Oslo er landets hovedstad og økonomiske og politiske sentrum. Dette er synlig ved flere monumentalbygg og monumenter. I tillegg til disse synlige symbolene har Oslo også usynlige symboler, representert ved den sentraliserte makten som finnes i regjering, Storting og domstoler, i de store organisasjonene, det private næringsliv, i kulturlivet og i forskning og høyere undervisning.

Stortinget. Fasaden mot Eidsvolls plass.

av Kunnskapsforlaget. fri

Mye av Oslos hovedstadspreg er lokalisert til Oslo sentrum. Akershus slott og festning, som ble påbegynt i perioden 1299 - 1304 har hatt stor historisk betydning. I begge ender av Karl Johans gate – mellom Slottet og Oslo S – ligger monumentale bygg. På veien fra Slottet i nordvest passerer man de gamle universitetsbygningene, Nationaltheatret, Stortingsbygningen og Oslo domkirke. I sør ender gaten i den gamle østbanestasjonens storstilte jernbanehall, nå omgjort til butikksenter. Symbolsk har Karl Johans gate spilt en viktig rolle etter 1814, fra Henrik Wergelands 17. mai og Torgslaget (1829) til Bjørnstjerne Bjørnsons nasjonale taler eller Henrik Ibsens daglige vandringer fra Arbins gate til Grand Café. Karl Johans gate var stedet for nazistenes parademarsj 9. april 1940, og Kong Haakon 7s triumfferd 7. juni 1945. Gaten er midtpunktet for barnetogenes feiring av 17. mai hvert år.

Karl Johans gate. Byens hovedgate. Til venstre ligger Eidsvolls plass og Studenterlunden. I enden av gaten ligger slottet.

av Kunnskapsforlaget. fri

Botanisk hage i Oslo. Bildet er tatt mot dufthagen.

av Kunnskapsforlaget. Falt i det fri (Public domain)

Av nasjonal interesse i dette området er først og fremst museene på Bygdøy og Frognerparken med Vigelands skulpturer i vest, Universitetets naturhistoriske museer og MunchmuseetTøyen i øst. Av større nybygg i 1980- og 1990-årene kan nevnes utvidelsene av Regjeringskvartalet frem til terroranslaget i 2011, Aker Brygge, Norges Bank, Oslo Sentralstasjon, fornyelsen av Karl Johan-kvartalene med Det Norske Teatret, den omfattende utbyggingen i Vaterland med blant annet Oslo Spektrum og Oslo Plaza hotell, byens høyeste bygning. I 1990-årene ble Ring 1 rundt bysenteret fullført og en utvidelse av jernbanekapasiteten gjennomført (flytogterminal på Oslo S, utvidelse av Nationaltheatret stasjon). Bebyggelsen innenfor bygrensen før 1948 er hovedsakelig fra 1800-tallet, samt noe fra mellomkrigstiden. I de første 30 år etter krigen og byutvidelsen var sentrum og indre by en forsømt bydel med mange gamle hus i forfall. Etter 1976 har det gradvis skjedd en oppblomstring, og etter 1980 har fornyelsen vært betydelig, både når det gjelder bolig- og næringsbygg. Den kommunalt initierte byfornyelsen, som begynte på Grünerløkka i 1976, har etter hvert fått stort omfang og har også utløst en omfattende privat byfornyelse. Størst har utbyggingen vært i bydelene Gamle Oslo og Grünerløkka. Et nytt trekk ved fornyelsen etter 1990 er at mange av de tradisjonelle næringsområdene er omdannet til boligområder.

En renere Akerselv og nye gangveier har gitt nytt liv til denne delen av byen. Det ble ellers gjennomført en omfattende opprustning i Gamlebyen i forbindelse med byens 1000-årsjubileum i 2000, blant annet med gjenskaping av middelalderens strandlinje ved Alnaelvas opprinnelige utløp.

Dette området utgjøres av det gamle Vestre Aker/Ullern. Strøket er preget av villabebyggelse som stadig fortettes med nye småhus i hagene. Det er bygd atskillig større blokkbebyggelse, særlig etter 1970. Ullernåsen, Bjørnsletta og Åsjordet har blant annet terrassehus (Selvaag); det samme gjelder Holmenkollåsens vestside. På Skøyen Vest og Hoff-Smestad er det reist nye boligblokker i stort omfang (OBOS). Hovseter (bygd i 1970-årene) nær Røabanen kan karakteriseres som drabantby i likhet med dem i øst.

