Tettsted er et begrep som i geografisk språkbruk benyttes synonymt med by, uavhengig av administrativ bystatus eller administrative grenser.

Begrepet tettsted benyttes i Norge for å fange opp urbaniseringen utenfor de tradisjonelle bykommunene, enten det gjelder byenes forsteder eller selvstendige tettsteder ellers i landet.

Folketallet i de største tettstedene i Norge varierer betydelig med det en ofte finner i oversikter over de største norske «byene». For eksempel utgjør det tettbygde området Stavanger og Sandnes ett tettsted (Stavanger/Sandnes) som fordeler seg på fire kommuner, Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg.

Til sammenligning er Trondheim et eksempel på en kommune som gjennom kommunesammenslåinger på 1960-tallet har fått et areal som omfatter et langt større område enn tettstedet.

Tettstedet Stavanger/Sandnes har et klart større folketall enn Trondheim og er derfor Norges tredje største tettsted (by), noe en tradisjonelt har regnet Trondheim for å være.

Tettstedsdefinisjonen bygger på bebyggelsesmessige kriterier og er ikke et resultat av mer mindre tilfeldige, til dels svært gamle, kommunegrenser, og i mange tilfelle av nokså tilfeldig tildeling av bystatus. For øvrig har ingen kommuner etter 1992 lenger bystatus, noe som gjør det tidligere bybegrepet basert på bykommuner uegnet.

Navnet tettsted er avledet av det svenske «tätort» som er definert på noenlunde samme måte som vårt «tettsted». Begrepet tettsted ble i Norge første gang definert og brukt i større sammenheng av Hallstein Myklebost i avhandlingen «Norges tettbygde steder 1875–1950» fra 1960, og fra og med folketellingen 1970 er Myklebosts tettstedsdefinisjon i en noe modifisert form lagt til grunn i offisiell norsk statistikk. På 1960-tallet ble det også utarbeidet folketall for tettstedene basert på folketellingen i 1960, og på den måten er det etablert en kontinuerlig tidsrekke for tettstedsbefolkningen i Norge helt fra 1875 og frem til i dag.

Myklebosts tettstedsdefinisjon inneholdt opprinnelig tre elementer:

  1. Krav til størrelse. En minstestørrelse på 200 innbyggere.
  2. Krav til bebyggelsens form. En største avstand mellom husene som normalt ikke overstiger 50 meter.
  3. En bymessig næringsstruktur.

Opprinnelig satte Myklebost som krav at et tettsted måtte ha mindre enn 25 prosent av den bosatte yrkesbefolkningen i jord- og skogbruk; senere ble dette kravet modifisert til mindre enn landsgjennomsnittet sysselsatt i jord- og skogbruk. Dette ble tatt med for å eliminere tettbebyggelser uten et bymessig preg/funksjon fra tettstedsdefinisjonen. Derimot valgte Myklebost å definere tettbebyggelser preget av fiske, for eksempel de tradisjonelle fiskeværene som preger store deler av kysten i Norge, som tettsteder. Denne behandlingen av primærnæringene er helt i tråd med det som ligger til grunn for den svenske tettstedsdefinisjonen.

Myklebost hadde ellers med et punkt i sin tettstedsdefinisjon at et tettsted som lå fysisk atskilt fra et annet, større tettsted, kunne regnes som tilhørende det større tettstedet dersom mer enn 1/3 av den bosatte yrkesbefolkningen hadde sitt arbeid og pendlet til det større tettstedet. Dette fikk først og fremst virkning for en del byer med betydelig innpendling, for eksempel Oslo.

