Logo av Den norske kirke. Falt i det fri (Public domain)

Den norske kirke, Norges folkekirke, er regulert etter lov av 7. juni 1996 om Den norske kirke (kirkeloven).

Kirken er en evangelisk-luthersk folkekirke. Medlemstallet på nesten 3,8 millioner innebærer at 73 prosent av befolkningen er medlemmer i kirken (2015). 

Man blir medlem av Den norske kirke gjennom dåp. I 2015 ble 58 prosent av de fødte i Norge døpt inn i Den norske kirke. Man må være bosatt i Norge eller være norsk statsborger bosatt i utlandet for å opprettholde medlemskapet. Personer som flytter til Norge kan melde seg inn dersom de er døpt i sitt hjemland.

Medlemskap i Den norske kirke registreres i kirkebøkene i de enkelte menighetene. Fra 1993 er kirkebøkenes opplysninger om medlemskap samlet i Folkeregisteret.

Man kan ikke samtidig være medlem av Den norske kirke og av et annet trossamfunn.

Kirken er delt opp i elleve bispedømmer: Nord-Hålogaland, Sør-Hålogaland, Nidaros, Møre, Bjørgvin, Stavanger, Agder og Telemark, Tunsberg, Hamar, Borg og Oslo. Videre er kirken delt opp i 101 prostier og 1205 geografiske sokn og til sammen 1215 menigheter. Hvert år holdes det om lag 64 000 gudstjenester i ca. 1600 kirker, med et gjennomsnittlig besøkstall per gudstjeneste på ca. 95 (2015).

I april 2008 ble det inngått tverrpolitisk forlik i Stortinget om endringer av statskirkeordningen i Norge. Forliket la blant annet opp til at retten til utnevnelse av biskoper og proster overføres til kirkelige organer. Endringene i lovgivningen ble gjennomført i 2012.

Den norske kirke er organisert i en dobbel struktur. På den ene siden har den en såkalt rådsstruktur, på den andre siden en embetsstruktur. Rådsstrukturen er forankret i det kirkelige demokrati og skal representere kirken som en folkekirke. Denne strukturen er i all hovedsak bygd opp i løpet av 1900-tallet. Embetsstrukturen er basert på presteskapet og på kirkens rett til selv å utnevne sine embetsbærere. Man bruker fortsatt  betegnelsen embetsstruktur, selv om ordningen med utnevnelse av biskoper og proster av kongen i statsråd er opphørt.

Rådsstrukturen og embetsstrukturen overlapper hverandre ved at presteskapet på den ene siden er godt representert i de ulike rådsorganene, mens rådsorganene på sin side ansetter alle prestene i kirken.

Grunnsteinen i den kirkelige organisasjonen er menighetene eller soknene. Hver menighet har sitt menighetsråd, valgt hvert fjerde år blant menighetens medlemmer. Sognepresten eller en annen prest  som biskopen bestemmer er alltid medlem av menighetsrådet. Et problem ved menighetsrådenes legitimitet som styringsorganer har mange steder vært at valgdeltakelsen ved menighetsrådsvalg har vært svært lav.

Menighetsrådet kan innkalle menighetens medlemmer til menighetsmøte når viktige saker skal drøftes. De fleste menighetene har også sin egen prest. Store menigheter kan ha flere prester, mens det i tynt befolkede områder kan være flere menigheter som betjenes av én prest.

Hver kommune har et kirkelig fellesråd. Det kirkelige fellesrådet har representanter både fra menighetsrådene, presteskapet og kommunen. Kirkelig fellesråd har blant annet ansvar for vedlikehold og drift av kirker og kirkegårder. Det pågår forsøksordninger med kirkelig fellesråd som omfatter flere kommuner.

Bispedømmene har som øverste representative organ hvert sitt bispedømmeråd. Et bispedømmeråd består i tillegg til biskopen av sju leke representanter, én prest valgt av prestene i bispedømmet og én lek kirkelig tilsatt valgt av de leke tilsatte i bispedømmet. Ved siden av tilsettingsmyndighet for prester har bispedømmerådet også store økonomiske fullmakter for disponeringen av kirkelige budsjetter. Øverste geistlige leder for bispedømmet er biskopen. Bispedømmene deles inn i prostier. Hvert prosti ledes av en prost.