Av kjente steder med nasjonal betydning er Holmenkollanleggene viktigst. I ytre by vest er videre samlet helseinstitusjoner som RadiumhospitaletMontebello, RikshospitaletGaustad og Gaustad psykiatriske sykehus. Universitetsområdet på Blindern er under stadig utvidelse oppover i Gaustadbekkdalen. Norges idrettshøgskole og Riksarkivet ligger ved Sognsvann. Ullevaal Stadion, Norges største fotballarena, åpnet 1926, har i 1990-årene vært gjenstand for omfattende utbygginger. Norsk Teknisk Museum ligger på Kjelsås lengst nord i byen, i et tradisjonelt industriområde.

Nationaltheatret i Oslo.

av Kunnskapsforlaget. fri

Ytre by øst og sør omfatter strøkene øst for Ring 3 (Groruddalen) og sør for Alnas dalføre, det vil si sør for Ekebergskrenten. Størstedelen av dette området var jordbruksland inntil 1950, da den store drabantbyutbyggingen startet. I skråningen mellom Nordstrandplatået og fjorden ble det allerede før første verdenskrig bygd småhus rundt stasjonene på Østfoldbanen, blant annet Ljan og Bekkelaget stasjoner. Etter Ekebergbanens åpning i 1917 spredte bebyggelsen seg ut over hele platået. Tilsvarende utvikling hadde man på Grefsen-Kjelsås (Gjøvikbanen 1902 og Kjelsåsbanen 1934) og i enkelte spredte områder på Oppsal, Høyenhall og Hellerud (Østensjøbanen 1926), Grorud og Høybråten (stasjoner på Hovedbanen). På samme måte som i vest foregår det en stadig fortetning av boliger i villahagene og på ubebygde tomter.

Drabantbyutbyggingen begynte på Lambertseter lengst øst på Nordstrand-Ekebergplatået, der de første husene stod ferdig 1951. Kommunen og OBOS var drivkrefter i denne utbyggingen som foregikk kontinuerlig med 1500–2500 boliger årlig, til dels i flere drabantbyer samtidig. Rundt Østensjøvannet ble Lambertseter etterfulgt av Manglerud, Bøler og Bogerud, mens det i Oppsal-området ble reist ny blokkbebyggelse rundt stasjonene på Østensjøbanen, nær den eldre villabebyggelsen.

I Groruddalen begynte drabantbyutbyggingen på Veitvet-Linderud i midten av 1950-årene og fortsatte nordøstover på begge sider av dalen. Stort sett har hver drabantby cirka 5000–10 000 innbyggere og et senter nær stasjonen på T-banen. Stovner-Vestli er størst, mens Furuset-Lindeberg er nyest (slutten av 1970-årene).

Drabantbyens arkitektur gjenspeiler både tidens moteretninger og en nøktern boligpolitikk innenfor Husbankens rammer. Lambertseter har stort sett 2–3-roms leiligheter i blokker på 3–4-etasjer, som for det meste er frittliggende. Noen blokker har opp til ni etasjer. Veitvetbebyggelsen til Selvaag er ukonvensjonell både i arkitektur og konstruksjonsmetode. Ingen av husene her har flere enn fire etasjer, leilighetene er smale og dype, og mange leiligheter går over to etasjer. Bebyggelsen var et viktig eksperiment som gav billige leiligheter og påvirket sterkt senere byggemetoder. Med Tveita og Ammerud slo den Corbusier-påvirkede arkitekturen igjennom med høye og store bygg. Tveita har tre høyhus i 14 etasjer, mens Ammerud blant annet har fire skivehus i 14 etasjer. En viss variasjon finnes det likevel i hustypene, 3–4-etasjes blokker og småhus finnes også. Utover i 1970- og 1980-årene ble arkitekturen mer variert og andelen av små blokker og småhus større, og det ble praktisk talt slutt med høyhus. Det ble også en større andel av 3–4-roms leiligheter, dels også åpnet for større leiligheter. På Søndre Nordstrand og i sørøst, som er bygd ut i 1980-årene, er andelen småhus ganske stor, likeledes andelen leiligheter med over 3 rom.

Boligbebyggelsen og tunnelbanelinjene i Groruddalen ligger i dalsidene på begge sider. I dalbunnen går jernbanelinjen og motorveitraseen (E 6 Djupdalsveien). Her ligger også store industri- og lagerarealer, samt godsterminal på Alnabru. På Bjerke ligger Bjerke travbane, landets største travbane.

Havna ligger fra bysenteret og østover til Ormsundet i bydel Nordstrand. Utenfor havna ligger flere øyer med fritidsbebyggelse og friarealer som er mye benyttet om sommeren. Disse hører administrativt til bydel Gamle Oslo. Utviklingen av båttrafikken med større båter og containertrafikk har ført til havneutvidelser sørover mot Bekkelaget, der havnen kommer i konflikt med boliginteresser (Ormøya). Total kailengde er 10,2 km.

