nordafjells

Nordafjells er en betegnelse for den nordre og vestre delen av Norge, i administrativ sammenheng kjent fra middelalderens lensinndeling, senere fra amtsinndelingen slik den var i enevoldstiden (1661–1814).

Det nordafjellske bestod av Nord-Norge, Trøndelag og Vestlandet sørover helt til grensen mot Agder som gikk i Åna-Sira. Grensen lengst sør var imidlertid noe uklar. Således nevnes ofte Lindesnes som grense for det nordafjellske omkring 1500. Med amtsinndelingen i enevoldstiden (gitt i et kongelig reskript fra 1671) ble avgrensningen av det nordafjellske klarere formalisert, og Åna-Sira mer konsekvent brukt som østgrense for det nordafjellske.

Det nordafjellske Norge hadde etter dette sin sør- og østgrense i henholdsvis Dovre og Langfjella. Det innebærer at også den søndre delen av det nordafjellske, et område vi i dag henfører til Vestlandet (vestafjells eller det vestafjellske Norge), var inkludert. Resten av landet gikk under betegnelsen sønnafjells eller det sønnafjellske Norge og omfattet hele Østlandet, likeledes hele eller deler av Agder. Denne «todelingen» av landet var nokså dominerende i det meste av unionstiden med Danmark.

Begrepet det nordafjellske mistet mye av sin betydning mot slutten av 1700-tallet, da blant annet forvaltningen tilsa en deling av dette meget langstrakte området. Da ble søndre del av det nordafjellske skilt ut og kalt det vestafjellske.