På nasjonalt nivå er Den norske kirke på den ene siden representert ved Kirkemøtet og Kirkerådet, på den andre siden ved Bispemøtet. Bispemøtet samles ordinært to til tre ganger i året, og drøfter og uttaler seg om aktuelle kirkelige og teologiske saker. Leder av bispemøtet (preses) er ikke lenger et verv som går på omgang blant biskopene, men er fra 2011 en fast stilling i Den norske kirke med sete i Trondheim. Preses har Nidaros biskops myndighet innenfor Nidaros domprosti. Biskop Helga Haugland Byfuglien ble utnevnt til preses i statsråd 25. mars 2011.

Kirkemøtet består av samtlige medlemmer av landets bispedømmeråd samt fem andre medlemmer. Også Kirkemøtet samles ordinært én gang i året. Som utøvende organ for løpende saker velger Kirkemøtet et kirkeråd, også det med representanter fra alle bispedømmer. Ved siden av de valgte medlemmene har Kirkerådet også en betydelig administrativ stab. Kirkemøtet velger dessuten et eget Mellomkirkelig råd som skal ivareta ansvaret for løpende internasjonale kirkelige saker. Også dette rådet har en sentral administrativ stab.

Den norske kirke har et eget Samisk kirkeråd, hvor fem av medlemmene velges av Kirkemøtet. Kirkemøtet har bestemt at bispemøtets leder har rang foran Kirkerådets leder i representative sammenhenger.

Den norske kirke som folkekirke er forankret i Grunnlovens § 16, der det heter at Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Fram til grunnlovsendringen av 21. mai 2012 var Norges konge den øverste leder av Den norske kirke (statskirken). 

Til hjelp i vurderingen av hvor grensene skal trekkes for det som skal gjelde som evangelisk-luthersk lære, vedtok regjeringen i 1987 (etter erfaringene med Hognestad-saken) at det skulle oppnevnes en egen lærenemnd for Den norske kirke. Nemnda består av biskopene, fem teologiske sakkyndige og fire leke medlemmer valgt av Kirkemøtet.

Spørsmålet om statskirkeordningen har vært omstridt i Norge. Den ble utredet av et kirkelig oppnevnt utvalg ledet av Trond Bakkevig i 2002 (Samme kirke – ny ordning) og av det offentlig oppnevnte utvalget ledet av Kåre Gjønnes i 2006 (Staten og Den norske kirke). 

Mot statskirkeordningen ble det fra kirkelig hold hevdet at utbyggingen av den kirkelige rådsstrukturen, især innarbeidingen av Kirkemøtet som et viktig sentralt demokratisk kirkelig styringsorgan, hadde gjort kirken moden for å stå på egne ben, uten regjeringens overoppsyn. Mange mente også at en slik endring var ønskelig, ettersom regjeringen ikke lenger burde ha myndighet til å overprøve innstillinger og beslutninger fra de valgte kirkelige organene. Utnevnelsen av biskoper var i den sammenhengen et særlig aktuelt stridsspørsmål. Også mange utenfor Den norske kirke mente at statskirkeordningen burde oppheves, slik at Den norske kirke kunne bli likestilt med andre religions- og livssynssamfunn.

Forsvaret for statskirken hadde imidlertid betydelig støtte. Fra denne siden ble det gjerne lagt vekt på at siden det demokratiske velgergrunnlaget for den kirkelige rådsstrukturen er så svakt, og siden rekrutteringen til bispestillingene er så smal, kunne regjeringen og Stortinget ha en viktig funksjon i å støtte og verne Den norske kirke som en ekte folkekirke, og ikke bare en kirke for en aktiv kristelig minoritet.

