by

Bologna

Bogdan Data/Unsplash. Falt i det fri (Public domain)

Ulike modeller for byutvikling (se artikkeltekst).

av Kunnskapsforlaget. Gjengitt med tillatelse

Byene spiller en sentral rolle i våre dagers samfunn, og en stadig økende andel av jordens befolkning bor i byer; både i de høyt utviklede industrilandene og ikke minst i utviklingslandene som lenge hadde en relativt liten urbaniseringsgrad. I dag bor 54 prosent av jordas befolkning i byer (2014) mens andelen her i landet er 81 prosent (2016). Urbaniseringsgraden varierer mellom land og landområder, hovedsakelig som følge av forskjeller i økonomisk og industriell utvikling, men forskjellene kan også avspeile varierende geografiske og administrative forhold og ikke minst ulike definisjoner av bybegrepet.

Fremveksten av byer er nært knyttet til utviklingen av sivilisasjonen. De første bydannelsene skjedde på omtrent samme tid og i de samme geografiske områdene som utviklingen av grunnleggende tekniske, økonomiske og samfunnsmessige elementer. Av stor betydning er fast bosetting, dyrking av jord og temming av husdyr, bruken av metaller, oppfinnelsen av hjulet og seilet, skrivekunsten, utviklingen av handel og de første statsdannelsene, noe som i hovedsak kan stedfestes til det indre Middelhavsområdet og områdene videre østover mot Indusdalen.

Ordet «by» er opprinnelig en betegnelse for en klynge bebodde hus, jfr. , 'bosted'. På svensk heter det stad, men når svenskene bruker ordet by, mener de det vi betegner landsby (se senere). På tysk er by Stadt og landsby Dorf. Det engelske town eller -ton finner vi på norsk som 'tun'. En engelsk city var opprinnelig gjerne omringet av en bymur og hadde katedral, og er vanligvis større enn en town. Det franske ville er 'by', mens village både i Frankrike og England er 'landsby'. Av samme opphav som city er det spanske ciudad, av lat. civitas, en ansamling av cives (entall civis), 'borgere'; jf. fransk cité og italiensk città.

Det russiske gorod er opprinnelig samme ord som vårt 'gård', som i sin tur er avledet av norrønt garðr, gjerde. Novgorod er altså 'ny gård'. Ordet grad (i for eksempel Leningrad) er en annen form av gorod

En større by har også en kjerne, city, et begrep som internasjonalt har fått en del utbredelse som betegnelse på bysenteret i større byer. I engelskspråklige land, særlig i USA, kalles bysenteret ofte Central Business District, forkortet til CBD.

Urbanisering kommer av det latinske ordet urbs, som betyr 'by', og betegner det samme som bydannelse, byvekst eller byutvikling.

I egypternes hieroglyfer fra tre–fire år f. Kr. finnes et symbol for by, nemlig et kryss omgitt av en sirkel. En rimelig tolkning er at krysset forestiller veier, og følgelig også strømmer av mennesker, varer og ideer som møtes. Sirkelen symboliserer en avgrensning, en mur eller en vollgrav. Gjennom tusener av år har byen omgitt seg med slike forsvarsverk. Fortsatt finnes godt bevarte bymurer og vollgraver både fra middelalderen og fra senere perioder i norske og andre europeiske byer.

Etter hvert har de fleste byer fått en mer flytende grense mot landsbygda rundt, noe som ofte kalles et by-land-kontinuum, eller 'the rural-urban fringe' på engelsk. Overgangen fra by til spredtbygde områder er blitt diffus i mange land, byer vokser sammen, og byelementer infiltrerer og fortrenger tidligere landlige miljøer.

Spørsmålet «Hva er en by?» er interessant, men ikke uten videre enkelt å besvare. London og Paris, Oslo og Tromsø er byer, men hvor langt strekker de seg? Hva med Ruhrområdet i Tyskland, er det én eller mange byer? Og hva med Andenes, Fauske, Fagernes og Jessheim – er disse stedene byer? Og hva skal en egentlig legge i det forholdet at det etter 1995 er åpnet for at kommunen selv kan vedta bystatus?

Flyfoto av Oslo, med Akershus Festning og Den Norske Opera & Ballett midt i bildet.

av Georg Kjøll. fri

Det er tre faktorer som går igjen hos de fleste forskere som definerer begrepet by:

  1. folketallet er over en viss størrelse
  2. bosettingen/bebyggelsen er konsentrert
  3. næringslivet og aktiviteten skal være bymessig, det vil si ikke høre til jord- og skogbruk

At folketallet må være over en viss størrelse, er klart, men det er ikke gitt hva som skal settes som en nedre grense. Både byggetradisjoner, folketetthet og bosettings- og bebyggelsesmønster gjør det urimelig å benytte det samme størrelseskriteriet fra land til land. I tynt befolkede land som for eksempel Norge og Sverige kan ganske beskjedne tettbebyggelser framstå som noe vesensforskjellig fra landsbygda omkring. I land på det europeiske kontinentet må stedene være større for at det skal være rimelig å oppfatte dem som byer.

At næringslivet er bymessig, betyr at stedet har et visst minimum av byfunksjoner. Det vil si at stedet er møteplass for mennesker, et senter for handel og andre tjenesteytende næringer som skoler utover grunnskole, kulturinstitusjoner og helsestell og har et visst minimum av kommunikasjoner med omlandet. Det store flertall av de yrkesaktive i byene henter sitt utkomme i industriell virksomhet eller tjenesteytende sektorer.

En geografisk definisjon av by vil måtte ta hensyn til alle de tre kjennetegnene ovenfor. I Norge har et tettsted tidligere vært definert slik: 1) Minste folketall 200 innbyggere, 2) mindre enn 50 meter mellom husene og 3) mindre enn 25 prosent av de yrkesaktive sysselsatt i jord- og skogbruk. I Norge har Hallstein Myklebost (1960) laget statistiske oversikter over alle norske tettsteder i perioden 1875-1950 der disse tre elementene er lagt til grunn.