Den definisjonen som Statistisk sentralbyrå har lagt seg på i norsk offisiell statistikk fra 1970, tar bare hensyn til punktene 1 og 2 over, det vil si kravene om henholdsvis minstestørrelse og største husavstand for bebyggelsen i et tettsted. Dette er nærmere presisert slik:

«En hussamling skal registreres som et tettsted dersom det bor minst 200 personer der, og avstanden mellom husene skal normalt ikke overstige 50 meter. Det er tillatt med et skjønnsmessig avvik utover 50 meter i områder som ikke kan eller skal bebygges. Dette kan for eksempel være parker, idrettsanlegg, industriområder eller naturlige hindringer som elver eller dyrkbare områder. Husklynger som naturlig hører med til tettstedet, tas med inntil en avstand av 400 meter fra tettstedskjernen. De inngår som en satellitt til selve tettstedskjernen.»

Etter en slik tettstedsdefinisjon er for eksempel både et lite fiskevær som Husøy i Troms med 299 innbyggere og landets største by, Oslo, med 1 000 467 innbyggere (tall per 2018) i geografisk/statistisk forstand begge «tettsteder». Mens de fleste tettsteder ligger innenfor en og samme kommune, omfattet Oslo tettsted i 2018 et sammenhengende bymessig bebygd område i 12 kommuner og tre fylker (inkludert Oslo): Oslo tettsted strakte seg på denne måten til Sydskogen/Bødalen i Røyken i sørvest, Hekseberg i Sørum i nordøst, Lillestrøm i Skedsmo og Fjerdingby i Rælingen i øst og Langhus i Ski i sør.

Behovet for en særskilt definisjon av bybegrepet springer ut av den sterke urbaniseringsprosessen fra siste halvdel av 1800-tallet og frem til 1992 da det ble vedtatt en felles kommunelov for alle landets kommuner, og 1995 da de siste forskjellene mellom by- og herredskommuner ble opphevet også i særlovgivningen. Etter dette har ikke lenger noen kommuner særstatus i rettslig eller forvaltningsmessig forstand.

I perioden frem til 1995 avspeilet utviklingen i folketallet i de administrative byene bare i liten grad utviklingen i den «egentlige» bybefolkningen. Det var i hele denne perioden store forskjeller i de prinsippene som lå til grunn for avgrensningen av de administrative byene, både over tid og mellom de ulike fylker og landsdeler. Og det var ikke minst et problem at et bybegrep som var basert på administrativ bystatus, ikke fanget opp den sterke urbaniseringen rundt de tradisjonelle byene, heller ikke utviklingen av den bymessige bebyggelsen utover i landet for øvrig. Folketallet i de administrative byene fanget med andre ord ikke opp urbaniseringen slik den kom til uttrykk i bebyggelsesmønster og bosetning.

Det var på denne bakgrunn Myklebost valgte å innføre et nytt begrep, «tettsted» for å kunne beskrive urbaniseringen/bydannelsen, løsrevet fra formell bystatus og administrativ inndeling. Bare på den måten ble det mulig å fange opp all bosetting av bymessig karakter uten å komme i konflikt med det tradisjonelle begrepet «by» som ofte ble betraktet som synonymt med «bykommune». Dette ga urimelige utslag både fordi bykommunene var svært ulikt avgrenset, og i tillegg utelot all urbanisering utenfor disse kommunene. Det begrepet som ble valgt, «tettsted», må ses i lys av blant annet det begrepet som allerede var etablert i Sverige rundt 1950: «tätort».

Da tettstedsbegrepet ble innført i Norge, hadde behovet for en ny og mer dekkende betegnelse for urbaniseringen allerede i lang tid vært påtagelig. De betydelige endringene i kommunestrukturen som fulgte i kjølvannet av Schei-komiteens arbeid i en 20-årsperiode etter siste krig, resulterte i store geografiske variasjoner i avgrensningen av bykommunene. Noen nye bykommuner kom således til å omfatte områder langt utover den bymessig bebygde byen (for eksempel Tromsø, Ringerike og Steinkjer); dette var et forhold en tidligere bare hadde hatt i Oslo (etter byutvidelsen i 1948). På den annen side beholdt mange byer svært trange grenser etter at Schei-komiteen hadde avsluttet sitt arbeid; dette gjaldt for eksempel Arendal, Tønsberg og Sarpsborg.

