Kommunevåpen

. begrenset

Plassering i Oppland fylke.

KF-bok. begrenset

Fallene i Hunnselva la grunnlaget for Gjøvik som industriby. Holmen brenneri med Hunton bruk i bakgrunnen.

Lars Mæhlum. begrenset

Gjøvik gård.

Lars Mæhlum. begrenset

Gjøvik, kommune i Oppland fylke, på vestsiden av Mjøsa. Gjøvik ble utskilt fra Vardal som egen bykommune i 1861. Etter flere utvidelser fikk Gjøvik sine nåværende grenser i 1964 ved sammenslutningen med nabokommunene Vardal, Biri og Snertingdal. Grenser i nord til Lillehammer, i vest til Nordre Land og Søndre Land og i sør til Vestre Toten og Østre Toten. I øst grenser kommunen til Ringsaker (Hedmark) i Mjøsa. Kommunen er vel 3 mil lang (nord–sør) og 2 mil bred.

Det meste av Gjøvik er dekket av sparagmitt fra det eokambriske skyvedekket; langs dekket og i dalene kommer det frem kambrosiluriske, kalkholdige bergarter som gir god dyrkningsjord. Utenom tettstedet Gjøvik ved Hunnselvas utløp er kommunen preget av skogsåser og veldyrkede grender opp mot 500 moh., særlig på nordsiden av dalene som skjærer seg ned mot øst til Mjøsa. Her er det tett jordbruksbebyggelse. Åsene når 842 moh. i nordvest (Ringsrudåsen).

Gjøvik er Opplands folkerikeste kommune med 15 % av fylkets befolkning (30 137 innb. 2016). Kommunen har hatt en folketilvekst på 7,9 % i tiårsperioden 2007-2016, mot 3,2 % for fylket som helhet. Byen ligger lengst sørøst i kommunen, rundt Hovdetoppen i bakket landskap som skråner ned mot Mjøsa, og hadde 19 982 innb. i 2016. Andre tettsteder er Bybrua (959 innb.) og Biri (1478 innb.). Ellers tettest bosetting i dalene ned mot Mjøsa.

Gjøvik er en betydelig landbrukskommune, i Oppland har bare Østre Toten og Gran større jordbruksareal. Fôr- og melkeproduksjonen er stor. Åsene mellom dalene er skogkledde, og avvirkningen er årlig ca. 127 000 m3 (2002); også her er Gjøvik blant de største i fylket. Gjøvik glassverk (1807–43) er kjent for den koboltblå fargen «gjøvikblått». Hunnselva gav vann og fossekraft til garveri, stampeanlegg, møller, brenneri og sagbruk. O. Mustad & Søn er fortsatt byens største industribedrift og er bl.a. kjent for sine fiskekroker.

Gjøvik har for øvrig en allsidig industri som sysselsetter 18 % av de yrkesaktive (2001). Mye av denne er samlet på industriområder i Sørbyen og i Hunndalen. Viktigste industribransjer er næringsmiddelindustri, grafisk industri, trevareindustri og «annen industriproduksjon», fire bransjer med i alt 72 % av industriens sysselsatte.

Det er for øvrig sosial og offentlig tjenesteyting som sysselsetter flest arbeidstakere, i alt 35 % av de sysselsatte. Ca. 28 % har arbeid utenfor kommunen (2001), hovedsakelig i Vestre Toten (Raufoss) og Lillehammer.

E 6 kommer inn i kommunen over Mjøsbrua (Moelv–Biri) og fortsetter nordover langs vestsiden av Mjøsa. Rv. 4 fra Oslo går gjennom selve Gjøvik og fortsetter langs Mjøsa til Mjøsbrua. Fv. 33 fører sørover gjennom Østre Toten til Minnesund (E 6) og vestover til Land og Valdres. Gjøvik er endestasjon for Gjøvikbanen fra Oslo over Hadeland og Eina. Etter at Mjøsbrua åpnet i 1985 er fergetrafikken mellom Gjøvik og Mengshol i Ringsaker nedlagt. Hjuldamperen Skibladner går i charter- og rutetrafikk om sommeren.