Selv om bybegrepet i dag er blitt nokså uklart og bystatus nokså irrelevant, har likevel mange tettsteder sett seg tjent med å kalle seg "by". Det finnes derfor en bestemmelse i kommuneloven (§ 3.5; tilføyd i 1997) som åpner for lokale initiativ i så måte: «Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by dersom kommunen har et bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse. Kommunal- og moderniseringsdepartementet kan fravike bestemmelsen i første ledd dersom tungtveiende grunner tilsier det». Siden vedtak om bystatus i henhold til denne bestemmelsen ikke har rettslige eller forvaltningsmessige konsekvenser, har denne bestemmelsen i praksis bare hatt en veiledende funksjon overfor kommunene.

De "nye" byene opprettet ved egenvedtak etter 1995 er veldig ulike i størrelse og karakter, se byer i Norge. Noen er eldre byer; dette gjelder både tidligere mindre kjøpsteder, for eksempel Brevik, og i de fleste tilfellene tidligere ladesteder som mistet sin bystatus i samband med kommunerevisjonene på 1960-tallet, for eksempel Drøbak, Kragerø, Lillesand, Kopervik, Skudeneshavn, Mo i Rana og Brønnøysund. De langt fleste av de "nye" byene er imidlertid tettsteder som aldri har hatt noen formell bystatus tidligere. Noen av dem er større enn de tradisjonelle byene med bystatus i sitt fylke, for eksempel utgjør Alta et klart større tettsted enn det en finner i de tradisjonelle bykommunene i Finnmark, og Førde er blitt et større tettsted enn Florø som har hatt bystatus siden 1860, som eneste kommune i Sogn og Fjordane. Andre er tradisjonsrike sentralsteder, til dels med et oppland som strekker seg langt utover kommunegrensene, men som aldri har hatt bystatus, for eksempel Askim, Ski, ElverumBryne (Time), Leirvik, Stjørdalshalsen og Kirkenes.

Den største gruppen av nye byer er tettsteder som utgjør kommunale sentre. Årsaken til å vedta bystatus er i de fleste tilfellene ønsket om å markere en "bymessig identitet", til profilering og markedsføring av kommunen/tettstedet, av turisthensyn osv.

Det er temmelig sikkert at det eksisterte bysamfunn rundt elvene Eufrat og Tigris for 5000–5500 år siden. Folkemengden i Uruk er anslått til mellom atten tusen i 3700 f.Kr. og åtti tusen i 2800 f.Kr. Andre tidlige byer er Ebla i dagens Syria og Troja i dagens Tyrkia, Memfis i Egypt og Ur og Lagasj sør i Mesopotamia. 

Det er imidlertid funnet to større, bylignende boplasser i Midt-Østen som er betydelig eldre, Catal Höyük sør i det nåværende Tyrkia og Jeriko i den vestlige delen av Jordandalen, begge fra yngre steinalder og med de eldste funnene henholdsvis 9000 og 11 000 års gamle. Det er imidlertid høyst tvilsomt om disse eldste funnene kan sies å stamme fra byer i vår forstand siden det i disse bosetningene i tillegg til enkelte typiske byaktiviteter er avdekket betydelige innslag av landbruksvirksomhet. Særlig hefter det tvil om Jeriko var det en vil kalle en by i den eldste tiden - til tross for at en her har avdekket verdens eldste rester etter en bymur. En mer nøktern datering av disse to bosetningene, tilsier at de har hatt såvidt omfattende byfunksjoner at de antagelig kan karakteriseres som "byer" for henholdsvis 8250 og 8000 år siden.

Mange av statene i oldtiden var bystater. De bestod av byen med landet nærmest omkring, eller av en sammenslutning av flere innbyrdes uavhengige byer. Størsteparten av innbyggerne var nok bønder som hadde sitt arbeid på markene rundt byen. Slik sett var de første byene det vi i dag ville kalt landsbyer. Men i byen bodde kongen og hans rådgivere og embetsmenn, presteskapet, handelsmenn og håndverkere. Håndverk og handel førte rikdommer til byen, og borgerne skaffet seg forsvarsanlegg, hær og flåte. Oldtidens kultursamfunn i Hellas var bygd opp som bystater, og det romerske imperium var et forbund av slike byer.

I byenes tidlige perioder var deres antall og størrelse bestemt av matvareproduksjonen i forholdsvis nær omegn. Produktiviteten i jordbruket var nok så lav at de fleste ikke kunne bli virkelig store selv om transportmulighetene lot seg bedre.

Den desidert største av oldtidens bystater var Roma. Innbyggertallet lå mellom 500 000 og en million i dens velmaktsdager; 650 000 er et mye brukt anslag. Dette høye tallet var mulig fordi byen hadde et effektivt maktapparat og en organisasjon som kunne sikre store forsyninger av matvarer, til dels langveisfra.

Område Antall år siden By
Anatolia, Lilleasia 8250 Catal Höyük
Jordandalen 8000 Jeriko
Eufrat-Tigris (Mesopotamia)  5700 Uruk
Eufrat-Tigris (Mesopotamia) 4350 Ur
Eufrat-Tigris (Mesopotamia) 3900 Babylon
Nildalen, Egypt 5000 Memfis
Indusdalen 4500 Mohenjo-daro, Harappa
Lilleasia (hetitter) 3600 Hattusa
Huang He 3300 Anyang
Mekong 900 Angkor
Egeerhavet 4000 Mykene, Knossos
Den italienske halvøy 2400 Roma
Peru (inka)  500 Cuzco

Oppkomsten av byer i det nordlige Europa kom langt senere enn i middelhavslandene. Rundt år 1000 kom det en oppgangstid for handelen i Europa. Dette ga støtet til bydannelse, men den eldste byen i Skandinavia, Birka på øya Björkö i Mälaren er noe eldre enn dette. I Norge er i alt fjorten steder omtalt som byer i høymiddelalderen; av disse ligger to i Bohuslän, Konghelle (senere Kungälv) og Marstrand. Av de tolv øvrige eksisterer fortsatt Tønsberg, Trondheim, Oslo, Sarpsborg, Bergen, Stavanger, Skien, Hamar og Ålesund (det vil si Borgund).

