Akershus festning og slott. Slottet sett fra vest.

av Kunnskapsforlaget. fri

Oslo Sentralstasjon

av Kunnskapsforlaget. fri

Hovedstaden Oslo fremstår som et symbol for landet på mange måter, noe som synliggjøres av en rekke praktbygg av nasjonal betydning og av tallrike monumenter. De usynlige symboler finnes i den sentraliserte makt som finnes i regjering, Storting og domstoler, i de store organisasjonene, det private næringsliv, i kulturlivet og i forskning og høyere undervisning.

Mange av disse symbolene er lokalisert til Oslo sentrum. Akershus slott og festning må på grunn av sin alder og store historiske betydning på førsteplass. I begge ender av Karl Johans gate – mellom Slottet og Oslo Sentralstasjon – ligger monumentale bygg. På veien fra Slottet i nordvest passerer man de gamle universitetsbygningene, Nationaltheatret, Stortingsbygningen og Oslo domkirke. I sør ender gaten i den gamle østbanestasjonens storstilte jernbanehall, nå omgjort til butikksenter. Symbolsk har gaten spilt en viktig rolle etter 1814, fra Henrik Wergelands 17. mai og Torvslaget (1829) til Bjørnstjerne Bjørnsons nasjonale taler eller Henrik Ibsens daglige vandringer fra Arbiensgate til Grand Café. Tyskernes parademarsj på Karl Johan 9. april 1940 var skjebnetung for hele nasjonen. Kong Haakon 7s triumfferd på Karl Johan 7. juni 1945 er til nå den største begivenhet, og gaten er midtpunktet for barnetogenes feiring av 17. mai hvert år.

Botanisk hage i Oslo. Bildet er tatt mot dufthagen.

av Kunnskapsforlaget. Falt i det fri (Public domain)

Indre by svarer til Oslo før byutvidelsen i 1948 med tillegg av Bygdøy i vest, mindre områder i nord og områdene ut til Ring 3 i øst. Av nasjonal interesse i dette området er først og fremst museene på Bygdøy og Frognerparken med Vigelands skulpturer i vest, Universitetets naturhistoriske museer og Munch-museetTøyen i øst. Av større nybygg i 1980- og 1990-årene kan nevnes Regjeringskvartalet, Aker Brygge, Norges Bank, Oslo Sentralstasjon, fornyelsen av Karl Johan-kvartalene med Det Norske Teatret, den omfattende utbyggingen i Vaterland med bl.a. Oslo Spektrum og Oslo Plaza hotell, byens høyeste bygning. I 1990-årene er Ring 1 rundt bysenteret fullført, og en utvidelse av jernbanekapasiteten er gjennomført (flytogterminal på Oslo S, utvidelse av Nationaltheatret stasjon). Bebyggelsen innenfor bygrensen før 1948 er hovedsakelig fra 1800-tallet, samt noe fra mellomkrigstiden. I de første 30 år etter krigen og byutvidelsen var sentrum og indre by en forsømt bydel med mange gamle hus i forfall. Etter 1976 har det gradvis skjedd en oppblomstring, og etter 1980 har fornyelsen vært betydelig, både når det gjelder bolig- og næringsbygg. Den kommunalt initierte byfornyelsen, som begynte på Grünerløkka i 1976, har etter hvert fått stort omfang og har også utløst en omfattende privat byfornyelse. Størst har utbyggingen vært i bydelene Gamle Oslo og Grünerløkka. Et nytt trekk ved fornyelsen etter 1990 er at mange av de tradisjonelle næringsområdene er omdannet til boligområder.

En renere Akerselv og opparbeidelse av nye gangveier langs elva til utløpet har gitt nytt liv til denne delen av byen. Det ble ellers gjennomført en omfattende opprustning i Gamlebyen i forbindelse med byens 1000-årsjubileum i 2000, bl.a. med gjenskaping av middelalderens strandlinje ved Alnaelvas opprinnelige utløp.

Dette området utgjøres av det gamle Vestre Aker/Ullern. Strøket er preget av villabebyggelse som stadig fortettes med nye småhus i hagene. Det er bygd atskillig større blokkbebyggelse, særlig etter 1970. Ullernåsen, Bjørnsletta og Åsjordet har bl.a. terrassehus (Selvaag); det samme gjelder Holmenkollåsens vestside. På Skøyen Vest og Hoff-Smestad er det reist nye boligblokker i stort omfang (OBOS). Hovseter (bygd i 1970-årene) nær Røabanen kan karakteriseres som drabantby i likhet med dem i øst.

Av kjente steder med nasjonal betydning er Holmenkollanleggene viktigst. I ytre by vest er videre samlet helseinstitusjoner som RadiumhospitaletMontebello, det nye RikshospitaletGaustad og Gaustad psykiatriske sykehus; sistnevnte utgjør en avdeling av Aker universitetssykehus. Universitetsområdet på Blindern er under stadig utvidelse oppover i Gaustadbekkdalen. Norges idrettshøgskole og Riksarkivet (fra 1979) ligger ved Sognsvann. Ullevaal Stadion, Norges største fotballarena, åpnet 1926, har i 1990-årene vært gjenstand for omfattende utbygginger. Teknisk museum ligger fra 1985 på Kjelsås lengst nord i byen, i et tradisjonelt industriområde.

