbs, som betyr 'by', og betegner det samme som bydannelse, byvekst eller byutvikling.

  • Benevolo, Leonardo: The history of the city, 1980.
  • Broadbent, Geoffrey: Emerging concepts in urban space design, 1990-
  • Butenschøn, Peter: Byen. En bruksanvisning, 2009.
  • Clark, David: Urban world/global city, 1996.
  • Herbert, David T. & Colin J. Thomas: Cities in space : city as place, 1990.
  • Jacobs, Jane: Cities and the wealth of nations, 1984.
  • Kostof, Spiro: The city assembled : the elements of urban form through history, 1992.
  • LeGates, Richard T. & Frederic Stout, red.: The city reader, 4rd ed., 2007.
  • Lorange, Erik: Historiske byer : fra de eldste tider til renessansen, 1990.
  • Lorange, Erik: Historiske byer : fra renessansen til industrialismen, 1995.
  • Nottridge, Harold E.: Bysosiologi, 1974.
  • Short, John R.: The urban order : an introduction to cities, culture, and power, 1996, isbn 1-55786-361-x.
  • Watson, Sophie & Gary Bridge, red.: A companion to the city, 2000.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. januar 2013 skrev Per Perald

Ordet "bystatus" er brukt med og uten anførselstegn i artikkelen, uten å spesifisere.
Bystatus er ikke noe en kommune kan tildele seg selv eller en bydel, derimot kan kommunen ta seg bynavn, eller kalle kommunedeler for by. Status gis alltid av de omkring, eller tildeles når det gjelder bystatus av Kongen i statsråd (i Norge).

Vennligst gjør også oppmerksom på at byer med bystatus i Norge har "0" som nest siste siffer i kommunenummeret, de som har bynavn har det ikke.

I England er det stiftsbyer (diocese) og byer ved kongelig brev (charter) som er city. I USA er det oftest delstaten som tildeler citystatus, mens enhver bebyggelse (tettbebyggelse eller villaer i parkområde) kan søke fylket (county) om "incorporation" som hamlet, village, town i de fleste stater. I Lousiana er det sognet(parish) som erstatter fylket(county), og der er reglene særskilte.

16. februar 2015 skrev Per Perald

Fortsatt så brukes "bystatus" som en 14-åring ville gjort det.

Man kan ikke tildele seg selv en status, uansett hvem man er (kommunestyre eller general), de kommunene som betegner seg selv som byer, uten noensinne å ha blitt tildelt kjøpstad-status av Kongen i statsråd har tatt seg retten til å benevne seg selv som by, tatt seg bynavn.

Å blande rikets egentlige byer (som ses i valgoversikten som kommuner med versaler, og ellers kan ses på "0" som tredjesiffer i kommunenummeret) med de som kaller seg byer er uhistorisk og gjør artikkelen lite tjenlig for den som vil vite hav en by er.

Presisjon er viktig i et leksikon, og denne artikkelen er upresis, selv om den er nøyaktig i gjennomgang.

17. februar 2015 svarte Georg Kjøll

Hei Per. Beklager at du aldri fikk svar på din første kommentar. Jeg er uenig i at 'bystatus' er brukt feil, uforklart eller inkonsekvent. Som artikkelforfatter skriver er 'by' ikke relevant som juridisk eller admistrativt begrep i Norge etter at skillet mellom "landkommuner" og "bykommuner" falt bort i 1995. Hva en 'by' er fra et historisk perspektiv synes jeg artikkelen gjennomgår på en god og systematisk måte.

Det kan godt være at det er urimelig, språklig sett, at noen kan tildele seg selv en status, men her blir kommuneloven sitert på at "Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by, dersom kommunen har bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse". Begrepsbruken i teksten følger dette, og omtaler bystatus som noe som er opprettet eller tatt ved egenvedtak. Dermed ser jeg ikke helt hvor du mener uklarhetene oppstår.

Alt godt fra Georg

17. februar 2015 skrev Per Perald

Poenget er selvsagt at det er forskjell på bystatus og bynavn, det første er historisk (ingen steder i Norge har bystatus, men mange hadde det, og det synes fortsatt i kommunenummeret), men mange har tatt seg bynavn og kaller seg by, ofte etter departementets retningslinjer. Men ingen departement i Norge kan forby Rømskog kommune å kalle seg by, selv om det ville vært absurd.

Derfor bør det åpenbart uriktige i påstander som:" Siden vedtak om bystatus i henhold til denne bestemmelsen som nevnt ikke har noen rettslige eller forvaltningsmessige konsekvenser,"
"Videre har noen av de større tettbebyggelsene i Oslos nærmeste omland vedtatt bystatus; dette gjelder f.eks. Sandvika (og Bærum kommune), Ski og Lillestrøm. " revideres.

Det dreier seg om bynavn, ikke status.

18. februar 2015 svarte Georg Kjøll

Ok, da forstår jeg innvendingen bedre. Men det er et faktum at begrepet 'bystatus' har forandret mening ettersom den juridiske og politiske virkeligheten også har endret seg, og folk mener noe annet med 'bystatus' i dag enn man gjorde for 50 år siden. Å gjøre som du foreslår, å bruke det tvetydige begrepet 'bynavn' (som også kan betegne egennavnet på en gitt by) for å snakke om det at en administrativ enhet velger å omtale seg selv som 'by', virker ikke å være utbredt nok til at vi kan ta opp denne språkbruken i artikkelen. Et ikke-tvetydig alternativ kunne vært 'bybenevnelse', men dette er også såpass lite brukt at det ikke lar seg forsvare å ta inn i leksikonet.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.