Romerrikets fall sist på 400-tallet førte til tilbakegang for byene. Handelen avtok i Europa, og byenes posisjon ble redusert. Først rundt år 1000 blomstret handelen opp igjen, og med den også byutviklingen. Nye byer ble grunnlagt, og enkelte landsbyer som lå gunstig til, fikk byfunksjoner. På mindre fredelige steder var militær beskyttelse ofte nødvendig. Det er derfor ikke overraskende at byer vokste opp nær borger og festninger som tilhørte mektige føydalherrer eller biskoper. Handelsmenn og håndverkere sluttet seg sammen i gilder og laug, og dette økte deres innflytelse. Stridigheter mellom kjøpmenn og føydale småfyrster førte ofte til særrettigheter for borgerne. Byene fikk på denne måten privilegier overfor landdistriktene; spesielt gjaldt dette handel og utøvelse av ulike slags håndverk.

Byenes beliggenhet var sterkt avhengig av transportforholdene. De vokste opp ved elvemunninger, i skjæringspunktet mellom ferdselsårer og på omlastningssteder for varer.

Byutviklingen i middelalderens Europa var mer preget av at byenes antall økte enn at de vokste i størrelse. For de aller fleste byene gjaldt det samme balanseforholdet som tidligere: Folketallet ble begrenset fordi tilførselen av mat og andre livsnødvendigheter måtte skaffes lokalt. Bare enkelte kystbyer kunne skaffe seg større forsyninger.

Nürnberg var en av middelalderens store innlandsbyer, men den hadde neppe over 20 000 innbyggere i 1450. Allerede hundre år tidligere, i 1350, hadde London med sin gode forbindelse med havet kanskje 40 000 innbyggere. I England var York og Bristol i tillegg til London de eneste byene med mer enn 10 000 innbyggere. I Tyskland var både Hamburg og Lübeck store byer på 1300–1400-tallet med mer enn 20 000 innbyggere. Det var handelen med de nordtyske byene som brakte Bergen og Visby rikdom på denne tiden.

Imidlertid fantes det lenger sør i Europa på denne tiden enkelte byer med byliv som i tidligere storhetstider. Rundt år 1400 hadde for eksempel Firenze nesten 100 000 innbyggere, mens Venezia hadde mellom 150 000 og 200 000 og Paris ca. 250 000.

Fra 1400-tallet økte handelen ytterligere. De store oppdagelsene bidro til dette. Med handelen fulgte økning i økonomisk makt for kjøpmennene, og disse holdt til i byene. Konger og fyrster som tidligere hadde vært svært avhengige av jordrike lensmenn og vasaller, søkte nå forbindelse med den pengesterke borgerstanden. Makten ble derfor stadig sterkere i byene.

Fremveksten av selvstyrte nasjoner stimulerte spesielt veksten i de byene som ble hovedsteder. Her var de fleste statsansatte å finne, likeledes andre personer med stor politisk og økonomisk innflytelse. Dette trakk i sin tur andre grupper til seg. Handel og håndverk ble mer spesialisert enn i andre byer; hovedstaden ble sentrum for det økonomiske, sosiale og kulturelle liv.

Oppdagelsesreisene førte ikke bare til at Spania og Portugal, England og Frankrike etter hvert ble kolonimakter som kunne hente hjem nye varer, ofte etter rene plyndringstokter. Europeisk kultur – og med den europeisk bymessig liv – ble «eksportert». De første kolonibyene var først og fremst havner som skulle lette utnyttelsen av rikdommen i nye koloniene, ofte med festninger som skulle forsvare kolonisatorene. Men fra 1600-tallet ble deres funksjon utvidet; de fikk større likhet med Europas byer. Mange av dem har like til vår egen tid vært mektige «øyer» atskilt fra samfunnet for øvrig.

Riktignok ble det skapt en del store byer både i den klassiske oldtid og i renessansens Europa. Men det var de omfattende økonomiske og tekniske endringene som førte til den industrielle revolusjon, og som i sin tur forårsaket store endringer i bystørrelse og med det økt urbanisering. Før industrialismen kom inn i de europeiske samfunn med full tyngde, utgjorde neppe bybefolkningen i noe land mer enn tjue prosent av folketallet. I år 1800 hadde ingen byer i Europa mer enn en million innbyggere. De største var London (950 000) og Paris (500 000), og bare 15 byer i Vesten hadde over 100 000 innbyggere. Femti år senere – i 1850 – var dette tallet steget til 40, og både London og Paris var blitt millionbyer.

Med jernbanen og dampskipsfarten ble en ny situasjon skapt. Da de første togene begynte å rulle i Norge på midten av 1850-årene, hadde England allerede et tett nettverk av jernbaner. Landsbygda på de britiske øyer ble da åpnet for fabrikkproduserte varer. Tallet på bygdehåndverkere ble redusert, og strømmer av arbeidskraft til byene ble påskyndet. Men boforholdene i byene var slette for de aller fleste. Folk bodde tett i overfylte hus med dårlige sanitære forhold. Fabrikk- og gruvearbeid var tungt og ofte helsefarlig, og lønningene var lave. Arbeiderstrøkene lå nær fabrikkene i et grått og trist miljø. De klare sosiale klasseforskjellene ga seg tydelig utslag i at visse boligstrøk hadde en helt annen standard enn andre.