En av byens drabantbyer, Stovner øverst i Groruddalen.

av Kunnskapsforlaget. Begrenset gjenbruk

Ytre by øst og sør omfatter strøkene øst for Ring 3 (Groruddalen) og sør for Alnas dalføre, dvs. sør for Ekebergskrenten. Størstedelen av dette området var jordbruksland inntil 1950, da den store drabantbyutbyggingen ble startet. I skråningen mellom Nordstrandplatået og fjorden ble det allerede før den første verdenskrig bygd småhus rundt stasjonene på Østfoldbanen (bl.a. Ljan og Bekkelaget stasjoner). Etter Ekebergbanens åpning i 1917 spredte bebyggelsen seg ut over hele platået. Tilsvarende utvikling hadde man på Grefsen-Kjelsås (Gjøvikbanen 1902 og Kjelsåsbanen 1934) og i enkelte spredte områder på Oppsal, Høyenhall og Hellerud (Østensjøbanen 1926), Grorud og Høybråten (stasjoner på Hovedbanen). På samme måte som i vest foregår det en stadig fortetning av boliger i villahagene og på ubebygde tomter.

Drabantbyutbyggingen begynte på Lambertseter lengst øst på Nordstrand-Ekebergplatået, der de første husene stod ferdig 1951. Kommunen og OBOS var drivkrefter i denne utbyggingen som foregikk kontinuerlig med 1500–2500 boliger årlig, til dels i flere drabantbyer samtidig. Rundt Østensjøvannet ble Lambertseter etterfulgt av Manglerud, Bøler og Bogerud, mens det i Oppsal-området ble reist ny blokkbebyggelse rundt stasjonene på Østensjøbanen, nær den eldre villabebyggelsen.

I Groruddalen begynte drabantbyutbyggingen på Veitvet-Linderud i midten av 1950-årene og fortsatte nordøstover på begge sider av dalen. Stort sett har hver drabantby ca. 5000–10 000 innbyggere og et senter nær stasjonen på tunnelbanen. Stovner-Vestli er størst (ca. 20 000 innb.), Furuset-Lindeberg er nyest (slutten av 1970-årene).

Drabantbyens arkitektur gjenspeiler både tidens moteretninger og en nøktern boligpolitikk innenfor Husbankens rammer. Lambertseter har stort sett 2–3-roms leiligheter i 3–4-etasjes, for det meste frittliggende, blokker. Noen blokker har opp til ni etasjer. Veitvetbebyggelsen til Selvaag er ukonvensjonell både i arkitektur og konstruksjonsmetode. Ingen av husene her har flere enn fire etasjer, leilighetene er smale og dype, og mange leiligheter går over to etasjer. Bebyggelsen var et viktig eksperiment som gav billige leiligheter og påvirket sterkt senere byggemetoder. Med Tveita og Ammerud slo den Corbusier-påvirkede arkitekturen igjennom med høye og store bygg. Tveita har tre høyhus i 14 etasjer, mens Ammerud bl.a. har fire skivehus i 14 etasjer. En viss variasjon finnes det likevel i hustypene, 3–4-etasjes blokker og småhus finnes også. Utover i 1970- og 1980-årene ble arkitekturen mer variert og andelen av små blokker og småhus større, og det ble praktisk talt slutt med høyhus. Det ble også en større andel av 3–4-roms leiligheter, dels også åpnet for større leiligheter. På Søndre Nordstrand og i sørøst, som er bygd ut i 1980-årene, er andelen småhus ganske stor, likeledes andelen leiligheter med over 3 rom.

Boligbebyggelsen og tunnelbanelinjene i Groruddalen ligger i dalsidene på begge sider. I dalbunnen går jernbanelinjen og motorveitraseen (Djupdalsveien). Her ligger også store industri- og lagerarealer, samt godsterminal på Alnabru. Nevnes må Bjerkebanen, landets største travbane, på nordsiden av dalen.

Aker Brygge sett fra Akershus festning.

av Kunnskapsforlaget. fri

Havna ligger fra bysenteret og østover til Ormsundet i bydel Nordstrand. Utenfor havna ligger flere øyer med fritidsbebyggelse og friarealer som er mye benyttet om sommeren. Disse hører administrativt til bydel Gamle Oslo. Utviklingen av båttrafikken med større båter og containertrafikk har ført til havneutvidelser sørover mot Bekkelaget, der havnen kommer i konflikt med boliginteresser (Ormøya). Total kailengde er 10,2 km.

Marka (Østmarka, Lillomarka og Nordmarka) benyttes til friluftsliv både sommer og vinter. Det er et visst press fra utbyggingsinteresser mot markagrensen, og det er fra tid til annen interessemotsetninger mellom friluftslivet og moderne skogbruksdrift som ønsker flatehugst og flere bilveier. I 2005 var det 1614 fast bosatte i Marka, en del med arbeid i jord- og skogbruk. Av markas innbyggere 2005 bodde 588 i Sørkedalen, 592 i Maridalen med Movatn, 110 i «det egentlige Nordmarka», 242 i Lillomarka med Solemskogen og endelig 82 i Østmarka.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.