Senere fikk flere av byene med trange grenser byutvidelser, men det er fortsatt store forskjeller i avgrensningen av de tidligere bykommunene. Dette gjør det for eksempel vanskelig å sammenligne størrelsen på de norske byene på en tilfredsstillende måte med utgangspunkt i folketall basert på kommuneinndelingen. Og uten et tettstedsbegrep ville en fortsatt være uten statistikk over bydannelsen utenfor de tradisjonelle bykommunene, enten den skjedde som en forstadsutvikling utenfor grensene til disse kommunene, eller som nyetablering/utvidelser av tettsteder utover i landet for øvrig.

Fra 1995 er det som nevnt ikke lenger noe skille i forvaltningsmessig forstand mellom by- og herredskommuner. Dette året opphevet Stortinget alle bestemmelsene i særlovgivningen som da var ulike i henholdsvis by- og herredskommunene og fulgte på den måten opp kommuneloven av 1992 som var felles for de to kommunetypene. Etter dette er det ikke lenger noe som heter «bykommune» eller «herredskommune» i norsk forvaltning, og det gir derfor heller ikke noen mening å tale om byer i betydningen administrative byer.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som er ansvarlig instans for kommune- og fylkesinndelingen, har imidlertid åpnet for at den enkelte kommune – dersom den har mer enn 5000 innbyggere – kan vedta bystatus for kommunen, eller i praksis for ett eller flere av sine tettsteder. Dette får imidlertid ikke noen forvaltningsmessige virkninger; det har bare virkning for markedsføringen og profileringen av vedkommende «by». Det føres heller ikke noen egen løpende statistikk for folketallet i disse «nye byene». I så måte er en henvist til å bruke tettstedsstatistikk eller statistikk på kommune-/grunnkretsnivå med de svakheter det har både for beregning av folketallet i det enkelte tettstedet og for samlet urbaniseringsgrad i kommuner, fylker og landet som helhet.

Tettstedsbegrepet i norsk, offisiell statistikk har etter dette ikke bare fått økt betydning som grunnlag for folketallet i «byene», men er i dag faktisk det eneste grunnlaget for definisjonen av «by» i norsk, offisiell statistikk. Tettstedsbegrepet og -definisjonen åpner for øvrig for en langt mer tilfredsstillende beskrivelse av utviklingen i urbaniseringen over tid enn det en kan få ved bruk av tall for de tidligere administrative byene ved at tettstedet er et dynamisk begrep; det endrer seg geografisk når nye områder trekkes inn i den bymessige bebyggelsen. Likeledes gir bruken av tettstedsbegrepet bedre mulighet til å gi et bilde av variasjonen i urbaniseringsgraden mellom de ulike deler av landet. Tettstedstallene gir også et mer reelt bilde av størrelsen, både av befolkning og areal i de enkelte byene enn det tall på kommunenivå kan gi.

Statistikk for tettstedsbefolkningen i Norge, både for det enkelte tettsted, fylke og kommune, gis årlig av Statistisk sentralbyrå. I denne statistikken gis også oppgaver over arealbruken i tettstedene. I 2018 bodde 81,7 prosent av landets befolkning i tettsteder mot 18,3 prosent i spredt bosatte områder.

Det finnes ingen enhetlig, internasjonalt brukt definisjon av tettsted eller by, til det varierer bosettingsmønster, næringsstruktur, lovgivning, tradisjon med mer for mye mellom fra land til land. Det er derfor ofte vanskelig å gi mer enn et omtrentlig bilde av urbaniseringsgraden i ulike land ved internasjonale sammenligninger. Sammenligninger mellom de nordiske landene er imidlertid nokså greit med bakgrunn i en noenlunde ensartet tettstedsdefinisjon i dette området.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.