Da det interne transportnettet i mange storbyer ble utbygd, først med sporvogner, siden med forstadsbaner, ble større avstand mellom arbeidssted og bosted mulig. Dette forklarer et stykke på vei det faktum at byene i den vestlige verden på slutten av 1800-tallet vokste mer enn noensinne. Dette er en utvikling som i særlig grad preger det 20. århundre med fremveksten av bilismen og med den en helt annen mulighet for den enkelte byboer til valg av bosted og arbeidssted. Særlig etter krigen har den betydelige veksten i veitransporten hatt stor betydning for lokaliseringen av byveksten og for arealbehovet og arealbruken i byområdene. 

Verdens befolkning bosatt i byer 1950-2010 med prognose for utviklingen 2015-2050. Prosent av befolkningen i landene i henholdsvis nord og sør

av Geir Thorsnæs. Begrenset gjenbruk

1900-tallet har vært kalt urbaniseringens hundreår. I år 2010 hadde minst 450 byer mer enn én million innbyggere, mens antallet hundre år tidligere var 13. I år 2010 hadde minst 20 byområder i verden mer enn 10 millioner innbyggere, mens ingen var så store i 1900, og bare én by, New York, hadde nådd dette folketallet i 1950. Bak slike tall ligger ikke bare en formidabel omfordeling av mennesker, men også omfattende ressursmessige, industrielle, teknologiske og andre samfunnsmessige endringer. Selv om byveksten har vært svært rask gjennom de siste hundre årene, og i den tredje verden gjennom de siste femti årene, er byveksten som sådan et eldgammelt fenomen.

I 2010 passerte bybefolkningen 50 prosent av den samlede folkemengden i verden, men i landene i Nord (det vil si i-landene) har bybefolkningen vært i flertall i flere tiår, i Norge siden 1950. I absolutte tall var 3,5 milliarder mennesker byboere i 2010. Av disse bodde 2,6 milliarder i Sør (svarer med noen unntak til utviklingslandene) og 0,9 milliarder i Nord. Tabellen under illustrerer hvordan storbyurbaniseringen startet i Nord, og at den senere har gått svært raskt i Sør. Figuren nedenfor viser urbaniseringen i noen land i perioden 1950–2010. Storbritannia og Nederland er eksempler på land der urbaniseringen startet tidlig. Mange land i den tredje verden (for eksempel Botswana og Kenya på figuren) opplever nå en svært rask overgang fra rural til urban bosetting.

År 1970 2000 2010
Verden 37% 47% 50%
Sør (utviklingsland) 26% 40% 45%
Nord (industriland) 67% 75% 76%

Byer med mer enn 8 millioner innbyggere i 1950, 1970, 1990 og 2010 fordelt på byer i nord (industriland) og byer i sør (utviklingsland).

Byer i nord

År 1950 1970 1990 2010
  New York New York Tokyo Tokyo
  London London New York  New York
    Tokyo London Los Angeles
    Los Angeles Los Angeles Osaka
    Paris Moskva Moskva
      Osaka Paris
      Paris Chicago
        London

Byer i sør

År 1950 1970 1990 2010
  Ingen Shanghai Mexico by Mumbai
    Mexico by São Paulo São Paulo
    Buenos Aires Shanghai Mexico by
    Beijing  Kolkata Delhi
    São Paulo Buenos Aires Shanghai
      Mumbai  Kolkata
      Seoul Dhaka
      Beijing Karachi
      Rio de Janeiro  Buenos Aires
      Tianjin Rio de Janeiro
      Jakarta Kairo
      Kairo Manila
      Dehli Beijing
      Manila Lagos
        Istanbul
        Jakarta
        Seoul
        Guangzhou
        Kinshasa
        Bogotá
        Lima
        Teheran
        Shenzhen

Drøyt 20 byer i verden hadde mer enn 200 000 innbyggere i år 1800. Hundre år senere var det nesten 150 av dem. Hvordan var egentlig levekårene for denne svært raskt voksende befolkningen? Legger vi vår tids vestlige krav til levestandard og livsmuligheter til grunn, var livet i de hurtigvoksende "moderne" industribyene i Europa ytterst kummerlig for det store flertallet. Folk bodde trangt og tett innpå hverandre i overfylte hus med dårlige sanitærforhold. Arbeidet, særlig gruve- og fabrikkarbeid, var tungt og for en stor del helsefarlig. Lønningene kunne være usle, og de grå og triste arbeiderstrøkene lå, i og for seg logisk nok, i gangavstand fra fabrikkene. Forskjellen i standard mellom boligstrøkene fortalte sitt tydelige språk om sosiale forskjeller. Da det etter hvert ble bygd ut interne transportnett i storbyene, sporvogner og forstadsbaner, ble større avstand mellom arbeidssted og bosted mulig. Nå kunne gangavstanden uten reisekostnader vurderes mot bedre bomuligheter, men med reisekostnader. Utbyggingen av interne transportsystemer skapte en storbyvekst som la beslag på større arealer, og deler av byene ble mindre tette.

Mellom 1950 og 2010 vokste folketallet i verdens byer mer enn dobbelt så raskt som på landsbygda. Dette er uttrykk for en gigantisk omfordeling av mennesker; ikke minst forteller det om betydelige flyttestrømmer.

I 2010 hadde minst 31 byer over 8 millioner innbyggere. Av disse lå 23 i den tredje verden der det ikke var noen så store byer i 1950. Landene i sør, som i 1950 hadde 39 prosent av verdens bybefolkning, hadde 73 prosent av denne i 2010; til sammenligning hadde landene i sør 82 prosent av verdens samlede folketall dette året. Gjennom de siste 10–15 år har det aller meste av verdens befolkningsøkning funnet sted i byer.