Med utgangspunkt i innstillingene fra Bakkevig-utvalget og Gjønnes-utvalget ble det i april 2008 inngått en tverrpolitisk avtale i Stortinget om omfattende endringer av forholdet mellom stat og kirke i Norge. Avtalen ble nedfelt i et eget dokument som fikk støtte fra alle stortingspartiene. Den ble ledsaget av en stortingsmelding (St.meld. nr. 17 [2007–08], Staten og Den norske kirke). Hovedpunktene i avtalen var at bestemmelsene i Grunnloven om kirkelig statsråd oppheves, og at myndigheten til å utnevne biskoper og proster overføres fra Regjeringen til kirkelige organer som kirkemøte eller bispedømmeråd.

Forliket fra april 2008 innebar også at Grunnlovens § 2 om statens religion skulle erstattes med en ny verdiparagraf med følgende ordlyd (i ny språkdrakt): «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» 

Forliket forutsatte imidlertid at Den norske kirke fortsatt skulle ha en særskilt forankring i Grunnloven i en ny § 16: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.» Det ble også forutsatt at kirkens økonomi skulle videreføres.

I mai 2012 ble disse grunnlovsendringene vedtatt av Stortinget. Den norske staten har dermed ikke lenger en offentlig religion. Som en konsekvens av grunnlovsendringene ble Kirkeloven våren 2016 endret slik at Den norske kirke fra 1. januar 2017 opptrer som eget rettssubjekt skilt fra staten, med Kirkemøtet som øverste representative organ. Prester, biskoper, ansatte ved bispedømmeråd og de nasjonalkirkelige råd, som har vært embets- og statstjenestemenn er etter årsskiftet 2017 overført til det nasjonale rettssubjektet Den norske kirke. 

Selv om statskirkeordningen med dette formelt sett er oppløst, vil Den norske kirke fremdeles stå i en særstilling sammenlignet med andre trossamfunn i Norge. Kirken er i praksis fullfinansiert over offentlige budsjetter (stat og kommune), og den er skrevet inn i grunnlovens paragraf 16 som «Norges folkekirke».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

11. februar 2012 skrev Svein Askheim

I denne artikkelen omtales bare dnk?

28. desember 2012 skrev Peder Skou

Artikkelen mangler referanse til reformen av 21.5.2012, og oppdatering i henhold til denne.

28. desember 2012 svarte Erik Dyrhaug

Takk for innspill. Denne og flere andre artikler på dette området har behov for oppdatering. Vi har for tiden ingen fagansvarlig for denne kategorien, men vi håper å få inn en på starten av nyåret.

Hilsen Erik i redaksjonen.

22. desember 2015 skrev Kim Herøy

Hei,

Jeg prøver å finne ut om hvordan kirkene får økonomisk støtte. Noen sier det kommer fra skattepengene, men på den norske kirke sin nettside står det: "Økonomisk har kirkemedlemskapet ingen personlige følger. Det er ikke kirkeskatt i Norge. Alle registrerte tros- og livssynssamfunn mottar støtte pr. medlem fra stat og kommune tilsvarende bevilgningene til Den norske kirke pr. medlem.".

Jeg skjønner ikke helt denne definisjonen og synes den virker litt misvisende. Hvis de får støtte per medlem fra stat og kommune, vil ikke det si at en del av skatten blir fordelt utifra hvor mange medlemmer kirkene har? Med andre ord, ja de mottar skattepenger?

Med vennlig hilsen
Kim Herøy

22. desember 2015 svarte Hallgeir Elstad

Ja, det er riktig at Den norske kirke er statsfinansiert. Det skjer delvis over statsbudsjettet (lønn til alle prestene for eksempel) og delvis over kommunebudsjettene (blant annet lokale kirkelig tilsatte, drift og vedlikehold av kirkene osv.).Det er altså ingen egen kirkeskatt i Norge. De andre tros- og livssynssamfunnene får økonomisk støtte fra staten på linje med det Den norske kirke får, omregnet til hva dette er pr medlem.

Vennlig hilsen Hallgeir Elstad

22. desember 2015 svarte Kim Herøy

Hei Hallgeir,

Tusen takk for informativt og raskt svar!

Med vennlig hilsen
Kim Herøy

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.