forvaltning

Forvaltning er i vanlig norsk språkbruk en betegnelse på ulike former for å ta vare på, benytte eller administrere ulike egenskaper, ressurser eller goder, som sitt talent, sin egen eller andres arbeidskraft, eiendom eller formue, eller fellesverdier som natur, miljø, kunnskaper, tradisjoner og kultur.

Offentlig forvaltning er den virksomheten som utøves av organer for stat, fylker og kommuner, og som ikke er lovgivning eller dømmende virksomhet. Det handler til dels om utøving av offentlig myndighet med forankring i Grunnloven og lover, dels om bruk og administrering av økonomiske ressurser. Forvaltning brukes også som betegnelse for organiseringen av offentlig tilsatte som ivaretar disse oppgavene, og kalles da også administrasjon og byråkrati.

Offentlig forvaltning er i Grunnlovens kapittel B omtalt som «utøvende makt». Den utøvende makten er som alminnelig utgangspunkt hos Kongen eller Dronningen – altså regjeringen, se Grunnlovens § 3 sammenholdt med §§ 49 og 89. Unntak fra dette kan gjøres ved lov, slik det er gjort for kommunene og fylkeskommunene (kommuneloven av 2018 § 2-1), og for universitetene og de statlige høgskolene som går inn under universitetsloven av 2005, i faglige spørsmål og tilsettingssaker, se § 1–5 nr. 3.

De overordnede organene i statsforvaltningen er ellers departementene, som utøver sin forvaltningsmyndighet på ulike saksområder etter fullmakt (delegering) fra regjeringen. I tillegg omfatter statsforvaltningen også direktorater og andre mer eller mindre frittstående organer. Dette omfatter blant annet universiteter og forskningsinstitusjoner, forvaltningsbedrifter som Statsbygg, Statens kartverk, Garantiinstituttet for eksportkreditt, fond/finansinstitusjoner, og kollegiale organer som styrer, råd og nemnder. Fylkesmannsembetene (fylkesmennene) er regjeringens representant i fylket, og blant annet formidler regjeringens politikk til kommunene og fører kontroll med økonomi og myndighetsutøving her.

I utkanten av den tradisjonelle offentlige forvaltning ligger statlige og kommunale virksomheter som er organisert som mer eller mindre selvstendige juridiske enheter. Kommunale foretak er en del av kommunens egen forvaltning, men organisert i medhold av kommuneloven, med et eget styringsapparat med forbilde fra aksjeselskapslovgivningen. Statsforetak og helseforetak er statlig heleide selskaper opprettet i medhold av særlige lover, juridisk utskilt fra statsforvaltningen ellers, men med vedkommende statsråd som øverste styringsorgan – som «foretaksmøte», eller indirekte – som foretaksmøte for «morselskap» som er heleier av datterselskap – for helseforetakene henholdsvis regionalt helseforetak og helseforetak.

For statlig eller kommunalt hel- eller deleide aksjeselskaper utøver vedkommende statsråd eller den kommunestyret utpeker, eierbeføyelsene på vegne av det offentlige, i selskapets generalforsamling. Forvaltningsloven og ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper gjelder også for slike aksjeselskaper hvis de er organisert for å ivareta oppgaver som ellers ivaretas av det offentlige forvaltningsapparatet. Reglene i offentleglova om rett for allmennheten til innsyn i saksdokumenter, gjelder også for aksjeselskaper og stiftelser der det offentlige har eller har rett til å utpeke mer enn halvdelen av medlemmene i det øverste styringsorganet, hvis ikke selskapet hovedsakelig driver næringsvirksomhet i konkurranse med og på samme vilkår som privat.

Bestemmelsene i forvaltningsloven gjelder også der private selskaper eller institusjoner treffer avgjørelser som er bestemmende for privatpersoners rettigheter eller plikter på et offentligrettslig område – såkalte «enkeltvedtak» etter forvaltningsloven § 2. Disse selskapene eller institusjonene ses da i denne sammenheng som en del av forvaltningen, også i situasjoner der det er tale om tildeling eller tap av rettsgoder basert på omfattende offentlige tilskudd, som ved utvisning fra en folkehøyskole eller tap av plass ved privat barnehage.