Naturlig nok er byveksten i Sør gjennomgående preget av at veksten i folketallet har gått vesentlig raskere enn utbyggingen av infrastrukturen, i første rekke av veier, vann- og kloakksystemer, boliger, skolevesen og helsetjenester. Bysentrum her danner ofte en øy av stål, glass og betong, som i en hvilken som helst verdensby, men den kan være omgitt av et hav av tilfeldig og lite planlagt bebyggelse av forskjellig utforming. Vi kaller det ofte slum på norsk, spontaneous housing (engelsk), habitat spontané (fransk) og informal settlement (i mer nøytral FN-språkbruk). I slike «shanty towns» er byggematerialene tilfeldig sammenraskede planker, bord og stein, papp, plast og bølgeblikk. Gatene er skitne og støvete, eller leirete og gjørmete, alt etter årstid eller regn- og tørketid. Sykdom, nød og oppgitthet er dagligdagse problemer, og miljøet gir forståelig nok grobunn for sosial nød og kriminalitet. Selv om tall er usikre, er det temmelig sikkert at 25 prosent av Asias bybefolkning bor i «shanty towns». Tilsvarende tall for Latin-Amerika er 40 prosent (i favelas, barriadas eller lignende betegnelser) og langt over 50 prosent i Afrika (i Nord-Afrika kalles det bidonvilles).

To modeller for arealbruken i byer. 1) Det sentrale forretningsstrøk. 2) Engros og lettindustri. 3) Lavere klassers bosteder. 4) Middelklassens bosteder. 5) Overklassens bosteder. 6) Tungindustri. 7) Forretningsstrøk i utkanter. 8) Forstad med boområder. 9) Forstad med industri.

av Kunnskapsforlaget. Gjengitt med tillatelse

Byene bærer preg av de perioder de har gjennomlevd. Endringer i teknologi og sosiale forhold bidrar til byenes morfologi, eller til «bylandskapet» som enkelte kaller det (engelsk townscape). Den mest iøynefallende morfologiske faktor, i hvert fall på kartet, er gateplanen. Den avspeiler ofte byens forskjellige utbyggingsperioder. Dersom ikke bybranner eller andre ødeleggelser helt har skjult byplan og bebyggelse fra tidligere tider, vil vi se at utbyggingen av byene har foregått i rykk og napp, styrt av utviklingen i teknologiske  og økonomiske forhold, ikke minst på transportsektoren, nye ideer i byplanleggingen, osv. For eksempel kan mange byers gatenett være lite fleksibelt, men det kan likevel beholdes selv om det ikke er «hensiktsmessige». Bygningene fra ulike tider utgjør en annen komponent i bybildet, og en tredje komponent utgjøres av de funksjoner gater og bygninger har. Disse tre trådene er vevd inn i et bymønster tilpasset topografien på stedet. Alle tre kan forandre seg med forskjellig fart, og byen kan skifte utseende på kort tid.

De sentrale delene i adskillige europeiske byer er av romersk opprinnelse der rester av romertidens regelmessige kvartaler fremdeles kan spores. Denne kjernen kan så være omgitt av middelalderens mer kronglete mønster som i sin tur kan avløses av 1800-tallets mer planlagte gatenett lenger ute. I større byer kan middelalderbyen være omkranset av områder med brede, åpne bulevarder, ofte ringveier, som kan skjule rester av gamle festningsmurer. Veksten på 1900-tallet skjedde så utenfor disse ringveiene. Denne forenklede skissen av bebyggelsesmessig ekspansjon er ikke alltid lett å etterspore i virkeligheten. Kriger og ødeleggelse, sanering og nye byggverk og transportårer kan fullstendig overdekke sporene fra tidligere tider. Ikke minst gjelder dette mange bykjerner.

Den gang de greske kolonibyene ble anlagt for 2800 år siden, var det vanlig med kvadraturplaner. Milet er et godt eksempel. Romerne spredte bruken av kvadraturplanen til det nordvestre Europa. En typisk romersk militærleir var satt på denne måten, og den samme planen ble brukt da byer ble anlagt.

Middelalderbyer tenker man seg gjerne som byer med et kronglet, uregelmessig mønster, men også i denne perioden ble mange byer grunnlagt etter regulære planer. Bastidebyene i det sørlige Frankrike ble for eksempel anlagt etter kvadraturplanen.

Hvor god denne planen var i tider med ekspanderende bebyggelse, fikk man eksempler på i Nord-Amerika der man snart begynte å benytte seg av et rettlinjet gatemønster i mange byer. Selv om det finnes mange eksempler på byer som ble anlagt på en annen måte, for eksempel de første spanske byene i Amerika, er det riktig å hevde at den planmessige byregulering dominerte i den avgjørende perioden i de nordamerikanske byenes historie, særlig gjaldt dette kvadraturplanen. Under koloniseringen ga denne planen klare fordeler for bybyggerne. Den var lett å sette ut i livet og lett å tilpasse byutvidelser. Men fordelene er ikke eviggyldige. I storbyene, der det er sterk rift om de mest sentrale tomtene, opptar trafikkarealene stor plass, en forsvarlig differensiering mellom biler og fotgjengere kan være vanskelig å få til, og flyten i trafikken kan hindres av tallrike rettvinklede gatekryss der mange gater er like viktige (for eksempel på Manhattan i New York).

Mange byer er betydelige minnesmerker i seg selv der grunnplanen forteller om tidligere storhet. Fra renessansens Europa er byer som Versailles og Karlsruhe uttrykk for makt og prestisje. Trangen til å finne synlige uttrykk for verdslig makt har neppe vært den eneste drivkraften. Skiftende kunstneriske holdninger og muligheter til realisering har utvilsomt hatt en viktig innflytelse på bymønsteret.

Et kvadrat- eller rektangelmønster ble gjerne tatt i bruk også i norske byer; særlig gjaldt dette nye byer på 1600-tallet. Gode eksempler på dette er Christiania, Kristiansand og etter nyregulering også Trondheim. I Gamlebyen i Fredrikstad danner et firkantmønster kjernen i en befestet by, anlagt noe senere enn de andre tre.

Naturlig nok er det sammenheng mellom byenes form og den funksjon og rolle de har og har hatt. For noen byer er det enkelt å peke på de opprinnelige årsakene til at de ble anlagt akkurat der de ligger; det kan være bestemt av havneforhold, forskjellige naturressurser, forsvarsanlegg, osv. For andre byer er det vanskelig å si noe sikkert om opprinnelige årsaker.