I Gjøvik utkommer dagsavisen Oppland Arbeiderblad.

Gjøvik er et viktig administrasjons-, handels- og forretningssenter for Vest-Oppland. Gjøvik er dessuten et utdanningssted med flere videregående skoler, folkehøyskole og NTNU Gjøvik med sykepleier- og ingeniørutdanning. Gjøvik sykehus er en del av Sykehuset Innlandet. Flere interkommunale og statlige virksomheter har kontorer i byen, videre fylkeslandbrukskontor og fylkesbibliotek, mens resten av fylkesadministrasjonen ligger på Lillehammer.

Gjøvik hører til Innlandet politidistrikt, Gjøvik tingrett og Eidsivating lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Gjøvikregionen sammen med Nordre Land, Søndre Land, Vestre Toten og Østre Toten.

Gjøvik kommune tilsvarer de sju sokna Biri, Bråstad, Engehaugen, Gjøvik, Hunn, Snertingdal og Vardal i Toten prosti (Hamar bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Gjøvik til Toten fogderi i Kristians amt.

Gården Djupvik nevnes første gang i 1432. I 1804 kjøpte Caspar Kauffeldt grunn til anlegg av et glassverk ved Hunnselvas utløp, Gjøvik Glassverk, i drift fra 1807 til 1843. Gjøvik fikk kjøpstadsrettigheter i 1861. Byreguleringen i Gjøvik tok utgangspunkt i de tre ferdselsårene Storgata, Hunnsvegen og Trondhjemsvegen. Trehusbebyggelsen i sentrum ble ofte malt hvit, noe som gav byen tilnavnet «Den hvite by ved Mjøsa». Mange av trehusene er i dag erstattet av større forretningsgårder og blokker. Hunnselva deler byområdet i Nordre bydel (Nordbyen) og Søndre bydel (Sørbyen), mens Hunndalen i vest regnes som den tredje bydel. Byområdet omkranses av jorder og skog med turstier, lysløyper og rike friluftsmuligheter. I byen finnes hoteller, campingplass, slalåmbakke og tennisanlegg. Det store friluftsbadet Fastland nær sentrum (anlagt i 1930-årene) er mye besøkt om sommeren. Gjøvik Olympiske Fjellhall ble bygd til OL på Lillehammer i 1994.

Gjøvik gård, testamentert til byen av generalkrigskommissær Alf Mjøen, er bygd ut til kultursentrum for byens sang- og musikkliv, med kunstutstillinger og utekonserter. Hovedbygningen (ca. 1805) er bevart som Mjøens hjem. Fra glassverktiden er Kauffeldtgården bevart og fredet. Sammen med friluftsmuseet Eiktunet utgjør Gjøvik gård og Kauffeldtgården Gjøvik historiske samlinger. På Øverbymarka fortidsminnefelt og ved Eiktunet finnes bl.a. rydnings- og gravrøyser som viser bosetninger allerede fra år 800 f.Kr. Gjøvik kirke, langkirke bygd 1882 i tre med altertavle malt av Aasta Nørgaard. Kirken er tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan. Skibladner fikk 2001 eget bygg for vinteropplag i Gjøvik (Jacobsen og Reiten Arkitektkontor).

Kommunevåpenet (godkjent 1960) har en svømmende sølv svane mot en blå bakgrunn; illustrerer at kommunen omtales som Mjøsas hvite by.

Navnet kommer av gårdsnavnet Djupvik, 'vik med dypt vann'.

  • Gjøvik i tekst og bilder: fra kjøpstad til storkommune, utg. av Gjøvik historielag og Gjøvik kommune, [1986], isbn 82-90323-09-3, Les boka
  • Lauvdal, Torgeir, red.: Biri-Snertingdal bygdebok, 1951–54, 3 b., Les bøkene
  • Lauvdal, Torgeir: Vardal bygdebok, 1930–41, 4 b., Les bøkene
  • Mollgard, Reidar: På fedres gamle veier: Gjøvik bys historie gjennom 100 år, 1961, Les boka

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.