Marka (Østmarka, Lillomarka og Nordmarka) benyttes til friluftsliv både sommer og vinter. Det er et visst press fra utbyggingsinteresser mot markagrensen, og det er fra tid til annen interessemotsetninger mellom friluftslivet og moderne skogbruksdrift som ønsker flatehugst og flere bilveier. I 2005 var det 1614 fast bosatte i Marka, en del med arbeid i jord- og skogbruk. Av markas innbyggere 2005 bodde 588 i Sørkedalen, 592 i Maridalen med Movatn, 110 i «det egentlige Nordmarka», 242 i Lillomarka med Solemskogen og endelig 82 i Østmarka.

I Oslo går skillet øst–vest tradisjonelt i Akerselva, eller mer presist noe vest for denne. Dette mønsteret er historisk betinget og har fire hovedelementer: 1) Utviklingen av industrien langs begge sider av Akerselva og boligene i tilknytning til denne, 2) Byggingen av Slottet og den følgende utbyggingen av boligområder for «de bedrestilte» omkring og ikke minst vest for dette, 3) Utviklingen av skinnegående kommunikasjoner som i vest kom tidligere og ble mer omfattende enn i øst; på denne måten ble det tidlig åpnet for en betydelig utbygging av småhusområder i særlig de vestre delene av det tidligere Aker og 4) Den sterke utbyggingen av drabantbyer etter krigen i øst og sør. Det var her det var størst tilgang på utbyggingsarealer, i praksis tidligere landbruksarealer; slike arealer var i vest i stor grad utbygget alt før krigen. Drabantbyene måtte av mange grunner bli relativt tette, stedvis med atskillig høyhusbebyggelse, og dette skyldtes både hensynet til prisen på de nye boligene og ønsket om en rask ferdigstillelse.

Oslo Børs, tegnet av Christian Heinrich Grosch 1828.

av Kunnskapsforlaget. fri

Bildet er selvfølgelig mer nyansert enn det en slik øst-vest dimensjon viser. Det finnes store områder i øst som i sin karakter minner mer om de vestlige enn de østlige områdene av byen (Nordstrand/Bekkelaget og Grefsen/Kjelsås). Det finnes også flere mindre områder ellers i øst som ikke passer med denne to-delingen av byen, likeledes flere tett bebygde områder i vest som kan minne om tilsvarende områder i øst. Likefullt er det et faktum at en finner «vanlige lønnsmottakere», det en tidligere kalte «arbeiderbefolkningen», i betydelig grad i øst, både i de gamle bydelene i indre by og i de nye drabantbyene, mens en finner de fleste av det mange betegner som de «beste» boligstrøkene i vest.

Forskjellene er til dels også av ikke-synlig art: Det at befolkningen i øst og vest har en annen sosioøkonomisk sammensetning, viser seg ved at det sosiale liv arter seg ulikt, det er forskjeller i kultur, språk og politiske holdninger og ikke minst i den andelen av befolkningen som er innvandrere eller født i Norge av to innvandrerforeldre fra såkalt ikke-vestlige land. Tilsvarende mønstre finnes i de fleste byer i den vestlige verden.

En tendens av nyere dato i mange vestlige byer er den betydelige omdisponeringen og opprustningen av gamle industri-, samferdsels- og boligstrøk. Denne preges i første rekke av utviklingen av nye boligområder, men omfatter også utvikling av flere områder til institusjoner og næringsvirksomhet. Aker Brygge og Nydalen i Oslo og Docklands i London er eksempler på dette. Et særlig interessant trekk ved endringer i byenes sosiale geografi er den såkalte gentrifiseringen (gentrification, gentry, 'finere folk', ironisk): Folk fra høyere sosiale lag, ofte akademikere og kunstnere, ruster opp og flytter inn i forholdsvis sentralt beliggende tidligere lavstatusområder. I Oslo var Grünerløkka et av de første eksemplene på det.

Denne omdanningen til boligområder har sammen med den generelt økte satsingen på byfornyelse som også omfatter atskillig nybygging av boliger, medvirket til atskillig befolkningsvekst i Oslos indre by fra 1990-tallet - etter en rundt 50 år lang sammenhengende, til dels betydelig nedgang i folketallet her. Dette har i flere av Oslos sentrale strøk gitt en lignende utvikling som den en først så på Grünerløkka, og har blant annet gitt som resultat at innvandrerandelen fra ikke-vestlige land de siste årene har vist en klar nedgang i indre by, også i bydelene i øst. Denne befolkningsgruppen er tilsvarende økt i Groruddalen og i Oslos nabokommuner, særlig i øst. Den utviklingen vi nå kan observere i Oslos sentrale strøk, gir seg særlig tre utslag: Et økt folketall, en endret sosioøkonomisk sammensetning av befolkningen og en miljømessig oppgradering av områder i byen som i siste del av 1900-tallet til dels viste tendenser til forfall. En lignende utvikling finner sted også i andre europeiske storbyer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.