Den økonomiske aktiviteten i alle byer kan vi prinsipielt dele i to: den virksomhet som byene driver for omverdenen, og den som tar sikte på stedets egne innbyggere. Den første, bytteproduksjonen, er byens eksistensgrunnlag. Dette varierer fra by til by. I én by danner et jernverk basis, i en annen er flere ulike industrigrener grunnlaget, i en tredje er det universitetet og forskningsinstitusjoner, osv. Den andre typen av økonomisk aktivitet, egenproduksjonen, er virksomhet som tar sikte på stedets egen befolkning. Egenproduksjonen er, i motsetning til bytteproduksjonen, temmelig ensartet fra by til by. Imidlertid er den mer allsidig jo større byen er.

At byene danner et hierarki, et spesielt system av noen få store byer, atskillig flere mindre byer, og atter enda flere enda mindre byer, er langt fra noen ny «oppdagelse». Fenomenet ble beskrevet for mer enn tusen år siden av den arabiske geografen Al-Muqaddasi. Vi snakker om et regionalt hierarki, et nasjonalt hierarki (jfr. det norske byhierarkiet beskrevet ovenfor) og et globalt hierarki. Det globale byhierarkiet er dominert av et lite antall sentre som representerer kontroll og makt i verdens ledende økonomiske system, den globale kapitalismen. Slike sentre er ikke nødvendigvis av de største millionbyene eller hovedsteder i store land, men har fått langt større innflytelse enn folketallet skulle tilsi. De rommer hovedkontorer for flernasjonale selskaper, store organisasjoner og institusjoner. Og byene er bosted for nøkkelpersonell og ledere i konserner og organisasjoner der det fattes beslutninger som har verdensomspennende rekkevidde. Det er derfor ikke tilfeldig at noen byer har fått betegnelsen verdensbyer. Begrepet ble brukt første gang i begynnelsen av 1900-tallet og ble introdusert på nytt av den britiske byteoretikeren og geografen Peter Hall i 1966. Han skilte ut verdensbyene fra andre folkerike byer fordi de var hovedsete for politisk makt, sete for viktige internasjonale organisasjoner, for handel, finansiering og kommunikasjon. I tillegg var de kjent for spesialisert forskning og for kunsthaller, museer og andre uttrykk for kulturell aktivitet. På et slikt grunnlag var verdensbyene i 1966 London, Paris, Randstad-Holland, Rhinen-Ruhr, Moskva, New York og Tokyo.

I løpet av de nesten 50 årene som har gått siden, har innholdet i begrepet og følgelig en liste over verdensbyene skiftet. Global økonomisk status og innflytelse har erstattet omfanget av handel og andre transaksjoner som nøkkelkriterier. De viktigste kjennetegnene på verdensbyen er blitt et sted der kapital akkumuleres, konsentreres og kontrolleres, altså et kontroll- og beslutningssenter. Etter et nærmere spesifisert sett av slike kriterier har London, Paris, Rotterdam, Frankfurt og Zürich i Europa, New York. Los Angeles og Chicago i USA og Tokyo i Japan vært regnet som de primære verdensbyene. Nesten halvparten av hovedkontorene til verdens 500 største flernasjonale selskaper er å finne i ti byområder. Over en firedel av selskapene hadde i år 2000 hovedkontor i New York, London, Tokyo og Paris alene. I dette perspektivet kan vi betrakte verdensbyene som geografiske kontrollposter i verdensøkonomien.

Ser vi på arealbruken i et sammenhengende byområde, oppdager vi klare skiller – byene har en indre differensiering. Bysenteret er på sett og vis sentrum i en mangearmet stjerne der armene er transportårer. De møtes i bykjernen som derfor sies å ha høyest tilgjengelighet. Her ligger de mest spesialiserte forretningene, finansinstitusjoner, stormagasiner, administrative kontorer, både private og offentlige, osv. Ofte vil vi finne strøk med en særlig sterk konsentrasjon av bestemte aktiviteter, for eksempel offentlig administrasjon, finansvirksomhet, juridisk, teknisk og forretningsmessig tjenesteyting, kinoer, teatre og andre underholdningstilbud, restauranter, høyt spesialisert varehandel, osv. Denne opphopningen av besøksmål fører selvsagt til en opphopning av mennesker – både sysselsatte, kunder og besøkende.

Konkurransen om sentralt beliggende tomter fører til høye grunnpriser. Et resultat av dette er at det bygges flere høyhus i byenes sentrale strøk. Her ligger kontorene "lag på lag". Dette trekket er kanskje best illustrert i amerikanske byer der grunnprisenes spill er så fritt at det gir byene deres morfologiske egenart. Ikke overraskende er personheiser blitt en uunnværlig del av transportnettet i storbyene; de går 200 000 km hver dag i New York.

Et annet trekk ved utviklingen av de sentrale strøk i vestlige byer har vært den kraftige reduksjonen av andelen av bebyggelsen som utgjøres av boliger. Denne er et direkte resultat av den økte konsentrasjonen av kommersiell virksomhet i bykjernen. Boliger forsvinner i sentrum, og nye bosteder vokser opp i byenes periferi. Etter hvert som byen blir arbeidsplass for flere og flere mennesker, blir det også stadig flere som bor så langt fra sin arbeidsplass at de må reise både en og to timer hver vei. Byen får således et pendlingsomland som strekker seg vesentlig lenger enn det vi visuelt oppfatter som byen. Denne funksjonelle regionen – by med omland – er i mange land blitt til nye bykommuner. 

Følgen av omfordelingen av arbeidssteder og bosteder er ofte kaotiske trafikkforhold; strømmer inn mot bykjernen om morgenen og ut om ettermiddagen. Bykjernens dagbefolkning er mange ganger større enn dens nattbefolkning. Det er særlig privatbilismen som bidrar til trafikkorker, ikke minst fordi bykjernen fikk sin form før bilens tidsalder. En annen årsak er at flere veier som hver for seg kan ha stor kapasitet, så å si møtes i samme punkt. Rene fotgjengerstrøk, gågater og kompakte forretningsstrøk er nå løsninger som vinner terreng, men også slike anlegg er avhengige av at parkeringsproblemene kan løses. I de aller fleste store byer reiser fremdeles mesteparten av trafikantene inn til sentrum med offentlige transportmidler. I city i London reiser for eksempel 90 prosent av dem som har arbeidsreiser, med kollektive transportmidler, de fleste med undergrunnsbanen.

En tilsvarende tendens som for bostedene finner en når det gjelder industri. Bare visse former for spesialisert industri samler seg i og omkring sentrum i større byer. Av og til er denne industrien bare levninger av tidligere konsentrasjoner som blir tvunget ut av sentrum i konkurransen med forretningsvirksomhet.

Etter hvert som byene vokser, skjer det også en forandring i deres indre sosiale liv, og dette kan avspeiles i byens arealbruk: Sosiale ulikheter gir seg utslag i synlige areelle forskjeller. Dette gjelder ikke bare de brutalt iøynefallende ulikheter i storbyene i den fattige verden. I vårt land har nye innflyttere og unge arbeidstagere ikke økonomisk evne til å skaffe seg boliger med høy standard. Disse blir derfor gjerne samlet i strøk der boligstandarden er forholdsvis lav og statusen til strøket tilsvarende lav.

I Oslo går skillet øst–vest tradisjonelt i Akerselva, eller mer presist noe vest for denne. Dette mønsteret er historisk betinget og har fire hovedelementer: 1) Utviklingen av industrien langs begge sider av Akerselva og boligene i tilknytning til denne, 2) Byggingen av Slottet og den følgende utbyggingen av boligområder for «de bedrestilte» omkring og ikke minst vest for dette, 3) Utviklingen av skinnegående kommunikasjoner som i vest kom tidligere og ble mer omfattende enn i øst; på denne måten ble det tidlig åpnet for en betydelig utbygging av småhusområder i særlig de vestre delene av det tidligere Aker og 4) Den sterke utbyggingen av drabantbyer etter krigen i øst og sør. Det var her det var størst tilgang på utbyggingsarealer, i praksis tidligere landbruksarealer; slike arealer var i vest i stor grad utbygget alt før krigen. Drabantbyene måtte av mange grunner bli relativt tette, stedvis med atskillig høyhusbebyggelse, og dette skyldtes både hensynet til prisen på de nye boligene og ønsket om en rask ferdigstillelse.

Bildet er selvfølgelig mer nyansert enn det en slik øst-vest dimensjon viser. Det finnes store områder i øst som i sin karakter minner mer om de vestlige enn de østlige områdene av byen (Nordstrand/Bekkelaget og Grefsen/Kjelsås). Det finnes også flere mindre områder ellers i øst som ikke passer med denne to-delingen av byen, likeledes flere tett bebygde områder i vest som kan minne om tilsvarende områder i øst. Likefullt er det et faktum at en finner «vanlige lønnsmottakere», det en tidligere kalte «arbeiderbefolkningen», i betydelig grad i øst, både i de gamle bydelene i indre by og i de nye drabantbyene, mens en finner de fleste av det mange betegner som de «beste» boligstrøkene i vest.

Forskjellene er til dels også av ikke-synlig art: Det at befolkningen i øst og vest har en annen sosioøkonomisk sammensetning, viser seg ved at det sosiale liv arter seg ulikt, det er forskjeller i kultur, språk og politiske holdninger og ikke minst i den andelen av befolkningen som er innvandrere eller født i Norge av to innvandrerforeldre fra såkalt ikke-vestlige land. Tilsvarende mønstre finnes i de fleste byer i den vestlige verden.

En tendens av nyere dato i mange vestlige byer er den betydelige omdisponeringen og opprustningen av gamle industri-, samferdsels- og boligstrøk. Denne preges i første rekke av utviklingen av nye boligområder, men omfatter også utvikling av flere områder til institusjoner og næringsvirksomhet. Aker Brygge og Nydalen i Oslo og Docklands i London er eksempler på dette. Et særlig interessant trekk ved endringer i byenes sosiale geografi er den såkalte gentrifiseringen (gentrification, gentry, 'finere folk', ironisk): Folk fra høyere sosiale lag, ofte akademikere og kunstnere, ruster opp og flytter inn i forholdsvis sentralt beliggende tidligere lavstatusområder. I Oslo var Grünerløkka et av de første eksemplene på det.

Denne omdanningen til boligområder har sammen med den generelt økte satsingen på byfornyelse som også omfatter atskillig nybygging av boliger, medvirket til atskillig befolkningsvekst i Oslos indre by fra 1990-tallet - etter en rundt 50 år lang sammenhengende, til dels betydelig nedgang i folketallet her. Dette har i flere av Oslos sentrale strøk gitt en lignende utvikling som den en først så på Grünerløkka, og har blant annet gitt som resultat at innvandrerandelen fra ikke-vestlige land de siste årene har vist en klar nedgang i indre by, også i bydelene i øst. Denne befolkningsgruppen er tilsvarende økt i Groruddalen og i Oslos nabokommuner, særlig i øst. Den utviklingen vi nå kan observere i Oslos sentrale strøk, gir seg særlig tre utslag: Et økt folketall, en endret sosioøkonomisk sammensetning av befolkningen og en miljømessig oppgradering av områder i byen som i siste del av 1900-tallet til dels viste tendenser til forfall. En lignende utvikling finner sted også i andre europeiske storbyer.

Benevolo, Leonardo: The history of the city, 1980, isbn 0-262-02146-3, Finn boken

Broadbent, Geoffrey: Emerging concepts in urban space design, 1990, isbn 0-419-16150-3, Finn boken

Butenschøn, Peter: Byen. En bruksanvisning, 2009. ISBN 978-82-03-23745-4

  • Clark, David: Urban world/global city, 1996, isbn 0-415-14436-1, Finn boken
  • Herbert, David T. & Colin J. Thomas: Cities in space : city as place, 1990, isbn 1-85346-138-5, Finn boken
  • Jacobs, Jane: Cities and the wealth of nations, 1984, isbn 0-394-48047-3, Finn boken
  • Kostof, Spiro: The city assembled : the elements of urban form through history, 1992, isbn 0-500-28172-6, Finn boken
  • LeGates, Richard T. & Frederic Stout, red.: The city reader, 4rd ed., 2007, isbn 978-0-415-77083-5, Finn boken
  • Lorange, Erik: Historiske byer : fra de eldste tider til renessansen, 1990, isbn 82-00-21048-0, Finn boken
  • Lorange, Erik: Historiske byer : fra renessansen til industrialismen, 1995, isbn 82-00-22426-0, Finn boken
  • Nottridge, Harold E.: Bysosiologi, 1974, isbn 82-02-02926-0, Finn boken

Short, John R.: The urban order : an introduction to cities, culture, and power, 1996, isbn 1-55786-361-x, Finn boken

  • Watson, Sophie & Gary Bridge, red.: A companion to the city, 2000, isbn 0-631-21052-0, Finn boken

   

Malmö

   686 176

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. januar 2013 skrev Per Perald

Ordet "bystatus" er brukt med og uten anførselstegn i artikkelen, uten å spesifisere.
Bystatus er ikke noe en kommune kan tildele seg selv eller en bydel, derimot kan kommunen ta seg bynavn, eller kalle kommunedeler for by. Status gis alltid av de omkring, eller tildeles når det gjelder bystatus av Kongen i statsråd (i Norge).

Vennligst gjør også oppmerksom på at byer med bystatus i Norge har "0" som nest siste siffer i kommunenummeret, de som har bynavn har det ikke.

I England er det stiftsbyer (diocese) og byer ved kongelig brev (charter) som er city. I USA er det oftest delstaten som tildeler citystatus, mens enhver bebyggelse (tettbebyggelse eller villaer i parkområde) kan søke fylket (county) om "incorporation" som hamlet, village, town i de fleste stater. I Lousiana er det sognet(parish) som erstatter fylket(county), og der er reglene særskilte.

16. februar 2015 skrev Per Perald

Fortsatt så brukes "bystatus" som en 14-åring ville gjort det.

Man kan ikke tildele seg selv en status, uansett hvem man er (kommunestyre eller general), de kommunene som betegner seg selv som byer, uten noensinne å ha blitt tildelt kjøpstad-status av Kongen i statsråd har tatt seg retten til å benevne seg selv som by, tatt seg bynavn.

Å blande rikets egentlige byer (som ses i valgoversikten som kommuner med versaler, og ellers kan ses på "0" som tredjesiffer i kommunenummeret) med de som kaller seg byer er uhistorisk og gjør artikkelen lite tjenlig for den som vil vite hav en by er.

Presisjon er viktig i et leksikon, og denne artikkelen er upresis, selv om den er nøyaktig i gjennomgang.

17. februar 2015 svarte Georg Kjøll

Hei Per. Beklager at du aldri fikk svar på din første kommentar. Jeg er uenig i at 'bystatus' er brukt feil, uforklart eller inkonsekvent. Som artikkelforfatter skriver er 'by' ikke relevant som juridisk eller admistrativt begrep i Norge etter at skillet mellom "landkommuner" og "bykommuner" falt bort i 1995. Hva en 'by' er fra et historisk perspektiv synes jeg artikkelen gjennomgår på en god og systematisk måte.

Det kan godt være at det er urimelig, språklig sett, at noen kan tildele seg selv en status, men her blir kommuneloven sitert på at "Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by, dersom kommunen har bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse". Begrepsbruken i teksten følger dette, og omtaler bystatus som noe som er opprettet eller tatt ved egenvedtak. Dermed ser jeg ikke helt hvor du mener uklarhetene oppstår.

Alt godt fra Georg

17. februar 2015 skrev Per Perald

Poenget er selvsagt at det er forskjell på bystatus og bynavn, det første er historisk (ingen steder i Norge har bystatus, men mange hadde det, og det synes fortsatt i kommunenummeret), men mange har tatt seg bynavn og kaller seg by, ofte etter departementets retningslinjer. Men ingen departement i Norge kan forby Rømskog kommune å kalle seg by, selv om det ville vært absurd.

Derfor bør det åpenbart uriktige i påstander som:" Siden vedtak om bystatus i henhold til denne bestemmelsen som nevnt ikke har noen rettslige eller forvaltningsmessige konsekvenser,"
"Videre har noen av de større tettbebyggelsene i Oslos nærmeste omland vedtatt bystatus; dette gjelder f.eks. Sandvika (og Bærum kommune), Ski og Lillestrøm. " revideres.

Det dreier seg om bynavn, ikke status.

18. februar 2015 svarte Georg Kjøll

Ok, da forstår jeg innvendingen bedre. Men det er et faktum at begrepet 'bystatus' har forandret mening ettersom den juridiske og politiske virkeligheten også har endret seg, og folk mener noe annet med 'bystatus' i dag enn man gjorde for 50 år siden. Å gjøre som du foreslår, å bruke det tvetydige begrepet 'bynavn' (som også kan betegne egennavnet på en gitt by) for å snakke om det at en administrativ enhet velger å omtale seg selv som 'by', virker ikke å være utbredt nok til at vi kan ta opp denne språkbruken i artikkelen. Et ikke-tvetydig alternativ kunne vært 'bybenevnelse', men dette er også såpass lite brukt at det ikke lar seg forsvare å ta inn i leksikonet.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.